Hva er Palmyra? Hvorfor er Palmyra viktig?

Ruinområdet i Palmyra sett fra luften. Foto (c) Jørgen Christian Meyer.

I tre dager har Palmyra i Syria vært under angrep av krigerne fra Den islamske staten. Da denne posten ble skrevet var både bysenteret og det berømte ruinområdet fortsatt under kontroll av den syriske hæren, men kampene truer fortsatt cirka 100.000 innbyggere og uvurderlige kulturminner fra romersk tid.

Hva er Palmyra?
Palmyra er det greske og romerske navnet på byen Tadmor, som ligger i Den syriske ørken omtrent halvveis mellom Damaskus og Eufratelva. I de første tre hundreårene av vår tidsregning fikk Palmyra en viktig rolle i handelen med tekstiler, krydder og røkelse mellom Middelhavsområdet og Det indiske hav. Kjøpmenn fra byen organiserte karavaner gjennom ørkenen, og reiste til India, Arabia og Roma for å drive handel. Inntektene gjorde at byen vokste til en av de rikeste og sterkeste i Midtøsten, og det monumentale og vakre bysenteret som ble til dagens ruinby vokste fram. Under krisen i Romerriket midt på 200-tallet ble herskerne i Palmyra viktige allierte for keiserne i Roma i krigene mot Det nypersiske riket (sasanidene). I årene 270-271 okkuperte byens berømte dronning Zenobia hele den østlige delen av Romerriket og forsøkte å få satt sin egen sønn på keisertronen. Det lyktes ikke, og i 272 ble byen ødelagt av romerne. Palmyra fortsatte å være en viktig provins- og grenseby i Syria, men det ble slutt på handelen som hadde brakt store inntekter til byen.

Hovedgaten i romersk Palmyra.
 Foto (c) Jørgen Christian Meyer

Hvorfor er Palmyra viktig?
Fordi byen ligger langt fra andre befolkningssentra, fikk ruinene stå forholdsvis uforstyrret til europeiske reisende ble oppmerksomme på dem på 1700-tallet. Ruinene i Palmyra er i dag blant de største, mest særegne og mest berømte kulturminnene i Midtøsten. Blandingen av gresk-romerske, syriske, arabiske og mesopotamiske impulser som kommer til uttrykk i kunst, arkitektur og innskrifter savner sidestykke. Palmyra og Zenobia har vært viktige nasjonale symboler i det moderne Syria, og ruinene, som står på UNESCOs verdensarvliste, var Syrias viktigste turistmål før krigen.

Hva med det moderne Palmyra?
Før krigen bodde omtrent 50.000 mennesker i den moderne byen Tadmor, som ligger like ved ruinområdet. Mange levde av turisme. Mange var knyttet til hæren og sikkerhetsapparatet, og byen var økonomisk sentrum for beduinbefolkningen i ørkenområdene rundt. Dagens innbyggertall er usikkert, men skal være rundt dobbelt så stort. Byen har fram til nå vært spart for større kamper, og har blitt tilfluktssted for mange internt fordrevne, særlig fra områdene IS kontrollerer i Eufratdalen.

Palmyrensk kulturutrykk viser en særegen blanding av lokale,
regionale og gresk-romerske impulser.
Foto (c) Jørgen Christian Meyer 

Hvorfor er Palmyra truet?
I Irak har Den islamske staten gått målrettet til verks mot landets førislamske kulturarv. Ruinbyene Nimrud, Ninive og Mosul har blitt forsøkt ødelagt med bulldosere og dynamitt, og museumsgjenstander i Mosul har blitt vandalisert med slegge og slagbor. Andre kulturminner har blitt plyndret og solgt på det illegale markedet. Kulturminnene i Palmyra er større, mer berømte og bedre bevart enn de IS har ødelagt i Irak. Det er all grunn til å frykte at de vil lide samme skjebne dersom terrorbevegelsen får kontroll over byen.

Som andre kulturminner i Syria har Palmyra vært utsatt for plyndring og ødeleggelser under krigen, men i liten skala i forhold til det vi kan frykte dersom IS vinner fram.

Ubekreftede meldinger forteller at IS har henrettet statsansatte og familiene deres i forstedene og nabobyene til Palmyra. Palmyra er primært sunnimuslimsk, og er et eksempel på at den vanlige analysen av borgerkrigen som en konflikt mellom sunnier og andre grupper ikke holder. Mange i byen arbeider i stats- og sikkerhetsapparatet. De og deres familier vil være svært utsatt hvis IS tar kontrollen. Palmyra ligger i ørkenen, og det er ekstremt vanskelig for folk å flykte unna i dagens situasjon.

Hva vet vi om det som skjer?
Nyhetsnettsteder og Twitter- og Facebookbrukere i Palmyra forteller at angrepene startet onsdag 13. mai. Kampene har foregått helt inn i forstedene nord og øst for byen og i utkanten av palmelundene sør og øst for byen, og ved militærbaser og installasjoner. Regjeringsstyrkene skal ha fått forsterkninger både fra hæren og fra libanesiske fremmedkrigere fra Hizbollahmilitsen. Foreløpig har kampene ikke nådd bysentrum eller ruinområdet. Forsyningen av strøm og vann er ustabil. Det meldes om flere titalls døde på begge sider, og også om sivile tap.

