Når Gud er alle steder: Portabel religion (del 2)

Det har blitt pinse, og det passer fint å gå tilbake til Apostlenes gjerninger, som jeg startet den første bloggposten om portabel religion med. Pinse feirer vi nemlig til minne om at disiplene fikk den hellige ånd, som blant annet gjorde dem i stand til å snakke fremmede språk. På denne måten kunne de sette ut i livet misjonsbefalingen som Jesus hadde gitt dem før han reiste opp til himmelen: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler" (Matteus 28.19).

Portabel religion er altså religion som kan dyrkes hvor som helst. Gjennom misjonsbefalingen ble kristendommen ikke bare portabel, men i likhet med buddhisme og islam også universell – den kunne også dyrkes sammen med hvem som helst. Religionsviteren Jonathan Z. Smith, som har vært opptatt av dette, bruker en litt annen terminologi. Han skriver om religion "her, der og overalt" ("here, there and everywhere"). "Religion her" utøves i hjemmet og sammen med primærgruppen, det vil oftest si familien. "Religion der" dyrkes innenfor rammen av nasjonen, stammen eller bystaten, og "religion overalt" er da det jeg etter mønster fra McNeill og andre globalhistorikere har kalt portabel religion.

De tre universelle religionene hadde også andre aspekter til felles: De ga utsikter til frelse og et bedre liv etter døden for den som levde riktig (i buddhismen som gjenfødelse til et bedre liv eller å bryte ut av reinkarnasjonssyklusen og oppnå nirvana). De la vekt på solidaritet mellom trosfeller, og veldedighet og barmhjertighet i forhold til mennesker som var dårligere stilt. I en verden der alternativet var å brenne dyreinnvoller på et alter, og håpe at det ville gi godt vær eller helbrede sykdom, er det ikke så rart at de raskt fikk mange tilhengere.

Som jeg skrev i den forrige posten ble disse religionene viktige for handelsfolk, fordi de kunne bidra til

Tizian: Den hellige ånds komme (1541),
 Santa Maria della Salute, Venezia.
Foto: Wikimedia Commons

å skape trygghet og tillit mellom folk som var på reise. I tillegg fulgte misjonærer og hellige menn (de var i flertall, men det fantes noen kvinner også), som regel handelsveiene og reiste i selskap med handelsfolk. Dette hadde praktiske grunner. Passasjertransport fantes ikke, og det var farlig å reise alene. Hvis en skulle reise langt var det tryggeste og enkleste å kjøpe plass på et handelsskip eller i en karavane. Dette bidro også til at religionene spredte seg raskt over store avstander, og forsterket båndene mellom religion og handel..

Sør i dagens India, særlig i delstaten Kerala, bor de såkalte Thomas-kristne. De fører kirkesamfunnet sitt tilbake til apostelen Thomas, en av Jesus tolv opprinnelige disipler, som ble sendt til India for å spre evangeliet. Dette lar seg selvsagt ikke bekrefte historisk eller arkeologisk, men det er rimelig å tro at kristendommen kom hit svært tidlig, som følge av handelen på Det indiske hav. Det sørlige India var nemlig et knutepunkt, hvor handelsrutene fra Rødehavet og Persiabukta møtte rutene som gikk videre østover mot dagens Indonesia, Malaysia, Thailand og Kina.

Thomas er ingen viktig figur i den vestlige kristendommen, men den østlige kirken har bevart en tekst på syrisk som kalles Judas Thomas gjerninger. I teksten, så har Thomas slett ikke lyst til å bli misjonær og reise til India. Jesus sørger derfor for at han blir solgt som slave til kjøpmannen Habban, som driver handel mellom Mesopotamia og det nordlige India. Thomas, som er faglært som tømmermann, blir solgt videre til kongen av India, og får i oppdrag å bygge et palass. Til kongens ergrelse gir han isteden alle pengene til de fattige, og omvender kongens datter og kommende svigersønn til kristendommen. Etter flere videre eventyr og mirakler lider han martyrdøden og blir hentet opp til himmelen. Teksten er antagelig skrevet på 200-tallet og er full av mirakelbeskrivelser. Den kan på ingen måter sies å være kilde til hva som faktisk hendte, men den er spennende likevel, fordi den forteller noe om hvordan folk reiste i den antikke verden, som håndverkere, slaver, handelsfolk og misjonærer, og om forholdet mellom nettopp handel og religion.

