Hundre års undergang: Oswald Spengler og Der Untergang des Abendlandes

Dette innlegget ble først publisert i Prosa 5-2018

En resignert Spengler ser nasjonalsosialismen entre scenen. Olav Gulbransson i vittighetsbladet Simplicissimus (1935).  

I september i år var det hundre år siden første bind av Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes kom ut. I jubileumsåret vekker verket både oppmerksomhet, forargelse og debatt. Kanskje har det også fornyet aktualitet, om enn på litt andre måter enn det som ofte hevdes?

At Spenglers undergangsfortelling fant klangbunn i et Tyskland i møte med nederlaget i første verdenskrig er kanskje ikke så underlig. Da andre bind kom ut fire år senere var den historiefilosofiske mursteinen blitt folkelesning og var allerede trykket i 47 opplag. Reaksjonene fra den akademiske verden var imidlertid blandede og mest negative. Halvhjertede forsøk på å engasjere seg politisk førte ingensteds, og fram til sin død i 1936 virket forfatteren som frittstående intellektuell og skribent på antidemokratisk og konservativ side. For nazistene hadde elitisten Spengler bare forakt til overs. Etter andre verdenskrig så Vestens undergang ut til å være avlyst, og selv om verket ikke ble glemt ble det primært sett på som uttrykk for mellomkrigstidens tilbakelagte kulturpessimisme. Det var en viktig inspirasjon for Arnold Toynbees A Study of History, hvor verdenshistorien deles inn i 23 sivilisasjoner som følges gjennom vekst, blomstring og fall, og ikke minst for Samuel Huntingfords Clash of Civilizations, som fyller 25-år og altså også har jubileum i år.

Undergangen er tilbake
Vesthimmelen kan knapt sies å ha vært skyfri under oppkjøringen til hundreårsjubileet for Aftenlandets undergang. Det europeiske samarbeidet har opplevd en serie kriser og nesten-kriser knyttet til migrasjon, høyrepopulisme og politisk og økonomisk integrasjon. Donald Trumps uortodokse måte å forvalte presidentembetet på faller sammen med russiske og kinesiske utfordringer til den USA-ledede verdensorden. I dag omfavnes Aftenlandet og forfatteren av grupper som mener at vestlig kultur og vestlige verdier rent faktisk er truet på livet. Andre bruker Spengler som ideologisk busemann for å plassere meningsmotstandere til høyre for den politiske folkeskikken. Situasjonen har også ført til ny faglig interesse rundt Spenglers verk. I sommer har jeg lest både Aftenlandet og et knippe av bøkene som er kommet ut i forbindelse med jubileet. Inntrykket er at den tyske undergangsprofeten er lite egnet både som ledestjerne for høyresidens kulturkrigere og til å brunbeise stemmer utenfor den liberale meningskorridoren. Samtidig har han fortsatt eller fornyet aktualitet på felt hvor han vanligvis ikke siteres eller diskuteres.

En god og en dårlig nyhet
Spenglers undergangsfortelling fyller mer enn 1400 sider, og det er mulig å finne støtte for både det ene og andre der, men skulle noen lure: Spengler var verken nazist eller antisemitt. Han var som andre i sin tid svært opptatt av rase, men som gruppe basert på felles kultur heller enn biologi. Han var elitistisk, antikommunistisk og antidemokratisk, og han så på mennesket som en del av naturen og da som et rovdyr. I samspillet mellom mennesker, natur, folk og kulturer ville den sterkeste vinne og den svakere part kunne ikke vente nåde. Solidaritet forpliktet bare innenfor egen gruppe. Imperialisme var en naturlig del av kulturenes innbyrdes kamp.

