Pest og klima

"Pesta kommer", T. Kittelsen 1900.

I norsk folketro ble pesten personifisert 

som en gammel kone med rive og kost.

Der hun rakte for døren døde noen i 

huset, der hun feide med kosten døde

alle. Bilde: Wikiart.org

Norske forskere undersøker sammenhengen mellom klimasvingninger og pestutbrudd. Resultatene tyder på at pestbakterien ble introdusert til Europa gjentatte ganger, heller enn at den overlevde i gnagerpopulasjoner i Europa og spredte seg på ny derfra.

Norske, sveitsiske og tsjekkiske forskere har studert sammenhengen mellom klimasvingninger og utbrudd av pest. Funnene er publisert i prestisjetunge tidsskriftet PNAS (bak betalingsmur), og er presentert i denne saken på Forskning.no.

Pest er en sykdom som forårsakes av bakterien Yersina pestis. Vertsorganismene til bakterien er primært gnagere og lopper, og bakterien smitter når infiserte lopper bytter vertsdyr. Når loppene ikke finner nye gnagere kan de bite mennesker i steden, som slik kan bli smittet av den dødelige sykdommen. Det mest berømte og dramatiske utbruddet av pest i Europa var epidemien kjent som Svartedauden, som herjet Europa fra i årene fra 1347-1351, og som kan ha drept halvparten av befolkningen i enkelte områder. Alt i alt er det imidlertig registrert tusenvis av pestutbrudd, pestbakterien finnes fortsatt, og det rapporteres årlig mindre utbrudd i ulike deler av verden.

Det har vært antatt at pestbakterien overlevde i Europa mellom utbruddene i populasjoner av svartrotte (Rattus rattus), en art som nå nesten er forsvunnet, men som var vanlig i Europa i gamle dager. Den nye studien argumenterer for at dette ikke er tilfelle, men at pesten spredte seg på ny fra gnagerpopulasjoner i Sentral-Asia via skipstrafikken mellom Midtøsten, Nord Afrika og Sør-Europa. Forskerne viser at det er et sammenfall mellom episoder med varmt og fuktig klima i kjerneområdene for pest i Sentral-Asia og utbrudd i Europa og Nord Afrika cirka 15 år senere. Dette forklares ved at antallet gnagere øker når det er gunstig klima. Etter noen år blir det flere dyr enn det naturgrunnlaget kan bære. Mange av gnagerne dør, og loppene som levde på dem trenger nye vertsdyr. Det kan for eksempel være handelsfolk og deres kameler, som kan ha brakt bakteriene videre til havner ved Middelhavet og Svartehavet. Mekanismen burde være forståelig for alle som har gått i fjellet i Norge. I såkalte lemenår blir gnagerpopulasjonen for stor, det er lemen og andre smågnagere overalt, og det er lett å komme i kontakt med døde dyr.

Studien er kjempespennende i et historisk perspektiv. Epidemier og klima er to av de faktorene som kanskje sterkest påvirket førmoderne historie. Dette i seg selv er ikke ny kunnskap. Svartedauden og de etterfølgende pestbølgene har lenge vært sett på som avgjørende for svekkelsen av det norske middelalderkongedømmet, og den såkalte justinianske pesten på 570-tallet som ødeleggende for Det bysantinske riket. William Hardy McNeill's bok Plagues and Peoples fra 1976 viste hvordan smittsomme sykdommer har formet historien på globalt nivå, og er et godt mål på intensiteten av globale kontakter. Innsikten om at klimasvingninger påvirker livsgrunnlag er heller ikke ny, selv om vi forstår mekanismene litt bedre.

Vi vet godt at klima og epidemier påvirker menneskene, men det er ofte vanskelig å vise hvordan og hvor mye, og av og til går man litt for lett fra å finne sammenfall i tid til også å trekke slutninger om årsakssammenheng. Det jeg syns er spennende med studien er at nettopp at den viser hvordan klimasvingninger får følger, i det de fører til nye epidemiutbrudd.

Forskergruppen bak studien er tidlig i arbeidet, og vil blant annet undersøke arvemateriale i rester av pestbakterier fra skjelettmateriale, for å teste teorien om at det dreier seg om nye stammer av pestbakterien heller enn at den overlevde i Europa. Selv håper jeg de vil arbeide videre med å tenke rundt hvordan smitten beveget seg. Jeg syns blant annet det høres lenge ut med 15 år mellom perioder med gunstig klima og nye pestutbrudd. Uansett er det et flott eksempel på tverrfaglig forskning, og fortsettelsen blir spennende.

Referanse:

Boris V. Schmid, Ulf Büntgen, W. Ryan Easterday, Christian Ginzler, Lars Walløe, Barbara Bramanti, and Nils Chr. Stenseth: "Climate-driven introduction of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe", PNAS 2015 ; published ahead of print February 23, 2015, doi:10.1073/pnas.1412887112

Hva skal vi med historie?

Den ene mente at historie er livets læremester. Den andre sa at det var meningsløst. Både Marcus Tullius Cicero og Henry Ford er historie, men hvorfor skal vi bry oss? Foto: Eivind Heldaas Seland (venstre), Hartsook Photographer / Library of Congress

Både skoleverket og høyere utdanning er under press for å gi elever og studenter utdanning som forbereder dem for arbeidslivet. Forskningsmyndighetene stiller krav om samfunnsrelevans til offentlig finansiert forskning. På tross av målsetninger om det motsatte synes det å være stadig mindre rom for dannelsesfag i skolen. I denne situasjonen er eldre historie under press. Dette er utgangspunktet for dette innlegget, som spør hva vi skal med historie generelt og eldre historie spesielt. Eldre historie fordi den delen av faget har mindre plass i skolen, færre stillinger ved høgskoler og universiteter, og fordi tilknytningen til vår tid og vår hverdag kanskje ikke føles like umiddelbar. Det siste betyr likevel ikke at tilknytningen faktisk er svakere. Svaret er at eldre historie er samfunnsrelevant som aldri før, ikke bare for å forstå hvordan verden er blitt slik den er, men og som redskapsfag, for å møte mange av de grunnleggende utfordringene som vi står overfor som samfunn. Innlegget er skrevet på grunnlag av et foredrag for lærere i videregående skole, som jeg holdt på Universitetet i Bergens etter-og videreutdanningsdag, Faglig-pedagogisk dag i 2015. Det tar utgangspunkt i skolen, men handler om historiefagets og humanioras plass i samfunnet.

En kortversjon av innlegget er publisert på BT-innsikt.

La oss først slå fast at det ikke er noen grunn til å lage en krise som ikke er der i utgangspunktet. Vinterens store suksess på NRK er Anno 1764, programmet hvor deltagerne skal forsøk å leve sånn som folk flest gjorde for 250 år siden. Programmet appellerer bredt i alle aldersgrupper. Alle vi som arbeider med historie opplever bred interesse for det vi holder på med. Det er åpenbart ikke interessen det står på. Det er likevel ikke slik at alt er problemfritt. Gjennom reformen med det pussige navnet Kunnskapsløftet reduserte en timetallet i eldre historie i videregående fra 2006 og fjernet karakteren fra avgangsvitnemålet. Selv om de fleste fortsatt har eldre historie i andre klasse på videregående, er det er mulig for elever som velger andre løp enn studiespesialisering eller de som spesialiserer seg innenfor spesielle retninger, så som kunst, idrett eller musikk, å få studiekompetanse uten å ha vært innom historie før cirka 1750 siden mellomtrinnet, og karakteren i eldre historie teller ikke på avgangsvitnemålet. Det er ikke bare i skolen det er skyer på horisonten. I fjor bestilte stiftelsen Fritt Ord rapporten Hva skal vi med Humaniora?. Humaniora kan med et godt norsk ord oversettes som menneskevitenskapene. I utgangspunktet skulle det være vanskelig å finne mer relevante fag enn de som handler om mennesker og det de har skapt. Jeg oppfatter prosjektet som selvdestruktivt og svaret som defensivt, men det at spørsmålet i det hele tatt stilles gjør at det er på sin plass å også tenke over hva historiefaget, en av de sentrale humanistiske disiplinene, gir tilbake til samfunnet. 

Hva er historie?

