Palmyra: Historie og kulturarv fra Zenobia til Assad

 

En revidert versjon av denne teksten ble publisert i Bergens Tidende 24.06.2017 

Midt i Syria ligger byen Tadmor, bedre kjent under sitt greske navn Palmyra. Inntil terrorgruppen IS’ målbevisste ødeleggelser i 2015 og 2017 var Palmyra blant de største og best bevarte kulturminnene fra antikken, ikke bare i Syria, men i hele verden. Gjennom flere tusen år har Midtøsten vært historiens veikryss. Hærer, handelsfolk og misjonærer har krysset mellom Europa, Asia og Afrika. Båndene går også på tvers av tid. Vår historie starter på mange måter i Midtøsten, og slik ødeleggelsene av kulturarv viser er vår fjerne fortid viktig for moderne politikk og identitet både i og utenfor regionen. I sommer samarbeider Bymuseet i Bergen, Universitetet i Bergen og kunstneren Amanda Chambers om utstillingen Reiser til Tadmor: Historie og kulturarv i Palmyra og Midtøsten. Utstillingen, som er finansiert av Norges Forskningsråd, forteller historien om Midtøsten som møteplass, på godt og vondt,  fokusert gjennom Palmyra. Vi følger byen fra den første bosetningen i slutten av steinalderen, via storhetstiden i antikken, til ødeleggelse og en befolkning på flukt i dag.

Palmyra er en oase. En underjordisk kilde gjør det mulig å dyrke jorden og skaffe vann til en by midt i ørkenen. Oasen ble først bosatt i steinalderen. For om lag 3000 år siden ble kamelen temmet. Det gjorde det mulig å ta i bruk ørkenen på en helt annen måte enn før. Fram til lastebilene kom på 1920-tallet var kamelen ridedyr, pakkdyr og kilde til mat og brensel for ørkenboerne. På romersk tid begynte folk i Palmyra å drive handel mellom middelhavskysten og Persiabukta. Ved å ta snarveien gjennom ørkenen kunne handelsfolk slippe unna skattlegging. Østens silke, krydder, røkelse og bomull  ble byttet mot romersk vin, glass, gull og sølv. Snart kjøpte palmyrenerne egne skip og seilte ut i verden. Vi finner dem som handelsfolk i Jemen, Pakistan og Italia og som soldater i Nord England og Romania.

Handelen brakte store inntekter til Palmyra, og slik ble byen vi i dag kjenner ruinene av skapt. Palmyrenerne blandet romerske, greske, arabiske, syriske og iranske kulturuttrykk til noe som var helt deres eget. Dette har gjort kulturarven fra byen unik i verdenssammenheng, og ødeleggelsen desto mer tragisk.

Midt på 200-tallet var det store problemer i Romerriket. Krig, borgerkrig, økonomisk krise og pest hadde skapt kaos i riket. Palmyra, styrt av dronning Zenobia, blomstret som aldri før. I år 270 prøvde hun å benytte situasjonen til å få satt inn sin mindreårige sønn som romersk keiser. I to år styrte hun over Midtøsten fra byen i den syriske ørkenen. Hun kunne fort ha lyktes, men ble slått på slagmarken, tatt til fange og ført til Roma. Palmyra ble ødelagt for første gang etter at befolkningen gjorde opprør mot romerne. Byen fortsatte som romersk grensefestning og senere som regionalt knutepunkt i ørkenen, men fikk aldri den samme betydningen igjen.

Zenobia ble imidlertid aldri glemt. Både arabiske og europeiske forfattere lot seg fascinere av ørkendronningen som nesten hadde erobret det mektige Romerriket. På 1600-tallet ble ruinene av Tadmor gjenoppdaget av europeiske reisende. Beskrivelsene av byen ble rasende populære i vesten og har blant annet inspirert det amerikanske riksvåpenet og våre egne forfattere Ludvig Holberg og Henrik Wergeland. For de første  syriske nasjonalistene, som kjempet mot tyrkisk og senere fransk styre ble Palmyra og Zenobia symboler på tapt storhet og nasjonal stolthet, slik vikingtiden og middelalderen ble brukt i utviklingen av norsk identitet.

Fra 1920-tallet ble Palmyra et av Syrias viktigste turistmål. Før borgerkrigen startet i 2011 var det planer om å starte direkte charterflyvninger fra Europa, Russland og Midtøsten. For Assad-regimet var fortellingen om gammel storhet nyttig fordi den kunne forene Syrias mange religiøse og etniske grupper. For vanlige syrere var bildet delt. Palmyra var en kilde til stolthet og nasjonal bevissthet, men i byen lå også det beryktede Tadmor fengsel, et av stedene hvor regimet sperret inne, torturerte og drepte politiske motstandere.