For de som frykter et snarlig sammenbrudd for vestlige kultur og sivilisasjon har Spengler en dårlig og en god nyhet: Den dårlige er at den vestlige kultur, slik Spengler så det, strengt tatt gikk under med Napoleon allerede for drøyt 200 år siden. Det er ingenting å gjøre med det. Den gode nyheten er at vestlig sivilisasjon omtrent 800 år igjen før teppet går ned. Med sivilisasjon mente Spengler en tid da en kultur ikke lenger evnet å være nyskapende og dynamisk, men var stivnet i fastlagte uttrykk og preget av forfall, middelmådighet, individualisme, materialisme og livstretthet. Spengler klaget selv over at folk hadde misforstått hans tese om Vestens undergang med å sammenligne den med et skipsforlis, men hadde tilstrekkelig selvinnsikt til å føye til at en bok kalt «Aftenlandets fullendelse» neppe hadde solgt like godt.

Spengler opererte med åtte historiske kulturkretser – den egyptiske, babylonske, indiske, kinesiske, antikke, arabiske, aztekiske og den vestlige. Hver kultur har samlet livssyklus på omtrent 2000 år, med mindre den – som den aztekiske – overkjøres før fullgått løp. Etter at sivilisasjonen bukker under lever befolkningen i kulturkretsen videre som fellahin. Begrepet betegner egentlig jordløse landarbeidere i Midtøsten, særlig i Egypt, som levde sine enkle og fattigslige liv angivelig omtrent som på Faraos tid, uberørt av at romerske, greske, arabiske, tyrkiske, franske og britiske makthavere byttet plass over hodene på dem. Tilsvarende mente Spengler for eksempel at den kinesiske høykulturen hadde fullbrakt sitt løp allerede rundt 600 etter vår tidsregning, uten at det var til hindring for at Kina var verdens mest folkerike land og største språk- og kulturfellesskap både i Spenglers samtid og i dag. Kinesisk kultur hadde mistet i sin kraft og lot seg herje med av andre. Spengler diskuterer bare tre av høykulturene i detalj, den antikke, den arabiske, og den vestlige. Den antikke kulturen har fullendt sitt løp mot slutten av første årtusen. Den arabiske, hvor Spengler også plasserer den tidlige og den østlige kristendommen, er i ferd med å sluttføre sin syklus i vår tid, mens den vestlige kulturen er litt mer en halvgått, og er i ferd med å stivne i sivilisasjonsfasen, som kommer til å vare omtrent 800 år til. Framtiden tilhører i følge Spengler russerne, som er i ferd med å tre fram som en egen høykultur etter å ha vært dominert av vestlige former, inkludert kommunisme og demokrati, siden Peter den Store.

Demokrati og diktatur
Det Spengler ønsket var å finne generelle lover for hvordan historien utviklet seg, et prosjekt historikere flest for lengst hadde gitt opp da Aftenlandet kom ut. Allerede i samtiden ble det påpekt mange faktiske feil og mangler i historieframstillingen, og kunnskapen vår, særlig om eldre og utenomeuropeisk historie, er mye større enn den var på Spenglers tid. Kinesisk kultur ser jo også ut til å klare seg ganske bra for tiden. Det burde også være klart at Spengler egner seg dårlig som profet for de som er redd for at innvandrerne skal ta over Europa med det første. Spengler forutså at Vesten vil bestå videre i lang tid, men at den var i endring. Denne delen av analysen hans er mer interessant. For Spengler lever vi i pengenes tidsalder. Demokratiet er et redskap for pengemakten, som brukes til å fjerne alle reguleringer. Dette vil føre til pengenes diktatur som vil møtes med blodets makt. Blodet vil seire, for identitet er i følge Spengler langt viktigere enn penger, og demokratiet vil erstattes av cæsarisme – systemer med en viss lovgivende folkerepresentasjon, men med herskere med stor personlig makt. Nyere utvikling, med økonomisk globalisering og deregulering fulgt av velgere som fra elitens standpunkt ikke kjenner sitt eget beste, og som gjerne støtter en Trump, et Brexit, en Putin eller en Erdogan fordi identitet er viktigere for dem enn økonomisk vekst, kan godt leses inn i et slikt skjema.

