Romere i Kina? Kineserne og Roma

Kinesisk silke med innvevde dragemønstre. Andre århundre etter vår tidsregning.
Fra grav 65, Palmyra, Syria. Palmyra Museum. Foto © Jørgen Christian Meyer

Med jevne mellomrom, sist for et par uker siden, dukker det opp meldinger på internett om en landsby i Kina befolket av etterkommere etter de gamle romerne (denne var riktignok av den mer nøkterne typen). I landsbyen Liqian bor det blonde og blåøyde mennesker som angivelig stammer fra en avdeling romerske soldater, som ble tatt til fange i kamper mot romernes rivaler i øst, parterne eller arsakidene, i år 53 før vår tidsregning, og som aldri siden ble sett.

Teorien ble først lansert i 1957 i boka A Roman City in China av Kina-historikeren Homer Dubs, som arbeidet ved Universitetet i Oxford. Det gjør den dessverre ikke bedre. Det er leit å ødelegge en god historie, men romere flest på denne tida kom fra middelhavsområdet. De fleste som bor der er verken blonde eller blåøyde, og slik var det nok på romernes tid også. I Sentral-Asia, derimot, lever det og har det levd ganske mange med slike trekk. For gni det inn er det gjort DNA-tester av innbyggerne i Liqian, som viser at arvematerialet deres ser ut til å stamme fra Asia, og ikke fra Middelhavsområdet.

Historier om tapte romerske hæravdelinger, Israels tapte stammer, eller vikinger som har levd isolert i Amerikas skoger siden Leiv Eriksons dager holder dessverre sjelden stikk, men det betyr ikke at ikke folk reiste over store deler av verden i gamle dager. Romerne visste godt om Kina, og kineserne visste godt hvor Romerriket lå. Noen reiste hele veien også, og vendte tilbake og fortalte om opplevelsene sine.

Romerne kalte Kina for Sina, etter Qin-dynastiet, som grunnla den første kinesiske sentralstaten i 220 før vår tidsregning, eller for Seres. Det kinesiske produktet som de aller fleste i Romerriket må ha kjent til kalte de for sericum. Dette er opprinnelsen til vårt ord for silke. Silke, både i form av garn og vevde tøyer, ble fraktet over Sørkinahavet og Det indiske hav til India, eller via karavanevegene gjennom Sentral-Asia, som i moderne tid har blitt kalt Silkevegen. I graver i byen Palmyra, i dagens Syria, er det funnet flotte silketøyer med innvevde gulltråder og dragemotiver (bilde over). Tøyene er revet opp fra slitte og skadede plagg, og brukt til å balsamere lik.  Det ser ut til at romerne foretrakk egne mønstre, og i Aleksandria i Egypt skal det ha vært egne verksteder der slaver rekket opp kinesiske silketøyer og vevde dem på nytt.

Vi vet at noen få romere reiste helt til Kina. Dette var handelsfolk. Rundt år 100 etter vår tidsregning nådde en gruppe handelsfolk fra Syria, som var en del av Romerriket,  til de kinesiske grensene i nordvest. En annen gruppe kom sjøvegen, og nådde den kinesiske kysten i år 166. Ved hoffet overleverte de gaver som de sa var fra den romerske keiseren. Vi kjenner denne hendelsen fra kinesiske nedtegnelser, for de kinesiske skriverne var skuffet over gavene, blant annet skilpaddeskall og horn fra nesehorn. Dette var ikke spesielt dyre og fine gaver, men vanlige varer i handelen på Det indiske hav, og antagelig var dette handelsfolk som har utgitt seg for å være utsendinger, eller som kineserne har tolket slik. Klaudios Ptolemaios store geografiverk, som ble til omtrent på denne tiden, og som ikke ble overgått i verken omfang eller nøyaktighet før rundt år 1500, inneholder en rekke stedsnavn langs kystene og landrutene helt øst til Kina (nedenfor). Posisjonene så langt øst ble likevel ganske feil, fordi en ennå ikke hadde gode metoder å fastslå lengdegrad, altså  plassering langs øst-vest aksen. Det fikk man først et stykke ut på 1700-tallet.

Ptolemaios' kart over Øst-Asia, 1400-talls-manuskript i British Library (Harley MS 7182). Med litt godvilje drar en kjensel på Malakkahalvøya, der dagens Malaysia og deler av Thailand ligger. Kina, merket Sinae, er oppe til høyre. Bilde: British Library/Wikimedia Commons

Kineserne visste tilsvarende beskjed om Romerriket. De kinesiske annalene fra siste del av Han-riket (206 før til 220 etter vår tidsregning) forteller om et stort, rikt og velordnet rike langt i vest. Kineserne var særlig opptatt av det velfungerende postvesenet, de vakre gullmyntene av god kvalitet, og de gode vegene. Myntene har de kunnet se selv, for det ser ut til at den viktigste romerske varen som har endt opp i Kina var nettopp penger, ellers er det funnet litt romersk glass. Kineserne selv støpte penger, mens de romerske ble preget, noe som ga muligheter til langt mer detaljerte og forseggjorte bilder.

Det var kanskje ikke så mange som reiste, men like mye var det slik at de som faktisk gjorde den lange reisen ikke var folk som skrev bøker, men handelsfolk. Slik fortsatte det å være fram til på 1600-tallet, da katolske misjonærer etablerte seg i det store landet, og sendte rapporter hjem om språk, kultur og samfunn.

Det var for øvrig ikke bare silke, gull, og en og annen handelsmann som reiste. I 166 etter vår tidsregning ble Romerriket rammet av en alvorlig pandemi. Det var den første alvorlige sykdommen vi vet om, som spredte seg over hele riket. Epidemien ga seg ikke før etter fjorten år. Rundt 10% av befolkningen skal ha mistet livet, i noen områder, og særlig i hæravdelinger, skal dødeligheten ha vært enda høyere. Vi vet ikke sikkert hva slags sykdom det var, men moderne epidemiologer holder en knapp på kopper. Sykdommen opptrådte først blant romerske soldater i Mesopotamia. Det spennende er at kinesiske kilder melder om en lignende epidemi langs grensene i nordvest, og kanskje vandret denne sykdommen langs handelsrutene gjennom Sentral-Asia, slik Svartedauden gjorde mer enn tusen år senere, og slik moderne influensaepidemier sprer seg fra verdensdel til verdensdel ved hjelp av jetfly i dag.

Fra 6. oktober og fram til januar blogger jeg også sammen med andre bergensforskere på BT-Innsikt. Alle postene mine blir publisert her på Globalhistorie også. 

På seiltur for 2000 år siden med Google Earth

Google Earth, programmet som lar deg se satellittbilder fra hele verden helt gratis, har forandret arkeologifaget i løpet av de siste årene. Før var flyfoto og satellittbilder dyre og måtte spesialbestilles. For mange deler av verden fantes det ikke slikt til sivil bruk i det hele tatt. Nå inneholder et hvilket som helst arkeologisk foredrag høyoppløselige satelittbilder. Særlig i tørre deler av verden, der det er lite vegetasjon, og i jordbruksområder eller på beitemark, hvor vegetasjonen holdes nede, kan satellittbilder vise detaljerte spor av bosetning, gravanlegg og næring i forhistorisk tid.

