Romerne invaderer Britannia!

Dronning Antedia av stammen Regni (Zoë Wanamaker). Foto HBO Nordic. Dronningen er fiktiv, men vi vet at kvinner kunne ha politisk makt og militær kommando i Britannia.

På fredag kommer HBO-serien Britannia, som handler om den romerske invasjonen av øya for snart 2000-år siden. Serien tar ikke mål av seg til å være historisk korrekt, men er inspirert av det som skjedde. Britannias tidlige romerske historie er godt dekket i romerske kilder, noen av dem skrevet av aktører og samtidige observatører. Her er litt av den historiske bakgrunnen.

Britannia var bebodd av keltiske folk. Romerne kalte dem gallere og så til å begynne med på øya som en forlengelse av det område de kalte Gallia, som også omfattet områder som svart omtrent til dagens Sveits, Italia nord for elva Po, Frankrike, Belgia, og Nederland øst til Rhinen. I århundrene før starten av vår tidsregning vet vi at kartagiske handelsmenn fra Nord Afrika kjøpte tinn fra gruvene i Cornwall. Britene eksporterte også bly, slaver, huder og kveg. Tilbake fikk de vin og luksusvarer fra Middelhavsområdet. Britene dyrket korn og holdt husdyr. Øya var delt i småkongedømmer som stadig lå i krig. De sterkeste statene i sør hadde små bysentra og ga ut mynter. Kontakten over kanalen var nær, og høvdingene på begge sider var forbundet gjennom ekteskap og skiftende allianser.

Den første direkte kontakten med Romerne kom under Cæsars felttog Gallia 58-52 før vår tidsregning. Caesar skrev selv rapporter fra felttoget som ble lest opp i Roma og som senere ble redigert til verket vi kjenner som Gallerkrigene. Selv om han alltid setter seg selv i et godt lys og ikke alltid har forstått det han har hørt og opplevd  kan vi regne med at hovedtrekkene i fortellingen er sannferdige. Britiske stammer hadde kjempet med sine allierte mot romerne og romernes fiender hadde søkt tilflukt på øya. På sensommeren 55 før vår tidsregning fikk Cæsar bygd skip og satte over til Kent i Sørøst-England. Hæren manglet trenet (støtteavdelingene) og kavaleri og Cæsar våget seg verken på større slag eller overvintring. Arkeologer fra Universitetet i Leicester mener nå at de har funnet basen han bygde den gangen. Året etter kom han tilbake med full hær, kjempet flere slag, fikk satt inn en av sine lokale allierte som konge, og reiste tilbake mot løfter om betalinger av tributt. Cæsar forteller at folk i Britannia malte seg blå med saft fra planten vaid for å virke mer skremmende i kamp. Pressebildene fra HBO-serien tyder på at de ar tatt med seg dette.

Så gikk årene. Cæsar døde. Det ble borgerkrig i Romerriket. Cæsars arving Augustus og hans etterfølger Tiberius hadde hendene fulle andre steder. Vi vet ikke om tributten ble betalt, men arkeologiske funn viser at kontakten mellom romersk Gallia og Britannia var tett og geografen Strabon, som levde på Augustus' tid, hevdet at tollinntektene fra handelen med øya var så høye at en invasjon slett ikke ville lønne seg.

Romerske keisere var avhengige av å kunne vise til militære triumfer for å få støtte hos hæren og i befolkningen. Ettersom de enkle, nære og rike målene var tatt ble dette vanskeligere. Den gale keiser Caligula skal ha forberedt en invasjon av Britannia som ble avlyst i 40 etter vår tidsregning, men planene lå klare tre år senere for hans etterfølger Claudius, som kom til makten nærmest ved et uhell, og som hadde behov for å sette seg i respekt. Det er denne invasjonen HBO-serien er inspirert av. Den kom til å bety starten på nesten 400-års romersk nærvær på øya.

