Epidemienens globalhistorie

Theodor Kittelsen (1900) visualiserte pesten som en gammel kone som vandret langs veiene med en sopelime og en rive. Der hun feide foran døren døde alle, der hun raket overlevde noen. Bilde fra Wikipedia. 

Våren 2020 sitter mange av oss hjemme for å unngå å spre smitte eller for å slippe å bli syke. Samfunnet er delvis stengt ned og delvis omstilt i løpet av dager og uker. Helsepersonell utsetter seg for smittefare for å hjelpe andre. I mange land er helsevesenet sterkt presset og i noen har det nesten brutt sammen i perioder. Hvis en tviler på at pandemier kan utgjøre historiske vannskiller trenger en ikke se lenger enn til den pågående Covid-19-situasjonen, som til tross for langt lavere dødelighet enn de historiske eksemplene over stenger ned land i månedsvis, knekker luftfartsnæringen og ser ut til å kunne føre til det mest alvorlige globale økonomiske tilbakeslaget siden depresjonen på 1930-tallet. Pandemien er en ubehagelig påminnelse om at smittsomme sykdommer ikke bare er noe som bare hører historien til, men de smittsomme sykdommene har også en lang historie. Her er en superkort skisse av epidemienes globalhistorie, for anledningen skrevet fra hjemmekontoret

Statsmannen Perikles døde
under pesten i Aten, 429 fvt.
Foto: Wikipedia

Både planter, dyr og mennesker er sårbare for sykdommer, men fram til jordbruksrevolusjonen for cirka 10.000 år siden ser det ikke ut til at det har vært noe stort problem. Etter at menneskene begynte å holde husdyr kunne mikroorganismer bytte vertsdyr fra dyr til mennesker og spre seg raskt i de nå større og mer trangbodde bosetningene. En sykdom som sprer seg raskt i et område eller en befolkning kalles for en epidemi. Kileskrifttekster fra Mesopotamia forteller om lokale sykdomsutbrudd i bystatene der i bronsealderen. Epidemier som rammer store områder kalles pandemier. Den første historisk dokumenterte pandemien er skildret i verket til den atenske historikeren Tukidid og rammet først Aten, så mye av Hellas i år 430-427 før vår tidsregning. Sykdommen startet i Atens havneby Pireus, noe som gir støtte til Tukydids opplysning om at den skal ha startet i Afrika, som stod i tett handelskontakt med atenerne. Det har vært mange teorier om hva slags sykdom det dreide seg om, men det står klart at den hadde høy dødelighet, og et skremmende og smertefullt forløp. Massegraver som kan dateres til pestårene støtter den dramatiske skriftlige beretningen, som kan leses i Henning Mørlands oversettelse på Nasjonalbibliotekets nettsider (fra avsnitt 47).

Den romerske legen Galen beskrev
den antoninske pandemien på 100-
tallet (1700-talls inngravering av G.P.
Busch, kilde: Wikipedia)

Den antoninske pandemien er oppkalt etter den romerske keiseren Marcus Aurelius Antoninus. Sykdommen som rammet Romerriket i 20 år fra 166 etter vår tidsregning skal ha startet blant romerske soldater som sloss i Mesopotamia, men faller sammen i tid med epidemier beskrevet i kinesiske kilder og kan godt ha rammet hele den «gamle verden». Mange mener at det kan dreie seg om den svært dødelige sykdommen kopper, som senere skulle drepe store deler av den amerikanske urbefolkningen etter at de kom i kontakt med smitten via europeiske erobrere og nybyggere. Kopper ble først utryddet på 1970-tallet. Etter dette er pandemier jevnlig dokumentert i historiske kilder. I dag vet vi at den justinianske pesten som herjet i Middelhavsområdet, Midtøsten og Europa på slutten av 500-tallet var et utbrudd av Yersina pestis, bakterien som også stod bak pandemien vi kjenner som Svartedauden midt på 1300-tallet. Pesten kom tilbake i nye bølger fram til 1600-tallet, spredte seg over hele jorda og tar fortsatt liv hvert år.. Det ser faktisk ut til at det kan være en sammenheng mellom spredning av pest og klimaendringer i middelalderen, noe jeg skriver om i denne gamle bloggposten.

Mikroorganismer er avhengige av nettverk for å spre seg og gir på den måten gode mål på graden av integrasjon og globalisering. Handelen på Middelhavet og Det indiske hav i antikken og og over steppene i Sentral-Asia i Middelalderen spredte disse tidlige epidemiene. Nye og raskere kommunikasjonsmåter skapte også nye muligheter for sykdom. Fram til 1800-tallet var kolera bare et problem i små områder av India. Smittede ville dø eller bli friske før de rakk å bringe sykdommen videre. Med samlingen av mesteparten av India under britisk styre forsvant mange hindringer for kommunikasjon og i 1816 kom det første utbruddet som rammet hele India. Med dampskipstrafikk hadde sykdommen spredd seg over hele verden i 1850. Influensaepidemien i 1918 kom til Europa med amerikanske troppetransporter, spredte seg i løpet av måneder, og drepte i løpet av to år flere enn første og andre verdenskrig til sammen.

Kan en lære noe av historien? Ved første øyekast ikke så mye mer enn at ting var enda mye verre i gamle dager. Hvis en ser historiske pandemier og dagens situasjon i sammenheng er det imidlertid ingen tvil om at pandemier kommer til å hjemsøke oss også i framtida, og at det gjelder å være bedre forberedt enn vi var denne gangen. 

Pest og klima

"Pesta kommer", T. Kittelsen 1900.

I norsk folketro ble pesten personifisert 

som en gammel kone med rive og kost.

Der hun rakte for døren døde noen i 

huset, der hun feide med kosten døde

alle. Bilde: Wikiart.org

Norske forskere undersøker sammenhengen mellom klimasvingninger og pestutbrudd. Resultatene tyder på at pestbakterien ble introdusert til Europa gjentatte ganger, heller enn at den overlevde i gnagerpopulasjoner i Europa og spredte seg på ny derfra.

Norske, sveitsiske og tsjekkiske forskere har studert sammenhengen mellom klimasvingninger og utbrudd av pest. Funnene er publisert i prestisjetunge tidsskriftet PNAS (bak betalingsmur), og er presentert i denne saken på Forskning.no.

Pest er en sykdom som forårsakes av bakterien Yersina pestis. Vertsorganismene til bakterien er primært gnagere og lopper, og bakterien smitter når infiserte lopper bytter vertsdyr. Når loppene ikke finner nye gnagere kan de bite mennesker i steden, som slik kan bli smittet av den dødelige sykdommen. Det mest berømte og dramatiske utbruddet av pest i Europa var epidemien kjent som Svartedauden, som herjet Europa fra i årene fra 1347-1351, og som kan ha drept halvparten av befolkningen i enkelte områder. Alt i alt er det imidlertig registrert tusenvis av pestutbrudd, pestbakterien finnes fortsatt, og det rapporteres årlig mindre utbrudd i ulike deler av verden.

Det har vært antatt at pestbakterien overlevde i Europa mellom utbruddene i populasjoner av svartrotte (Rattus rattus), en art som nå nesten er forsvunnet, men som var vanlig i Europa i gamle dager. Den nye studien argumenterer for at dette ikke er tilfelle, men at pesten spredte seg på ny fra gnagerpopulasjoner i Sentral-Asia via skipstrafikken mellom Midtøsten, Nord Afrika og Sør-Europa. Forskerne viser at det er et sammenfall mellom episoder med varmt og fuktig klima i kjerneområdene for pest i Sentral-Asia og utbrudd i Europa og Nord Afrika cirka 15 år senere. Dette forklares ved at antallet gnagere øker når det er gunstig klima. Etter noen år blir det flere dyr enn det naturgrunnlaget kan bære. Mange av gnagerne dør, og loppene som levde på dem trenger nye vertsdyr. Det kan for eksempel være handelsfolk og deres kameler, som kan ha brakt bakteriene videre til havner ved Middelhavet og Svartehavet. Mekanismen burde være forståelig for alle som har gått i fjellet i Norge. I såkalte lemenår blir gnagerpopulasjonen for stor, det er lemen og andre smågnagere overalt, og det er lett å komme i kontakt med døde dyr.

Studien er kjempespennende i et historisk perspektiv. Epidemier og klima er to av de faktorene som kanskje sterkest påvirket førmoderne historie. Dette i seg selv er ikke ny kunnskap. Svartedauden og de etterfølgende pestbølgene har lenge vært sett på som avgjørende for svekkelsen av det norske middelalderkongedømmet, og den såkalte justinianske pesten på 570-tallet som ødeleggende for Det bysantinske riket. William Hardy McNeill's bok Plagues and Peoples fra 1976 viste hvordan smittsomme sykdommer har formet historien på globalt nivå, og er et godt mål på intensiteten av globale kontakter. Innsikten om at klimasvingninger påvirker livsgrunnlag er heller ikke ny, selv om vi forstår mekanismene litt bedre.

Vi vet godt at klima og epidemier påvirker menneskene, men det er ofte vanskelig å vise hvordan og hvor mye, og av og til går man litt for lett fra å finne sammenfall i tid til også å trekke slutninger om årsakssammenheng. Det jeg syns er spennende med studien er at nettopp at den viser hvordan klimasvingninger får følger, i det de fører til nye epidemiutbrudd.

Forskergruppen bak studien er tidlig i arbeidet, og vil blant annet undersøke arvemateriale i rester av pestbakterier fra skjelettmateriale, for å teste teorien om at det dreier seg om nye stammer av pestbakterien heller enn at den overlevde i Europa. Selv håper jeg de vil arbeide videre med å tenke rundt hvordan smitten beveget seg. Jeg syns blant annet det høres lenge ut med 15 år mellom perioder med gunstig klima og nye pestutbrudd. Uansett er det et flott eksempel på tverrfaglig forskning, og fortsettelsen blir spennende.

Referanse:

Boris V. Schmid, Ulf Büntgen, W. Ryan Easterday, Christian Ginzler, Lars Walløe, Barbara Bramanti, and Nils Chr. Stenseth: "Climate-driven introduction of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe", PNAS 2015 ; published ahead of print February 23, 2015, doi:10.1073/pnas.1412887112