Jeg arbeider ofte sammen med arkeologer, og publiserer mye av forskningen min i arkeologiske tidsskrift. Likevel er jeg utdannet som historiker. Jeg tenker ikke så mye over forskjellene til daglig, men jeg mangler både de tekniske ferdighetene, kunnskapen om, for å være ærlig også interessen for materiell kultur som arkeologkollegaene mine har. Vi nærmer oss de samme spørsmålene fra forskjellig utgangspunkt, og jeg tenker at det er helt greit, for da lærer vi forhåpentligvis noe vi ikke kunne fra før. Jeg mener at fagskillet først og fremst er et metodeskille.

De fleste historikere (det finnes unntak) er lite interessert i satellitbilder. Det er dumt, for her har vi materiale som kan si masse om det rommet menneskene i fortida levde livet sitt innenfor. Forleden dag ble jeg minnet om det da jeg satt og lekte i Google Earth.

En av de vanskeligste utfordringene en har når en arbeider med fortida, er å forstå de tegnene som vi sitter med fra de samfunnene vi studerer. Det gjelder uansett faglig bakgrunn og tilnærming. Arkeologen Ian Hodder har pekt på det som kanskje burde være selvsagt, men som vi sjelden tenker over, nemlig at alle slutninger bygger på analogier, det vil si sammenligninger med noe annet. Hodder  bruker en steinøks som eksempel. Når arkeologen beskriver gjenstanden hun har funnet som en steinøks, er det fordi hun kjenner den igjen som en øks ut fra sin egen erfaring, eller fordi det finnes folk i samtiden som også bruker steinøkser. Analogien som identifiserer steinøksen er ganske trygg, men vi kunne selvsagt teoretisk forestille oss at fortidens mennesker brukte disse gjenstandene som noe helt annet, for eksempel som rytmeinstrumenter. Når en arbeider med skriftlige kilder er problemet nøyaktig det samme. Historikeren Marianne Storberg har for eksempel vist at vennskapsbegrepet har endret seg ganske mye bare siden 1800-tallet. Hva mente romere eller vikinger med ordene som vi oversetter med vårt begrep "venn". Dette er det naturligvis også folk som har forsket mye på og kan mye om. Poenget er at vi ikke har direkte tilgang til fortida, men må nærme oss den gjennom sammenligninger med vår egen verden eller andre samfunn vi kjenner til.

Jeg tipper jeg ikke er den eneste forskeren som har faglige oppheng. Ett av mine er, av alle ting, en greskspråklig seilingshåndbok fra første århundre etter vår tidsregning. Boka, som heter Det røde havs omseiling (Periplous tes Eruthras Thalasses), er en beskrivelse av landene rundt Rødehavet og det vestlige Indiske hav (engelsk oversettelse her). Forfatteren er ukjent, men hadde tydelig personlig erfaring med å seile og handle i området. Her får en vite hvor, når og hvordan man bør seile, hvem som bor på de forskjellige stedene, hva en kan kjøpe og selge, og hvilke gaver en bør ha med til den lokale herskeren. For snart ti år siden skrev jeg doktoravhandlingen min om hva denne teksten kan fortelle oss om sammenhenger mellom handel og framvekst av statssamfunn, og jeg vender stadig tilbake den. Det gjorde jeg også for noen dager siden, i forbindelse med et foredrag jeg skal holde senere i høst.

Hvordan finner en gode analogier som kan skape berøringspunkt mellom det som skjedde på Rødehavet for to tusen år siden og dagens verden? Det er ikke alltid lett. Det er mye jeg ikke forstår i denne teksten, og det er sikkert en del jeg tror jeg forstår, men egentlig har misforstått.

Drømmen er selvsagt å reise langs kysten av Det indiske hav med et tradisjonelt seilskip. Det er flere grunner til at det neppe kommer til å skje.

Et av de stedene der det faktisk er mulig å trekke direkte linjer fra fortida til vår tid er i beskrivelsene av kystområdene. Topografien langs kystene er så godt som uforandret. De første pålitelige sjøkartene, portolanerkartene, ble utviklet i middelhavsområdet på 1200-tallet. Før det, og for de fleste deler av verden også lenge etter, var sjøfolk avhengige av egen erfaring, eller muntlige eller skriftlige beskrivelser fra andre. Periplus er et eksempel på en slik tekst, men det finnes en tradisjon som går helt opp til våre dager. Både britiske og amerikanske myndigheter gir fortsatt ut seilingsbeskrivelser for hele verden. Også med kart var en forresten helt avhengig av seilingsmerker for å avgjøre hvor en var, til det ble utviklet kronometer som var nøyaktige nok til at de kunne brukes ved beregning av lengdegrad. Det skjedde først i siste haldel av 1700-tallet.

Det er gjort mye solid arbeid av oppdagere, geografer og arkeologer, for å identifisere stedene som nevnes i Periplus. Mange av dem kjenner vi helt nøyaktig, og har fått bekreftet gjennom arkeologiske utgravninger, mens andre fortsatt ikke er kjent. Forleden dag satt jeg og la en del av dem inn i Google Earth. Det blir egentlig det samme som å merke dem av på et kart. På Google Earth eller på kartet ser vi verden ovenfra. Det fungerer godt i forhold til å finne steder, men samtidig er det en måte å se verden på som ingen hadde mulighet til før for noen få tiår siden, og som bare har vært alment tilgjengelig de siste ni årene.

Men så slo det meg at det går an å trykke på Street View- (eller bakkevisning-) knappen (den lille mannen oppe i høyre hjørne). Hva skjer da?

Jo, det blir med ett mulig å se kysten slik den alltid sett ut. På den måten kan en se de samme konturene som folk som seilte der for 2000 år siden eller 200 år siden.

I beskrivelsen av kysten av det nordlige Somalia kommer vi for eksempel til stedet som forfatteren av Periplus kalte Elefantodden eller kanskje heller Elefantklippen (akroterion Elefas). Stedet er forsåvidt godt kjent, og heter Ras Fil på arabisk, som betyr det samme. Det har altså aldri egentlig vært noe usikkerhet om hvor dette er, men sett på kartet, rett ovenfra, gir navnet ikke noe mening. Hva skjer med bakkevisning, jo plutselig kan vi se fjellet slik det må ha sett ut, og fortsatt ser ut fra dekket av et seilskip

Kapp Elefas / Ras Fil, Somalia. (c) Google og rettighetshavere.

Tvers over Adenbukta, i dagens Jemen, stuper en 800-meter høy klippe ned i havet. Forfatteren av Periplus kalte den Villsvinet (Syagros). Den er kanskje ikke like klar som elefanten over, men for pasjonerte lesere av Asterix skulle det være mulig å kjenne igjen dyret. Her skal det ha vært en festning og en liten havn, hvor en kunne kjøpe røkelse. De er forøvrig aldri funnet.