Romerne var opptatt av å ikke gå til krig uten grunn. Nå fikk de et påskudd i at en deres allierte var drevet i eksil. Det ble utrustet en hær under ledelse av den erfarne Aulus Plautius, og fire legioner, mer enn 20.000 mann gikk i land sommeren år 43. Med i ledelsen var og den unge Vespasian, som skulle bli romersk keiser 26 år senere. Denne gangen møtte romerne sterk motstand, men de klarte å bite seg fast og fikk kontroll over området sør for Themsen og videre nord langs Nordsjøkysten mot Colchester, som var sete for kongene i Sørøst-England. Plautius sendte bud på keiseren, han ankom i følge med krigselefanter, tilbrakte 16 dager på øya og tok i mot britenes overgivelse. Så reiste han hjem for å ta imot hyllesten som ventet en romersk triumfator, men kampene om herredømmet over Britannia hadde akkurat begynt. Det får imidlertid vente til en annen gang. Nå kan vi først glede oss til ni episoder om begivenhetene den første tiden.

Game of Thrones og historie

Season 1 Recap

Nordeuropeiske føydalfyrster, dekadente bysantinere, grusomme mongoler og Hadrians mur? Hva er de historiske forbildene for Game of Thrones. Video: Oppsummering av Game of Thrones sesong 1.


En oppdatert versjon av denne saken er publisert på Aftenposten.no i forbindelse med premieren på sesong 5. Den har masse fine bilder og et kart.

Mange gleder seg til at sesong fem av HBO serien Game of Thrones kommer i april i år. I mellomtiden kan vi korte tiden med sesong fire, som sendes på NRK i vinter. Serien, basert på George R.R. Martins bøker, spiller seg ut i en fantasiverden som teknologisk og materielt har fellestrekk med middelalderen i vår egen verden. Vi møter en rekke folk, land og riker med ulik kultur, natur og styresett. Noe av det som fasciner med fantasysjangeren er muligheten til å drømme fram andre verdener. Både Martin og serieskaperne er tydelig inspirert både av mangfoldet i vår egen verden, og av en del sjangertypiske trekk i fantasylitteraturen. Her kommer noen uhøytidelige tanker om historiske paralleller og inspirasjonskilder. Jeg liker serien og bøkene godt, men kan vel egentlig mer om historie enn om Game of Thrones og fantasy, så fansen får heller unnskylde eventuelle misforståelser og bruke kommentarfeltet til å rette dem.

Den delen av verden vi har møtt så langt, er delt i kontinentene Westeros og Essos. Handlingen i Westeros har til nå har utspilt seg fra King's Landing, plassert i vennlig middelhavsklima omtrent midt på kontinentet, til det mer nordiske Winterfell, nær den store muren som skiller de siviliserte "sju kongedømmene" fra det barbariske landet nord for muren, befolket delvis av hardføre "villmenn", delvis av grusomme, udøde hvitvandrere som få tror eksisterer og færre har sett.

Muren
For å starte i nord, så kjenner vi til flere store forsvarsmurer, bygd av mektige riker for å forsvare seg mot grupper utenfor statsdannelsen. De første kinesiske forsvarsmurene går tilbake til Vår- og høstperioden (770-481 før vår tidsregning), og under Qin-dynastiet (220-206 fvt), som ga navn til Kina, startet man store murprosjekter langs nordgrensen. De delene av muren som vi oftest ser bilder av i dag, flott oppmurt i stein, ble bygd under Ming dynastiet (1368–1644). En langt mindre kjent mur, kalt Gorgan-muren, ble bygd av persiske herskere av sasanidedynastiet (226-651) fra østkysten av Det kaspiske hav, og nesten 200 kilometer østover til fjellene i dagens Nord-Iran. Jeg tipper likevel at de mest direkte forbildene for den store ismuren i Game of Thrones må være den romerske grensen i Europa, og særlig Hadrians mur og Den antoninske muren, som ble bygd på 100-tallet av romerne som beskyttelse mot pikterne som bodde i dagens Skottland, etter mislykkede forsøk på å legge området under seg. Begge murene strakte seg fra kyst til kyst, på de to stedene der øya Storbritannia er på det smaleste. Villmennene nord for muren i Game of Thrones, ofte med rødt hår, og løst organisert i en slags stammesamfunn, vekker jo også heller assosiasjoner til krigerske keltiske eller germanske stammer ved Romerrikets grenser heller hestenomader på steppene i Asia. En artig detalj nord for muren var ellers at det viser seg at forseggjorte våpen av stein, lik spyd, dolker og pilspisser fra siste del av yngre steinalder, er de eneste som duger mot de fryktede hvitvandrerne.

Fra Hadrians mur.  Foto: UiB / AHKR

Som de romerske grensemurene, og for den del de kinesiske og persiske, er nordvollen i Game of Thrones beskyttet av en serie større og mindre festninger. I Game of Thrones er målet med muren helt klart å skape et absolutt skille mellom sivilisasjon og barbari. Virkelighetens murer var ikke der egentlig for å hindre kontakt, men for å regulere den til steder der den kunne skattlegges og kontrolleres. Nordvollen i Game of Thrones er altfor dårlig bemannet og altfor lang til å kunne stå i mot en større invasjon. I serien er det fordi det mangler folk og penger. Slik var det imidlertid med de historiske forsvarsmurene også. De kunne knapt stoppe en større hær, men de kunne holde unna mindre grupper, som eller kunne tenkes å angripe landsbyer og gårder innenfor grensene, og de kunne forsinke eventuelle angrep og lede dem mot steder hvor de var mulige å møte med hærstyrker fra områdene bak muren.

Den store muren nord i Westeros er bygd for lenge siden, da kongene var mektigere og menneskene bedre enn de er i dag. Dette nedgangsmotivet er vanlig i fantasylitteraturen, tenk bare på Ringenes herre, der ringens brorskap vandrer gjennom en verden som engang var styrt av vise og mektige konger, i et Nordrike som ikke lenger finnes. Sørriket Gondor er bare en skygge av det det en gang var. Det er ikke spesielt vågalt å knytte dette motivet til fortellingen om Romerrikets nedgang, der vestlig historieskrivning etter Edward Gibbon trakk opp et bilde av hvordan dårlige herskere og en dekadent og svak befolkning hadde latt det sterke Vestriket gå under, mens degenererte etterkommere styrte restene i form av Bysants. Denne framstillingen er naturligvis historisk ytterst tvilsom, men er et godt utgangspunkt for heltefortellinger, fra Prins Valiant til diverse postapokalyptiske filmer. Ideen om at fortidas mennesker var bedre og sterkere enn de som lever i dag er også gammel. Vi finner den for eksempel i den greske dikteren Hesiods forestilling om at verden har gått gjennom en gull-, en sølv-, og en bronsealder, samt en heltetid, før den harde og fattigslige jernalderen han og hans samtidige må leve i. Antikkens grekere mente at de mykenske festningene fra slutten av bronsealderen, med sine murer bygd av kolossale steinblokker, umulig kunne være bygd av mennesker.

Muren i Game of Thrones bemannes av Nattens voktere, en gruppe soldater som har viet livet sitt til denne oppgaven. Vokterne må leve i sølibat, og har ikke personlig eiendeler. Enkelte voktere kommer fra samfunnets øverste lag, så som John Snow, uekte sønn av Ned Stark, føydalherren som styrer over de nordlige områdene fra Winterfell. Dette minner om middelalderens militære munkeordener, hvorav tempelridderne var den mest kjente, som blant annet rekrutterte yngre sønner fra adelen, som ikke hadde utsikter til arv. Nattens voktere rekrutterer imidlertid også blant kriminelle som slik kan unngå straff. Slik praksis kjenner vi blant annet til når det skulle rekrutteres skipsmannskap til farlige oppdagelsesreiser og nybyggere til kolonier i den nye verden.

De sju kongedømmene
Mesteparten av Westeros kalles for De sju kongedømmene, selv om landet nå er samlet under én konge. Det er ikke veldig dristig å hevde at dette er inspirert av de angelsaksiske kongedømmene som styrte England etter at romerne trakk seg ut, og fram til vikingene og senere normannerne kom på 900- og 1000-tallet. Tallet på kongedømmer varierte i virkeligheten over tid, men disse er også kjent som "De sju".

De sju kongedømmene er styrt etter en slags føydalmodell, hvor fyrster som er eneveldige innenfor sitt distrikt, sverger troskap til en overkonge i King's Landing. Både på lokal- og på sentralnivå er fyrsteverdigheten arvelig. Det er et klart skille mellom en adel og allmue i rettigheter og status. Fyrstene har sine egne hærer, og fører krig mot hverandre. Under seg har de lavadelige vasaller som er bundet til dem gjennom tilsvarende bånd som de har til kongen. Her må Martin ha hentet inspirasjon fra europeisk høymiddelalder, hvor lokale og regionale fyrster hersket på vegne av konge eller keiser, som igjen i prinsippet hadde sin makt fra Gud.

Forbilde for King's Landing og huset Tagaryen? Bilde: UiB / AHKR

Kongen over Westeros i det handlingen i Game of Thrones starter er den forfyllede Robert Baratheon. Han kom til makten i et opprør mot dynastiet Tagaryen, som hadde hersket over Westeros i flere hundre år, etter at de invaderte landet med en hær støttet av drager. På jakt etter historiske motiver er huset Tagaryen mer spennende enn Robert. De er et dynasti av erobrere utenfra, for eksempel som de hellenistiske arvtagerne etter Aleksander den Store i Egypt og Midtøsten. De er sterkt preget av inngifte og innavl for å holde blodet rent. Det kjenner vi både fra Ptolemaierne i Egypt og fra europeiske fyrstehus på 1700- og 1800-tallet. Både hoffet i King's landing og selve palasset og byen, som den enkle krigeren Robert har arvet fra sine forgjengere, leder tankene hen mot Det bysantinske riket, med innviklet byråkrati og komplisert hoffseremoniell, med den monumentale hovedstaden
Konstantinopel.


På den andre siden
Som vår verden har George Martins fantasiverden sitt Middelhav, men her skiller det Westeros i vest fra Essos i øst, heller enn Europa i nord fra Afrika i sør. Langs kysten finner vi en serie av fri byer, styrt av byråd dominert av kjøpmenn. Byene handler i slaver, krydder, tekstiler og andre luksusvarer, og er et fristed for sjørøvere samt flyktninger fra Westeros. Her må det ligge inspirasjon både fra de republikansk styrte italienske handelsbyene som Venezia og Genoa i senmiddelalderen og renessansen, fra deres handelspartnere i Midtøsten som levde av handel med varer fra India og Kina, og fra de såkalte Barbareskstatene fra Marokko i vest til Libya i øst på 1700- og tidlig 1800-tall, som fanget og solgte slaver, og som drev som sjørøvere på Middelhavet.

Det siste eksempelet jeg trekke fram er naturligvis Dothrakiene, rytterfolkene som lever på steppene øst for de frie byene. Dothrakiene lever av hestemelk og hestekjøtt, og er dyktige ryttere og fryktelige krigere.

Et av forbildene for Dothrakiene er selvsagt mongolene, som under Genghis Khan la under seg det meste av Eurasia på 1200-tallet. Et annet er hunerne, som herjet fra Kina i øst til dagen Frankrike i Vest på 400-500 tallet. Begge grupper var nomadefolk, hvor nesten alle voksne menn var soldater. Ved hjelp av hestene sine kunne de bevege seg raskt og langt, og de var lite avhengige av forsyninger. Både hunerne og mongolene skapte store problemer for statene de gikk til krig mot, og vant over mange av dem. De var beryktet for sin fryktløshet og grusomhet. Mongolene skapte forøvrig et rike etter erobringene som gjorde det mulig å reise trygt fra Midtøsten til Kina, slik blant annet Marco Polo gjorde.

Daenerys Tagaryen gifter seg med en dothrakifyrsten Drogo, og blir selv hersker over stammen hans etter at han dør. Selve fortellingen om Daenerys og Khal Drogo er muligens inspirert av hunerkongen Attila, som på et tidspunkt var forlovet med en romersk prinsesse (bryllupet ble aldri noe av), og hvis senere bryllup med en germansk prinsesse er skildret av den romerske diplomaten Priscus.

Slik ville det vært mulig å fortsette, men Game of Thrones  utspiller seg altså i en verden som er en fest av historiske forbilder og motiver, ispedd en god dose magi og noen overnaturlige vesener, og formidlet gjennom en spennende historie.

Flere historiske paraleller og inspirasjonskilder? Bruk kommentarfeltet: