Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag (seminar)

Sammen med kollegaene mine Leidulf Melve og Camilla Brautaset, arrangerte jeg seminaret Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag mandag og tirsdag denne uken. Tittelen på seminaret er dekkende, men de ni foredragene nærmet seg tematikken med ganske forskjellige faglige perspektiver. Det ble to spennende og givende dager. Under kommer et kort sammendrag. Husk at dette er mitt inntrykk av innleggene. Jeg håper foredragsholderne kjenner seg igjen i referatet, men det er ikke sikkert at de er enige i vektleggingen min.

Jarle Simensen er professor emeritus ved universitetet i Oslo. Mange vil kjenne ham blant annet som forfatter og medforfatter av to bind av Aschehougs Verdenshistorie, samt den mye brukte læreboken Afrikas historie, nye perspektiver. Jarle snakket om disiplinens røtter både internasjonalt og i Norge. Han diskuterte også hvordan globalhistorie kan avgrenses snevert som historien om framveksten av en globalisert verden, og videre som historien om hvordan verden er knyttet sammen av kulturelle, økonomiske og politiske bånd.

Andres Aase arbeider ved Universitetet i Agder, som har hatt et sammenhengende undervisningstilbud i globalhistorie siden 1981. Tilbudet er et av universitetets mest populære, og Andreas snakket om hvordan de aktivt har arbeidet for å få studentene til å se historien fra et globalt perspektiv, blant annet gjennom å bruke lærebøker og hente inn lærere med tydelige, motstridende og uttalte historiesyn.

Foto: Cappelen Damm

Gunnar W. Knudsen, som underviser ved Høgskolen i Telemark, er forfatter av den populære læreboka Lange linjer i historien. Gunnar tok opp det vanskelige spørsmålet om hva globalhistorisk forskning er for noe, og pekte på at mye forskning som utgis som globalhistorie ikke er annet enn sammenlikninger mellom to områder langt fra hverandre. 

Knut Kjeldstadli holdt foredrag om global migrasjon og migrasjonshistorie, et fagfelt som har kommet langt nettopp i forhold til hvordan en kan studere globale prosesser. Jeg syns særlig tankene han trakk opp rundt migrasjon som endringsfaktor var spennende. Her ser vi klare forskjeller både mellom ulike fagtradisjoner og innad i fag over tid.

Kollega Leidulf Melve snakket om det pågående bokprosjektet sitt, som handler om global historiografi, altså om historieskrivningstradisjoner. Der de fleste bøker om historieskrivning konsentrerer seg om framveksten av vestlig, vitenskapelig historie kommer Leidulfs bok også til å ta for seg andre tradisjoner, blant annet Kina og India, samt media som innskrifter og monumenter.

Selv holdt jeg innlegg om erfaringene med å skrive lærebøker i globalhistorie, og de valgene jeg gjorde med hensyn til balanse mellom bredde og dybde, begivenhetshistorie og strukturhistorie, samt teori og empiri.

Øystein La Bianca, Andrews University, Michigan, har arbeidet med det arkeologisk utgravningsstedet Tall Hisban i dagens Jordan i snart 40 år. Øystein fortalte om hvordan globalhistoriske perspektiver kan bidra til å belyse historien til et samfunn i Midtøsten fra steinalderen og fram til våre dager, både gjennom å påvirke spørsmålene forskerne stiller og framstillingen av historien i en politisk urolig del av verden.

Siste foredragsholder før Camilla Brautaset oppsummerte diskusjonen var arkeologkollega i Bergen Nils Anfinset, som spurte om det finnes en global arkeologi. Spørsmålet er viktig, også for historikere, fordi de fleste kurs i globalhistorie har en betydelig forhistorisk komponent og fordi historikere i skolen også underviser i den arkeologiske delen av fortida, uten at det gis noe skikkelig tilbud ved høgskoler og universiteter.

Seminaret lover godt for globalhistorie både som forskningsfag og som undervisningsfag. Vi håper å kunne følge opp med nye aktiviteter på litt sikt. Det beste ville være om vi etter hvert kunne få på beina et globalhistorisk nettverk.

Bokomtale: Jared Diamond – The World Until Yesterday: What can we learn from traditional societies?

Allen Lane (London), 499 pp. (papirversjon) USD 14,11 (Kindle-utgave).