Jeg vil gi noen eksempler på hvorfor jeg mener eldre historie er relevant og viktig som aldri før, men først vil jeg si litt om hva jeg mener historie er, og hva det bør være. Den beste historiedefinisjonen jeg kjenner kommer fra den franske antikkhistorikeren og historiefilosofen Paul Veyne. Han definerer historie som fortellingen om, for det første, handlinger utført av mennesker i fortida, og for det andre, hendelser som påvirket mennesker i fortida. Det er fem elementer i denne definisjonen. De er viktige alle sammen. La oss starte med fortiden. Fortiden har vært der, men nå er den borte. Den kommer aldri tilbake. Det vi sitter igjen med er noen tegn fra denne fortiden. Personlige minner, skriftlige nedtegnelser, arkeologiske funn, genmateriale fra gamle skjeletter, kjerneboringer fra isbreer eller myrtorv, det er i grunnen ikke så nøye. Disse tegnene har alle det til felles at de ikke gir oss direkte tilgang til fortiden, men at de må tolkes og settes sammen med det vi ellers vet. Det bringer oss til det andre elementet i definisjonen, for når vi tolker disse tegnene, så skaper vi fortellinger om denne fortida. Vi må ha det klart for oss at historie ikke er objektiv eller sann, men preget av hvem som har produsert den. Det betyr ikke at all historie er like god eller at vi ikke er forpliktet i forhold til fakta. Det finnes historiske fakta, men hvordan disse settes i sammenheng og framstilles er et produkt av samtid og tradisjon. Tenk på dagens tragiske situasjon i Irak og Syria, hvor ekstremister bruker et feilaktig og forkvaklet bilde av det første islamske kalifatet som sin fortelling om hvordan de vil at verden skal være. Assad-regimet på sin side bruker en historisk fortelling om nasjonal motstandskamp mot Frankrike og Israel, og om et multietnisk og multireligiøst Syria, med røtter tilbake til bronsealderen, romersk tid og middelalderen. Ingen av disse fortellingene er objektive. Min ikke spesielt dristige mening som historiker er at begge disse fortellingene er misvisende og skeive framstillinger, men de bygger like fullt på disse tegnene fra fortida. Når statsminister Erdogan i Tyrkia derimot påstår at Amerika ble oppdaget av tyrkiske handelsfolk i 1384, eller at det aldri skjedde målrettede masseutryddelser av armenere mot slutten av første verdenskrig, så er det bare feil. Det er eventyr og mytemaking, ikke historie.

Så tar definisjonen opp om handlinger, hendelser og mennesker, for hvis det ikke skjer noe så er det heller ikke noe å fortelle, og hvis ikke det skjer noe med mennesker, så er det ikke historie. For å gi et eksempel; når et isfjell løsner fra isbreene i Arktis, så er ikke det historie, det skjer hver høst, men når et av disse støter sammen med passasjerskipet Titanic, så er det i høyeste grad historie, eller for å være konsekvent i forhold til Veynes disposisjon, det er en hendelse som vi kan lage historie av.

Moderne og førmoderne

Både i skoleverket og i forskningsfaget historie, så skiller vi mellom en moderne og en førmoderne periode. Det er et fornuftig skille. Tidsmessig, så går det rundt år 1800. Det er et slags vannskille heller enn en absolutt grense. Det finnes mange førmoderne kjennetegn i den moderne verden og moderne aspekter ved den førmoderne. Akkurat hvilke hovedtrekk som en skal legge vekt på kan en diskutere, men jeg vil nevne fire som jeg mener er sentrale.

Det første bygger på Max Weber sine tanker om samfunnsutvikling. Weber, som var en av grunnleggerne av moderne samfunnsvitenskap, men som startet sitt virke som historiker, og som bevarte en sterk interesse for eldre historie, sier at i tradisjonelle samfunn, så var makt basert på patrimonial, det vil si nedarvet autoritet, enten det dreide seg om konger og fyrster, aristokrater, eller elitemedlemmer av samfunnet med høy prestisje, la oss si prester. I prinsippet arvet du ikke et presteembete. I praksis gjorde du ofte det, og du måtte i alle fall ha foreldre med høy sosioøkonomisk status for å kunne skaffe deg et. Legitimiteten lå i tradisjonen. Weber pekte også på, og jeg nevner det nå fordi jeg vil komme tilbake til det senere, at relasjonene mellom stat og individ var bygd på partikulære bånd. Med det mente han at relasjonene var bygd på egenskaper som lå hos hvert enkelt individ. Det kan være tilhørigheten til en stamme, en religion, familie, en sosial stand eller en profesjon. Staten forholdt seg ulikt til samfunnsmedlemmene på grunnlag av slike bånd, som i stor grad var arvet.

I moderne samfunn bygger makt derimot på en form for representasjon av gruppeinteresser. Det vanligste, heldigvis, er demokratiske systemer, hvor velgerne bestemmer både hvordan systemet skal se ut og hvem som skal bemanne det, men det trenger ikke være på den måten. Kommunistdiktatur skal i prinsippet tjene folkets, først og fremst arbeiderklassens interesser. Moderne diktatur kommer ikke fra Gud eller tradisjonen, men fra grupper, for eksempel hæren, som i Egypt eller allianser av minoritetsbefolkninger som i Syria under Assad og i Irak under Saddam. Moderne samfunn skal i prinsippet behandle folk ut fra institusjonelle, juridiske bånd, som definerer rettigheter. Det viktigste er statsborgerskap. Alle borgere skal behandles likt uavhengig av religion, hvem mor og far er og så videre.

Den andre store forskjellen mellom moderne og førmoderne samfunn handler om graden og arten av økonomisk vekst. Vi opplever at vi blir litt og litt rikere for hvert år som går, og mye rikere for hver generasjon. På tross av tilbakeslag er dette en klar trend over store deler av verden over svært lang tid.  Økonomene er uenige om hva som driver moderne økonomisk vekst, men det er ingen tvil om at den er annerledes enn den som fantes i førmoderne samfunn, der endringer i teknologi og institusjoner var langsomme og sjelden planmessige. Den normale måten for en økonomi å vokse på var gjennom befolkningsvekst.

Den tredje forskjellen er at befolkningsvekst i dag er begrenset av teknologi. Ved siden av de muligheter legevitenskapen gir, betyr det at mengden av energi i form av mat vi kan få ut av et begrenset areal er bestemt av bedre gjødsel og planteslag, større og mer produktive dyr og så videre. I den gamle verden var befolkningstallet en direkte funksjon av matproduksjonen, som igjen var direkte avhengig av tilgjengelig areal, og en ville stadig oppleve demografiske kriser i form av hungersnød når befolkningen ble større enn det matproduksjonen kunne bære. Dere husker kanskje at det var presten Thomas Malthus som beskrev denne situasjonen på 1700-tallet, og den danske landbruks- og utviklingsøkonomen Ester Boserup, som så og forklarte hvorfor Malthus teori ikke fungerte på moderne samfunn.

Den siste, og jeg vil si helt avgjørende forskjellen mellom moderne og førmoderne samfunn, også for det som har med økonomi og befolkning å gjøre, har med energi å gjøre. I dag kommer mesteparten av jordas energi fra fossile kilder. Olje, kull, gass. En rask kikk på Verdensbankens tall viser at selv i Norge, med vår vannkraft, kommer nesten 60% av energien som brukes fra fossile kilder. Omtrent der, på 60-80% ligger de fleste rike og noen mellominntekstsland land. I mange mellominntektsland i Sør-Amerika, Øst-Europa og Asia er det nær 100%. I fattige land er andelen fossil energi derimot mye mindre. I Eritrea kommer for eksempel bare fem prosent av energiforbruket fra fossile kilder. Det er dessverre ikke fordi de er så miljøvennlige i Eritrea, men fordi de har veldig lite penger, og det bringer meg til poenget om den førmoderne verden. I gamle dager kom nesten all energi fra sola. Gjennom fotosyntese ble solenergien til planter som kunne spises av dyr og mennesker. På den måten fikk en muskelkraft til transport og mekanisk eller manuelt arbeid, og biomasse som kunne brennes til oppvarming og til bearbeiding av råvarer. Vindkraft og vannkraft var naturligvis i bruk, men betydde lite kvantitativt, og hvis en vil være vrang, og det skal en jo av og til være, er vannets og kretsløp og deler av vindsystemene også basert på solenergi. Her tenker jeg at den avgjørende forskjellen ligger. Alt en hadde å spise, kle seg i, arbeide med og så videre, var basert på muskelkraft og solenergi. I dag har selv min ganske pinglete akademikerbil 115 hester under panseret. For 150 år siden måtte en være relativt velstående for å eie én eneste hest Det er denne gamle verden vi skal ha tak i, og den er langt på veg borte, i alle fall for oss i Norge og i den rike verden. Gudmund Hernes sa det fint i Morgenbladet for et par år siden: Hans generasjon, han er født tidlig på 1940-tallet, er den siste som kunne overlevd i middelalderen, og den første som kunne bruke en iPhone.