Hvis noen har lyst til å lese mer om portabel religion kan jeg anbefale denne lille artikkelen av William McNeill (side 1 i PDFen lenken viser til), en av forfatterne bak den mye brukte universitetslæreboken "The Human Web" og den globalhistoriske klassikeren "Plagues and People. Jeg har selv forsket på kristendom og handel på Det indiske hav, og har skrevet en artikkel som kan leses her. Akkurat nå ligger dette nummeret av tidsskriftet ute som gratis prøvenummer, men det kan endre seg. 

Når Gud er alle steder: Portabel religion (del I)

I dag er det Kristi Himmelfartsdag. I Apostlenes gjerninger fortelles det at Jesus ble hentet opp til himmelen på denne dagen etter at han hadde oppholdt seg på jorden 40 dager etter oppstandelsen. Han etterlot seg en gruppe disipler, som dannet kjernen i det som med tiden skulle bli verdens største religion.

En av tingene som var uvanlig (men ikke unikt) med den nye religionen i samtiden, var at den var uavhengig av sted – den var portabel. De polyteistiske religionene som var vanlige i Romerriket og Midtøsten på denne tiden var knyttet både til sted og sosial gruppe. Guden bodde i gudebildet, og tempelet var gudens hus. Riktignok fantes det templer for mange guder mange steder, men Zevs i Kyrene i Libya var en annen guddom, eller i det minste en annen manifestasjon av guddommen enn Zevs i Baalbek i Libanon eller Athen i Hellas. Gudsdyrkelse fant oftest sted sammen med medlemmer av samme sosiale fellesskap, enten det var familien, stammen, bystaten eller riket. De kristne kunne derimot dyrke religionen sin overalt, og sammen med folk de ikke hadde andre bånd til enn felles tro. I Matteus-evangeliet (18.20) er det uttrykt slik: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"

Religionshistorikene mener at den første portable religionen var jødedommen, og at fenomenet oppstod under eksilet i Babylon (586-539 fvt.), som et svar på behovet for å opprettholde religiøs identitet i en situasjon der det ikke lenger var tilgang på tempelet i Jerusalem. I øst utviklet buddhismen seg til en religion uten tilknytning til sted eller avgrensede sosiale grupper, og kristendommen og islam overtok senere jødedommens portable aspekt.

Hva har portabel religion med globalhistorie å gjøre? William McNeill har pekt på at utviklingen av portabel religion gjorde det langt lettere å reise og drive handel over store avstander enn det hadde vært tidligere. I den førmoderne verden beveget informasjon seg i regelen ikke raskere enn mennesker. Penger måtte ofte overføres fysisk, rettsvernet var svakt, og reisende var avhengige av beskyttelse fra lokale myndigheter på stedene de besøkte.

Synagogen i Kochi, Kerala i India.
Det jødiske samfunnet i Sør-India har røtter
tilbake til handel på Det indiske hav rundt
starten av vår tidsregning.
Foto: Eivind Heldaas Seland

Med god grunn eller ikke – de fleste av oss er slik skrudd sammen at vi lettere stoler på folk vi opplever at vi har noe til felles med enn på de vi opplever som fremmede. Fjernhandel i den førmoderne verden, var derfor som regel organisert av såkalte disaporasamfunn – befolkninger bosatt utenfor det opprinnelige hjemlandet, som opprettholdt kontakter med hjemkulturen og bevarte en separat gruppeidentitet i forhold til majoritetsbefolkningen på bostedet. Hansakjøpmennene ved det tyske kontoret på Bryggen i Bergen er et godt eksempel. Denne måten å organisere handel på kjenner vi eksempler på tilbake til bronsealderen, og den lever i beste velgående fortsatt, selv om det i dag bare er en av mange måter å ordne seg på.