Syagros / Ras Fartak, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Nedenfor er Den brente øya (Katakekaumenes nesos), dagens Jebel Tair, midt mellom Jemen og Eritrea. Når du hadde kommet hit var det trygt å seile inn til den arabiske kysten. Lengre nord var det mange farlige rev, og fiendtlig innstilte innbyggere.

Jebel al-Tair, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Slik er det bare å fortsette. Det burde kunne være nyttig i andre sammenhenger enn seilingsbeskrivelser også. Beskrivelser av slag, reisebeskrivelser, identifisering av historiske stedsnavn er noen av mulighetene som faller meg inn.

Bokomtale: Globalhistorie sett fra kartbordet

Jerry Brotton, A History of the World in Twelve Maps, 514 sider, Penguin Books 2013 / Paul Allen 2012

Ferietid er lesetid. Én av bøkene som ble med på stranda i år var Jerry Brottons verdenshistorie med utgangspunkt i historiske kart. Jeg kjøpte boka i vinter, i forbindelse med bloggpostene jeg skrev om kart og verdensbilder, men det var først nå det ble tid til å lese den i sammenheng.

Bilde: Penguin Books

Brotton organiserer boka kronologisk og tematisk ut fra tolv kart, fra Ptolemaios Geografi (som strengt tatt ikke er et kart, men en oppskrift på hvordan de kan tegnes), til Google Earth (som vel strengt tatt heller ikke er et kart, men en gigantisk fotomontasje). Ut fra  disse historiske kartene forsøker han å si noe om hvordan de speiler menneskene som skapte dem og samfunnene de levde i. På veien er vi innom blant annet al-Idrisis kart fra1100-tallet, Hereford Mappamundi, Mercators verdenskart fra 1569 og Arno Peters forsøk på å lage et rettferdig verdenskart fra 1973.

Ideen er god, på minst to plan. Menneskelig samhandling utspiller seg  ikke bare over tid, men også i rom. Historikerne er gode til å studere det første, men har en tendens til å ignorere det andre. Historiske atlas forsøker å vise romdimensjonen, men gjør det fra et moderne ståsted. Ved å ta utgangpunkt i kart fra fortida vil Brotton si noe om hvordan kunnskap om verden påvirket mennesker i deres egen samtid. For det andre, og det er Brottons viktigste poeng, så er ikke kart bare mer eller mindre nøyaktige avbildninger av verden, de er tolkninger. Tenk bare på fulle landsmenn i Syden med t-skjorter med kart over Skandinavia uten Sverige. Den polsk-amerikanske filosofen Alfred Korzybski formulerte det mer elegant: ”the map is not the territory”. I alle ledd av prosessen med å tegne et kart ligger det bevisste og ubevisste valg: Hvilket språk er brukt? Hvor er midten av kartet? Hvilken retning er opp? Hvilke steder er tatt med? Hvilke er utelatt? Hva slags symboler er valgt? Implikasjonen av dette er at kartet ikke bare er en god kilde til å si noe om hvordan verden så ut, men også om karttegneren og den verdenen han, for det var oftest det, levde i. Noen av de spennende eksemplene Brotton tar opp er hvordan spanske og portugisiske myndigheter både konkurrerte om geografisk kunnskap og manipulerte kart for å gjøre krav på krydderøyene i Sørøstasia, og hvordan det moderne geografifaget utviklet seg parallelt med den europeiske imperialismen i Afrika og Asia. Kinesiske karttegnere i middelalderen plasserte ikke uventet sin egen del av verden i midten og framstilte resten av verden som enten underordnet eller uviktig. 

Ved siden av de tolv kartene som brukes som utgangspunkt for tematiske kapitler, trekker Brotton inn andre samtidige kart som eksempelmateriale. Slik får vi ikke bare innblikk i mentalitetshistorie i ulike perioder, men også i sider ved om kartografi og karttegning. Boka er rikt illustrert, med fargebilder av alle de mest sentrale kartene som diskuteres. Hovedpersonene i framstillingen er kartene selv, og i den grad de er kjent, geografer og karttegnere. Deres virke griper ofte inn i begivenheter i samtiden, fordi de arbeidet på oppdrag fra mennesker med makt og fordi kunnskapen de produserte ble brukt av maktmennesker eller kunne være en trussel for dem. Det er både spennende og lærerikt å lese om hvordan geografisk kunnskap og tilgang på gode kart har vært av økonomisk, politisk og militær betydning fra middelalderen og fram til våre dager. Brotton er professor i renessansehistorie ved Queen Mary universitetet i London, og dybdekunnskapen og engasjementet som ligger til grunn for kapitlene om de store oppdagelsene og utviklingen av verdenshandelen i tidlig nytid, gjorde at jeg likte disse delene av boka særlig godt.

Det at boka tar utgangspunkt i tolv historiske kart er en av dens styrker, fordi det gjør framstillingen konkret og kildenær. Det gjør imidlertid også at boka kan minne litt om en essaysamling. Kapitlene kan godt leses hver for seg og i en annen rekkefølge enn det forfatteren har tenkt. Slik sett er tittelens påstand om at dette er en verdenshistorie vel ambisiøs. Det er en historie om tolv kart fra ulike tider og ulike steder, og det samfunnet de speiler. Til tross for et kapittel om kinesisk karttegning på 1300-tallet og et om al-Idrisis verdenskart, så er den også først og fremst konsentrert om vestlig karttradisjon. Det er vel egentlig helt greit, all den tid det er denne tradisjonen som ligger til grunn for de kartene vi bruker i dag, men i og med at Brottons uttalte siktemål er like mye mentalitetshistorisk som vitenskapshistorisk, hadde det vært spennende med flere perspektiver fra andre deler av verden også.

Til tross for at essaypreget gjorde leseopplevelsen litt ujevn, lærte jeg mye om både kart og historie fra Brottons bok, men det viktigste og mest spennende var innsikten i hvordan kart ikke bare er avbildninger av verden, men hvordan de bevisst og ubevisst formidler en fortelling om verden, som ofte har ideologiske, økonomiske, politiske eller religiøse dimensjoner. Etter å ha lest denne boka blir et kart aldri bare et kart igjen, og det er grunn nok til å anbefale den på det varmeste.

