Irans rike kulturarv

President Trump truet nylig på Twitter med å bombe viktig iransk kulturarv dersom landet skader USAs interesser etter likvideringen av den iranske generalen Qasem Soleimani. Det er ikke så sannsynlig at amerikanerne faktisk kommer til å slå følge med IS, Taliban og Al-Qaeda i målrettet å ødelegge fortidsminner. Det er verken i tråd med tidligere amerikansk praksis eller med landets interesser. Presidentens uttalelse bør likevel tas på alvor, om ikke annet for å understreke at slike trusler ikke er verdige den demokratisk valgte lederen av verdens mektigste land. Hva består så Irans kulturarv i?  Landet har 24 monumenter på UNESCOs verdensarvliste. Her en kort presentasjon av fem av dem, som dekker en periode på mer enn 3000 år.

Iran is talking very boldly about targeting certain USA assets as revenge for our ridding the world of their terrorist leader who had just killed an American, & badly wounded many others, not to mention all of the people he had killed over his lifetime, including recently....

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) January 4, 2020

Ruinbyen Choga Zanbil ligger i kanten av det mesopotamiske slettelandet. Den er en del av den elamittiske kulturen, som holdt til i Sør-Iran i bronsealderen og tidlig i jernalderen. Sentrum i komplekset er en trinnpyramide eller ziggurat, som huset byens hovedhelligdom. Zigguraten i Choga Zanbil ble antagelig bygget på 1200-tallet før vår tidsregning, og den best bevarte av sitt slag i hele Midtøsten.

Zigguraten i Choga Zanbil. Foto Eivind Heldaas Seland.

Pasargadae er navnet på Perserrikets symbolske hovedstad. Perserne, eller akamenidene, som de også kalles etter herskerdynastiet for å skille dem fra senere iranske riker, var et folk fra det som i dag er Fars-provinsen i det sørvestlige Iran. På 500 tallet før vår tidsregning skapte de et rike som strakte seg fra India of Afghanistan til Hellas og Libya. De la grunnlaget for viktige trekk ved iransk språk kultur helt fram mot i dag, og er en viktig kilde til iransk stolthet og identitet. Pasargadae var rikets symbolske senter. Her ble grunnleggeren Kyros den store gravlagt. Kyros mausoleum overlevde erobringene til både Aleksander den store og mongolene. Det vil antagelig fortsatt stå der lenge etter at både Donald Trump og det iranske presteregimet er historie.

Kyros' mausoleum i Pasargadae, ca 530 før vår tidsregning. Foto Eivind Heldaas Seland.

Persepolis ble bygd som hovedstad for Perserriket. Ved persisk nyttår i mars hvert år kom utsendinger fra hele riket til hoffet her for å ære kongen og betale tributt. Ved hoffet møttes folk fra hele datidas verden, og kontakten med Perserriket gjorde blant annet at folk i Hellas fikk kunnskap om verden øst for middelhavsområdet. Palasset ble brent av Aleksander den store i 330 før vår tidsregning. I moderne tid ble palassarkivene på tavler av brent leire gjenoppdaget og dechiffrert. My av kunnskapen vår om Perserriket kommer derfra.

Utsendinger med gaver til perserkongen. Fra Persepolis. Foto Eivind Heldaas Seland.

I Shushtar i Sør-Iran ligger store anlegg for utnyttelse av vannkraft til kunstvanning og drift av vannmøller. Anleggene ble utviklet under de nypersiske/sasanidiske kongene på 200-tallet etter vår tidsregning, og har vært i bruk helt fram mot vår tid. I Shushtar ligger også en av Irans eldste bevarte moskeer, grunnlagt i 868, og en 500 meter lang bro bygd av romerske krigsfanger midt på 200-tallet.

Vannverkene i Shushtar. Foto Eivind Heldaas Seland.

Golestan-palasset ble bygd i Tehran av Qajar-dynastiet, som styrte i Persia (Iran) fra 1779 til 1925. Da palasset ble bygget var Persia fortsatt en stormakt, og beundret i hele verden for sin rikdom og for kunst og håndverk av høy kvalitet. Palasset er med på UNESCO-listen blant annet fordi det representerer overgang mellom gammel og ny tid og sammensmeltning av persiske og europeiske gygningstradisjoner.

Golestan-palasset. Foto Eivind Heldaas Seland

Da historien fant sin form: Karl Jaspers og aksetiden

Jeg er akkurat tilbake fra en konferanse i Oldenburg i Nord-Tyskland. Oldenburg var fødebyen til historiefilosofen Karl Jaspers (1883-1969), og konferansen handlet om Jaspers' bok med det ambisiøse, for ikke å si pretensiøse navnet Zum Ursprung und Ziel und der Geschichte ("Om historiens opprinnelse og mål"). I denne boka fra 1949 lanserte han begrepet "aksetiden" (tysk Achsenzeit, engelsk axial age). Med det beskrev han en periode da den historiske utviklingen skiftet retning og fant et mønster som den har fulgt siden. Denne perioden tidfestet han til 800-200 før vår tidsregning.

Den historiske omveltningen Jaspers mente å se bestod at i samfunn langs hele den eurasiske lengdeaksen, fra Kina i øst til Middelhavet i vest utviklet det seg kulturuttrykk som har fortsatt å sette rammene for hvordan menneskene lever – i dag ikke bare i disse områdene – men over hele verden. Jaspers så denne utviklingen som uttrykk for åndelige gjennombrudd som en gang for alle endret måten vi så verden på.

Jaspers opererte med fire kulturområder eller sivilisasjoner: Kina, India, Orienten og Vesten. Orienten tilsvarte for Jaspers mer eller mindre det området vi kaller Midtøsten. Bærerne av de nye kulturuttrykkene var først og fremst filosofene, altså Jaspers egne forløpere. Konfucius og Lao Tse i Kina, Buddha i India, Zoroaster og de jødiske profetene i Orienten og de greske filosofene i Vesten. Samtidig oppstod blant annet de første tankene om monoteisme, de eldste alfabetskriftene, de viktige hellige tekstene og store eposene. Verden tok en pustepause fra de store og absolutistiske imperiene som hadde dominert før aksetiden. Samfunn ble organisert på lokalt og regionalt plan som for eksempel de greske og fønikiske bystaten. Etter Jaspers syn var dette en periode med relativ fred og et blomstrende intellektuelt liv. Folk som ikke levde i de fire sivilisasjonene delte Jaspers i "etterfølgende folk", slik som romere, germanere og arabere, som førte videre og i noen tilfeller videreutviklet tankene fra aksetiden, for eksempel i form av kristendom, islam og folkestyre, og "folk uten gjennombrudd", i stor grad urbefolkningsgrupper.

Jaspers var en stor beundrer og en nær venn av Max Weber. Deler av Webers prosjekt handlet som mange vil vite om å forklare hvilke særegne trekk som hadde ført Vesten inn i den moderne perioden og gitt Europa og USA en førende rolle i verden i løpet av 1800-tallet, noe som har blitt en av grunnfortellingene på det globalhistoriske feltet siden. Jaspers strevde derfor en god del med å forklare hvorfor bare én av sivilisasjonene hans hadde båret i seg kimen til det moderne og forklarte den med at de ulike områdene var avhengige av og stod i gjeld til hverandre. Likevel kommer vi ikke forbi at Jaspers hadde et eurosentrisk historiesyn også selv om han så på de andre aksekulturene som like verdifulle som den vestlige. Resten av verden ble jo avskrevet som "folk uten gjennombrudd" som levde i et slags evig forhistorisk mørke.