Ved siden av Spenglers analyse av forholdet mellom kapitalisme, demokrati og identitet er det også et annet forhold som gjør ham lite egnet for de selvutnevnte forsvarerne av vestlige verdier i vår tids kulturkamp. For Spengler er ikke den ene kulturen bedre enn den andre. Han avviser eksplisitt en eurosentrisk lesning av historien og tanken om at utviklingen går mot stadig mer avanserte og siviliserte tider fra oldtid til middelalder til moderne tid. Europa er ikke noe sentrum for den historiske utviklingen eller bedre enn de andre, bare annerledes. Slik blir Spengler, via Toynbees monumentale sivilisasjonshistorie, en forløper for den moderne globalhistoriske bevegelsen, med sitt krav om at hele verdens historie må med i fortellingen. Alle kulturer følger sitt eget løp. De oppstår, blomstrer, stivner og dør. Det vil også skje med Vesten. Når det er sagt ser altså Spengler på historien som alles kamp mot alle. Kulturene står i et motsetningsforhold til hverandre og den sterkeste vil vinne fram på kort sikt.

Spengler i dag
Det er ikke bare i Norge vi er opptatt av forfatterjubileer. Den faglige debatten rundt Spengler har ikke overraskende vært størst i tyskspråklige land. I forbindelse med jubileet har det kommet ut en rekke artikkelsamlinger og korte bøker. Flere utgivelser er på veg. Jeg har lest tre av dem.

Artikkelsamlingen Der lange Schatten Oswald Spenglers (David Engels, Max Otte og Michael Thöndl (red.) er den første utgivelsen til det nystiftede Oswald Spengler Society for the Study of Humanity and World History. Artikkelforfatterne behandler dels resepsjonen av Spengler i samtid og ettertid, dels er de opptatt av å vise at Spenglers historiefilosofi er relevant både for å forstå verdenshistorien slik den har forløpt og for å forstå den aktuelle politiske situasjonen i Europa i dag.

Untergänge des Abendlades. Studien zu Oswald Spengler samler artikler skrevet av den pensjonerte antikkhistorikeren Alexander Demandt gjennom snart 40 år. Demandt er blant de få som har befattet seg med Spengler over en lenger periode, ved siden av beslektede faglige hovedinteresser som studiet av senantikken og Romerrikets fall. Demandts artikler har sin styrke i å forklare Spengler gjennom å sette ham i idehistorisk og historiefilosofisk sammenheng.

Der Demandt sikkert har sympati for sitt forskningsobjekt, men stiller seg strengt nøytral som forfatter, er den sveitsiske filosofen Peter Strasser sterkt kritisk i sin Spenglers Visionen. Hundert Jahre Untergang des Abendlandes. For Strasser tjener Spengler først og fremst som advarsel mot misantropi samt misforståelse og misbilligelse av liberale og demokratiske, det vil si vestlige verdier: Vestens kultur finnes, men den er forskjellig fra det Spengler hevdet, og den går ikke under med mindre vi lar det skje.

Angrer jeg på at jeg tilbrakte sommeren 2018 med misantropen Spengler? Ikke egentlig. Om Spengler fungerer dårlig både som realhistoriker og som dommedagsprofet har han altså like fullt interesse som analytiker både av sin egen og vår egen samtid. Han har påvirket historiefaget både gjennom den høyst levende tesen om sivilisasjonenes kamp og gjennom kritikken av eurosentrisk historieskrivning som navlebeskuende og trangsynt. Bestselgeren fra 1918 blir neppe folkelesning igjen, men Spengler skriver overraskende enkelt og tilgjengelig, i alle fall innenfor kategorien tysk filosof.



Demandt, A. (2017). Untergänge des Abendlandes: Studien zu Oswald Spengler.
Engels, D., Otte, M., Thöndl (2018). Der lange Schatten Oswald Spenglers: Einhundert Jahre Untergang des Abendlandes.

