I dag er det Kristi Himmelfartsdag. I Apostlenes gjerninger fortelles det at Jesus ble hentet opp til himmelen på denne dagen etter at han hadde oppholdt seg på jorden 40 dager etter oppstandelsen. Han etterlot seg en gruppe disipler, som dannet kjernen i det som med tiden skulle bli verdens største religion.
En av tingene som var uvanlig (men ikke unikt) med den nye religionen i samtiden, var at den var uavhengig av sted – den var portabel. De polyteistiske religionene som var vanlige i Romerriket og Midtøsten på denne tiden var knyttet både til sted og sosial gruppe. Guden bodde i gudebildet, og tempelet var gudens hus. Riktignok fantes det templer for mange guder mange steder, men Zevs i Kyrene i Libya var en annen guddom, eller i det minste en annen manifestasjon av guddommen enn Zevs i Baalbek i Libanon eller Athen i Hellas. Gudsdyrkelse fant oftest sted sammen med medlemmer av samme sosiale fellesskap, enten det var familien, stammen, bystaten eller riket. De kristne kunne derimot dyrke religionen sin overalt, og sammen med folk de ikke hadde andre bånd til enn felles tro. I Matteus-evangeliet (18.20) er det uttrykt slik: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"
Religionshistorikene mener at den første portable religionen var jødedommen, og at fenomenet oppstod under eksilet i Babylon (586-539 fvt.), som et svar på behovet for å opprettholde religiøs identitet i en situasjon der det ikke lenger var tilgang på tempelet i Jerusalem. I øst utviklet buddhismen seg til en religion uten tilknytning til sted eller avgrensede sosiale grupper, og kristendommen og islam overtok senere jødedommens portable aspekt.
Hva har portabel religion med globalhistorie å gjøre? William McNeill har pekt på at utviklingen av portabel religion gjorde det langt lettere å reise og drive handel over store avstander enn det hadde vært tidligere. I den førmoderne verden beveget informasjon seg i regelen ikke raskere enn mennesker. Penger måtte ofte overføres fysisk, rettsvernet var svakt, og reisende var avhengige av beskyttelse fra lokale myndigheter på stedene de besøkte.
Med god grunn eller ikke – de fleste av oss er slik skrudd sammen at vi lettere stoler på folk vi opplever at vi har noe til felles med enn på de vi opplever som fremmede. Fjernhandel i den førmoderne verden, var derfor som regel organisert av såkalte disaporasamfunn – befolkninger bosatt utenfor det opprinnelige hjemlandet, som opprettholdt kontakter med hjemkulturen og bevarte en separat gruppeidentitet i forhold til majoritetsbefolkningen på bostedet. Hansakjøpmennene ved det tyske kontoret på Bryggen i Bergen er et godt eksempel. Denne måten å organisere handel på kjenner vi eksempler på tilbake til bronsealderen, og den lever i beste velgående fortsatt, selv om det i dag bare er en av mange måter å ordne seg på.
Portabel religion ga en alternativ måte å etablere tillit på. Reisende var ikke lenger avhengige av å finne personer med tilknytning til hjemstedet, men kunne isteden gå til den lokale menigheten, moskeen eller buddhisttempelet. Her kunne de finne folk med samme tro, som kunne hjelpe med overnatting og kontakter med lokalsamfunnet, og som en ofte kunne gjøre foretninger med, fordi troende var forventet å hjelpe trosfeller og oppføre seg ærlig mot dem også om de ikke kjente hverandre fra før. På denne måten hadde de portable religionene og handelsfolk nytte av hverandre. Religionene spredte seg langs handelsvegene og med handelsfolk, mens kirker moskeer, synagoger og buddhisttempler ble samlingssteder for reisende.