Nyttig, men bedragerisk: Om seilskip og loksodromer

Tiden da vesteuropeerene gjenoppdaget det ptolemaiske verdensbildet, falt sammen med starten på den europeiske ekspansjonen på Atlanterhavet og Det indiske hav. De fleste av karttegnerne på 1500-tallet arbeidet med å videreutvikle Ptolemaios kartprojeksjon for å vise hvordan verden så ut, og hvor de nye oppdagelsene lå i forhold til den kjente verden, men portugiserne og spanjolene hadde også bruk for gode draft (sjøkart), for å kunne vite hvordan de skulle seile. Her kunne de også trekke på en annen tradisjon. Sjøfarende fra Venezia og andre italienske byer brukte nemlig en type regionale draft, kalt portolaner (bilde nedenfor), der det var trukket rette linjer i alle himmelretninger ut fra punkt jevnt spredt ut over kartet – dette er det vi kaller kompassroser, som i dag oftest bare er til pynt, men som opprinnelig hadde en viktig praktisk betydning. Disse linjene tangerte nemlig kjente punkt, for eksempel havnebyer, nes og mindre øyer. Hvis navigatøren visste hvor han var og hvilken retning nord var, kunne han stikke ut en rett kurs til neste punkt ved hjelp av en helt alminnelig gradskive. De eldste kjente portolanene er fra 1200-tallet. De er allerede fullt utviklet, og karthistorikerne vet ikke helt hvor denne tradisjonen kom fra. Fordi jorda som kjent er omtrent kuleformet, og stedene på det flate kartet derfor ble forskjøvet i forhold til hverandre, fungerte dette likevel bare innenfor relativt begrensede avstander, før misvisningen ble så stor at den førte til feilnavigasjon, men for eksempel på Middelhavet, hvor en som regel enten var innenfor synsvidde av land eller kunne se skyene over land, fungerte dette tilfredsstillende. 

Portolanerkart over Middelhavet, 1300-tallet. Legg merke til at kystlinjen består av stedsnavn.
 Foto: Library of Congress / Wikimedia Commons.

For å kunne stikke ut en rett seilingskurs over større avstander var navigatørene avhengig av det kartografene kaller loksodromer. En loksodrom er en kurve som krysser alle breddegrader i samme vinkel. Fordi jorda er kuleformet, og omkretsen er mindre nær polene, vil en loksodrom tegne en spiral på en globus (eller på jordkula), hvis den følges rundt og rundt (høyre). Loksodromen er ikke den korteste veien fra punkt til punkt, men det er den enkleste, fordi så lenge navigatøren vet hvor nord er,  kan han holde skipet langs linjen, ved å styre i samme vinkel i forhold til nord.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Dette var velkjent blant kartografer og navigatører, men problemet var å lage kart hvor de spiralformede loksodromene kunne uttrykkes som rette linjer, slik at en rett og slett kunne legge en linjal på kartet for å finne ut hvilken kurs en måtte sette for å seile over lange avstander, slik en var avhengig av for å krysse verdenshavene trygt. Karttegneren som fant løsningen het Gerardus Mercator (1512-94), og selv om han levde hele sitt liv innenfor et område på noen få hundre kvadratkilometer i grenseområdene mellom dagens Belgia, Tyskland og Nederland, er han kanskje enkeltpersonen som har bidratt mest til å forme vårt bilde av fjerne deler av verden. Vi kjenner nemlig alle godt til resultatet av arbeidet hans, for mercatorprojeksjonen er den klart mest brukte fortsatt i dag, og alle som har sittet i et klasserom har hatt blikket vendt mot mercatorkartene bak læreren gjennom mye av barndommen og ungdommen.

Mercator hadde eksperimentert med ulike projeksjoner og lagd kart over ulike deler av verden, men i 1569 publiserte han kartet som kom til å forme måten mennesker siden har sett verden på. Mercators geniale oppdagelse var at hvis han tegnet firkantet kart, hvor avstanden mellom lengdemeridianene var konstant, men hvor avstanden mellom breddegradene gradvis økte etter som en beveget seg nordover eller sørover fra ekvator, kunne loksodromene gjengis som rette linjer. Nå var det med ett mulig for  navigatørene å sette og holde kursen mot steder på andre siden av åpent hav, uten å ha lokal erfaring eller kunnskap, bare ved hjelp av et papirkart, en gradskive og et kompass. På Mercators kart var en ikke avhengig av kompassrosene som karttegnerne hadde tegnet, men kunne trekke sine egne kurser. Mercator levde også i en tid da en gikk over fra å trykke kart ved hjelp av tresnitt, til heller å bruke kobbersnitt, noe som gjorde det mulig å masseprodusere langt mer detaljerte kart enn før, på den måten ble det mindre kostbart og mer praktisk å ta dem med på reise.

Mercators kart fra 1569, montasje av de 18 opprinnelige kartbladene. Bilde: Wikipedia

Ulempen med Mercators projeksjon er at den fortegner avstander, og dermed også overflate ganske drastisk, jo lengre nord og sør en kommer på kartet. På kartet over strekker derfor Antarktis seg over hele bunnen av kartet, som om jordas omkrets ved polene skulle være like stor som ved ekvator. Her er det for øvrig et rent fantasikontinent, det ble først oppdaget i 1820. De fleste moderne kart løser dette ved å utelate Antarktis og polisen rundt Nordpolen, men landmassene lengst nord i Eurasia og Amerika blir likevel framstilt som mye større enn de faktisk er. Problemet er mindre i sør, fordi landmassene der ligger mye lengre fra polpunktet.

Mercators 1569-kart solgte ganske godt, men som med mange nye oppfinnelser tok det en stund før det slo igjennom. Mercator selv hadde dessuten ikke gjort rede for matematikken bak projeksjonen, noe som gjorde det vanskelig for andre å overføre den til sine kart. Dette arbeidet ble først gjort av engelske matematikerne tidlig på 1600 tallet. Den åpenbare nytteverdien av mercatorprojeksjonen i en tid da både økonomisk om militær styrke i stor grad var basert på seilskip,  gjorde at projeksjonen etter hvert ble nesten enerådende. Det er den også i stor grad i dag (men ikke fullstendig, mer om det en annen gang), ikke minst fordi den gjør det mulig å lage interaktive kart, hvor en kan zoome fra verdenskart til lokale detaljkart uten at steder flytter seg i forhold til hverandre.

Slik skjedde det altså at vi havnet øverst på kartet. Det at vi også havnet omtrent i midten er en litt annen historie, som må vente til en annen gang.

Tidligere poster om kart er samlet her


Litteratur:

Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Monmonier, Mark. 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: University of Chicago Press.

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Oppdagelser og verdensherredømme: Kart og verdensbilder del fire

Se tidliger poster i denne serien her

Hereford mappamundi, ca 1280.
Foto: Wikimedia Commons

Al Idrisis verdenskart fra ellevehundretallet hadde på samme måte som Ptolemaios' kart tusen år tidligere som formål å vise verden mest mulig slik den er. Ved siden av denne tradisjonen levde også den som Madaba-kartet og Kosmas' verdenskart er eksempler på, som ville vise hvordan gud hadde skapt verden. Verdenskartet (mappamundi) fra Hereford i England ble tegnet på pergament av oksehud rundt 1280 (høyre). Jorda er omgitt av et verdenshav. Jerusalem er verdens midtpunkt, og Edens hage er tegnet inn i øst, på toppen av kartet. Europa er nede til venstre. Det mørke feltet nede i midten forestiller Middelhavet

Ptolemaios' geografi var tilsynelatende ikke kjent for vesteuropeiske karttegnere på denne tida. I Khora-klosteret i Konstantinopel fantes det gamle manuskripter, som munken Maximos Planoudes hentet fram fra glemselen rundt 1295. Manuskriptene var uten tilhørende kart, som Maximos fikk tegnet og presentert for den bysantinske keiseren. Først mer enn hundre år senere,  i 1406, ble Geografien oversatt til latin, igjen uten tilhørende kart, men den ble raskt svært populær, og det er kjent mer enn førti italienske manuskripter med kart fra 1400-tallet.