Spengler, O. (2017). Der Untergang des Abendlandes: Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte.

Strasser, P. (2018). Spenglers Visionen: Hundert Jahre Untergang des Abendlandes.

Globalhistorie og avkolonisering av akademia

Ibex-gasellene som prydet tempelet i Yeha, Etiopia, er minst 2700 år  gamle. De er litt afrikanske, litt arabiske og helt seg selv. Tatt vare på av den etiopiske kirken, funnet, forstått og formidlet av tyske forskere. Koloniale eller ikke, fine er de. Foto: Eivind Heldaas Seland

I sommer startet ordskiftet om «avkolonisering av akademia», først i Klassekampen, senere i andre media. Til tross for at jeg forsker og underviser i globalhistorie og har reflektert mye rundt de spørsmålene som tas opp har jeg har nølt med å melde meg på debatten, som jeg opplever som unødvendig hard og lite fruktbar. Jeg har lite lyst til å  bli plassert i selskap hvor jeg ikke føler meg hjemme.  På den ene siden ser jeg at jobbeskrivelsen min – globalhistoriker – som jeg forøvrig deler med utmerkede kolleger med helt ulike syn i mange saker, som Terje Tvedt og Dag Herbjørnsrud – brukes som skjellsord i sosiale medier. På den andre siden vet jeg at enkelte vil mene at jeg som hvit mann i førtiårene uansett ikke er meningsberettiget i saken.

Når jeg likevel stikker hodet fram er det fordi jeg i høst hadde jeg gleden av å besøke Etiopia. Jeg skal ikke påstå at det gjør meg til ekspert på noe som helst, men det fikk meg til å tenke over forholdet mellom historie, selvforståelse, forskning og identitet. Landet kan vise til en historie – i den tradisjonelle forståelsen av statssamfunn og skriftkultur – som går mer enn 2700 år tilbake. Like langt som ved Middelhavet, i India, Kina og for den del i Amerika. Mye lengre enn i Nord-Europa. Etiopierne er stolte over fortiden sin, og det med rette, slik alle andre også bør være det. Like fullt er det slik at denne historien i stor grad er avdekket av forskere fra Europa og i noen grad fra Nord-Amerika. Ved siden av lever etiopiernes egen versjon av historien, knyttet til bibelfortellingene og tradisjonen om en uavbrutt linje tilbake til dronningen av Sabas besøk hos kong Salomo. Også denne versjonen forskes på og formidles ved vestlige universiteter. De to fortellingene passer ikke sammen, men lever godt ved siden av hverandre. Den ene er basert på etterprøvbar vitenskap. Det er den andre også, den bare tar for seg et annet felt, nemlig tradisjon og idéhistorie heller enn historie og arkeologi. En større toleranse for andre syn og tradisjoner kunne vært et godt utgangspunkt for debatten om den såkalte avkoloniseringen av akademia også.

Med det utgangspunktet vil jeg henlede oppmerksomheten på følgende:

Debatten rundt disse problemstillingene er ikke ny. Kritikken av eurosentrisk historieskrivning er minst hundre år gammel og ute i verden er globalhistoriske perspektiver normen heller enn unntaket som innføring i historiefaget.

Verden går ikke alltid framover. Dag Herbjørnsrud har overbevisende vist hvordan forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt mer eurosentrisk særlig etter andre verdenskrig. Forskere i kolonitiden var faktisk atskillig mer interessert i verden utenfor Europa enn tilfellet er i dag.

Det er faktisk ikke så ille. Norge er et lite land med begrenset og spredt kompetanse. Vi klarer ikke dekke alt. I USA, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Japan finnes det toppkompetanse på alle deler av verden. Norske myndigheter og utdanningsinstitusjoner er hjertelig velkomne til å satse mer på humaniora og samfunnsvitenskap.

Skillelinjene er ikke klare. Den erkekonservative ultraimperialisten Oswald Spengler var for eksempel en sterk kritiker av eurosentriske historiesyn. Dette skriver jeg om i neste nummer av tidsskriftet Prosa, som kommer senere denne måneden.

Europeiske og amerikanske forskere har levert og fortsetter å levere mesteparten av forskningen også på andre deler av verden. Den er selvsagt preget av dette, men er og har vært svært verdifull for å skape historisk bevissthet i det globale sør og kunnskap og interesse for andre deler av verden i nord. Å slutte å lese eller drive denne typen forskning er snarveien til kunnskapsløshet og fordommer.

Vi bør lese og lære mer om andre deler av verden, ikke mindre om Europa. Mange av oss prøver etter fattig evne å bidra til dette. Vi bør også lese mer av forskere, filosofer og forfattere fra det globale sør uten å lese mindre skrevet av europeere og nord-amerikanere. Det gjør oss klokere, ikke dummere. Å finne disse tekstene er imidlertid ikke alltid enkelt. Det mest forstemmende med debatten om avkolonisering av akademia er at målet for alle parter tilsynelatende er å lære minst mulig om den tradisjonen de ser på som "den andre".

(Teksten ble lett revidert 16.10.18)

Bokomtale: Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid

Bilde: Spartacus Forlag

Hvordan vi ser verden er avgjørende for hvordan vi forstår både oss selv og de andre. Det gjelder både i fortid og nåtid. Dette er utgangspunktet for idéhistoriker Dag Herbjørnsruds Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, som kom på Scandinavian Academic Press tidligere i høst. I vår verden står vi selv i midten. Det i seg selv er ikke så merkelig, men det blir fort problematisk når vi ikke ser eller anerkjenner at verden ser annerledes ut fra andres ståsted.

Globalkunnskap demonstrerer dette allerede i innledningen, hvor Herbjørnsrud tar for seg hvordan Mercator-projeksjonen, utviklet av kartografen Gerardus Mercator for nesten fem hundre år siden, sterkt overdriver størrelsen på landmassene lengst i nord og lengst i sør. Projeksjonen ble egentlig utviklet for sjøkart, og hadde den store fordelen i sin samtid at den gjorde det mulig å beskrive kursen for et skip som en rett linje på kartet (jeg har skrevet om dette her). Til gjengjeld måtte den fortegne avstander og altså også flateinnhold for å løse problemet med å vise en kuleformet jord på et flatt ark. I dag henger Mercator-kart i klasserom over hele verden og finnes på alle mobiltelefoner, med Greenwich i midten (det er en annen historie) og nord opp. Det som i utgangspunktet var pragmatiske valg har lagt grunnlaget for hvordan vi tror at verden ser ut.

Deretter dissekeres ideen om Vesten med stor V som en høyborg for rasjonalitet i en ellers irrasjonell verden. Herbjørnsrud knytter gjennombruddet for disse tankene til Max Weber, og viser hvordan man under og etter den kalde krigen underspiller og undervurderer betydningen av andre deler av verden på en rekke områder for å skape inntrykket av at alt som er positivt har oppstått innenfor en løst definert vestlig kulturkrets som godt kan inneholde Japan aller Latinamerika dersom det skulle være hensiktsmessig. Dette er det mye av innenfor globalhistorie, hvor "hvorfor Vesten?" er et av de store spørsmålene forfattere som Niall Ferguson og David Landes besvarer med angivelig unike vestlige kulturelle kvaliteter. Dette har fått sitt vrengebilde i andre deler av verden blant annet i sinosentriske, indosentriske, afrosentriske, turkosentriske og russosentriske verdensbilder som Herbjørnsrud er like kritisk til.