Historie som livets læremester

Hvorfor skal en så bry seg om hva som skjedde langt tilbake I denne rare og fremmede fortiden? I riktig gamle dager, lenge før det moderne historiefaget oppstod, så var tanken at historie var nyttig fordi det kunne gi kunnskap om hva som var riktig og hva som var galt. Den romerske politikeren og taleren Cicero sier i «Om talekunsten» at historie er livets læremester: Historia magistra vitae est. Ved å studere store handlinger og store menn i fortida kunne en lære rett handling og ydmykhet i forhold til andres bedrifter, ved å studere mektige menn som hadde gjort feil og handlet galt på grunn av overmot eller andre dårlige egenskaper, kunne en unngå å gjøre tilsvarende feil eller utvikle tilsvarende dårlige egenskaper. Denne måten å tenke om historie på levde videre inn i kristen tid, da fortellinger om de hedenske keiserne kunne brukes som skremmebilder, og de kristne keisere og kirkehistorier som mønster for rett handling. I renessansen fikk så også førkristen tid en prestisje i seg selv, i gjenoppdagelsen av og beundringen for gresk og romersk kultur, som ble sett på som overlegen alt som hadde kommet siden. Ideen om at en kan lære av historien har aldri forsvunnet helt. Den spansk-amerikanske poeten George Santayana er for eksempel berømt for utsagnet sitt: «De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den». På krigsskoler verden rundt studeres fortsatt militæroperasjoner som eksempelhistorie. Likevel har de fleste av oss forstått at det å lære av historien er litt mer komplisert enn å se etter svar i fortiden, ikke minst fordi et av kjennetegnene med vår egen tid er at verden forandrer seg fort, og at teknologi endrer premissene for hvordan den endrer seg. I motsetning til det en kanskje skulle tro gjør det faktisk at eldre historie er mer relevant enn tidligere.

Dannelse, virkning, resepsjon og redskap

I moderne tid, og da mener jeg fra 1800-tallet og fram til i dag, så har en lagt vekt på om fire grunner til å drive med eldre historie. Vi kan kalle dem dannelse, virkning, resepsjon og redskap. Med dannelse tenker vi på at kunnskap om fortiden har en egenverdi som  gjør at vi har glede og nytte av å kjenne til historien. I virkning legger vi at fortiden har lagt grunnlag for den utviklingen vi ser i dag. Resepsjon betyr at fortiden brukes, kanskje særlig i identitetsdannelse, men også i alle mulige kulturelle uttrykk. Historie som redskapsfag handler om at studiet av fortiden gir oss noen ferdigheter som vi kan ha bruk for i samtiden. Alle disse dimensjonen er ikke bare fortsatt relevante, men både har og kan få ny aktualitet.

Klio, datter av Zevs, og en av de ni musene, var
historeskrivningens skytsgudinne i Hellas. Hvem
har bruk for Klio nå? Charles Meynier 1798.
 Bilde: Wikimedia Commons

Historie som dannelsesfag

«The glory that was Greece and the grandeur that was Rome» (Edgar Allen Poe, To Hellen, 1831 )

Dette lille sitatet fra Edgar Allen Poe er uttrykk for ideen om at  gresk og romersk kultur var noe spesielt verdifullt, som det har en egenverdi å kjenne til. Tanken finnes fortsatt så vidt, det er i alle fall stor interesse for alle aspekter ved antikken. På sitt vis har den selvsagt noe for seg. Grekere og romere har etterlatt seg en fantastisk rik arv. I gamle dager var ideen om at kunnskapen om antikken hadde egenenverdi likevel enormt mye sterkere. Utdannede mennesker skulle kunne latin, gjerne også litt gresk, og for å lære det leste de de antikke tekstene. I Norge var latin ikke lenger obligatorisk ved byskolene etter 1869, men det er interessant å se at prestisjen holder seg såpass lenge at da målbevegelsen forsøkte å etablere en fullverdig motkultur i mellomkrigstida, så får en blant annet en latinsk-nynorsk ordbok og oversettelser av klassisk litteratur til nynorsk. Det var fortsatt rett og slett en nødvendig del av en kulturell pakke. Slik er det selvsagt ikke lenger i Norge, men i Tyskland tar fortsatt de fleste gymnasiaster Latin og noen også litt gresk. Det britiske imperiet var i sin tid styrt av administratorer som hadde lest sin Julius Caesar, og i Storbritannia er det fortsatt over 10.000 ungdommer som avlegger videregående eksamen i latin hvert år. En utdannelse i klassiske fag fra et godt universitet regnes som en god basis for en jobb i finans eller for videre jusstudier.

«Dette landet Håkon verget medens Øyvind kvad» (Bjørnstjerne Bjørnson, Ja vi elsker, 1859)

Det er imidlertid ikke bare antikken som har blitt studert for dannelsens skyld. I Norge fikk den norske vikingtids- og middelalderhistorien en lignende posisjon fra siste halvdel av 1800-tallet, slik det lille sitatet fra Ja vi Elsker er et uttrykk for. Uten at jeg har undersøkt det mistenker jeg at ønsket om å heve fram fortellingen om den nasjonale fortiden har like mye skyld eller ære for å fortrenge fortellingen om antikken, som ønsket om å gjøre utdannelsen i Norge med yrkesrettet og nyttig. Istedenfor Homer og Caesar kunne en lese Snorre for å finne fortellinger om storhet, helter og styrke, og samtidig bygge den norske identitetsfølelsen, noe som selvsagtbåde var og er en viktig og legitim funksjon for historiefaget både i skolen og som forskningsfag, selv om innholdet i fortellingen har endret seg.

«Langsomt ble landet vårt eget» (Nordahl Grieg, 17. Mai 1940, 1943)

Etter krigen var ikke lenger den norrøne fortida grunnlag for en like attraktiv fortelling. Delvis skyldes dette Nasjonal Samlings og andres  misbruk av denne delen av historien, delvis skyldes det at klimaet for nasjonal selvhevdelse var på et internasjonalt bunnivå etter andre verdenskrig. Jeg mener likevel at dannelsesperspektivet på historiefaget ikke forsvant, det endret bare fokus. Istedenfor store kriger og konger skulle en studere og være stolt over vanlige folks hverdag, arbeid og slit, slik strofen i diktet av Nordahl Grieg understreker. Kunnskap om hverdagsliv og vanlige folk ble oppvurdert og fikk større plass i den store fortellingen om fortida, for at folk skulle kjenne sine røtter og sin bakgrunn, og de aller fleste kommer selvsagt fra forholdsvis enkle kår.

Alle disse tre dannelsesfortellingene lever i beste velgående i historiefaget, og det er bra. Likevel tror jeg det er plass for andre fortellinger også. I så godt som alle klasserom i Norge i dag går det elever med bakgrunn fra andre deler av verden. Skolen har selvsagt en viktig rolle i å føre de inn i fortellingen om det norske, men også for å sørge for fortellinger som de opplever som relevante, som kan gjøre dem stolte, og som kan fortelle de andre elevene om hvilken bakgrunn de kommer fra. Her tror jeg mulighetene for å vise fram kulturelt mangfold og variasjon er store. Gresk og romersk antikk kan suppleres med persisk, kinesisk og indisk materiale. Middelalderundervisningen kan trekke fram den islamske blomstringsperioden, den ortodokse kulturen og silkeveiskulturene ved siden av vikinger og katolikker. I tidlig nytid kan en fortelle om den kinesiske oppdagelsesreisende Zheng He og om aztekerne, om inkaene og om Ghana-riket i tillegg til Columbus og Luther. Mulighetene er store, og utenomeuropeisk historie er ikke bare er noe som er spennende og bra fordi det er de andres historie, men også noe som majoritetsbefolkningen vil ha glede av i sitt møte med verden som turister, studenter og i arbeid. Religionsfaget har kommet veldig langt i å bli et slikt dannelsesfag. Historie har et stort potensial, og eldre historie faktisk mer enn nyere, fordi den formative perioden og den sterkeste blomstringstiden til mange av de kulturene jeg snakker om gikk forut for kontakten med europeerne.

Virkningshistorie

Virkningshistorie handler om hvordan fortiden har  påvirket den verden vi lever i i dag. Dette er kanskje noe en først og fremst forbinder med nyere historie, men det er faktisk vel så aktuelt for eldre historie, om enn kanskje på måter som vi ikke helt tenker over.