Å diskutere om Jaspers hadde rett eller ikke er ikke så fruktbart. Boka er gammel og i dag vi vet mye mer om tidlig historie i ulike deler av verden enn det Jaspers kunne gjøre. Han var heller ikke egentlig så opptatt av hvordan samfunn i fortida fungerte, men ville formulere en stor teori om historiens gang. Hva som hadde sparket i gang omveltningene i aksetiden omtaler han bare som "den store hemmeligheten". Det er likevel ikke tvil om at Jaspers aksetid på mange måter var en formende periode og der er interessant å se på hvilke forutsetninger som lå der i første årtusen før vår tidsregning som kunne føre til den kulturelle endringen og blomstringen som Jaspers var opptatt av.

Et sted jeg tror han treffer spikeren på hodet er i observasjonen om at de aller fleste samfunn i denne perioden var lokalt baserte, enten som kollektivt styrte bystater, for eksempel i Nord India, Sør Arabia, og rundt Middelhavet, eller små fyrstedømmet, som de mange konkurrerende småstatene i Kina i vår- og høstperioden. Politisk fragmentering skapte behov for kommunikasjonsmidler så som skriftspråk, utvikling av felles normsystemer som kunne gjøre det mulig å bevege seg mellom småsamfunn, og førte dessuten til at det oppstod et marked for eksperter så som arkitekter, filosofer, leiesoldater, administratorer og lærere som kunne reise til den byen eller fyrsten som betalte best.

Et annet punkt som er de materielle forutsetningene. I denne perioden oppstår det fjernhandelsforbindelser basert på kamelkaravaner gjennom Sentral-Asia og Arabia, og på skipstrafikk på Det indiske hav. Dette gjorde at folk flyttet på seg, og med dem fulgte kulturelle impulser. Fjernhandel brakte sjeldne og attraktive varer, som gjorde det mulig for folk å skille seg ut, og som slik skapte økonomiske forskjeller og etter hvert bidro i retning av en pengeøkonomi.

Bakgrunnen for Jaspers bok i 1949 var selvfølgelig de uhyggelige begivenheten i årene fram mot 1945. Om Jaspers har noe å si oss i dag så er det kanskje først og fremst at vi har dype historiske røtter, noe som er lett å glemme i en verden som synes å ha svært kort historisk hukommelse, og at mye av den historiske arven er delt av mennesker over hele jorda, noe som er lett å glemme i et politisk klima hvor det har blitt viktigere å trekke grensene mellom oss og de andre. 

Antikken sett østfra: Persere

Persernes kjempemessige hovedstad, Persepolis i Fars-provinsen, Iran. Foto: Eivind Heldaas Seland

I Vesten har studiet av antikken først og fremst vært konsentrert om Hellas og Roma.  Antikkens grekerne har blitt sett på som forløperne for senere kunst, vitenskap og filosofi; romerne som de som skapte det politiske grunnlaget for senere europeisk historie. Romerriket var dessuten rammen kristendommen utviklet seg innenfor. Egypt, Levanten og Mesopotamia har i noen grad også vært representert, ikke minst på grunn av tilknytningen til bibelhistorien.

Det er helt riktig at arven fra Hellas og Romerriket har påvirket hvordan vi tenker og lever i dag, både fordi vi har arvet institusjoner og forestillinger fra antikkens mennesker, så som kristendommen og det latinske alfabetet, men også fordi tenkere, politikere og kunstnere i Europa og Nord-Amerika bevisst har knyttet seg til og latt seg inspirere av grekerne og romerne, for eksempel i å bruke den greske betegnelsen demokrati på våre folkestyrer selv om oldtidens greske demokratier var ganske annerledes fra våre, eller ved å pynte praktbyggene våre med søyler kopiert fra greske og romerske templer.