En av tingene som var uvanlig (men ikke unikt) med den nye religionen i samtiden, var at den var uavhengig av sted – den var portabel. De polyteistiske religionene som var vanlige i Romerriket og Midtøsten på denne tiden var knyttet både til sted og sosial gruppe. Guden bodde i gudebildet, og tempelet var gudens hus. Riktignok fantes det templer for mange guder mange steder, men Zevs i Kyrene i Libya var en annen guddom, eller i det minste en annen manifestasjon av guddommen enn Zevs i Baalbek i Libanon eller Athen i Hellas. Gudsdyrkelse fant oftest sted sammen med medlemmer av samme sosiale fellesskap, enten det var familien, stammen, bystaten eller riket. De kristne kunne derimot dyrke religionen sin overalt, og sammen med folk de ikke hadde andre bånd til enn felles tro. I Matteus-evangeliet (18.20) er det uttrykt slik: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"
Religionshistorikene mener at den første portable religionen var jødedommen, og at fenomenet oppstod under eksilet i Babylon (586-539 fvt.), som et svar på behovet for å opprettholde religiøs identitet i en situasjon der det ikke lenger var tilgang på tempelet i Jerusalem. I øst utviklet buddhismen seg til en religion uten tilknytning til sted eller avgrensede sosiale grupper, og kristendommen og islam overtok senere jødedommens portable aspekt.
Hva har portabel religion med globalhistorie å gjøre? William McNeill har pekt på at utviklingen av portabel religion gjorde det langt lettere å reise og drive handel over store avstander enn det hadde vært tidligere. I den førmoderne verden beveget informasjon seg i regelen ikke raskere enn mennesker. Penger måtte ofte overføres fysisk, rettsvernet var svakt, og reisende var avhengige av beskyttelse fra lokale myndigheter på stedene de besøkte.
 |
| Synagogen i Kochi, Kerala i India. Det jødiske samfunnet i Sør-India har røtter tilbake til handel på Det indiske hav rundt starten av vår tidsregning. Foto: Eivind Heldaas Seland |
Portabel religion ga en alternativ måte å etablere tillit på. Reisende var ikke lenger avhengige av å finne personer med tilknytning til hjemstedet, men kunne isteden gå til den lokale menigheten, moskeen eller buddhisttempelet. Her kunne de finne folk med samme tro, som kunne hjelpe med overnatting og kontakter med lokalsamfunnet, og som en ofte kunne gjøre foretninger med, fordi troende var forventet å hjelpe trosfeller og oppføre seg ærlig mot dem også om de ikke kjente hverandre fra før. På denne måten hadde de portable religionene og handelsfolk nytte av hverandre. Religionene spredte seg langs handelsvegene og med handelsfolk, mens kirker moskeer, synagoger og buddhisttempler ble samlingssteder for reisende.
Veldig interessant dette med det portable aspektet ved kristendommen, samtidig så er det jo nesten litt paradoksalt hvor sentralt geografi blir senere i kristendommens historie. Tenker da spesielt på middelalderens bilde av Jerusalems dualitet som både verdens geografiske og åndelige sentrum. Dette kommer klart fram i forhold til mitt eget fagfelt, korstogene, der pavemakten nær sagt blir besatt på tanken om å få Jeursalem tilbake på kristne hender.
SvarSlettSamtidig som en også ser noe likende på andre korstogsarenaer, der f.eks områdene i Baltikum der Den tyske orden etablerer seg i løpet av 1200-tallet, blir assosiert med Jomfru Maria og forstått som hennes "arveland". Mens en, om enn kanskje i mindre grad, ser likende tendenser i Spania med St.Jakob.
- Pål
Takk for kommentaren Pål. Jeg mener de kristne helt tilbake til senantikken så på Jerusalem som et symbolsk hjemland, og slike får vel bare vel så sterk mobiliseringskraft hvis en ikke har tilgang og kontroll. Ellers ligger det kanskje i sakens natur at portabel religion egner seg best som identitesmarkør så lenge de troende er i en minoritetssituasjon, slik de kristne var rundt Middelhavet til rundt 400 og slik de forskjellige kirkene fortsatte å være lengre øst også senere. Likevel har jo disse religionene virket integrerende på den måten at de har skapt et felles ideologisk rammeverk og språk, slik at middelalderens pavelige legater til Skandinavia og de norske korsfarerkongene kunne operere langt hjemmefra, om enn sikkert ikke uten friksjon.
SvarSlett