Vi kan starte med antikken igjen. Antikken har stått sentralt i europeisk og nordamerikansk historisk tradisjon, man har tenkt seg at det er der utviklingen av vår sivilisasjon starter,  at grekere og romere la en viktig del av grunnlaget for vår kulturelle pakke. Det absolutt grunnlag for å føre røttene til demokratiet, vitenskapelig tenkemåte og politisk liberalisme tilbake til antikken, selv om veien fram har vært lang og kronglete. Språk og alfabet i Europa kan spores tilbake til denne perioden, delingen i ortodoks og katolsk kristendom, og dermed i  Øst- og Vest-Europa likeså, og framveksten av kristendommen er jo naturligvis den hendelsen som har betydd aller mest for hvordan Europa og dermed verden har blitt.

Disse perspektivene føres videre i studiet av middelalderen, hvor vi finner forløperen til moderne demokratiske institusjoner og utdanningsinstitusjoner, mens reformasjonen og religionskrigene i tidlig nytid la grunnlaget for moderne sekularisme, opplysningstid og statsstruktur. På samme måte som med dannelseshistoriens vektlegging av vanlige folk i perioden etter andre verdenskrig har vi også virkningshistorie nedenfra i moderne historieskriving. Hva betyr for eksempel næringsstruktur og bosetningsmønstre for hvordan landet har blitt. Hvorfor bor det folk i Bergen, i Kongsberg, i Kristiansand og i Kristiansund; i Oslo, i Fredrikstad og i Vardø? Dette er byer som ligger der de gjør på grunn av økonomiske og strategiske hensyn med røtter mange hundre år tilbake i tid, og som resultat av handlinger og hendelser som har  berørt mennesker i fortiden.

På samme måte som med dannelsesdimensjonen, er det imidlertid både mulig og ønskelig å utvide det virkningshistoriske perspektivet dramatisk. Den tysk filosofen Karl Jaspers, som døde i 1969, skrev like etter andre verdenskrig et viktig verk om det han kalte for aksialperioden i verdenshistorien. Med det mente han et slags historiske omdreiningstidspunkt, hvor mange fenomener som har formet verden slik den har blitt senere kom på plass. Jaspers var opptatt av perioden 800-200 før vår tidsregning, da vi får blant annet monoteistisk religion, alfabeter, og de kinesiske, indiske, persiske og gresk-romerske kulturområdene. Det er ingen grunn til å sette sluttstreken så tidlig. Går vi opp i tid til å ta med hele antikken og middelalderen kan vi si ganske mye for eksempel om hvordan Europa blir Europa, hvordan Kina blir Kina, hvordan den islamske og tyrkiske verden oppstår. Hvorfor er det for eksempel så vanskelig for oss å samhandle økonomisk, kulturelt og politisk med kinesere? Samtidsforskere vil peke på kulturforskjeller. Moderne historikere vil fortelle dere om opiumskrigen og ydmykelsen av Kina fram til og med andre verdenskrig. Begge perspektiver er riktige nok, men forut for dette kommer en kinesisk kulturell pakke som er utviklet gjennom nesten tre tusen år. Samhandling blir ikke nødvendigvis enklere om vi bryr oss litt mer om den delen av historien, men vi blir i alle fall ikke dummere av det.

Resepsjonshistorie

Neste feltet jeg vil ta opp er resepsjon – hvordan mennesker i senere perioder bruker fortiden – bevisst eller ubevisst – i sin egen verden. Som med dannelses- og virkningshistorie, så har vi lag på lag på lag med referanser til antikken og til kristen tradisjon som ligger til grunn i arkitektur, litteratur, billedkunst og musikk. Vi finner det også i politikk, hvor for eksempel det amerikanske systemet med et senat og sin Capitol er bygd opp med referanser til den romerske republikken. Paven bruker tittelen pontifex maximus, som var tittelen til den romerske ypperstepresten. Slik kunne en fortsette, og igjen har vi et norsk motsvar i bruk av vikingtid, middelalder og norsk bondekultur i utvikling av norsk identitet og kulturuttrykk, gjennom alt fra drakestil og tømmerhytter med torvtak, til at vi bruker middelalderbetegnelser på bispedømmer og lagdømmer og kaller vår fremste embetsmann på Svalbard, vårt eget moderne middelaldernavn på øygruppen andre kaller Spitzbergen, for sysselmann, opprinnelig et kongelig embete fra 1100-tallet. Også her har vi i nyere tid fått inn en tredje fortelling, eksemplifisert med Berghs flotte (men historisk misvisende) boktittel «Norge fra U-land til I-land» fra 1983, og mye av moderne museumskultur rundt bondesamfunn og fremveksten av industrisamfunn, hvor forestillingene om tidligere generasjoners slit og fattigdom brukes for å bygge takknemlighet og et snev av dårlig samvittighet over at vi er rike og har det bra i dag.

Også på resepsjonsfeltet kan vi imidlertid godt ta inn over oss nye perspektiver. Vi er nemlig ikke de eneste som bruker historie for å bygge identitet og knytte bånd til fortida. Jeg har nevnt uhyggelige eksempler på det samme fra Syria og Irak, og ellers innenfor den islamistiske bevegelsen. Vi ser at aktører Russland og Ukraina krangler om det egentlig har vært noen ukrainsk stat før Sovjetunionen, og om de første russere ikke egentlig var ukrainere, som om det skulle være viktig når det faktisk finnes en ukrainsk stat i dag, som Russland har anerkjent. Mer positivt, så har kineserne blitt opptatt av og med rette stolte av sin eldre historie de siste par tiårene. Ved å kjenne mer til resepsjonshistorie i andre deler av verden, så forstår vi menneskene som lever der bedre.

Historie som redskapsfag

På mange måter glir  dannelseshistorie, resepsjonshistorie og virkningshistorie over i hverandre. Alle feltene handler om å kjenne og forstå verden rundt oss. Dannelse, både i snever og vid forstand, har imidlertid vært under press lenge, til fordel for såkalte redskapsfag og basisferdigheter – lesing, skriving, regning og IKT, i tillegg til fremmedspråk, det vil nesten bare si engelsk, og kroppsøving. Alt dette er naturligvis nødvendig og nyttig, men historie er i høyeste grad også et redskaps- og ferdighetsfag. For der første kan vi si at kunnskap om dannelses-, virknings- og respesjonshistorie er gode verktøy til å avkode og forstå verden rundt oss. I tillegg har nyere læreplaner og historiedidaktikk lagt vekt på at historie er god trening i kildekritikk spesielt og til kritisk tenkning generelt. Dessuten er historie en god øvelse i å tenke rundt sammenhenger og kausalitet. Selv i en ren historisk begivenhetsbeskrivelse, og langt mer tydelig i ethvert forsøk på analyse, ligger det tenkning om årsaksforhold: Hvorfor ble det slik som det ble, og, som regel implisitt, kunne det ha gått annerledes? Historie er rett og slett grunnlaget for å identifisere beste praksis. 

Her har eldre historie som redskapsfag mer å by på, og da som erfaringsbase. Dette bringer oss tilbake til starten, med forskjeller på moderne og førmoderne samfunn, og tv-konkurransen Anno 1764. Den verden som en prøver å gjenskape i Anno-programmet er rett og slett borte. Vi kan ikke lenger spør våre foreldre og besteforeldre om hvordan det var å leve i gamle dager, for veldig få av dem har erfaringer fra en verden uten elektrisitet og moderne husholdningsmaskiner, med dyrking av egen mat og slakting av egne dyr. Mange av generasjonen lever fortsatt, men kompetansen deres er i ferd med å forsvinne, og de som i første rekke har kunnskap om den førmoderne verden er historikere og museumsfolk, mens håndverkere og entusiaster med spesiell interesse for tradisjonelle arbeidsmåter holder ferdigheter ved like. Er det så farlig da? Trenger vi denne kunnskapen og disse ferdighetene som noe annet enn kilde til glede og undring over en verden som er borte?

Vi gjør det. Geologisk lever vi i tidsperioden holocen, ordet betyr ”helt ny”, og den går 11.700 år tilbake til slutten av siste istid. Det har imidlertid aldri vært så mange av oss som det er i dag. De siste hundre årene er befolkningen på jorda mer enn seksdoblet. Klimaforskerne har for lengst slått fast at menneskelig aktivitet gjør jorda varmere. Mange naturvitere mener at vårt fotavtrykk på jorda nå er så tydelig at vi bør gå over til å  snakke om den antropocene perioden, Antropos betyr menneske på gresk, og nå er det menneskene som påvirker naturen mer enn naturen påvirker menneskene.

Hvorvidt dette siste er riktig er ikke ukontroversielt, og det er selvsagt åpent for diskusjon, men poenget er at hvis vi endrer jorda, så har vi mer enn noensinne bruk for historie som erfaringsbase for å møte dagens utfordringer. Vi vet for eksempel at klimaet på jorda har endret seg mange ganger tidligere. Det har vært kaldere, og det har vært varmere. Menneskene har alltid klart å tilpasse seg og utnytte nye betingelser til sitt beste. Klimaet tok verken knekken på Induskulturen,  Romerriket eller den norrøne befolkningen på Grønland, selv om det finnes forskere som hevder det. De forveksler sammenfall i tid med årsakssammenheng.

Dette er ikke noen unnskyldning for ikke forsøke å bremse klimaendringene, men det betyr at vi kan legge dommedagsprofetiene bort og diskutere tilpasning. Tilsvarende har menneskene mange ganger tidligere ødelagt naturgrunnlaget sitt gjennom avskoging, overbeiting og overdreven fangst og fiske. Historiske studier forteller en del om hva som skjer i slike situasjoner, hva som er faresignalene og hva som kan gjøres.

Det samme gjelder epidemier og hungersnød. Smittsomme sykdommer har vært et kjempeproblem siden landbruksrevolusjonen, da menneskene fikk husdyr og begynte å bo tett, fram til utviklingen av moderne medisin og antibiotika. For noen år siden stod helseministeren på tv og sa at i verste fall fryktet han 40.000 døde  som følge av svineinfluensaen. Basis for dette var den verdensomspennende influensaepidemien i 1918-1919, den såkalte Spanskesyken. Hvis bare én eneste av helseministerens rådgivere hadde studert historie ville han fått vite at dette var fullstendig urealistisk. Kosthold, boforhold, hygiene og medisinsk behandling har endret seg helt grunnleggende på hundre år – heldigvis. Dette betyr ikke at pandemier ikke er alvorlig, tvert i mot, men i den grad en bruker historiske data om epidemier eller om klima uten historisk forståelse eller kunnskap, så hjelper de ikke. Det dette handler om er å identifisere felt hvor samfunnet vårt er sårbart, og  der hvor det har motstandskraft, og der det har endringskapasitet. Her er eldre historie nyttig, fordi det gir oss en erfaringsbase som kan fortelle oss om det som er annerledes og det som er likt, og som derfor kan hjelpe oss å forstå situasjoner og ta gode valg. Hvis vi ikke kjenner den førmoderne verden mangler vi grunnlaget for å forstå situasjonene vi står i nå. 

Vi lever i en tid preget av migrasjon, av reiser, av kulturkontakt, av kulturendring og av det vi kaller globalisering. Dette er ikke nytt. Menneskets historie, i den grad vi aksepterer at det handler om hendelser og handlinger, kan godt sies å starte med utvandringen av vår art fra Afrika for cirka 50.000 år siden. Men, og kanskje mer interessant i et instrumentelt perspektiv: Jeg trakk opp skillet mellom den moderne og den førmoderne verden. Dette skillet er ikke skarpt eller klart. Faktisk lever mange mennesker fortsatt i dag i samfunn som har klare førmoderne trekk. Mange av disse flytter også hit til Norge og lever med ett bein i en moderne og det andre en tradisjonell verden.

Vi ser det når Vesten involverer seg i Afghanistan, Irak og Libya, vi ser det i sammenbruddet av staten i Afghanistan, Syria, Irak, Somalia, Sør-Sudan og Libya, hvordan grupper basert på personlige bånd som religion, stamme og etnisitet blir viktige og skaper grunnlag for å definere hvem som er venn og hvem som er fiende. Noe av problemet er at moderne samfunnsvitenskap, med alle sine styrker og med unntak av antropologi, er skapt for å forstå den moderne verden, og derfor delvis mangler redskapene for å forstå det førmoderne. Historiefaget har disse perspektivene, og de kan også brukes på verden i samtida.

I grunnen kan vi si at Cicero hadde helt rett: Historie er livets læremester, men ikke fordi den gjentar seg, snarere fordi den forteller oss hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvilket handlingsrom vi har. Historie er nyttig og verdifullt. Det visste vi fra før, men det gjør ingenting å gjenta det. Historie har dessuten stort potensial for å bevare og styrke sin relevans også i en tid da de gamle fortellingen oppleves som mindre relevante av enkelte. Her, og det er det eneste poenget jeg vil gi til de som stiller spørsmål ved nytten til historiefaget spesielt og til humaniora generelt, er det likevel opp til historielærere og historieforskere å ta den muligheten det er og utnytte dette potensialet.

Bokomtale: Det året da verden gikk under

Byporten i Ugarit i dagens Syria. En av byene vi med stor sikkerhet kan si at Sjøfolkene ødela.
 Foto: © Jørgen Christian Meyer

Eric H. Clines populærvitenskapelige bok 1177 B.C. The year civilization collapsed, er en av det amerikanske bokårets mest uventede suksesser. Boka er utgitt på velrenommerte Princeton University Press og er utstyrt med fotnoter og det hele, men har sust inn på bestselgerlistene, sparket i gang debatter om hva vi kan lære av historien, og om sårbarheten i vårt eget samfunn.

Hva skjedde i 1177? Den Egyptiske faraoene Ramses III vant et slag mot en fiende han kalte for sjøfolkene, og fikk laget en innskrift til minne om seieren. Vi vet ikke helt hvem sjøfolkene var og hvor de kom fra. Det vi vet er at egypterne og Ramses var de eneste som klarte å stå i mot. Rundt hele det østlige Middelhav knakk gamle og mektige riker sammen. Palassene på Knossos på Kreta, som mange norske turister har besøkt, brant ned og ble aldri bygget opp. Det samme skjedde i Mykene i Hellas, i Troja i Tyrkia, og i Ugarit i Syria. Skriftkulturen forsvant, fjernhandelen opphørte, og forseggjort og avansert male- og keramikkunst ble erstattet av grove og enkle former. I tiårene rundt 1177 var det én verden som gikk under, og en annen som oppstod, bokstavelig talt på ruinene. Hvorfor skjedde det, og hva kan vi eventuelt lære av det? Det er spørsmålene Cline har fått amerikanerne til å diskutere i høst.

Cline starter med å beskrive handel, diplomati, krig og internasjonal politikk mot slutten av bronsealderen. Fra Hellas i nordvest og Egypt i sør til dagens Irak i øst, konkurrerte og samarbeidet konger i et spill om makt, rikdom og innflytelse. Gjennom utdrag fra det skriftlige kildematerialet, som først og fremst består av innskrifter og av brev bevart på leirtavler, samt beskrivelser av utgravningssteder og arkeologiske funn, gir Cline leseren et levende bilde av aktørene. Hovedpoenget hans er at datidens verden kanskje ikke var så veldig forskjellig fra vår, i det den var tett sammenvevd av handel og diplomati, og at både tilgang på ressurser, maktpolitiske hensyn og redselen for å tape ansikt kunne avgjøre spørsmål om krig og fred.

Foto: Amazon.com

Så kommer de vanskelige tiårene. By for by blir forlatt, brent, og aldri bygget opp. Hva er det som skjer? Tidligere har forskere hatt en tendens til å legge vekten på enkeltfaktorer: Sjøfolkene, klimaendringer med påfølgende tørke og hungersnød, jordskjelv, sammenbrudd i handel, opprør mot autoritære herskere, endringer i teknologi eller militær organisering.

Cline går nøye gjennom det arkeologiske materialet, som har blitt atskillig rikere de siste par tiårene. Han viser at prosessen ikke var så brå som en har tenkt seg, men strakte seg over en periode på omtrent 80 år. Flere av de ødelagte byene ser ikke ut til å ha blitt angrepet av sjøfolkene, men av nabofolk som de hadde levd i en gjensidig maktbalanse med gjennom flere hundre år. Noen steder viser sammenraste bygninger jordskjelv. Enkelte byer ser ut til å ha vært tomme da de brant. Noen steder brant templer og palasser, mens byen ble stående. Andre steder viser keramikken tegn på fredlig innvandring og samlevnet før katastrofen.

Bildet Cline trekker opp endrer ikke inntrykket av sivilisasjonssammenbrudd, men viser at prosessene som førte fram til sammenbruddet var langvarige, komplekse, sammenvevde, og ikke minst for en stor del menneskeskapte. Kanskje det er det som har gjort boka så populær i USA, og som gjør den så tankevekkende: Menneskene skaper selv sin framtid, og summen av valg kan gjøre at ting går fryktelig galt. Noen som sa at vi ikke har noe å lære av historien?

Dette er spennende lesning, basert på det siste av tilgjengelig forskning. Kjenner du noen som er glad i historie, men har fått litt mye av andre verdenskrig og 1814 i det siste, så er dette absolutt en bok å anbefale. Selv liker jeg boka svært godt, men skulle ønske den hadde tatt for seg et bredere område enn det østlige Middelhav. Norske lesere vil kanskje reagere på at israelfolkets utvandring fra Egypt og Homers trojanerkriger får litt mye plass, men noe skal det amerikanske hjemmepublikumet ha, og myter – slik Cline er klar på at dette er i faglig forstand – er også bra stoff. Mon tro om boka kommer på norsk etterhvert? Det ville være morsomt om et norsk forlag turde å satse på en slik bok.