For kart over større områder eksperimenterte karttegnerene med å tilpasse Ptolemaios' projeksjon. . Problemet ble akutt etter Columbus' oppdagelse av Amerika (1492), Cabrals oppdagelse av Brasil, Vasco Da Gamas reise rundt Kapp det Gode Håp (1498), og ikke minst Magellan og Del Canos jordomseiling (1519-22). Ptolemaios projeksjon kunne bare vise 180 grader av gangen, altså halvparten av jordas overflate, og fortegnet områdene rundt ekvator alvorlig.

Ved avtalene i Tordesillas (1494) og Saragossa (1529), delte kongen av Portugal og Spania de nye oppdagelsene som ble gjort i resten av verden like godt mellom seg. I Tordesillas ble det trukket en linje omtrent midt mellom Kapp Verde Øyene utenfor Afrika, og de nye øyene Columbus hadde oppdaget. Saragossa-traktaten trakk opp en tilsvarende linje på andre siden av jorden, slik at Filippinene, og også de viktige krydderøyene som heter Molukkene, som senere ble nederlandske og som i dag er en del av Indonesia, tilfalt Spania. Nå ble det om å gjøre å lage verdenskart som viste den nye verdensorden, både for ambisiøse karttegnere som ville innynde seg hos herskerne, og for de spanske og portugisiske kongehusene selv. Andre så med dyp uro på det som skjedde, ikke minst italienske bystater, som hadde hatt monopol på krydderhandelen gjennom sine handelsforbindelser med det østlige middelhav. Kartet nedenfor er tegnet av den italienske diplomaten og spionen Alberto Cantino i 1502 på grunnlag av portugisiske kart som han kopierte uten lov, og viser blant annet Tordesillas-meridianen som delte spansk og portugisisk interessesfære som en vertikal linje i venstre del av kartet. Fortsatt var en ikke klar over at Amerika, her bare betegnet som "øyene til kongeriket Castilla", var et eget kontinent, og ikke hørte til Øst-Asia.

Bilde: Wikimedia Commons / Biblioteca Estense

"klipp-og-lim" mal for globus. Tresnitt av Martin Waldseemüller, 1507.
Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Kartografene, som jo godt visste at jorda var rund, arbeidet både med globuser og med veggkart hvor
de prøvde ut nye projeksjoner. Martin Waldseemüller (1470-1522) var blant dem som lagde begge deler. Til høyre er en globus, trykket på flatt papir, men som kunne klippes ut og limes sammen til en kule. Waldseemüller var også den første som tegnet Amerika som et eget kontinent, og som ga det navn etter Amerigo Vespucci, den italienske oppdageren i spansk tjeneste, som var den første som forstod at de nye oppdagelsene var en egen verdensdel. Det eneste kjente eksemplaret av veggutgaven av Waldseemüllers kart fra 1507 (nedenfor) ble kjøpt av US Library of Congress i 2001, for nette ti millioner dollar, og ble ved det det dyreste kartet i verden.

Waldseemüllers verdenskart fra 1507 – det første som avbilder Amerika som eget kontinent (til venstre) – og første gang dette navnet brukes. Montasje av 12 kartblad. Bilde: Wikimedia Commons / US Library of Congress

Neste: Nyttig, men bedragerisk: Om Seilskip og loksodromer

Litteratur:
Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Diller, Aubrey. 1940. "The Oldest Manuscripts of Ptolemaic Maps", Transactions and Proceedings of the American Philological Association 71:  62-67.

Swerdlow, N.M. 2003. "Essay Review: Ptolemy's Geography, An Annotated Translation of the Theoretical Chapters by J. Lennart Berggren and Alexander Jones", Annals of Science 60: 313-320

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Kart og verdensbilder del tre: Verden er snudd opp ned

Kosmas Indiafarers bilde av en verden bygd etter himmelske mål er en interessant kilde til hvordan mennesker i senantikken så på verden, men i vitenskapshistorisk forstand er det en parentes. Mens kunnskapen om Ptolemaios Geografi gikk tapt i Vest-Europa, ble verket kopiert, oversatt og redigert i den arabiske verden, og arabiske geografer arbeidet videre med hvordan en best løser problemet med å avbilde den kuleformede jordkloden på et flatt underlag. Abbaside-sultanene i Bagdad skal på 800-tallet ha fått laget det som var samtidas uten sammenligning flotteste og mest nøyaktige kart, basert både på Ptolemaios Geografi og på arabiske geografers kunnskap, men det er dessverre for lengst tapt for oss.

Det vi derimot har senere kopier av, er de sytti regionkartene og det lille verdenskartet som den arabiske kartografen al-Sharif al-Idrisi fikk tegnet for kong Roger II av Sicilia (styrte 1130-54), som illustrasjon til en beskrivelse av verden, kalt Tabula Rogeriana etter oppdragsgiveren. Sicilia var blitt erobret av Normannerne under Rogers far, men hadde tidligere vært under først bysantinsk og så arabisk styre fra 800-tallet. Her møttes gresk, arabisk og vesteuropeisk, latinspråklig kultur i en atmosfære av relativ toleranse og åpenhet, selv om det aldri var tvil om hvem som hadde makten. Slik fikk al-Idrisi muligheten til å legge fram det beste arabisk kartografisk og geografisk vitenskap kunne presentere, på oppdrag fra og under beskyttelse av kong Roger.

Al-Idrisis verdenskart, 1154. Egyptisk manuskript fra 1456, nå i
Bodleian Library, Oxford. Bilde: Wikimedia Commons

Al-idrisis verk består altså av tre deler. En beskrivelse av verdens folk og riker, 70 kartblad som til sammen avbilder hele den kjente verden (under), og et verdenskart (over). Ved første øyekast virker al-Idrisis verden fremmed for oss.  Det er fordi han plasserer sør opp på kartet.  Snur vi det opp ned blir det straks mer gjenkjennelig. Kristen tradisjon ga øst, den retningen hvor solen står opp, en forrang. På Madaba-kartet er dette også gjenspeilet i kartografien. Arabiske karttegnere valgte å sette sør øverst. Det er antagelig fordi muslimene i de første århundrene etter ekspansjonen ut av Arabia vendte seg mot sør for å be, fordi det var i den retningen Mekka lå. Midten av kartet ser interessant nok ikke ut til å være verken Mekka eller Jerusalem, men et sted omtrent midt i mellom.