Foto: Wikipedia

Sommerferien er tid for lystbetont lesing. På lesebrettet i år lå blant annet Jared Diamonds siste bestselger The World Until Yesterday: What can we learn from traditional societies? Boka kom i fjor, men jeg har først nå hatt mulighet til å fordype meg i den. Norsk utgave er forøvrig planlagt i høst.

World Until Yesterday er Diamonds sjette bok for et allment publikum. Den følger opp prosjektet fra Guns Germs and Steel (1997) og Collapse (2005) med å beskrive og forklare menneskelige samfunn fra et makroperspektiv. Jeg har kort omtalt diskusjonen rund Diamonds tidligere bøker i disse bloggpostene: Diamonds kontroversielle bøker, kritikken av Diamond og Mere Diamond: Kollaps.

Diamond er i dag professor i geografi ved University of California, Los Angeles. Han har en variert naturvitenskapelig bakgrunn, men har tilbrakt store deler av karrieren sin på Ny-Guinea, hvor han har forsket på fugler ut fra et evolusjonsbiologisk perspektiv. De populærvitenskapelige bøkene har sterke innslag av komparativ historie, men Diamonds bakgrunn er svært synlig, i det han tydelig legger vekt på mennesket som biologisk organisme blant andre organismer, eller mennesket som dyr, for å si det med rene ord.

Evolusjonshistorisk skilte forfedrene våre seg fra forfedrene til artene som skulle utvikle seg til de store menneskeapene for omtrent seks millioner år siden. En gang i det lange tidsrommet fra cirka 400.000 før nåtid til 250.000 før nåtid oppstod vår art, homo sapiens, i Øst-Afrika. Disse menneskene var like oss anatomisk. Slik forskere fra Bergen har bidratt til å belyse, ser homo sapiens for minst 75.000 år ut til å ha utviklet kognitive evner som tilsvarer de vi selv har. Hvis en kunne reist i tid, ville barn født dengang kunne vokse opp til å klare seg like godt i vår verden som moderne barn gjør, og moderne barn ville kunne tilpasset seg steinalderlivet hvis de hadde kunnet vokse opp der.

Mesteparten av tida etter dette kognitive skiftet har menneskene levd som jegere og sankere. For omlag 11.000 år siden oppstod det første jordbruket. Teknologien spredte seg langsomt, men i dag lever nesten alle av mat fra landbruksproduksjon, selv om de færreste av oss selv dyrker jorda eller driver med dyr. De første statene oppstod for cirka 6.000 år siden. Fram til det levde folk i stammesamfunn – små grupper på noen titalls eller høyst noen hundre medlemmer, som var innbyrdes bundet sammen gjennom slektskap og ekteskap. Selv om statssamfunn etter hvert kom til å legge under seg hele den bebodde jorda, så var dette en langsom prosess, og stammegrupper har fortsatt betydning mange steder i verden i dag.

Jared Diamond (f. 1937). Foto: Wikipedia

Dette er Diamonds utgangspunkt: Fram til helt nylig – i historisk perspektiv kan vi godt si som Diamond "i går", levde de aller fleste mennesker i småsamfunn, hvor de kjente alle de andre medlemmene i gruppen personlig. Dette er livet vi har tilpasset oss gjennom evolusjon gjennom flere hundre tusen år. I dag lever stadig flere av oss i samfunn Diamond beskriver som WEIRD: "Western, Educated, Industrialized, Rich and Democratic". De fleste av oss synes det er ganske OK, men det er altså unntaket, både i et kort og i et lengre historisk perspektiv.

The World Until Yesterday har to tydelige siktemål. Det ene er å formidle kunnskap om hvordan mennesker i tradisjonelle samfunn lever. Det andre er å rette et skarpt blikk på dagens verden, for å fortelle hvor det går galt når mennesker som biologisk sett er tilpasset et steinalderliv, slik vi altså alle er, skal klare seg i moderne samfunn, og hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn.

Diamond tar i tur og orden for seg gruppetilhørighet, handelskontakter mellom grupper, krig og voldsbruk, barn og eldres plass i gruppen, risikosituasjoner, religion og språk, og til sist helse og kosthold. Kildematerialet hans er sosialantropologiske beskrivelser av tradisjonelle samfunn i Afrika og Amerika, samt hans egne erfaringer gjennom flere tiår med jevnlige og langvarige opphold i slike samfunn på Ny-Guinea.