Oppdatering 21. mai:
Palmyra falt til IS i går. Kulturminner er viktig, men først og fremst går tankene til de flotte menneskene i Palmyra nå.

Universitetet i Bergen hadde et forskningsprosjekt i Palmyra i årene 2009-2011. På hjemmesidene deres kan du se bilder fra byen og området rundt.

Mat og historie, mat og identitet

Nybyggere og innfødte deler mat under den første thanksgiving-festen i Plymouth, 1621.
JLG Ferris 1932 / Library of Congress. 

Alle trenger mat. Det er noe av det som gjør oss til mennesker, og noe av det som gjør oss til dyr. Det å dele et måltid eller å gi gaver av mat er en av de få institusjonene som er felles for alle mennesker på tvers av kultur. I forrige uke var jeg på Forskningsrådets SAMKUL-konferanse i Trondheim. SAMKUL er et forskningsprogram som finansierer forskning som belyser hvordan kultur og historie former dagens samfunnsutvikling. I Trondheim var mer enn hundre forskere og andre interesserte samlet for å lære om og diskuterte hvordan mat, matkultur og matteknologi former samfunnet. Her kommer litt av det jeg lærte av tre av foredragsholderne. Nederst i posten ligger video av foredragene.

Første innleder var historieprofessor Ken Albala, fra University of the Pacific i California. Albala ga en oversikt over tanker rundt naturlig mat fra gammeltestamentelig tid og fram til i dag. Hovedpoenget hans var at all mat i utgangspunktet er naturlig, og at tanker om hva som er naturlig alltid har stått i motsats til hva som er vanlig i samtida. Tilhengere av steinalderdietter mener for eksempel at menneskene før jordbruket spiste mest kjøtt. I virkeligheten har forfedrene våre alltid spist betydelige mengder planteføde også. I dag er mange av oss opptatt av å lage mat fra bunnen av. Det franske kjøkken er kanskje det fremste eksempel på hvordan råvarer kan raffineres,blandes og dermed endres. Filosofen Rosseau (1712-1778) så nettopp på dette som unaturlig forandring av maten og anbefalte brød, frukt, grønnsaker og vann, som naturlig og sunn mat. Senere bølger av interesse for naturlig mat har gjerne fulgt innovasjoner i matteknologi. Før kom de omtrent en gang i hundreåret, nå skjer det oftere. Frysevarer og hermetikk har for eksempel blitt sett på som noe unaturlig, og derfor usundt. I dag regnes det å lage sin egen hermetikk i form av syltetøy og syltede grønsaker fra egen hage, som det mest naturlige av alt. Albala spår at vi nå står foran en ny bølge med interesse for naturlig mat i reaksjon mot genmaipulert mat som kommer til å bli stadig mer vanlig.

Karin Zachmann fra Technische Universität München snakket om mat og teknologi. Et av hovedpoengene var hvordan teknologi først fra slutten av 1800-tallet førte til tillit til matproduksjon, fordi en kunne stole på at regler og myndigheter sørget for at maten var sunn og trygg. De siste tiårene har teknologi gjort at vi vet mye mer om hvordan det vi spiser påvirker helsen vår over lang tid, for eksempel i forhold til utvikling av livsstilssykdommer eller utløsning av genetisk bestemte sykdomemr. Det gir ny interesse for lokalprodusert og såkalt naturlig mat. Et morsomt paradoks Zachmann trakk fram er hvordan vi er engstelige for at amerikansk kylling skyllet i klorvann skal bli lovlig i Europa. Samtidig har vi ingenting imot å la barna våre plaske i timevis i klorfylte svømmebasseng. I det ene tilfellet er det unaturlig, i det andre et vitenskapsbasert tiltak for å hindre spredning av smittsomme sykdommer.

Foredraget til Ingvild Sælid Gilhus, Universitetet i Bergen, hadde Romerriket som utgangspunkt, og handlet om hvordan mat både kan danne fellesskap og brukes til å trekke grenser mot andre. Rituelle måltider i forbindelse med ofringer skapte kontakt mellom mennesker og gudeverden, og kontinuitet mellom døde, nålevende og framtidige generasjoner. Regler for hvilken mat som var religiøst ren, og altså kunne spises, og hvilken som var uren, og ikke kunne spises. Ble brukt til å skape samhold mellom medlemmer i religiøse fellesskap, men ikke minst til å avgrense seg fra andre grupper, og skape hierarki mellom grupper. Matvaner er viktige for selvoppfattelse og identitet, og Gilhus pekte på skiller i matvaner som har røtter tilbake til antikken: Skillet mellom de som spiser svin og de som ikke gjør det er fortsatt en viktig religiøs og kulturell identitetsmarkør. Skillet mellom vegetarer og kjøttetere, som tradisjonelt sett var et øst-vest skille, kan i dag kan ses på som østlig innvirkning på Vesten. 

Bør kultur- og historieforskere være opptatt av mat? Svaret er klart ja. Hvordan vi skaffer mat legger rammene for forholdet vårt til naturen. Hvordan vi deler på maten for forholdet oss i mellom. Foredragene jeg hørte i Trondheim var både en påminnelse om at forholdet vårt til mat er preget av kultur like mye som av natur, og at kultur er viktig i denne sammenhengen fordi det former hvordan vi ser på hva som er naturlig, riktig og bra.  

Interessekonflikt: Jeg arbeider selv på et forskningsprosjekt finansiert av SAMKUL-programmet.