Konrad Millers nytegning av de 70 regionkartene til al-Idrisi.
Bilde: Wikimedia Commons

Snur vi kartet på hodet (under) er det straks mer gjenkjennelig. Vest-Europa, med de italiske og  iberiske halvøyene er tydelige. Arabia er gjengitt med ganske riktig form. Med litt godvilje ser en også dagens India, Sri-Lanka og Java. Inspirasjonen fra Ptolemaios verdenskart er tydelig, for eksempel i inndelingen i syv, soner, kalt klima, etter vinkelen solen har midt på dagen ved sommersolverv, og ved at kartets nullmeridian går gjennom Kanariøyene, vest for Afrika.



Noen steder blir det helt feil. Det finnes store sjøer og høye fjell i det indre av Afrika, men kartet over Nilens kilder og det store fjellet kalt Månefjellet i det indre av Afrika, er også hentet fra Ptolemaios, og må vel helst regnes for fantasi, men kom til å bidra til betydelig forvirring for europeiske oppdagelsesreisende på jakt etter Nilens kilder på 1800-tallet.  Sammenkoblingen av elvene Niger og Nilen og elvene og fjellene som er avbildet sør for Det indiske hav er også hentet fra Ptolemaios. Det er også flere viktige forskjeller. Al-Idrisi er klar over at Det indiske hav ikke er et innhav, slik grekerne trodde, men står i kontakt med verdenshavet, og altså at det må være mulig å seile rundt Afrika. Kunnskapen om geografien i det indre av Asia ser også ut til å ha blitt mye bedre, noe som ikke er så merkelig, ettersom mange av disse områdene var under muslimsk styre eller hadde stor muslimsk befolkning på denne tida.

For Al-Idrisi var det selvsagt helt som det skulle være å fremstille verden med sør øverst. For oss er det uvant. Derfor brukes det av og til bevisst for å få oss til å se verden med nye øyne. Kartet til høyre
er hentet fra mitt eget Globalhistorisk Atlas. Det viser Akamenideriket, det første Perserriket, som dominerte området fra Libya og Nord-Hellas i vest til dagens Afghanistan og Pakistan i øst fra 550 - 330 før vår tidsregning. Akamenidene blir stort sett husket først og fremst som grekernes fiender plassert i utkanten av middelhavsverden. I sin egen verden var de selvsagt midtpunkt. Kanskje får en det bedre fram på denne måten? Skjønt sikker er jeg ikke.


Litteratur:
Brotton, Jerry 2012.,  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.


Dohrn-van Rossum, Gerhard 2006. "Al-Idrīsī and His World Map (1154)", sidene 193-198 i Seija Jalagin, Susanna Tavera, Andrew Dilley (red.)  World and Global History Research and Teaching. Pisa: Edizioni Plus


Miller K., Mappae Arabicae. Arabische Welt- und Länderkarten des 9.-13. Jahrhunderts in arabischer Ur- schrit, lateinischer Transkription und Übertragung in neuzeitliche Kartenskizzen, vol. VI, Stuttgart 1927 

Da jorda ble flat: Kart og verdensbilder del 2

Romerne kunne dette med kart. Ptolemaios verdenskart og Tabula Peutingeriana er svært forskjellige. Det ene tar, slik som de fleste av våre kart, sikte på å gjengi verden mest mulig slik den er, det andre vil vise hvordan en raskest mulig kommer seg fra et sted til et annet. Tabula Peutingeriana, i den formen vi kjenner kartet, ser ut til å ha blitt oppdatert fram til starten av det femte århundet. De neste kartene vi kjenner er cirka 150 år yngre, da hadde det skjedd et tydelig skifte mot heller å bruke kart til  å vise verdensbilder – forestillinger om hvordan verden henger sammen.

Madaba-kartet (nedenfor) ble funnet i 1884, da det ble bygget en ny gresk-ortodoks kirke over ruinene av gammel bysantinsk kirke i Madaba i dagens Jordan. Kartet er en gulvmosaikk, som viser landområdet fra  Nildeltaet i vest til ørkenen i dagens Jordan i øst – med Jerusalem plassert i midten. Omtrent halvparten av det opprinnelige kartet er bevart. Flere kirkebygninger avbildet i Jerusalem lar seg identifisere, og på denne måten kan kartet tidfestes til midten av det sjette århundre.

Reproduksjon av Madaba-kartet. Bilde: Bernard Gagnon / Wikimedia Commons

Madaba-kartet viser betydningsfulle steder fra bibelhistorien. Mange av de korte tekstene på gresk forteller om hendelser som skal ha utspilt seg på de ulike stedene.  Øst er opp på kartet, slik at gjester til kirka så Det hellige land som om de kom fra Middelhavet (nederst på bildet). Kunstneren som har ledet arbeidet har hatt god oversikt over områdets geografi. De fleste stedene er plassert riktig i forhold til hverandre, men størrelsesforhold og avstander er ofte feil. Jerusalem, som ble sett på som verdens sentrum på denne tida, ligger i midten. Bak er det lett å kjenne igjen Dødehavet med to skip på, og Jordan-elva, med fisk i og en artig liten bro over. Nilen (til høyre), renner  fra øst til vest. Dette kan være gjort både for å få plass på det rektangulære kirkegulvet, og for å passe med Bibelens fortelling om at Nilen er en av de fire elvene som renner ut av Edens Hage, som skal ligge i øst. Alle avbildninger av mennesker er dessverre blitt ødelagt av kristne eller muslimske ikonoklaster ("billedstormere"), tilhengere av religiøse forbud mot å avbilde levende vesener.

Detalj: Jordan renner ut i Dødehavet.
Bilde: M. Disdero / Wikimedia Commons

Madaba-kartet er et utrykk for at seinantikkens mennesker vendte seg mot religionen, for å forstå verden rundt seg. På Tabula Peutingeriana står Roma i midten, både bokstavelig talt og i overført betydning. Kartet illustrer ordtaket om at "alle veier fører til Rom", som forøvrig ikke stammer fra antikken, men i følge Oxford English Dictionary kan spores tilbake til middelalderen, da Roma på nytt var blitt sentrum for den vestlige kristenheten. Midt på 500-tallet var Roma en krigsherjet provinsby. Jerusalem og landområdene som bibelfortellingene utspiller seg i hadde blitt gradvis viktigere siden Helena, mor til Konstantin den Store, hadde besøkt byen i 326-27, og etter legenden skal ha identifisert flere av de hellige stedene og funnet Jesus' kors under det som kanskje er de første arkeologiske utgravningene vi kjenner til. Etter Helenas reise ble det populært å besøke de hellige stedene, og det ble skrevet reiseberetninger til inspirasjon og støtte for senere pilegrimer. En av disse, skrevet av den velstående kvinnen Egeria, som besøkte området seint på 300-tallet, er oversatt til norsk av Else Schjøth, og kan leses på Bokhylla.no. På mange måter gir det mening å tolke Madaba-kartet som en visuell utgave av en slik pilegrimsberetning. I kirken i Madaba kunne besøkende reflektere over områdets religiøse historie og geografi.