De normative delene, hvor Diamond diskuterer hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn, handler mye om forbruk, kosthold, barneoppdragelse, eldres plass i samfunnet etc. Diamond er nøye med å ikke idyllisere livet som jeger og sanker, men mener likevel vi har mistet en del kvaliteter ved tradisjonell livsførsel. Jeg kjenner igjen mye av dette fra miljøbevegelsen og alternativbevegelsen, og selv om det er lett å være enig i mye av kritikken av den moderne verden, mener jeg selv at dette er det minst spennende aspektet ved boka. Det har mest å gjøre med at jeg nærmer meg boka som historiker, andre lesere vil sikkert finne disse delene mer interessante.

De delene av boka jeg syns fungerer best er de deskriptive partiene, hvor han bruker andres forskning i lys av sin egen erfaring, til å fortelle om hvordan tradisjonelle samfunn fungerer. Her syns jeg ikke bare jeg lærer mye om det stoffet han formidler direkte, men at jeg også som historiker får bredere bakgrunn for å forstå hvordan mennesker samhandler i andre sammenhenger. De fleste historikere er mest opptatt av mennesket som sosialt og skapende vesen, naturlig nok, fordi det er tekstene, bygningene, institusjonene og så videre som menneskene har skapt, som vi studerer. Den genetiske arven vår påvirker likevel hvordan vi oppfører oss. Hvordan vi definerer gruppe og avgrenser oss i forhold til andre, enten det er som stamme, nasjon eller etnisk gruppe. Hvordan vi behandler de vi oppfatter som fremmede. Hvilke regler som gjelder for å bruke vold. Hvordan konflikter behandles mellom grupper og mellom gruppemedlemmer. Her vil de fleste som er opptatt av samfunn i fortid eller nåtid ha utbytte av World Until Yesterday. Vi er mindre forskjellige fra Ny-Guineas jegere og sankere enn vi kanskje liker å tro.

Jared Diamond skriver godt, og boka er spennende å lese. Han har satt seg inn i et stort og variert forskningsmateriale, og sett utenfra håndterer han det bra. Eksperter vil alltid kunne finne unøyaktigheter og mangler. Jeg merker meg for eksempel at han bruker Elman Service sin typologi over samfunn fra 1960-tallet, med en trinnvis inndeling i gjeng, stamme, høvdingdømme, stat (band, tribe, chiefdom, state), som de fleste moderne antropologer har gått bort fra fordi den er unyansert, forutsetter utvikling etter et gitt mønster, og er dårlig på å forklare endring. I forhold til å skrive sammenlignende historie fungerer den etter mitt syn likevel ganske godt fortsatt, og det finnes ikke så mange gode alternativer. På felt hvor jeg selv kjenner litt til forskningslitteraturen, som antikkens historie og historisk demografi (befolkningslære), hender det at jeg reagerer på det jeg oppfatter som unøyaktigher, og det vil ikke forundre meg om fagfolk fra andre disipliner har samme opplevelse. Dette er et problem som imidlertid er vanskelig å unngå for forskere som prøver å nærme seg allmenne eller globale problemstillinger, og hovedinntrykket er at Diamond har gjort godt håndtverk i omgang med forskningen han bygger på.

Alt i alt vil jeg varmt anbefale både denne boka, og Diamonds tidligere populærhistoriske bøker. I tillegg til å være engasjerende, er bøkene er både lærerike og tankevekkende, og de setter søkelys på sider med verden rundt oss og oss selv som vi sjelden tenker over. At kanskje heller ikke Diamond har alle svarene, gjør det ikke mindre interessant å diskutere spørsmålene.

De første amerikanerne

Forskere er som folk flest, de fleste har vanskelig for å skifte mening når de først har bestemt seg. En vitenskapelig "sannhet" ser likevel ut til langsomt å miste fotfeste, nemlig forestillingen om at den amerikanske urbefolkningen kom til kontinentet i en og bare én innvandringsbølge for omtrent 14.000 år siden.