Forfatteren fortsetter med å demonstrere hvordan pensum, forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt stadig mer eurosentrisk og nasjonalt rettet i årtiene etter andre andre verdenskrig. Komparative og globalt orienterte program som skulle hjelpe oss å forstå verden har blitt erstattet av vest-europeiske områdestudier og forskning på det norske. Det mer enn antydes at metodologisk eurosentrisme og ditto nasjonalisme har bidratt til økt avstand mellom akademia og samfunnet utenfor og til den såkalte krisen for humaniora.

Så står forestillingene rundt vår egen nasjonale fortelling for tur, og det vises hvordan nasjonale størrelser som Snorre, Wergeland, Bjørnson og Ibsen hadde et langt videre utsyn enn vi får inntrykk av i den lesningen av dem som presenteres i skoleverket og offentligheten i dag, og at de så det norske som uttrykk for noe allmennmenneskelig heller enn som særegent og hjemmeavlet. Som antikkforsker og Syria-spesialist satte jeg pris på å lese om Wergelands  og Holbergs fascinasjon for oldtidsbyen Palmyra og dens dronning Zenobia. Mer tankevekkende er gjennomgangen av hvordan Bjørnsons Sang for Norge blir først til Ja vi elsker dette landet og så til Norges nasjonalsang, mens vers seks om de skandinaviske broderfolkene lukes ut fra skolesangbøkene. Wergelands engasjement for jødene, Bjørnsons skandinavisme og Ibsens motstridende følelser for fødelandet tør være kjent for de som har gjennomgått en norsk skolegang, men Herbjørnsruds fortelling om hvordan fortida strømlinjeformes, nasjonaliseres og europeiseres er like fullt foruroligende, fordi det trengte jo ikke være sånn. Poenget er nettopp at vi har mistet en åpenhet for verden samtidig som vi tror at vi er mer globale enn noensinne.

Slik fortsetter det med kapittel blant annet om krigsretorikken rundt historien om forholdet mellom islam og kristendom, ideen om at den vitenskapelige revolusjonen skjedde uavhengig av det som hadde foregått andre steder i verden, og utviklingen av forestillinger rundt rase. Herbjørnsrud henter eksempler fra den greske antikken, tidlig amerikansk historie, kinesisk filosofi, moderne genetikk og overalt ellers i menneskenes mangslungne historie. Resultatet er en oftest ganske effektiv dekonstruksjon av forestillinger mange tar for gitt.

Boka er omfangsrik, 502 sider, med noteapparat og en imponerende og oppdatert litteraturliste. Der den tar opp felt jeg selv kan mye om hender det jeg tenker at den er litt unyansert, men slik må det nødvendigvis bli med en bok som har hele verdens idéhistorie som boltreplass. Det er imidlertid viktig å understreke at avkledningen av gjengs lærdom er et middel for det jeg leser som bokas og forfatterens egentlig anliggende, nemlig å ta til orde for en ny type globalkunnskap, hvor fortellingene om hvem vi er og hvor vi kommer fra både vides ut og nyanseres, med vekt på det som knytter menneskene sammen heller enn det som gjør dem særegent norske eller europeiske. Det er forfriskende lesning i en tid preget av ny og ofte ureflektert nasjonalisme både i Europa og andre steder.

Prosjektet har paralleller til både til Big-History bevegelsen, som forsøker å skape en ny ramme for  dannelse ut fra naturvitenskap og evolusjonshistorie og den globalhistoriske tradisjonen som jeg selv er en del av, men Herbjørnsruds globalkunnskap er idéhistorisk innrettet og handler om identitet og selvforståelse.

Kommer prosjektet til å lykkes? Det står i alle fall ikke på Herbjørnsrud, hvis åpenbare engasjement ikke kan unngå å smitte over på sympatisk innstilte lesere. Mange vil imidlertid antagelig heller la seg provosere, eller foretrekke å ignorere utfordringen, for boken rokker både ved selvforståelse og tunge institusjonelle interesser, ikke minst innen forskning og utdanning.

Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, Scandinavian Academic Press/Spartacus (2016), 502 sider.