Madaba-kartet er tydelig uttrykk for et religiøst verdensbilde, men det viser like fullt steder som faktisk eksisterte, plassert i den virkelige verden. Et annet, omtrent samtidig verdenskart har tatt steget helt over i det religiøse. Kartet illustrerer verket "Den kristne topografien", skrevet av en forfatter som vi kaller Kosmas Indikopleustes ("Kosmas Indiafarer"), men som vi egentlig ikke vet hva het. Alt som er kjent om forfatteren kommer fra teksten hans. Han var nestoriansk kristen, den formen for kristendom som ble praktisert i Det nypersiske riket (Sasanideriket) og i andre kirkesamfunn øst for Romerriket. Da han skrev boka bodde han i Alexandria i Egypt. Som ung mann hadde han vært handelsreisende på Rødehavet og Det vestlige indiske hav.

Kosmas hensikt med Den kristne topografien, er å vise at de førkristne geografene hadde tatt helt feil da de mente at jorda var rund. Han hadde jo selv seilt nesten til India, og kunne konstatere at det var flatt hele veien. Nei, mente Kosmas, jorda var formet som tabernakelet, telthelligdommen Gud hadde beskrevet for israelittene da de vandret i ørkenen etter flukten fra Egypt. Forskjellene på dag og natt forklarer Kosmas med at det reiser seg et enormt fjell midt på jorda. Sola går rundt dette fjellet, og forsvinner altså om natten. Stjernene sitter fast i taket.

Kosmas kart over verden, fra et håndskrift som nå er i Katarinaklosteret på Sinai. Kilde: Harrer 2011

De bevarte håndskriftene av Topografien har flere kart basert på Kosmas beskrivelse av verden. Bildet over er fra et håndskrift fra 1000-tallet. Legg merke til fjellet i midten, og sola som går rundt. De tre blå feltene til høyre er Det kaspiske hav (øverst), Persiabukta og Rødehavet. Verdenshavet Okeanos går rundt jorda, og til venstre går Middelhavet inn mellom Afrika og Europa. Øverst sitter Jesus og passer på at alt går riktig for seg. Nord er for øvrig øverst slik vi er vant til.

Kosmas kart over Adulis, moderne tegning etter
 manuskript. Kilde: John W. McCrindle. Cosmas
 Indicopleustes, Christian Topography (1897)

Kristne apologeter, som ikke vil at kirken skal få skylden for at romernes avanserte geografiske kunnskap gikk tapt, legger gjerne vekt på at Kosmas var dum og udannet, og at arbeidet hans representerer en marginal kristen retning. De har rett så langt som at lærde folk i middelalderen også godt visste at jorda var rund. De tar feil i at Kosmas var dum og at læren han representerte var marginal. I Kosmas samtid var den nestorianske kirken antagelig omtrent like stor som den katolske, og omfattet menigheter fra Romerriket i vest til Iran og India i Øst. Senere skulle nestorianske kirkesamfunn etablere seg også i Kina og Indonesia, men etter mange hundre år med politisk og religiøs undertrykkelse er det lite igjen den østlige kirken i dag. I de delene av Topografien, der Kosmas forteller om reisene sine, og om dyr og planter fra India og Kina, kommer det fram at han har mye og nøyaktig kunnskap om verden. Bildet til venstre er faktisk også et kart. Det viser et av steden Kosmas besøkte på sine reiser, Adulis i dagen Eritrea, havnebyen i kongeriket Aksum. I tillegg ser vi to etiopiske soldater, en stele (steinplate) og en marmortrone med greske innskrifter, som Kosmas kopierte. Teksten til høyre (med den gående soldaten) forteller at dette er veien til Aksum, rikets hovedstad, som lå i høylandet nord i dagens Etiopia. Det som gjør dette til et kart, og ikke bare en illustrasjon av teksten, er at avbildningen nøye følger beskrivelsen i teksten av hvordan de forskjellige elementene var plassert.

Kosmas var altså slett ikke dum, han var bare en mann med en plan, og han hadde en helt annen hensikt enn kartmakere flest med verdenskartet sitt: Han ønsket å få terrenget til å passe med kartet.

Neste: Verden er snudd opp ned...


Litteratur:
Herbert Donner (1992), The Mosaic Map of Madaba: An Introductory Guide, Kampen.

Stefan Faller (2011), The World According to Cosmas Indicopleustes – Concepts and      Illustrations of an Alexandrian Merchant and Monk, Transcultural Studies 1.

John W. McCrindle. Cosmas Indicopleustes, Christian Topography (1897)

Kart og verdensbilder (del 1)

Kart er bilder av verden, og derfor forteller de også noe om hvordan vi ser på verden. Vi er vant til å se kartet med nord opp og med Vest-Europa, nærmere bestemt Greenwich i Øst-London i midten. Slik har det ikke alltid vært. Vår måte å se verden på ble utviklet på 1500-tallet, da europeiske kartografer fikk bruk ikke bare for å tegne hele verden, men også å gjengi havområdene på en måte som gjorde det mulig å angi seilingskurser som rette linjer. Av flere konkurrerende projeksjoner ble Gerardus Mercators fra 1569 den mest populære. De fleste moderne kartprojeksjoner er videreutviklinger av denne. Det store problemet med å tegne kart er å gjengi den kuleformede jordkloden på en flat overflate. Som mange vil huske fra skolen gir merkatorprojeksjonen et godt bilde av størrelsesforhold rundt ekvator, men overdriver flatene nærmere polene, slik at for eksempel Grønland og Svalbard framstår som mye større enn de er, sett i forhold til landområder lengre sør.

Courtesy of the British Museum /
Wikimedia Commons

Karttegning har imidlertid lange tradisjoner. Det eldste verdenskartet vi kjenner er fra perioden 700-500 før vår tidsregning, og kommer fra Babylon i Mesopotamia. Kartet, som er risset inn på en leirtavle, setter ikke overraskende Babylon i sentrum, og navngir blant annet Assyria i nord og Elam som var et rike i dagens Iran. Eufrat-elva renner gjennom midten av kartet. Sirkelen rundt er beskrevet som "det salte havet", og utenfor ligger det som antagelig har vært åtte ytre regioner. Nord er forøvrig opp på dette kartet, slik som det også er på våre kart. Teksten handler dessverre om babylonernes mytologiske verdensbilde og ikke om hva hadde av faktisk kunnskap om verden rundt seg. Kartet befinner seg i dag i British Museum, som har en fin liten artikkel om det på sine nettsider.

I den hellenistiske perioden, som fulgte Aleksander den stores (356-323 før vår tidsregning) erobring av Perserriket, ble ulike deler av verden knyttet sammen i større grad enn de hadde vært tidligere. Greskspråklige geografer opparbeidet seg kunnskap om verden fra Kina i øst til Atlanterhavet i vest. De var klare over at jorda er kuleformet, og de strevde med problemet om hvordan den best kunne gjengis på en flat overflate. Denne kunnskapen levde videre inn i romersk tid, og karttegnereren som nådde lengst var Klaudios Ptolemaios, som virket i Alexandria i Egypt rundt midten av det andre århundret etter vår tidsregning. Ptolemaios skrev et stort geografisk verk, som diskuterer jordas omkrets, beskriver hvordan den kan tegnes, og gir koordinater i lengde og bredde for tusenvis av steder i Europa, Asia og Afrika. Verket er heldigvis bevart i avskrift, sammen med kart som ble tegnet på grunnlag av det i senmiddelalderen og renessansen.