Perserriket, 550-331 før vår tidsregning. Vest er opp på kartet.
(c) Eivind Heldaas Seland

Vekten på Hellas og Roma tilslører imidlertid at antikkens verden også var stor og mangfoldig. Gresk og romersk kultur var i stadig endring, slik moderne kulturer også er det. Folk lærte fra hverandre, hermet etter eller tok avstand fra det fremmede. Øst for middelhavsverden lå et annet senter som ikke bare matchet grekerne og romerne maktpolitisk og kulturelt i sin samtid, men som har hatt lignende betydning for ettertiden som grekerne og romerne. Dagens Iran var kjerneområde for tre imperier, som til sammen dominerte verden fra Indus til Eufrat i mer enn tusen år. Vi kjenner dem best gjennom grekernes og romernes beskrivelser, som kombinerer frykt med forakt, beundring og fascinasjon. De antikke fordommene lever i beste velgående, slik Zack Snyders film fra 2007, 300, basert på Frank Millers tegneserie med samme navn, er et eksempel på. Her framstilles perserne som alt grekerne ikke er: Kollektivistiske, grusomme, listige, og feminine. Ikke rart dagens iranere ble fornærmet. Antikkens iranere har imidlertid også etterlatt seg en rik arkeologisk, kunstnerisk og epigrafisk arv (epigrafikk er vitenskapen om innskrifter), som lar oss si noe om hvordan verden så ut med utgangspunkt i Iran.

Mot slutten av bronsealderen, for cirka 3.500 år siden, vandret folk med indoeuropeisk språk inn i dagens Iran fra Sentral-Asia. De kalte seg iranere. Ordet betyr ”de edle” eller ”de rene” og er det samme som vi kjenner fra den termen ariere, men selv om bronsealderens iranerne sikkert hadde høye tanker om seg selv må de få slippe å svare for nazistenes misbruk av betegnelsen. I områdene de bosatte seg i etablerte iranerne småkongedømmer og byer i kontakt og konflikt med landets daværende innbyggere, som vi kaller elamitter, og med Det nyassyriske riket, som styrte mye av Midtøsten med utgangspunkt i dagens Nord-Irak. To av de mest kjente iranske stammene var mederne og perserne. Sist på 600-tallet gikk de i allianse med babylonerne, som holdt til i det sentrale Mesopotamia, og gjorde opprør mot det svært brutale assyriske styret. I følge den greske historieskriveren Herodot, som skrev om lag 150 år senere, dannet mederne nå et imperium som omfattet de nordlige delene av det tidligere assyriske riket, men ingen samtidige dokumenter eller kilder kan bekrefte dette.

Det vi imidlertid vet er at perserne, som hadde slått seg ned i det sentral Iran, gjorde opprør mot medernes styre midt på 500-tallet. Perserne var ledet av Kyros fra akamenidefamilien. Kyros grunnla Perserriket, mer presist kalt akamenideriket for å skille det fra senere persiske riker, som skulle vare i mer enn 200 år, som på sitt største strakte seg fra Nord-Hellas til India, og som var det det største og mektigste riket verden hadde sett til da.

Foto: Eivind Heldaas Seland

Fra Kyros har vi samtidige vitnesbyrd, for eksempel den berømte Kyros-sylinderen (venstre), en innskrift som minnes kongens erobring av Babylon i 539 før vår tidsregning og forteller at han lot byens folk og templer i fred, og at han lot deporterte folk reise tilbake til sine hjemland. Et av disse folkene var antagelig byens jødiske befolkning, som hadde bodd som gisler i Babylon siden Jerusalem ble ødelagt av babylonerne i 587. Innskriften er i dag i British Museum, men har to ganger vært utstilt i Iran og har stor symbolsk betydning. Den siste sjahen av Iran fikk stilt ut en kopi i FN-bygningen i New York og forsøkte å lansere den som verdens første menneskerettighetserklæring. Det er nok å trekke ting vel langt, men det er ingen tvil om at Kyros og etterfølgerne hans stort sett lot folk være i fred dersom de anerkjente persisk styre, betalte skatt og stilte soldater til hæren. De var også tilhengere av zoroastrisk religion, som la sterk vekt på idealer om at herskere skulle opptre rettferdig og beskytte sine undersåtter. Det som antagelig er Kyros grav er bevart ved Pasargadae i Fars-provinsen i Iran. Monumentet er godt besøkt, og mange legger roser ved graven.