Den rådende, men ikke eneste, teorien om hvordan Amerika ble befolket har lenge vært at storviltjegere, kjent som Clovis-kulturen etter stedet med samme navn i New Mexico, der redskapene og boplassene deres ble funnet i store antall på 1920- og 30-tallet, vandret inn over et tørrlagt Beringstred under siste istid. Da klimaet var på sitt kaldeste, for cirka 18.000 år siden, var havnivået langt lavere enn i dag, og jegere kunne følge viltet fra dagens Sibir og inn i dagens Alaska. Til å begynne med kom de ikke lengre, fordi dagens Canada var dekket av store isbreer. Etterhvert som isen smeltet og havet steg skjedde to ting. Landbroa ble stengt, og for rundt 14.000 år siden åpnet det seg en korridor gjennom isbreen slik at de ubebodde amerikanske kontinentene lå åpne for nykommerne. Med god tilgang på store byttedyr som ikke var vant til mennesker, økte befolkningen raskt, og i løpet av omtrent 1.000 år spredte menneskene seg over hele Nord- og Sør-Amerika.

Spydspiss fra Clovis-kulturen
 (bilde: Wikimedia Commons)

Det har vært mange rapporter om funn som er eldre enn Clovis-kulturen, men de har ofte ikke blitt tatt alvorlig, eller det har vist seg å ikke tåle nærmere undersøkelser. Det er minst tre muligheter: At Clovis-jegerne faktisk var de første menneskene i Amerika, slik Jared Diamond for eksempel argumenterer sterkt for i Våpen, Pest og Stål, at fagfolk med mye prestisje investert i standpunktet har arbeidet hardt for å fortie og diskreditere eldre funn, slik forskningsjournalisten Charles Mann argumenterer for i den spennende boka 1491: New Revelations of the Americas Before Columbus (anmeldelse her), eller at det faktisk fantes folk i Amerika mye tidligere enn Clovis, men at man ennå ikke har god nok dokumentasjon.

Dette stridsspørsmålet er ikke løst ennå, men to uavhengige genstudier viser at selv om kanskje Clovis-folket var først, så var de i alle fall ikke alene. I fjor kunne forskere fra University College i London fortelle at genstudier viser at urbefolkningen i Amerika stammer fra minst tre forskjellige grupper: Eskimobefolkningene i Alaska og Chipewyan-folket i Canada hadde betydelig innslag av arvestoff som de ikke delte med andre urbefolkningsgrupper i Amerika.

Enda mer spennende ble det for et par uker siden, da en internasjonal forskergruppe ledet fra Universitetet i Barcelona offentliggjorde at det også finnes grupper i Sør-Amerika som har genetisk materiale som ikke finnes hos andre indianerbefolkninger (originalartikkel / nyhetssak). Disse befolkningene har arvemateriale som er vanlig i Sørøst-Asia, men som ikke finnes i Sibir eller i Nord-Amerika. Hvordan kan de ha kommet til Amerika? Vel, de gikk neppe over isen eller landbroa som Clovis-jegerne brukte uten å etterlate seg genetiske spor på vegen. Hvis de kom med båt er det enda et eksempel på at steinaldermennesker var langt mer mobile og teknologisk sofistikerte enn mange har tenkt seg.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere hvem som har rett, men jeg er ganske sikker på at disse studiene kommer til å sette i gang debatt, og jeg gleder meg til å følge den. Jeg tror også at i de neste utgavene av globalhistoriebøkene mine må jeg skrive atskillig mer om Amerika før Columbus. Det gleder jeg meg også til!

Mais og tidlige komplekse samfunn i Sør-Amerika

Rituell platform fra Norte-Chico-kulturen. Foto: Wikipedia

En artikkel på Forskning.no forteller at amerikanske og peruvianske forskere har avdekket at  Sør-Amerikas eldste kjente sivilisasjon, Norte-Chico, var basert på maisdyrking. Norte-Chico-kulturen holdt til på den ekstremt tørre kystsletten ved foten av Andes-fjellene cirka 3000-1800 før vår tidsregning, altså samtidig med sumererne i Mesopotamia, Indus-kulturen og tidlige kinesiske elvekulturer. Norte-Chico er spennende på flere måter.