Ptolemaios verdenskart, 1400-tallstegning på grunnlag av
Ptolemaios Geografi fra cirka 160 etter vår tidsregning. Bilde:
Wikimedia Commons

På Ptolemaios tid visste man godt at nordlig bredde kan måles ved hjelp av solhøyden. Lengdegrad ble det imidlertid ikke mulig å måle presist før man fikk nøyaktige og stabile klokker, som kunne brukes til å regne ut hvor langt man hadde beveget seg i øst-vest-retning. Dette skjedde først på 1700-tallet. Som 1400-tallsgjengivelsen av Ptolemaios verden til venstre viser, var kunnskapene om Middelhavsområdet relativt gode, Afrikas Horn, Arabia og India kan kjennes igjen med litt godvilje, mens Kina, lengst til høyre, egentlig ikke er mer enn en samling navn. Bildet viser forøvrig også at Ptolemaios projeksjon, som var den beste og vanligste fram til Mercators tid, forvrenger størrelsen på landmassene lengst mot ekvator mest.

Tabula Peutingeriana blad 10,
 Conrad Millers nytegning fra 1887. Bilde: Bibliotheca Augustana

Ptolemaios kart var et forsøk på å gjengi verden så nøyaktig som mulig, og i den sammenheng ble det ikke overgått på rundt 1400 år. Det fantes også andre karttradisjoner med mer praktisk siktemål. Vi har bevart en middelalderkopi av et romersk veikart fra cirka år 500, kalt Tabula Peutingeriana. Kartet viste verden fra Spania til India på 14 pergamentblad, men gjør ikke noe forsøk på å gjengi den geografisk korrekt. I stedet viser den veisystemet med dagsetapper og navn på skysstasjoner. Prinsippet er det samme som brukes på linjekart over offentlig transport i de fleste større byer i dag. Ved hjelp av informasjonen på Tabula Peutingeriana kunne en enkelt telle seg til hvor mange dager det ville ta for en reisende eller en hæravdeling å bevege seg fra den ene enden av Romerriket til den andre, slik vi teller stasjoner på metroen i en ukjent by. Bildet til venstre viser den delen av kartet som gjengir Balkan, Kreta, Lilleasia og Nildeltaet. Legg merke til rikets hovedstad, Konstantinopel, som er markert med Konstantinsøylen som fortsatt står i Hippodromen i Istanbul. Antikk- og / eller kartnerder kan kose seg med nettsiden Omnes Viae, hvor René Voorburg har samlet informasjonen fra TP og fra rutesamlingen Itinerarium Antonini i en søkemotor, og lagt den bak moderne Google-kart. For oss som alltid har lurt på hvor lang tid det ville ta å gå fra Corstopitum til Palmyra er dette gull.

Neste: Da jorda ble flat...

Diamonds kontroversielle bøker

Jared Diamond er en av de mest kjente, bestselgende og ikke minst kontroversielle forfatterne på det globalhistoriske feltet. Bøkene hans, Våpen, pest og stål ("Guns, Germs and Steel") fra 1997 og Kollaps, 2005,  (begge på norsk i fjor) ble bestselgere over hele verden, er kritikerroste og prisvinnende. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er de også svært kontroversielle blant fagfolk, slik denne og denne bloggpostingen av afrikahistorikeren Timothy Burke er eksempler på. Hva er Diamonds hovedbudskap, og hvorfor er det kontroversielt?

Foto: Wikipedia

Våpen, pest og stål går inn i den globalhistoriske grunnfortellingen om divergens, altså hvordan ulikheter har oppstått, og i denne sammenhengen er spørsmålet hvordan Eurasia generelt og Europa spesielt kom i en situasjon hvor de kunne legge under seg Amerika og Afrika i århundrene fra 1492 til 1900.


Hovedbudskapet til Diamond er at det eurasiske forspranget skyldes geografisk beliggenhet og biologiske tilfeldigheter. For å ta det første først: Diamond peker på at lengdeaksen, eller kontinentalaksen som han kaller den, i Eurasia går fra øst til vest i Amerika og Afrika går den fra sør til nord. Hva betyr det? Jo, at biologisk materiale av alle slag - mennesker, dyr, planteslag og mikroorganismer kan spre seg fra kysten av  Østkinahavet til Atlanterhavskysten innenfor samme klimasone, og altså uten å måtte gjennomgå større genetiske tilpasninger. I Afrika og Amerika derimot, må arter krysse ulike klimasoner, og derfor tilpasse seg svært annerledes livsbetingelser underveis.

I tillegg spilte altså tilfeldigheter inn. I Midtøsten og Sentral-Asia fantes det ville dyreslag som skulle bli forfedrene til husdyra vi kjenner som ku, esel, kamel, sau, geit og hest. Afrika sør for Sahara har mange store pattedyr, men ingen som har vist seg å være egnet for domestisering (samliv med mennesker). I Amerika (og Australia) ble de fleste store pattedyr utryddet av jegere allerede i mesolittikum (mellomsteinalderen). Lama og kalkun er nyttige på mange måter, men kan ikke måle seg med den eurasiske pakken hverken som proteinkilde eller arbeidskraft.

Kontinentalakser (etter Diamond 1997) og klimasoner (metoffice.co.uk). Kilde: Globalhistorisk Atlas

Hvilke følger får det? I Eurasia kunne nyttige planteslag - som hvete, bygg og ris - spre seg over mye av kontinentet. I Amerika derimot kunne potetene aldri nå ut fra Andesfjellene, og kunnskapen om maisdyrking spredte seg bare langsomt fra Mellom-Amerika gjennom de tropiske skogene på den smale landstrekningen som binder sammen Nord- og Sør-Amerika. Husdyrene fra Midtøsten kunne lett spre seg til Kina og Nordafrika, men kom sent og i lite antall til Sentral- og Sør-Afrika, fordi de ikke taklet klima og mikroorganismer i tropiske strøk. På den måten ble grunnlaget lagt for langt større befolkningstetthet i Eurasia enn på andre kontinenter, med større overskudd og sterkere statsdannelser som resultat.

Samme klimatiske  begrensninger gjaldt dessuten  også mikroorganismer. Befolkningene i Eurasia ble utsatt for jevnlige epidemier etter jordbruksrevolusjonen. Derfor utviklet de over tid immunitet mot sykdommer som befolkningene i Amerika, Australia og Afrika ikke hadde motstandskraft mot. Resultatet ble at over 90% av Amerikas befolkning, som hadde vært isolert fra Eurasia siden før jordbruksrevolusjonen, ser ut til å ha dødd av sykdommer som var - om ikke harmløse - så i alle fall sjeldent dødelige for voksne europeere, i kjølvannet av de spanske oppdagerne og erobrerne.

Neste: kritikken mot Diamond