Ødeleggelsene i 2015 og 2017 og det brutale drapet på tidligere museumsdirektør Khalid al-Assad rystet verden. Noen av Palmyras kulturskatter er reddet, mye er ødelagt for alltid, og annet er fortsatt i fare. Tadmors befolkning er drevet på flukt og hagene i oasen er brent ned. En dag skal Palmyra bygges opp igjen, både kulturminnene og byen. Det er mange som har meninger om hvordan det skal gjøres og hvem som skal sette premissene.

I Reiser til Tadmor forteller vi denne historien ved hjelp av bilder og gjenstander fra Palmyra og med tilknytning til Palmyra. Amanda Chambers stiller ut installasjonen Exhume, som er direkte inspirert av ødeleggelsene av kulturminnene. Målet er å vise hvordan fortiden er viktig for oss i dag, og hvordan verden er knyttet sammen på tvers av geografi og tid, noen ganger uten at vi helt er klar over det. Utstillingen står på Bryggens Museum fra 1. juli – 17. september.

Det er en liten verden...

Denne posten er også publisert på BT Innsikt. Følg meg og mange forskerkolleger, som blogger der fram til januar 2015.

Har du opplevd at du kommer i snakk med folk du aldri har møtt før, og så viser det seg at dere har felles kjente. Kanskje det skjer i utlandet eller et sted i Norge du aldri har vært før. ”Det er en liten verden” sier dere, og så tenker du at dette var jo et pussig tilfelle, men egentlig handler det mer om statistikk enn om tilfeldigheter. Faktisk er det slik at du kjenner så mange andre, som igjen har så store kontaktnett, at det finnes ganske mange forbindelser der ute, det er bare ikke så ofte du blir oppmerksom på det.

Psykologer mener at de fleste av oss kan holde styr på rundt 2000 mennesker, med ansikt og hvor de hører til, for eksempel ekspeditøren du møter jevnlig på bensinstasjonen, men ikke egentlig kjenner. Gjennomsnittlig har vi rundt 500 bekjente, som også uten videre vet hvem vi er. Hvis jeg er som andre, og kjenner 500 andre, som hver igjen kjenner 499 i tillegg til meg, så har vi et samlet nettverk på nesten 250.000. Det tilsvarer omtrent innbyggertallet i Bergen. I teorien burde vi stå i forbindelse med alle andre på jorda i løpet av fire ledd. Slik er det selvsagt ikke, fordi veldig mange vil gå igjen som felles kjente hos mange av personene i nettverket. Det er derfor vi svært ofte vil ha felles kjente med folk vi ikke har møtt før, selv om vi som regel aldri oppdager det. I alle fall ikke før Facebook og LinkedIn begynte å fortelle oss hvem vi kanskje også kjenner, ut fra de vi allerede har på kontaktlistene våre.

Både forfattere og forskere har lenge lekt med tanken på hvordan vi på denne måten er i indirekte forbindelse med alle andre på jorda, og dette var utgangspunktet for et av de mest berømte psykologiske eksperimentene som er gjort. I 1967 publiserte Stanley Milgram og kollegene hans ved Harvard Universitetet resultatene av en studie, hvor de sendte brev til tilfeldig valgte personer på landsbygda i USA. Mottagerne ble bedt om å sende en beskjed til en navngitt person i Cambridge, Massachusetts. Det dreide seg om konen til en student ved universitetet, som altså ikke var spesielt kjent på noe vis. Forsøkspersonene ble bedt om å ikke forsøke å kontakte målpersonen direkte, dersom de da ikke tilfeldigvis kjente henne fra før, men heller sende oppgaven videre til noen de kjente, som de mente det var mer sannsynlig at hadde kontakt med målpersonen. I det første eksperimentet ble det sendt ut 160 brev, og 44 nådde fram. De hadde vært innom mellom alt mellom to og ti mellomledd. Medianverdien, det vil si det vanligste antallet, var fem mellomledd før brevet kom fram. Målpersonen ble altså nådd i sjette ledd. Dermed var begrepet six degrees of separation født (som også er tittelen på en film fra 1993), som et uttrykk for en liten og sammenvevd verden.

Cyanide og Happines forstår hva "six degrees of separation" kan bety i praksis. Delt med tillatelse.

Cyanide & Happiness @ Explosm.net Read more at http://explosm.net/comics/689/#JdDri06oDm4sDAOL.99


Det har vært gjort flere forsøk på å rekonstruere resultatene til Milgram og kollegaene hans, med varierende suksess, men antallet forbindelser er ikke så viktig i seg selv. Det studien viste er det som Milgram beskrev som et ”small-world” nettverk. Et nettverk hvor hver enkelt del, eller node som det kalles, av nettverket ikke nødvendigvis har så mange forbindelser, men hvor hver enkelt node ganske enkelt kan nå hele nettverket via andre noder. Et eksempel på et slikt nettverk er flyruter. Fra Bergen er det et begrenset antall forbindelser, men vi trenger ikke gjøre mange mellomlandinger for å nå hele verden. Dette er en helt annen form for nettverk enn jernbanen, hvor vi må innom mange stasjoner for å komme til andre deler av jernbanenettet.