Mer om bronsealder og kollaps på Globalhistorie

Det er en liten verden...

Denne posten er også publisert på BT Innsikt. Følg meg og mange forskerkolleger, som blogger der fram til januar 2015.

Har du opplevd at du kommer i snakk med folk du aldri har møtt før, og så viser det seg at dere har felles kjente. Kanskje det skjer i utlandet eller et sted i Norge du aldri har vært før. ”Det er en liten verden” sier dere, og så tenker du at dette var jo et pussig tilfelle, men egentlig handler det mer om statistikk enn om tilfeldigheter. Faktisk er det slik at du kjenner så mange andre, som igjen har så store kontaktnett, at det finnes ganske mange forbindelser der ute, det er bare ikke så ofte du blir oppmerksom på det.

Psykologer mener at de fleste av oss kan holde styr på rundt 2000 mennesker, med ansikt og hvor de hører til, for eksempel ekspeditøren du møter jevnlig på bensinstasjonen, men ikke egentlig kjenner. Gjennomsnittlig har vi rundt 500 bekjente, som også uten videre vet hvem vi er. Hvis jeg er som andre, og kjenner 500 andre, som hver igjen kjenner 499 i tillegg til meg, så har vi et samlet nettverk på nesten 250.000. Det tilsvarer omtrent innbyggertallet i Bergen. I teorien burde vi stå i forbindelse med alle andre på jorda i løpet av fire ledd. Slik er det selvsagt ikke, fordi veldig mange vil gå igjen som felles kjente hos mange av personene i nettverket. Det er derfor vi svært ofte vil ha felles kjente med folk vi ikke har møtt før, selv om vi som regel aldri oppdager det. I alle fall ikke før Facebook og LinkedIn begynte å fortelle oss hvem vi kanskje også kjenner, ut fra de vi allerede har på kontaktlistene våre.

Både forfattere og forskere har lenge lekt med tanken på hvordan vi på denne måten er i indirekte forbindelse med alle andre på jorda, og dette var utgangspunktet for et av de mest berømte psykologiske eksperimentene som er gjort. I 1967 publiserte Stanley Milgram og kollegene hans ved Harvard Universitetet resultatene av en studie, hvor de sendte brev til tilfeldig valgte personer på landsbygda i USA. Mottagerne ble bedt om å sende en beskjed til en navngitt person i Cambridge, Massachusetts. Det dreide seg om konen til en student ved universitetet, som altså ikke var spesielt kjent på noe vis. Forsøkspersonene ble bedt om å ikke forsøke å kontakte målpersonen direkte, dersom de da ikke tilfeldigvis kjente henne fra før, men heller sende oppgaven videre til noen de kjente, som de mente det var mer sannsynlig at hadde kontakt med målpersonen. I det første eksperimentet ble det sendt ut 160 brev, og 44 nådde fram. De hadde vært innom mellom alt mellom to og ti mellomledd. Medianverdien, det vil si det vanligste antallet, var fem mellomledd før brevet kom fram. Målpersonen ble altså nådd i sjette ledd. Dermed var begrepet six degrees of separation født (som også er tittelen på en film fra 1993), som et uttrykk for en liten og sammenvevd verden.

Cyanide og Happines forstår hva "six degrees of separation" kan bety i praksis. Delt med tillatelse.

Cyanide & Happiness @ Explosm.net Read more at http://explosm.net/comics/689/#JdDri06oDm4sDAOL.99


Det har vært gjort flere forsøk på å rekonstruere resultatene til Milgram og kollegaene hans, med varierende suksess, men antallet forbindelser er ikke så viktig i seg selv. Det studien viste er det som Milgram beskrev som et ”small-world” nettverk. Et nettverk hvor hver enkelt del, eller node som det kalles, av nettverket ikke nødvendigvis har så mange forbindelser, men hvor hver enkelt node ganske enkelt kan nå hele nettverket via andre noder. Et eksempel på et slikt nettverk er flyruter. Fra Bergen er det et begrenset antall forbindelser, men vi trenger ikke gjøre mange mellomlandinger for å nå hele verden. Dette er en helt annen form for nettverk enn jernbanen, hvor vi må innom mange stasjoner for å komme til andre deler av jernbanenettet.

Selv er jeg historiker, ikke psykolog. Hvordan kan resultatene til Milgram og andre nettverksforskere kaste lys over prosesser i fortida? Jo, nettverksanalyse gir både redskap til å undersøke kontakter mellom mennesker og steder i fortida, og modeller som kan hjelpe oss å forklare disse kontaktene. Migrasjon, spredning av teknologi, handelsvarer, religion, sykdommer og så videre kan forklares ved hjelp av nettverksmodeller, og i tilfeller der vi har begrenset kildemateriale, det gjelder særlig innenfor arkeologifaget og eldre historie, kan nettverksmodeller hjelpe oss å si noe om hvordan vi kan regne med at de kildene vi har passer inn i en større sammenheng. Noe jeg selv syns er særlig spennende med nettverksstudier, er at de gjør det mulig å se etter mønstre som ligger utenfor eller nedenfor det som statsapparatet har fanget opp eller påvirket. Gjennom å se på sosiale nettverk i gammel tid kommer vi nærmere det vi med et moderne ord kaller for sivilsamfunnet, som mange samfunnsvitere vil mene rett og slett ikke eksisterte i gammel tid. Sammen med kollega Håkon Teigen driver jeg et forskningsprosjekt hvor vi ser på betydningen av sosiale nettverk i den romerske verden. Et moderne og tragisk eksempel på hvor viktige og sterke slike nettverk kan være er situasjonen i Syria og Irak i dag, hvor staten, der alle i teorien var likeverdige borgere selv om det nok ikke var slik i praksis, bryter sammen, og andre og eldre former for gruppetilhørighet, så som stamme og religion, tar over. 

På seiltur for 2000 år siden med Google Earth

Google Earth, programmet som lar deg se satellittbilder fra hele verden helt gratis, har forandret arkeologifaget i løpet av de siste årene. Før var flyfoto og satellittbilder dyre og måtte spesialbestilles. For mange deler av verden fantes det ikke slikt til sivil bruk i det hele tatt. Nå inneholder et hvilket som helst arkeologisk foredrag høyoppløselige satelittbilder. Særlig i tørre deler av verden, der det er lite vegetasjon, og i jordbruksområder eller på beitemark, hvor vegetasjonen holdes nede, kan satellittbilder vise detaljerte spor av bosetning, gravanlegg og næring i forhistorisk tid.

Jeg arbeider ofte sammen med arkeologer, og publiserer mye av forskningen min i arkeologiske tidsskrift. Likevel er jeg utdannet som historiker. Jeg tenker ikke så mye over forskjellene til daglig, men jeg mangler både de tekniske ferdighetene, kunnskapen om, for å være ærlig også interessen for materiell kultur som arkeologkollegaene mine har. Vi nærmer oss de samme spørsmålene fra forskjellig utgangspunkt, og jeg tenker at det er helt greit, for da lærer vi forhåpentligvis noe vi ikke kunne fra før. Jeg mener at fagskillet først og fremst er et metodeskille.

De fleste historikere (det finnes unntak) er lite interessert i satellitbilder. Det er dumt, for her har vi materiale som kan si masse om det rommet menneskene i fortida levde livet sitt innenfor. Forleden dag ble jeg minnet om det da jeg satt og lekte i Google Earth.

En av de vanskeligste utfordringene en har når en arbeider med fortida, er å forstå de tegnene som vi sitter med fra de samfunnene vi studerer. Det gjelder uansett faglig bakgrunn og tilnærming. Arkeologen Ian Hodder har pekt på det som kanskje burde være selvsagt, men som vi sjelden tenker over, nemlig at alle slutninger bygger på analogier, det vil si sammenligninger med noe annet. Hodder  bruker en steinøks som eksempel. Når arkeologen beskriver gjenstanden hun har funnet som en steinøks, er det fordi hun kjenner den igjen som en øks ut fra sin egen erfaring, eller fordi det finnes folk i samtiden som også bruker steinøkser. Analogien som identifiserer steinøksen er ganske trygg, men vi kunne selvsagt teoretisk forestille oss at fortidens mennesker brukte disse gjenstandene som noe helt annet, for eksempel som rytmeinstrumenter. Når en arbeider med skriftlige kilder er problemet nøyaktig det samme. Historikeren Marianne Storberg har for eksempel vist at vennskapsbegrepet har endret seg ganske mye bare siden 1800-tallet. Hva mente romere eller vikinger med ordene som vi oversetter med vårt begrep "venn". Dette er det naturligvis også folk som har forsket mye på og kan mye om. Poenget er at vi ikke har direkte tilgang til fortida, men må nærme oss den gjennom sammenligninger med vår egen verden eller andre samfunn vi kjenner til.

Jeg tipper jeg ikke er den eneste forskeren som har faglige oppheng. Ett av mine er, av alle ting, en greskspråklig seilingshåndbok fra første århundre etter vår tidsregning. Boka, som heter Det røde havs omseiling (Periplous tes Eruthras Thalasses), er en beskrivelse av landene rundt Rødehavet og det vestlige Indiske hav (engelsk oversettelse her). Forfatteren er ukjent, men hadde tydelig personlig erfaring med å seile og handle i området. Her får en vite hvor, når og hvordan man bør seile, hvem som bor på de forskjellige stedene, hva en kan kjøpe og selge, og hvilke gaver en bør ha med til den lokale herskeren. For snart ti år siden skrev jeg doktoravhandlingen min om hva denne teksten kan fortelle oss om sammenhenger mellom handel og framvekst av statssamfunn, og jeg vender stadig tilbake den. Det gjorde jeg også for noen dager siden, i forbindelse med et foredrag jeg skal holde senere i høst.

Hvordan finner en gode analogier som kan skape berøringspunkt mellom det som skjedde på Rødehavet for to tusen år siden og dagens verden? Det er ikke alltid lett. Det er mye jeg ikke forstår i denne teksten, og det er sikkert en del jeg tror jeg forstår, men egentlig har misforstått.

Drømmen er selvsagt å reise langs kysten av Det indiske hav med et tradisjonelt seilskip. Det er flere grunner til at det neppe kommer til å skje.

Et av de stedene der det faktisk er mulig å trekke direkte linjer fra fortida til vår tid er i beskrivelsene av kystområdene. Topografien langs kystene er så godt som uforandret. De første pålitelige sjøkartene, portolanerkartene, ble utviklet i middelhavsområdet på 1200-tallet. Før det, og for de fleste deler av verden også lenge etter, var sjøfolk avhengige av egen erfaring, eller muntlige eller skriftlige beskrivelser fra andre. Periplus er et eksempel på en slik tekst, men det finnes en tradisjon som går helt opp til våre dager. Både britiske og amerikanske myndigheter gir fortsatt ut seilingsbeskrivelser for hele verden. Også med kart var en forresten helt avhengig av seilingsmerker for å avgjøre hvor en var, til det ble utviklet kronometer som var nøyaktige nok til at de kunne brukes ved beregning av lengdegrad. Det skjedde først i siste haldel av 1700-tallet.

Det er gjort mye solid arbeid av oppdagere, geografer og arkeologer, for å identifisere stedene som nevnes i Periplus. Mange av dem kjenner vi helt nøyaktig, og har fått bekreftet gjennom arkeologiske utgravninger, mens andre fortsatt ikke er kjent. Forleden dag satt jeg og la en del av dem inn i Google Earth. Det blir egentlig det samme som å merke dem av på et kart. På Google Earth eller på kartet ser vi verden ovenfra. Det fungerer godt i forhold til å finne steder, men samtidig er det en måte å se verden på som ingen hadde mulighet til før for noen få tiår siden, og som bare har vært alment tilgjengelig de siste ni årene.

Men så slo det meg at det går an å trykke på Street View- (eller bakkevisning-) knappen (den lille mannen oppe i høyre hjørne). Hva skjer da?

Jo, det blir med ett mulig å se kysten slik den alltid sett ut. På den måten kan en se de samme konturene som folk som seilte der for 2000 år siden eller 200 år siden.

I beskrivelsen av kysten av det nordlige Somalia kommer vi for eksempel til stedet som forfatteren av Periplus kalte Elefantodden eller kanskje heller Elefantklippen (akroterion Elefas). Stedet er forsåvidt godt kjent, og heter Ras Fil på arabisk, som betyr det samme. Det har altså aldri egentlig vært noe usikkerhet om hvor dette er, men sett på kartet, rett ovenfra, gir navnet ikke noe mening. Hva skjer med bakkevisning, jo plutselig kan vi se fjellet slik det må ha sett ut, og fortsatt ser ut fra dekket av et seilskip

Kapp Elefas / Ras Fil, Somalia. (c) Google og rettighetshavere.

Tvers over Adenbukta, i dagens Jemen, stuper en 800-meter høy klippe ned i havet. Forfatteren av Periplus kalte den Villsvinet (Syagros). Den er kanskje ikke like klar som elefanten over, men for pasjonerte lesere av Asterix skulle det være mulig å kjenne igjen dyret. Her skal det ha vært en festning og en liten havn, hvor en kunne kjøpe røkelse. De er forøvrig aldri funnet.

Syagros / Ras Fartak, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Nedenfor er Den brente øya (Katakekaumenes nesos), dagens Jebel Tair, midt mellom Jemen og Eritrea. Når du hadde kommet hit var det trygt å seile inn til den arabiske kysten. Lengre nord var det mange farlige rev, og fiendtlig innstilte innbyggere.

Jebel al-Tair, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Slik er det bare å fortsette. Det burde kunne være nyttig i andre sammenhenger enn seilingsbeskrivelser også. Beskrivelser av slag, reisebeskrivelser, identifisering av historiske stedsnavn er noen av mulighetene som faller meg inn.

Kulturmøte uten felles språk: Columbus og urbefolkningen i Karibia

Columbus og hans menn går i land på Hispaniola og mottar gaver fra innbyggerne.
Theodor DeBry 1594 / Library of Congress

Hvordan kommuniserer man uten felles språk og uten felles kulturelle referanser? Mange av oss har en eller annen gang ordnet transport, mat eller overnatting uten så mye annet enn armer, bein og kanskje en kulepenn til rådighet, men likevel har vi hatt en hel masse felles kulturelle referanser som har gjort kommunikasjonen lettere. Hvis en går inn på en restaurant i et land hvor en ikke kjenner språket, regner for eksempel både vert og gjest med at en ønsker noe å spise, og kan betale for det.

Da Columbus og hans mannskap nådde øyene i Det karibiske hav på seinhøsten 1492, var situasjonen en helt annen. Vel vet vi nå at det har vært flere bølger med innvandring til det amerikanske kontinentet, men urbefolkningen i Karibia hadde ikke noe som helst anelse om hvem spanjolene var eller at det fantes folk øst for havet. Spanjolene visste i realiteten like lite, men trodde selv at de var i Asia, og var på utkikk etter den kinesiske keiseren. De to gruppene manglet helt felles språk, og hadde ingen felles kulturelle referanser ut over det rent allmennmenneskelige.

Dette er utgangspunktet for doktorgradsarbeidet til den nederlandske arkeologen Angus Mol, som jeg nylig hørte et foredrag av på Connected Past konferansen i Paris. Mol arbeider med førkolumbiansk arkeologi i det karibiske området, og mener at arkeologiens vektlegging av materielle forhold gir godt grunnlag for å forstå disse kulturmøtene. Mol har studert Columbus' dagbøker fra hans første reise (utdrag her), og har tatt for seg alle beskrivelser av gjenstander som utveksles mellom urbefolkning og nykommere. Gjennom nettverksanalyser har han undersøkt hvilke typer gjenstander som opptrer sammen, og hvilke som har størst prestisje. Dette forteller både noe om hva de to gruppene hadde felles og om hva som skilte dem fra hverandre.

Det både spanjoler og innfødte gjorde når de møttes er nemlig å gi hverandre gaver for å vise at de har fredelige hensikter. Dette var altså en strategi som europeere og karibiere kunne forholde seg til. Det som gjorde det litt vanskeligere var at de ikke hadde helt samme mening om verdien av forskjellige typer gjenstander. Mol forteller og at den aller flotteste gaven indianerne kunne gi var en levende papegøye. Spanjolene ville helst ha gull, som også inngikk i det karibiske repertoaret, men som hadde lavere status der, og de var stadig på utkikk etter asiatiske krydder, som de selvsagt ikke fant. Tobakk var også en vanlig gave fra urbefolkningen, som spanjolene til å begynne med ikke ante hva var godt for. Karibierne foretrakk bjeller, glass og metallredskaper framfor de spanske myntene av sølv og gull, som også inngikk i gavene og byttehandlene fra spansk side.