For det første forteller den at komplekse samfunn oppstod like tidlig i Amerika som i resten av verden, noe som stiller spørsmål ved Diamonds og andres teorier om at Amerika hadde avgjørende økologiske og klimatiske ulemper i forhold til Eurasia. For det andre var Norte-Chico lenge en gåte, fordi det manglet spor etter korndyrking i forbindelse til de monumentale kultanleggene som er det viktigste arkeologiske kjennetegnet til kulturen. Dette reiste tvil om de veletablerte teoriene, om at det var den neolittiske revolusjonen (jordbruksrevolusjonen) som skapte økonomisk grunnlag for komplekse samfunn. Enkelte forskere mente isteden at Norte-Chico bygde på rike ansjosfiskerier i kombinasjon med bomullsdyrking. Fiskebein fant en nemlig i store mengder, nettopp i forbindelse med de store rituelle platformene, noe som kunne tyde på at felles etegilder var en del av det sosiale limet i disse samfunnene, og at jeger og sankersamfunn altså også kunne moblise de befolknings- og organisasjonsmessige ressursene som skulle til for å bygge monumentalanlegg.

Teoriene om Norte-Chico-kulturens maritime grunnlag har alltid vært kontroversielle, men funnene av spor av maisdyrking gjør at globalhistorikere kan sove rolig inntil videre. Norte-Chico ligger i likhet med det sørlige Mesopotamia i områder som er helt avhengige av kunstvanning. Altså ser den gamle sannheten om sammenheng mellom jordbruk, kunstvanning og statsdannelse ut til å stå støtt inntil videre.

Heyerdahl hadde litt rett

Kon-Tiki. Foto: NASA / Wikimedia

Mens vi venter på avgjørelsen om Kon-Tiki filmen kommer til å vinne Oscar som "beste utenlandske film" i 2012, kommer det små, spennende nyheter om teoriene som var en viktig motivasjon for Heyerdahls ferd over Stillehavet i 1947.

Som mange vil vite, mente Heyerdahl at dagens polynesere – urbefolkningen på stillehavsøyene – hadde hatt kontakt med befolkningene i Sør-Amerika, og i alle fall delvis nedstammet derfra. Med Kon-Tiki-ferden fikk han demonstrert at slik kontakt var mulig ved hjelp av tradisjonelle materialer og teknikker fra Sør-Amerika, men det beviste selvsagt ikke at teorien hans var riktig. De fleste etnologer mente tvert i mot at øyene hadde blitt befolket fra Asia, noe som kunne understøttes med arkeologiske funn (øyene som ligger lengst mot vest har vært befolket lengst) og med kulturelle og utseendemessige paralleller. Da moderne DNA-teknologi ble tatt i bruk viste det seg at dessuten at arvematerialet hos polyneserne lignet mer på det en finner hos befolkningene i Asia enn i Amerika. De fleste forskere vurderte etter dette Heyerdahl som en større sportsmann og eventyrer enn vitenskapsmann.

DNA-teknologien har utviklet seg mye siden de første studiene ble gjort. For et par år siden kunne Erik Thorsby ved Universitetet i Oslo og hans samarbeidspartnere fortelle at de hadde funnet spor av arvemateriale av søramerikansk opprinnelse hos en familie på Påskeøya, som kunne føre familien tilbake til tida før de første kjente amerikanske innvandrerne til øya i kolonitida. Funnet var spennende og fikk fortjent oppmerksomhet, men på den andre siden var det vanskelig å utelukke muligheten for at den aktuelle familien ikke hadde full oversikt over egen slektshistorie, eller at det var kommet indianere til Påskeøya på europeiske skip før man var klar over.

Nå ser det ut til at Heyerdahl endelig har fått litt rett. Genforskningen er gått videre fra mennesker til søtpoteter, og franske forskere har vist at søtpoteten, en amerikansk plante, var til stede i Stillehavet lenge før europeerne. Ikke bare det, den nådde ikke bare til den isolerte Påskeøya, en av de østligste og mest fjerntliggende av Stillehavsøyene, men også videre mot det sydlige Polynesia og New Zealand.

De hyperkritiske kan fortsatt mene at planten spredte seg med havstrømmene, men sammen med oppdagelsen av amerikansk DNA på Påskeøya er det er vel egentlig mer sannsynlig at den kom med mennesker. Foruten å gi støtte til Heyerdahls teori er det en spennende påminnelse om at fortidas mennesker var mye mer mobile enn mange forskere har villet være med på, og at naturvitenskapene i noen tilfeller kan gi innsikt om menneskenes historie som kulturforskere og historikere ville ha avvist på grunn av mangel på kildebelegg.