Kyros' grav, Pasargadae. Foto: Eivind Heldaas Seland

Kyros sønn Kambyses la Egypt til riket. Mens han var utenlands, i 522, tok en viss Bardiya makten. Kanskje var dette Kambyses yngre bror. I følge den offisielle versjonen dreide det seg om en tronrøver som utga seg for å være prinsen. Kambyses døde under uklare omstendigheter på vei tilbake til Persia, og adelsmannen Dareios, som også var fra akamenide-ætten, men som ikke var sønn av Kyros, tok kommandoen over hæren. Vel tilbake i Persia fikk han hjelp av en gruppe persiske adelsslekter til å ta makten. At Dareios kanskje ikke ble sett på som legitim arving ser vi av at han tilbrakte mye av regjeringstiden sin med å slå ned opprør, men han erobret og nytt land i Sentral-Asia og dagens Pakistan. Mest kjent er han for den mislykkede invasjonen av Hellas, som endte med nederlag i slaget ved Maraton i 490. Det var helt sikkert ydmykende og ergerlig for kongen, men Dareios hadde vært i krig hele sitt liv, og regnet det mest sannsynlig som et midlertidig tilbakeslag. I ettertid markerer imidlertid de greske seirene ved Maraton og senere ved Salamis og Plataiai slutten på den persiske ekspansjonen. Selve riket fortsatte likevel å eksistere fram til Aleksander den Stores erobringer mer enn 150 år senere.

Perserriket var enormt. Verden hadde aldri sett et lignende rike før. Kommunikasjonen var langsom, og økonomi og statsapparat var lite utviklet i mange områder. Kongene preget mynter, og bygde veier og kornlagre for å få fram kurerer og hærstyrker. Dareios delte riket inn i provinser styrt av guvernører kalt satraper. Hver provins måtte betale en årlig avgift i gull og sølv, og i tillegg levere symbolske gaver som tegn på underkastelse. For å holde kontroll med riket, pleie bånd med lokale eliter, og rett og slett for å spise opp skatteinntektene og fø den store hæren, var kongen og hoffet på farten mye av året. Det ble bygd flere store palass. Det mest kjente kalles Persepolis, ”persernes by” på gresk. Hit kom utsendinger fra alle deler av riket til persisk nyttår, nowruz. For å tre fram til kongen måtte de følge en lang vei, hvor relieffer viste persernes makt, men også avbildet folk fra hele riket. De svært velbevarte relieffene viser blant annet klesdrakt, hårfrisyrer, dyr og spesielle varer fra hele riket. 

Delegasjonen fra Partia i Øst-Iran hadde med seg en kamel til
perserkongen. Foto: Eivind Heldaas Seland 

Perserriket var datidens supermakt. Folk fra riket, men også fra randområdene, kom sammen i hæren og ved hoffet. Kunstnere, diplomater, handelsfolk, leiesoldater, diktere og vitenskapsfolk reiste relativt trygt gjennom riket og oppsøkte maktens sentrum. Fra greske kilder ser vi at kunnskapen om verden eksploderer på denne tiden som følge av impulsene fra Perserriket. 

Perserriket har hatt lignende betydning for det iranske kulturområdet som Hellas og Romerriket har hatt for Europa. På den ene siden har vi den direkte arven, så som det farsiske språket, som stammer fra det persiske, og den zoroastriske religionen, som selv om den i dag bare praktiseres av en liten minoritet, har hatt stor påvirkning på iransk kultur og forestillingsverden. På den andre siden har vi den moderne bruken av antikken. Det antikke navnet Iran ble for eksempel tatt i bruk i 1935, fordi sjahen ville bli kvitt fordommene om dekadanse og forfall som han mente heftet ved navnet Persia. Både sjahen og dagens islamske republikk har brukt arven fra Perserriket aktivt i nasjonsbygging, og det er stor interesse for oldtidshistorie i dagens Iran. 

Ved hjelp av et reisestipend fra Meltzer L. Høyskolefond fikk jeg høsten 2016 muligheten til å reise på studietur til Iran for å lære mer om persisk historie og arkeologi.