Det Mol finner imidlertid finner ut at nykommerne og urbefolkningen hadde til felles, var at de delte mat og ga hverandre gaver av mat. Dette fungerte altså uavhengig selv om spanjoler og karibiere ikke hadde verken felles språk eller kulturelle erfaringer.

En slik situasjon har bare oppstått noen ganske få ganger i verdenshistorien, og kommer aldri til å skje igjen, med mindre romvesenene kommer på besøk. I så fall har Columbus og karibierne vist oss hva vi har å gjøre: Finn fram maten, så får vi håpe det går bedre med oss enn med urbefolkningene i Amerika i fortsettelsen.

Angus Mol disputerer for doktorgraden 13. mai. Etter det kommer avhandlingen hans til å være tilgjengelig i Universitetet i Leidens digitalarkiv.

Åpen forelesning: Sosiale nettverk og eldre historie

Trofaste lesere av Globalhistorie vil vite at alt er nettverk og alt er historie. Fredag er det Faglig-pedagogisk dag, Universitetets årlige satsing på forskningsformidling, som særlig er rettet mot lærere og skoleverket. I forbindelse med forskningsprosjektet jeg arbeider på holder jeg forelesning om sosiale nettverk og eldre historie. Forelesningen er åpen for alle, og her kan du for eksempel få svaret på store og små spørsmål som:

-Hva er et sosialt nettverk
-Hva er Social Network Analysis
-Hvorfor er nettverk en god måte å nærme seg eldre historie på
-Hva er Actor Network Theory
-Hva er et small-world nettverk
-Er alle mennesker i verden knyttet sammen i seks ledd eller mindre
-Hvorfor er nettverk bygd på svake bånd mer robuste enn nettverk bygd på sterke bånd
-Hvordan gikk kristendommen fra sekt til verdensreligion
-Hvem var Herodes Agrippa

Fredag 7.2.2014, 11:15-13:00, Auditorium R, Sydneshaugen skole

Oppdatering 7.2: Her kan du laste ned lysbildene fra forelesningen

Av Saba kom de konger tre?

De tre vise menn / hellige tre konger, her i en bysantinsk mosaikk fra
Ravenna i Nord-Italia. Foto: Nina Aldin Thue / Wikimedia Commons 

"Gull, røkels', myrra ofret de" fortsetter julesangen "Et barn er født i Betlehem". Teksten gjenforteller fortellingene om Jesu' fødsel i evangeliene etter Lukas og Matteus i Det nye testamentet. Passasjen disse verselinjene bygger på finner vi i Matteusevangeliet. Der er det ikke egentlig snakk om tre konger, men om "noen vismenn" (gresk: magoi), som kommer for å gjøre ære på det lille barnet.

Uavhengig av tro, vil de fleste i dag mene at dette ikke er en fortelling om hva som faktisk hendte, men en episode som bidrar til å skape et bilde av at det allerede fra fødselen av var noe helt spesielt med dette barnet. Hvis et slikt fortellergrep skulle fungere, må det imidlertid ha hatt resonans hos publikum samtiden. Matteus lar de tre vismennene bringe gaver av gull, røkelse og myrra til barnet. De to siste gavene knytter giverne direkte til det sørlige Arabia. Slik sett var det helt rimelig av forfatteren av middelaldersalmen som vår julesang bygger på, å knytte dem til kongeriket Saba, som lå i dagens Jemen.

Gull er dyrt og sjeldent, men sirkulerte over hele verden i antikken. Røkelse og myrra fikk man derimot bare fra landene rundt det sørlige Rødehav og Adenbukta. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som finnes naturlig i disse områdene, men som har vist seg nærmest umulig å dyrke andre steder. Disse stoffene ble brukt i medisin, kosmetikk og særlig som brennoffer i religionsutøvelse i den antikke verden. De var svært dyre, og derfor velegnede gaver for det spesielle barnet.

Boswellia Sacra (røkelse).
 Illustrasjon Köhlers Medizinalpflanzen (1898)
 / Wikimedia Commons

Saba var et av flere kongedømmer i det sørlige Arabia. Riket hadde senter i overgangen mellom de fruktbare fjellområdene i dagens Jemen og ørkenen som strekker seg inn i dagens Saudi-Arabia. Saba var den ledende staten i regionen fra cirka 700 før vår tidsregning og fram til første århundre før vår tidsregning

Kongedømmene i Sør-Arabia baserte seg dels på det produktive jordbruket i fjellområdene lengst sørvest i Arabia, hvor fjellene tømmer monsunvindene fra Det indiske hav for regn før de fortsetter inn i de svært regnfattige ørkenområdene lengre inn i landet, dels på kontroll med kunstvanningsanlegg i overgangen mellom fjell og ørken, men ikke minst på handel med røkelse og myrra. Lenge foregikk handelen med kamelkaravaner, som måtte legge ruten etter hvor de kunne få vann og beskyttelse. På slike steder kunne lokale herskere enkelt kreve inn avgifter. Kongene i Sør-Arabia ble fabelaktig rike på denne handelen, og det bidro til at romerne kalte området for Arabia Felix – ”Det lykkelige Arabia”. Fortellingen om de tre vismennene, som følger en stjerne for å finne stedet der Jesus ble født, er et ekko av kamelkaravanene som brukte stjernene på nattehimmelen til å holde retningen på den lange vegen mellom det sørlige Arabia og områdene i dagens Jordan, Israel og Palestina, hvor varene ble lastet om og overtatt av andre handelsfolk.

Rundt starten av vår tidsregning ser det ut til at sjøhandel ble viktigere, men det er få gode, naturlige havner i Sør-Arabia, og kongene ser ut til å ha klart å fortsette å holde kontrollen med den lukrative trafikken.  Saba, med senter i innlandet, ser ut til å ha blitt mindre viktig, og gikk etter hvert inn i kongedømmet Himyar, som kontrollerte den arabiske siden av stredet mellom Rødehavet og Adenbukta, og som eksisterte fram til Det nypersiske riket invaderte denne delen av Arabia, i 570 etter vår tidsregning. Kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen som konger av Saba.

De sørarabiske kongedømmene, som vi kjenner gjennom en rik arkeologisk arv, innskrifter på det sørarabiske skriftspråket, samt beskrivelser i greske og latinske tekster, hadde sin egen, særegne kultur, men ble også påvirket av den nære og langvarige kontakten med middelhavsområdet. I senantikken, cirka 200-650 etter vår tidsregning, var kristendom og jødedom viktige elementer i den ideologiske pakken som fulgte med handelen med Middelhavsområdet. Begge religioner fikk fotfeste i dagens Jemen.

I dag er det slik at selv om det er mulig å konvertere til Jødedommen, så er den vanligste måten å bli jøde på å være født av jødisk mor. I senantikken fantes det imidlertid også retninger innen religionen, som aktivt forsøkte å omvende ikke-troende. Disse hadde framgang i Himyar, og på et tidspunkt, vi vet ikke helt når, fikk de også støtte av kongemakten. Rundt år 520 ble Himyar angrepet av det kristne kongedømmet Aksum, som lå i dagens Etiopia og Eritrea. Invasjonen ble slått tilbake, men i kjølvannet av hendelsene satte en konge med navn Dû Nuwâs i gang forfølgelser av kristne, under påskudd av at de hadde støttet fienden. I byen Najran, lengst sør i dagens Saudi-Arabia, kom det til regelrette massakrer. Blant disse kristne var det også kjøpmenn fra Romerriket. Keiseren i Konstantinopel reagerte sterkt og ba kongen av Aksum om å gripe inn. Om det var utslagsgivende skal være usagt, men i 525 angrep aksumittene igjen, og denne gangen lyktes de. Fra 525 til 570, da Sør-Arabia kom under persisk styre, ble dagens Jemen styrt av kristne konger.

Illustrasjon: Paul Alan Yule /
Wikimedia Commons

Disse hendelsene var fram til nylig bare kjent gjennom kristne martyrfortellinger og kirkehistorier. Arkeologer fra Universitetet i Heidelberg, under ledelse av professor Paul Alan Yule,  har i flere år gravd ut Himyarenes gamle hovedstad, Zafar, i fjellene sør i Jemen, og nå har de blant annet funnet hundrevis av amforaer, transportkrukker, som ble produsert i Aqaba i dagens Jordan, og som antagelig har inneholdt vin. Mange av amforaene var merket med det kristne Chi-Rho symbolet, og kan kanskje ha inneholdt vin til kirkebruk. I fjor fant de også et spennende relieff, som viser en konge med krone etter etiopisk modell (venstre). Det fantes altså konger av Saba som tilbad Jesusbarnet, men først cirka 500 år etter det julesangen vil ha oss til å tro.