Portabel religion ga en alternativ måte å etablere tillit på. Reisende var ikke lenger avhengige av å finne personer med tilknytning til hjemstedet, men kunne isteden gå til den lokale menigheten, moskeen eller buddhisttempelet. Her kunne de finne folk med samme tro, som kunne hjelpe med overnatting og kontakter med lokalsamfunnet, og som en ofte kunne gjøre foretninger med, fordi troende var forventet å hjelpe trosfeller og oppføre seg ærlig mot dem også om de ikke kjente hverandre fra før. På denne måten hadde de portable religionene og handelsfolk nytte av hverandre. Religionene spredte seg langs handelsvegene og med handelsfolk, mens kirker moskeer, synagoger og buddhisttempler ble samlingssteder for reisende.

De første amerikanerne

Forskere er som folk flest, de fleste har vanskelig for å skifte mening når de først har bestemt seg. En vitenskapelig "sannhet" ser likevel ut til langsomt å miste fotfeste, nemlig forestillingen om at den amerikanske urbefolkningen kom til kontinentet i en og bare én innvandringsbølge for omtrent 14.000 år siden.

Den rådende, men ikke eneste, teorien om hvordan Amerika ble befolket har lenge vært at storviltjegere, kjent som Clovis-kulturen etter stedet med samme navn i New Mexico, der redskapene og boplassene deres ble funnet i store antall på 1920- og 30-tallet, vandret inn over et tørrlagt Beringstred under siste istid. Da klimaet var på sitt kaldeste, for cirka 18.000 år siden, var havnivået langt lavere enn i dag, og jegere kunne følge viltet fra dagens Sibir og inn i dagens Alaska. Til å begynne med kom de ikke lengre, fordi dagens Canada var dekket av store isbreer. Etterhvert som isen smeltet og havet steg skjedde to ting. Landbroa ble stengt, og for rundt 14.000 år siden åpnet det seg en korridor gjennom isbreen slik at de ubebodde amerikanske kontinentene lå åpne for nykommerne. Med god tilgang på store byttedyr som ikke var vant til mennesker, økte befolkningen raskt, og i løpet av omtrent 1.000 år spredte menneskene seg over hele Nord- og Sør-Amerika.

Spydspiss fra Clovis-kulturen
 (bilde: Wikimedia Commons)

Det har vært mange rapporter om funn som er eldre enn Clovis-kulturen, men de har ofte ikke blitt tatt alvorlig, eller det har vist seg å ikke tåle nærmere undersøkelser. Det er minst tre muligheter: At Clovis-jegerne faktisk var de første menneskene i Amerika, slik Jared Diamond for eksempel argumenterer sterkt for i Våpen, Pest og Stål, at fagfolk med mye prestisje investert i standpunktet har arbeidet hardt for å fortie og diskreditere eldre funn, slik forskningsjournalisten Charles Mann argumenterer for i den spennende boka 1491: New Revelations of the Americas Before Columbus (anmeldelse her), eller at det faktisk fantes folk i Amerika mye tidligere enn Clovis, men at man ennå ikke har god nok dokumentasjon.

Dette stridsspørsmålet er ikke løst ennå, men to uavhengige genstudier viser at selv om kanskje Clovis-folket var først, så var de i alle fall ikke alene. I fjor kunne forskere fra University College i London fortelle at genstudier viser at urbefolkningen i Amerika stammer fra minst tre forskjellige grupper: Eskimobefolkningene i Alaska og Chipewyan-folket i Canada hadde betydelig innslag av arvestoff som de ikke delte med andre urbefolkningsgrupper i Amerika.

Enda mer spennende ble det for et par uker siden, da en internasjonal forskergruppe ledet fra Universitetet i Barcelona offentliggjorde at det også finnes grupper i Sør-Amerika som har genetisk materiale som ikke finnes hos andre indianerbefolkninger (originalartikkel / nyhetssak). Disse befolkningene har arvemateriale som er vanlig i Sørøst-Asia, men som ikke finnes i Sibir eller i Nord-Amerika. Hvordan kan de ha kommet til Amerika? Vel, de gikk neppe over isen eller landbroa som Clovis-jegerne brukte uten å etterlate seg genetiske spor på vegen. Hvis de kom med båt er det enda et eksempel på at steinaldermennesker var langt mer mobile og teknologisk sofistikerte enn mange har tenkt seg.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere hvem som har rett, men jeg er ganske sikker på at disse studiene kommer til å sette i gang debatt, og jeg gleder meg til å følge den. Jeg tror også at i de neste utgavene av globalhistoriebøkene mine må jeg skrive atskillig mer om Amerika før Columbus. Det gleder jeg meg også til!

Verdens eldste havn funnet i Egypt

For et par uker siden kom nyheten om at franske og egyptiske arkeologer har funnet verdens eldste havneanlegg, i Wadi al Jarf, nesten helt nord i Rødehavet. Havneanlegget består av fjellhaller, hvor det har vært lagret skipsmoduler og utstyr (skipene ble antagelig demontert mellom ekspedisjonene). Arkeologene fant deler av skip, tauverk, ankre og keramikk, foruten fragmenter av papyrusbrev med hieroglyfer. Hieroglyfene forteller at havna var i bruk under farao Khufu (cirka 2509-2483 fvt.) Khufu er bedre kjent under det senere greske navnet Kheops og var mannen bak den største av pyramidene. Dette gjør ikke bare havna til verdens eldste kjente havneanlegg, men også papyrusen til den eldste som er funnet til nå.

Havna ligger i Suezbukta, som skiller Sinaihalvøya fra resten av Egypt. Sannsynligvis har den blitt brukt til å transportere mannskap og forsyninger til gruvene og steinbruddene på Sinai, og stein og metall tilbake.

Wadi al-Jarf (øverst) og Wadi Gawasis

Wadi al-Jarf er kanskje det eldste egyptiske havneanlegget vi kjenner til, men ikke det eneste. I 2005 fant arkeologer fra Universita di Napoli 'l'Orientale', og Boston University et lignende, men større og mindre ødelagt anlegg i Wadi Gawasi, omtrent 250 kilometer lengre nord. Anlegget stammer fra Mellomriket (cirka 2040-1640) bestod også av kunstige fjellhaller. Her var det store skipsdeler, velbevart tauverk i store kveiler, keramikkboller til arbeidsfolkenes matrasjoner, og ikke minst krukker og trekasser som hadde inneholdt varene som skipene hadde fraktet (se bilder her). Blant keramikken fant man krukker som man ellers kjenner fra Jemen i Sør-Arabia. Kassene var merket med Punt, egypternes navn på området lengst sør i Rødehavet. Fra innskrifter og reliefer, blant annet fra regjeringstiden til den kvinnelige faraoen Hatshepsut (cirka 1479-58), kjenner vi til at egypterne arrangerte store ekspedisjoner dit, blant annet for å hente røkelse og myrra til bruk i balsamering, medisin og kosmetikk.

Røkelse og myrra, relief fra Hatshepsuts
gravtempel. Trærne trives ikke i Egypt,
men vokser i det sørlige Rødehav.
 Bilde: Hans Bernhard / Wikimedia Commons

Ekspedisjonene har vært enormt arbeidskrevende. Skipene ble bygget på verft ved Nilen av sedertre importert fra Libanon. Deretter ble de demontert og båret av mennesker eller esler gjennom ørkenen, før de ble satt sammen og sendt på flere måneder lange reiser i farvann med farlige rev og dårlig tilgang på ferskvann og mat langs kysten. Cheryl Ward fra Boston University ledet et team som rekonstruerte et av skipene som en gang seilte på Rødehavet ved hjelp av funnene fra Wadi Gawasi og relief fra Hatshepsuts gravtempel. Skipet viste seg å oppføre seg utmerket, også under vanskelige vindforhold. Dette forteller oss ikke bare en del om hvor organisasjonsmessig og teknologisk sofistikerte bronsealderens mennesker var, men også hvor viktig handel over store avstander var for å skaffe sjeldne og dyre varer.

Folk fra Egypt reiste altså til Jemen. Vi vet også at skip fra Indus-byene i dagens Pakistan og India reiste til Oman og Mesopotamia. Plante-og dyreslag spredte seg fra India til Afrika uten at vi helt vet hvordan det skjedde. Bronsealderens verden var aller i høyeste grad en global verden, og folk var langt mer mobile enn en ofte har gått ut fra.

Under: Nova-Dokumentaren "Building Pharaohs Ship" (2010) fra Youtube. Spol til slutten for å se skipet seile.

Ny doktorgrad: Folkemakt i Hellas og Nærøsten i oldtida

Hammurabi av Babylon (18 årh. fvt.)
Ikke så verst likevel? Byste i Louvre /
Wikimedia Commons

I dag forsvarte kollega Kristoffer Momrak doktorgraden sin i historie ved Universitetet i Bergen. Avhandlingen til Kristoffer heter Popular power in ancient Near Eastern and archaic Greek polities – A reappraisal of Western and Eastern political cultures. Den tar for seg utviklingen av det greske folkestyret i det vi kaller den arkaiske perioden (ca 750-479 før vår tidsregning), og ser det i forhold til folkelig medvirkning i styret av byer i Nærøsten i bronsealderen (til cirka 1200 før vår tidsregning). Utgangspunktet er den vestlige tradisjonen om at folkestyret oppstod i antikkens Hellas, først og fremst Aten, på grunn av historiske forhold og kulturelle særtrekk hos grekerne og atenerne.

Kristoffers arbeid handler om å dekonstruere denne tradisjonen, ved å vise hvordan innbyggerne i bronsealderens konge- og tempelstyrte bystater i Mesopotamia hadde muligheter til å påvirke samfunnet de levde i gjennom rettsvesen, råd og forsamlinger, og ved å vise hvordan elitene i tidlige greske samfunn manøvrerte for å begrense folkelig innflytelse for å beskytte egen posisjon.

Kristoffer argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen grunnleggende skille mellom vestlig og østlig politisk kultur, slik det har vært hevdet fra Aristoteles Politikk, via Marx ide om østlig despotisme til Huntingtons Clash of Civilizations. Særlig i den klassiske perioden (479-336), gikk greske samfunn mye lengre i å involvere folk flest i samfunnsstyre enn det noen gang skjedde i Nærøsten i bronsealderen, men det handler om gradsforskjeller, og politiske systemer er resultat av brytninger mellom grupper og individer med ulike egeninteresser. Konger som Hammurabi av Babylon (oppe til venstre) var ikke eneveldige despoter, men ledere av komplekse samfunn hvor det fantes formelle kanaler for folkelig medvirkning.

Perikles av Aten (5. årh fvt.)
Seg selv nærmest? Byste i Altes
Museum, Berlin /
Wikimedia Commons

Dette er faktisk globalhistorie i ordets rette forstand. Kristoffer utvikler modeller og kategorier som kan brukes på tvers av tid og geografi, og forklarer hvordan lignende strukturer oppstår i samfunn som ikke var i direkte kontakt. Selve avhandlingen forholder seg til konkret kildemateriale fra Hellas og Nærøsten, men tilnærmingen kunne vært anvendt på norsk vikingtid, beduinstammer i Midtøsten, eller for den del moderne demokratier, hvor såkalte vanlige folk, uklart definerte elitegrupper og politiske ledere samhandler i spill om politisk innflytelse.

Verdens nest viktigste vare?

Jeg er på veg tilbake fra Marburg i Tyskland, hvor jeg har deltatt på konferansen Textile Trade and Distribution in Antiquity. I Marburg møtte jeg cirka tredve historikere, arkeologer, språkforskere og naturvitere fra hele Europa, med en felles interesse i hvordan tekstiler ble produsert og distribuert fra steinalderen og fram til tidlig middelalder. Jeg har blitt interessert i tekstiler først og fremst fordi jeg forsker på handel, og i Marburg hadde jeg en bratt læringskurve.

Kinesisk silke funnet i Palmyra i Syria, 2-3 årh. evt.
Foto: Jørgen Christian Meyer

Tekstiler er spennende fra et globalhistorisk ståsted av flere grunner. Klær er et grunnleggende behov, og nest etter mat og vann er det kanskje det vi mennesker har vanskeligst for å klare oss uten. Tekstiler har i alle fall tilbake til bronsealderen vært en viktig handelsvare, og derfor også en viktig bærer av integrasjons- og globaliseringsprosesser. Klær var (og er) også gode statusmarkører, som kan brukes til å signalisere makt, rikdom, gruppetilhørighet med mere.

Til tross for dette har få historikere som arbeider med eldre perioder brydd seg noe særlig om tekstiler. Feltet har gjerne vært forbeholdt forskere som har vært opptatt av kunst og håndtverk, heller enn "harde" emner som økonomi, krig og politikk. Tekstiler er gjerne nevnt i bøker som handler om økonomisk historie, men få forsøk har vært gjort på å forstå tekstilenes samfunnsmessige betydning. Dette er i endring, ikke minst på grunn av innsatsen til Centre for Textile Research som ble etablert for 10 år siden i København.

Jeg har fortsatt mye å lære om tekstiler, men her er tre av de spennende tingene jeg lærte i Marburg:

-Menneskene har brukt klær i 190.000 år. Det har amerikanske forskere funnet ut ved å studere når kroppslusa utviklet seg som egen art fra hodelusa (æsj). Kroppslusa har det nemlig ikke særlig bra uten klær å gjemme seg under. De første 180.000 årene brukte vi klær av skinn og lær, så lærte vi å lage tekstiler av lin. Ull ble først tatt i bruk for cirka 6000 år siden, før det hadde ikke sauen lange nok hår.

-Danske forskere har funnet ut at for å lage en kjortel av lin, tar prosessen fra innhøsting til ferdig produkt opp til 600 timer, og krever 21 kvadratmeter åkerland. En vanlig familie i middelalderen eller antikken har i tillegg hatt bruk for ulla fra én sau per person for å dekke behovet sitt for tekstiler. Dette forteller både noe om hvor dyrt tekstiler var før den industrielle revolusjonen, og om hvor mye arbeid særlig kvinner i fortida la ned i spinning, veving og andre aktiviteter knyttet til tekstilproduksjon.

-Romerske skip på Rødehavet og Det indiske hav var bygd på samme måte som skipene i Middelhavet, men seilte med seil vevd av indisk bomull, og bestod i alle fall delvis av materialer fra indisk tømmer. Skulle likt å vite om de ble bygd i India også?

Globalhistorisk klassiker: Alfred W. Crosby The Columbian Exchange. Del 2: Dyr og planter

Mikroorganismene som fulgte i kjølvannet av de europeiske oppdagerne førte til massedød og sivilisasjonssammenbrudd. Dette bidro sterkt til at det var mulig for et relativt lite antall europeerne å legge under seg de amerikanske kontinentene, til tross for at mange indianske samfunn gjorde motstand. På dette feltet bidro arbeidet til Crosby til å endre bildet av Amerika som jomfruelig villmark, befolket av enkle jeger- og sankersamfunn før europeernes ankomst. Dette førte både til en oppvurdering av Amerikas prekolumbiansk historie og en slutt på den apologetiske (unnskyldende) trenden i historieskrivning, særlig om Nord-Amerika, der en tidligere hadde kunnet lese at nybyggerne bare hadde forsynt seg med ubrukt land. Utvekslingen mellom Amerika og resten av verden var imidlertid ikke begrenset til mennesker og mikroorganismer, men omfattet også planter og dyr. Dette skulle få omfattende økonomiske og demografiske følger både i Amerika og i Europa.

Alfred W. Crosbys Columbian Exchange,
30-års jubileumsutgave fra 2003

Det mest berømte eksempelet er hesten. Europeerne brukte hester både til krig og til arbeid. I motsetning til Europa, hvor land var en knapp ressurs på 1500-tallet, var det tilgang til nærmest ubegrensede beitearealer på de nyoppdagede kontinentene. Det var enkelt å holde store flokker med hester med minimalt tilsyn. Dyr ble stjålet og rømte. Hesten fant en nisje i det amerikanske økosystemet med få konkurrenter og få truende rovdyr, og i løpet av det første hundreåret etter europeernes ankomst dannet det seg store flokker med ville og halvville hester på de store slettene i Nord- og Sør-Amerika. Indianere i europeisk tjeneste og i kontakt med europeere lærte fort å ri. Dette la grunnlaget for de nordamerikanske prærieindianernes livsstil slik den utviklet seg på 1600-1800-tallet, basert på bisonjakt og avhengig av stor mobilitet.

Mer varig betydning hadde kanskje kua. Store områder både i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika egner seg godt for kvegbruk. Storfe ga nybyggerne tiltrengt energitilskudd, som kunne settes om i økt befolkning og gi grunnlag for framveksten av byer. Okseskinn var et viktig materiale i den førindustrielle verden, og huder var en viktig eksportartikkel fra koloniene allerede etter få tiår. Med utviklingen av jernbaner, hermetikk og fryseteknologi på 1800-tallet kunne amerikansk kjøtt omsettes over hele verden. Kveg ble sentralt i økonomien til sør-amerikanske land som Argentina, Uruguay og Brasil, og ga også viktige bidrag i Mexico, USA og Kanada.

Det tredje dyret Crosby trekker fram er grisen. Grisen kunne leve godt på maisen indianerne leverte i tributt til spanjolene, men som spanjolene selv ikke ville spise hvis de hadde tilgang på hvete, slik de var vant til hjemmefra. Hvis ikke det var mais tilgjengelig klarte grisene seg godt på avfall og det den ellers fant. I Mellom-Amerika, dit europeerne kom først, er det ingen store rovdyr, og grisen kunne spre seg uten store hindringer. Mens hesten var viktig for europeerne som krigs- og arbeidsdyr, ble grisen et vandrende matforråd. Hernando de Soto hadde med seg 13 griser til Florida i 1539. Tre år senere var flokken på 700 dyr, til tross for at de Sotos menn hadde spist rikelig underveis.

Viktigst i en globalhistorisk sammenheng var likevel plantene. Områdene rundt Det karibiske hav, som ble først kolonisert av europeerne, viste seg å egne seg svært godt til dyrking av nytteplanter europeerne hadde hentet fra Asia og til dels Asia, men som bare kunne dyrkes i svært begrensede områder i Europa. I Amerika trivdes indiske sukkerrør, indisk og egyptisk bomull, kaffe fra Rødehavsområdet og bananer fra Sørøst-Asia. Sukker ble fort den viktigste eksportvaren fra Sør-Amerika, ved siden av sølv, og ga økonomisk grunnlag for de europeiske koloniene.

I tillegg til nytteplanter ble det innført mange arter på mindre planlagt vis. Ugress fulgte med i kornforådene på skip, som lommerusk i conquistadorenes klær og på mange andre måter. Godt hjulpet av erosjonen som fulgte av overbeiting av kyr, svin og hester, etablerte de nye artene seg raskt i amerikansk flora, i den grad at Crosby hevder at det i dag finnes få området av Amerika hvor ikke floraen er grunnleggende forandret i forhold til situasjonen før Columbus.

Crosbys bok heter altså The Columbian Exchange, og utveksling forutsetter en grad av gjensidighet. Europeerne innførte ikke så mange dyr fra Amerika, selv om kalkunen er en ganske viktig matfugl og marsvinet er et populært kjæledyr. Amerikansk flora hadde derimot en varig innflytelse på andre kontinent, som det er vanskelig å overvurdere betydningen av.

Poteten ga energi som ble satt om i befolkningsøkning, særlig i perifere deler av Europa, som Irland og Skandinavia. I Sør-Europa ble mais populært. Kinesiske bønder dyrket søtpoteter, peanøtter og mais allerede på 1500-tallet. Disse matplantene kunne dyrkes på steder hvor det var vanskelig å dyrke ris, og la grunnlag for at Kina kunne brødfø stadig flere på et begrenset areal uten å modernisere driftsmåtene. I Afrika sør for Sahara, hvor få andre viktige matplanter klarte det tropiske klimaet, trivdes maniok. I tillegg kommer planter som squash og mange slag bønner, og det er vanskelig å se for seg det italienske kjøkken uten tomater.