Selv er jeg historiker, ikke psykolog. Hvordan kan resultatene til Milgram og andre nettverksforskere kaste lys over prosesser i fortida? Jo, nettverksanalyse gir både redskap til å undersøke kontakter mellom mennesker og steder i fortida, og modeller som kan hjelpe oss å forklare disse kontaktene. Migrasjon, spredning av teknologi, handelsvarer, religion, sykdommer og så videre kan forklares ved hjelp av nettverksmodeller, og i tilfeller der vi har begrenset kildemateriale, det gjelder særlig innenfor arkeologifaget og eldre historie, kan nettverksmodeller hjelpe oss å si noe om hvordan vi kan regne med at de kildene vi har passer inn i en større sammenheng. Noe jeg selv syns er særlig spennende med nettverksstudier, er at de gjør det mulig å se etter mønstre som ligger utenfor eller nedenfor det som statsapparatet har fanget opp eller påvirket. Gjennom å se på sosiale nettverk i gammel tid kommer vi nærmere det vi med et moderne ord kaller for sivilsamfunnet, som mange samfunnsvitere vil mene rett og slett ikke eksisterte i gammel tid. Sammen med kollega Håkon Teigen driver jeg et forskningsprosjekt hvor vi ser på betydningen av sosiale nettverk i den romerske verden. Et moderne og tragisk eksempel på hvor viktige og sterke slike nettverk kan være er situasjonen i Syria og Irak i dag, hvor staten, der alle i teorien var likeverdige borgere selv om det nok ikke var slik i praksis, bryter sammen, og andre og eldre former for gruppetilhørighet, så som stamme og religion, tar over. 

"Communalities", "connections" og "comparison": Peer Vries om globalhistorie

Jeg er nettopp tilbake fra konferanse på Norges Forskningsråds SAMKUL program. SAMKUL programmet har som mål å belyse de kulturelle forutsetningene for samfunnsutvikling, og finansierer blant annet forskningsprosjektet jeg arbeider med. En av hovedinnlederne var Peer Vries, som forsker på økonomisk historie, og professor i globalhistorie ved Universitetet i Wien. Vries har undervist i globalhistorie i Leiden og Wien i mer enn 20 år, og var en av grunnleggerne av Journal of Global History, som har blitt en av de viktigste kanalene for forskning på feltet. Vries leverte et flott foredrag om globalhistorie for et hundretalls forskere og forskningsadministratorer fra humaniora og samfunnsvitenskap, som nå vet alt om hvorfor historiefaget trenger mer globale perspektiver på både undervisning og forskning.

Første del av forelesningen handlet nettopp om behovet for faglig fornyelse. Historien om nasjonalstatene og Vestens framvekst blir stadig mindre relevant i en globalisert verden, i en situasjon hvor Vestens innflytelse er på retur på de fleste måter. Samtidig advarte Vries mot  å gjøre all historie om kontakt over grenser til globalhistorie, fordi det vil tømme begrepet for betydning. Vries sitt svar på hva globalhistorie bør være var litt annerledes enn det jeg tidligere har gitt i bloggpostene "Globalhistorie: hva og hvorfor" og "Globalhistoriske grunnfortellinger".

Vries ga tre tematiske akser som han mener globalhistorisk forskning og formidling bør dreie rundt: Communalities, connections og comparisons. Communalities handler om det som er felles og allmennmenneskelig, for eksempel matproduksjon og behovet for å regulere maktbruk. Connections, altså forbindelser, burde være selvforklarende, men Vries understreket at vi ikke skal overvurdere hvor tett integrert verden var i gamle dager: Store deler av historien har absolutt ingen forbindelse med andre store deler av historien. Den tredje aksen var comparison, altså sammenligning, og da som et redskap til å forstå både det som er likt og det som er forskjellig.

Jeg liker Vries tilnærming godt, fordi den gir et håndterlig rammeverk for å drive med globalhistorie i praksis. Det er lett å tenke seg både universitetskurs og undervisningsopplegg for skolen som tar utgangspunkt i de tre aksene. De gir også mulighet til å bringe inn et bredt spekter av forskning, som godt ta utgangspunkt i lokalt, regionalt og nasjonalt materiale, men som settes inn i en globalhistorisk ramme.

Så vidt jeg kunne vurdere ble foredraget godt mottatt på konferansen. At globalhistorie settes øverst på agendaen når forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap møtes tyder uansett på at interessen og etterspørselen er der.

Oppdatering 1.11.: Vries forelesning er nå tilgjengelig på nett-tv: