Krig og kulturminner i dronningen av Sabas land

De karakteristiske høyhusene i stampet jord i Shibam i regionen Hadramawt er blant kulturminnene i Jemen som Unesco er spesielt bekymret for. Foto: Jialiang Gao/Wikimedia Commons

I skyggen av borgerkrigen i Syria slites Jemen i stykker av en ødeleggende konflikt. Tidligere president Saleh (avsatt i 2011) og opprørere fra den sjiamuslimske Houthi-militsen kjemper mot nåværende president Hadi, som er støttet av Saudi Arabia og andre arabiske land. I likhet med Syria bærer Jemen en eldgammel kulturarv, som er sterkt truet av krigshandlinger og plyndring, men oppmerksomheten både rundt krigen og kulturarven er mye mindre.

Mange i Norge vil først og fremst kjenne Jemens tidlige historie fra fortellingen i Det gamle testamentet om dronningen av Saba, som besøkte kong Salomo i Jerusalem, og fra strofen "av Saba kom de konger tre" fra Et barn er født i Betlehem. Saba var et av flere kongedømmer i det som i dag er Jemen i perioden fra cirka 700 før vår tidsregning til 570 etter. På samme måte som mer kjente eksempler i Egypt og Mesopotamia var Sør Arabia arnested for en særegen kultur og noen av de eldste statsdannelsene vi kjenner til. Jemen er et lutfattig land, og utenverdenens interesse for Sør Arabias tidlige historie har vært langt mindre enn i de to andre områdene. Nå er landets lite kjente kulturarv truet både av krigshandlinger og av plyndring og smugling av kulturminner.

Jemen ligger i det sørvestlige hjørnet av Den arabiske halvøya. Innenfor en smal kyststripe reiser det seg en fjellkjede som skraper monsunskyene som kommer inn fra Det indiske hav. I deler av Jemen regner det tilstrekkelig til å dyrke jorda uten ekstra vanning, i andre kan regnvannet samles i reservoarer og ledes ut på markene ved hjelp av diker og kanaler. Dette har gjort Jemen til et av de mest fruktbare området i Midtøsten. Romerne kalte landet for Arabia Felix, det lykkelige Arabia. Ved siden av fruktbarheten kom navnet og av de to viktigste ressursene som fantes i området: Røkelse og myrra. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som vokser bare i landene rundt Adenbukta. I antikken var de svært verdifulle. De ble brukt som offergaver til gudene, for å kamuflere dårlig lukt, og til medisin og kosmetikk. Rundt 700 før vår tidsregning begynte folkene i Sør Arabia å sende kamelkaravaner nordover gjennom den arabiske ørkenen til dagens Jordan, Israel, Syria og Irak. Karavanene måtte passere gjennom en rekke byer for å finne vann, og hvert sted måtte det betales toll. Det gjorde varene svært dyre, og søraraberne svært rike. I første århundre etter vår tidsregning kostet en kamellast med røkelse omtrent tre årslønner for en soldat, i det den nådde den romerske havnebyen Gaza.

Røkelsesbrenner fra Jemen,
cirka første århundre etter vår tidsreging.
 Nå i Louvre. Foto: Marie-Lan Nguyen/Wikimedia Commons

Sør-Arabia utviklet sitt eget skriftspråk, annerledes fra alle andre alfabeter. Cirka 8000 innskrifter i stein forteller om guder, konkurrerende konger, stammer og bystater, fordeling av vannressurser og bygging av byer. Nylig er det også funnet store mengder tekster skrevet på trepinner, men disse er ennå ikke ferdig tolket. Over tid fikk noen av småkongedømmene makt over andre, og til slutt stod bare ett igjen, kongedømmet Himyar. Riket hadde tidvis kristne, tidvis jødiske konger. I perioder var det alliert med romerne, i tider vendte det seg mot det nypersiske Sasanideriket. I 570 ble Himyar erobret av sasanidene, og  så i 632 av den nye muslimske bevegelsen. Etter det forsvinner sporene av den sørarabiske kulturen, men Jemen har også en rik kulturarv fra islamsk tid, og er blant annet berømt for sine høyhus bygget av hardstampet jord.

Den saudi-arabiske luftkrigen, som startet i mars 2015, har drept tusenvis av sivile. I følge aktivister har den også gått hardt ut over kulturarven. Bombeangrep skal blant annet ha skadet den store dammen i Marib, en nesten 600 meter lang demning først bygget cirka 700 før vår tidsregning og en ingeniørbragd på linje med pyramidene. De verdensarvlistede gamlebyen i Sanaa og Shibam har også blitt rammet flere ganger og ses på som truet av Unesco. Houthi militsen på sin side har blant annet skadet nasjonalmuseet i Taizz med artilleriild. Øst i landet er terrorgruppene IS og Al-Qaida aktive og ødelegger både islamsk og førislamsk kulturarv på samme måte som i Syria.

Jemen er det fattigste landet i Midtøsten, og folk der har antagelig andre ting å tenke på enn kulturarv. På samme måte som i Syria er det likevel tragisk at historiske minnesmerker som kunne samle folk om en felles, stolt fortid, og som i fredelige tider var populære mål for pengesterke turister, nå skades eller ødelegges for alltid.

Kart og verdensbilder del tre: Verden er snudd opp ned

Kosmas Indiafarers bilde av en verden bygd etter himmelske mål er en interessant kilde til hvordan mennesker i senantikken så på verden, men i vitenskapshistorisk forstand er det en parentes. Mens kunnskapen om Ptolemaios Geografi gikk tapt i Vest-Europa, ble verket kopiert, oversatt og redigert i den arabiske verden, og arabiske geografer arbeidet videre med hvordan en best løser problemet med å avbilde den kuleformede jordkloden på et flatt underlag. Abbaside-sultanene i Bagdad skal på 800-tallet ha fått laget det som var samtidas uten sammenligning flotteste og mest nøyaktige kart, basert både på Ptolemaios Geografi og på arabiske geografers kunnskap, men det er dessverre for lengst tapt for oss.

Det vi derimot har senere kopier av, er de sytti regionkartene og det lille verdenskartet som den arabiske kartografen al-Sharif al-Idrisi fikk tegnet for kong Roger II av Sicilia (styrte 1130-54), som illustrasjon til en beskrivelse av verden, kalt Tabula Rogeriana etter oppdragsgiveren. Sicilia var blitt erobret av Normannerne under Rogers far, men hadde tidligere vært under først bysantinsk og så arabisk styre fra 800-tallet. Her møttes gresk, arabisk og vesteuropeisk, latinspråklig kultur i en atmosfære av relativ toleranse og åpenhet, selv om det aldri var tvil om hvem som hadde makten. Slik fikk al-Idrisi muligheten til å legge fram det beste arabisk kartografisk og geografisk vitenskap kunne presentere, på oppdrag fra og under beskyttelse av kong Roger.

Al-Idrisis verdenskart, 1154. Egyptisk manuskript fra 1456, nå i
Bodleian Library, Oxford. Bilde: Wikimedia Commons

Al-idrisis verk består altså av tre deler. En beskrivelse av verdens folk og riker, 70 kartblad som til sammen avbilder hele den kjente verden (under), og et verdenskart (over). Ved første øyekast virker al-Idrisis verden fremmed for oss.  Det er fordi han plasserer sør opp på kartet.  Snur vi det opp ned blir det straks mer gjenkjennelig. Kristen tradisjon ga øst, den retningen hvor solen står opp, en forrang. På Madaba-kartet er dette også gjenspeilet i kartografien. Arabiske karttegnere valgte å sette sør øverst. Det er antagelig fordi muslimene i de første århundrene etter ekspansjonen ut av Arabia vendte seg mot sør for å be, fordi det var i den retningen Mekka lå. Midten av kartet ser interessant nok ikke ut til å være verken Mekka eller Jerusalem, men et sted omtrent midt i mellom.

Konrad Millers nytegning av de 70 regionkartene til al-Idrisi.
Bilde: Wikimedia Commons

Snur vi kartet på hodet (under) er det straks mer gjenkjennelig. Vest-Europa, med de italiske og  iberiske halvøyene er tydelige. Arabia er gjengitt med ganske riktig form. Med litt godvilje ser en også dagens India, Sri-Lanka og Java. Inspirasjonen fra Ptolemaios verdenskart er tydelig, for eksempel i inndelingen i syv, soner, kalt klima, etter vinkelen solen har midt på dagen ved sommersolverv, og ved at kartets nullmeridian går gjennom Kanariøyene, vest for Afrika.



Noen steder blir det helt feil. Det finnes store sjøer og høye fjell i det indre av Afrika, men kartet over Nilens kilder og det store fjellet kalt Månefjellet i det indre av Afrika, er også hentet fra Ptolemaios, og må vel helst regnes for fantasi, men kom til å bidra til betydelig forvirring for europeiske oppdagelsesreisende på jakt etter Nilens kilder på 1800-tallet.  Sammenkoblingen av elvene Niger og Nilen og elvene og fjellene som er avbildet sør for Det indiske hav er også hentet fra Ptolemaios. Det er også flere viktige forskjeller. Al-Idrisi er klar over at Det indiske hav ikke er et innhav, slik grekerne trodde, men står i kontakt med verdenshavet, og altså at det må være mulig å seile rundt Afrika. Kunnskapen om geografien i det indre av Asia ser også ut til å ha blitt mye bedre, noe som ikke er så merkelig, ettersom mange av disse områdene var under muslimsk styre eller hadde stor muslimsk befolkning på denne tida.

For Al-Idrisi var det selvsagt helt som det skulle være å fremstille verden med sør øverst. For oss er det uvant. Derfor brukes det av og til bevisst for å få oss til å se verden med nye øyne. Kartet til høyre
er hentet fra mitt eget Globalhistorisk Atlas. Det viser Akamenideriket, det første Perserriket, som dominerte området fra Libya og Nord-Hellas i vest til dagens Afghanistan og Pakistan i øst fra 550 - 330 før vår tidsregning. Akamenidene blir stort sett husket først og fremst som grekernes fiender plassert i utkanten av middelhavsverden. I sin egen verden var de selvsagt midtpunkt. Kanskje får en det bedre fram på denne måten? Skjønt sikker er jeg ikke.


Litteratur:
Brotton, Jerry 2012.,  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.


Dohrn-van Rossum, Gerhard 2006. "Al-Idrīsī and His World Map (1154)", sidene 193-198 i Seija Jalagin, Susanna Tavera, Andrew Dilley (red.)  World and Global History Research and Teaching. Pisa: Edizioni Plus


Miller K., Mappae Arabicae. Arabische Welt- und Länderkarten des 9.-13. Jahrhunderts in arabischer Ur- schrit, lateinischer Transkription und Übertragung in neuzeitliche Kartenskizzen, vol. VI, Stuttgart 1927 

Av Saba kom de konger tre?

De tre vise menn / hellige tre konger, her i en bysantinsk mosaikk fra
Ravenna i Nord-Italia. Foto: Nina Aldin Thue / Wikimedia Commons 

"Gull, røkels', myrra ofret de" fortsetter julesangen "Et barn er født i Betlehem". Teksten gjenforteller fortellingene om Jesu' fødsel i evangeliene etter Lukas og Matteus i Det nye testamentet. Passasjen disse verselinjene bygger på finner vi i Matteusevangeliet. Der er det ikke egentlig snakk om tre konger, men om "noen vismenn" (gresk: magoi), som kommer for å gjøre ære på det lille barnet.

Uavhengig av tro, vil de fleste i dag mene at dette ikke er en fortelling om hva som faktisk hendte, men en episode som bidrar til å skape et bilde av at det allerede fra fødselen av var noe helt spesielt med dette barnet. Hvis et slikt fortellergrep skulle fungere, må det imidlertid ha hatt resonans hos publikum samtiden. Matteus lar de tre vismennene bringe gaver av gull, røkelse og myrra til barnet. De to siste gavene knytter giverne direkte til det sørlige Arabia. Slik sett var det helt rimelig av forfatteren av middelaldersalmen som vår julesang bygger på, å knytte dem til kongeriket Saba, som lå i dagens Jemen.

Gull er dyrt og sjeldent, men sirkulerte over hele verden i antikken. Røkelse og myrra fikk man derimot bare fra landene rundt det sørlige Rødehav og Adenbukta. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som finnes naturlig i disse områdene, men som har vist seg nærmest umulig å dyrke andre steder. Disse stoffene ble brukt i medisin, kosmetikk og særlig som brennoffer i religionsutøvelse i den antikke verden. De var svært dyre, og derfor velegnede gaver for det spesielle barnet.

Boswellia Sacra (røkelse).
 Illustrasjon Köhlers Medizinalpflanzen (1898)
 / Wikimedia Commons

Saba var et av flere kongedømmer i det sørlige Arabia. Riket hadde senter i overgangen mellom de fruktbare fjellområdene i dagens Jemen og ørkenen som strekker seg inn i dagens Saudi-Arabia. Saba var den ledende staten i regionen fra cirka 700 før vår tidsregning og fram til første århundre før vår tidsregning

Kongedømmene i Sør-Arabia baserte seg dels på det produktive jordbruket i fjellområdene lengst sørvest i Arabia, hvor fjellene tømmer monsunvindene fra Det indiske hav for regn før de fortsetter inn i de svært regnfattige ørkenområdene lengre inn i landet, dels på kontroll med kunstvanningsanlegg i overgangen mellom fjell og ørken, men ikke minst på handel med røkelse og myrra. Lenge foregikk handelen med kamelkaravaner, som måtte legge ruten etter hvor de kunne få vann og beskyttelse. På slike steder kunne lokale herskere enkelt kreve inn avgifter. Kongene i Sør-Arabia ble fabelaktig rike på denne handelen, og det bidro til at romerne kalte området for Arabia Felix – ”Det lykkelige Arabia”. Fortellingen om de tre vismennene, som følger en stjerne for å finne stedet der Jesus ble født, er et ekko av kamelkaravanene som brukte stjernene på nattehimmelen til å holde retningen på den lange vegen mellom det sørlige Arabia og områdene i dagens Jordan, Israel og Palestina, hvor varene ble lastet om og overtatt av andre handelsfolk.

Rundt starten av vår tidsregning ser det ut til at sjøhandel ble viktigere, men det er få gode, naturlige havner i Sør-Arabia, og kongene ser ut til å ha klart å fortsette å holde kontrollen med den lukrative trafikken.  Saba, med senter i innlandet, ser ut til å ha blitt mindre viktig, og gikk etter hvert inn i kongedømmet Himyar, som kontrollerte den arabiske siden av stredet mellom Rødehavet og Adenbukta, og som eksisterte fram til Det nypersiske riket invaderte denne delen av Arabia, i 570 etter vår tidsregning. Kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen som konger av Saba.

De sørarabiske kongedømmene, som vi kjenner gjennom en rik arkeologisk arv, innskrifter på det sørarabiske skriftspråket, samt beskrivelser i greske og latinske tekster, hadde sin egen, særegne kultur, men ble også påvirket av den nære og langvarige kontakten med middelhavsområdet. I senantikken, cirka 200-650 etter vår tidsregning, var kristendom og jødedom viktige elementer i den ideologiske pakken som fulgte med handelen med Middelhavsområdet. Begge religioner fikk fotfeste i dagens Jemen.

I dag er det slik at selv om det er mulig å konvertere til Jødedommen, så er den vanligste måten å bli jøde på å være født av jødisk mor. I senantikken fantes det imidlertid også retninger innen religionen, som aktivt forsøkte å omvende ikke-troende. Disse hadde framgang i Himyar, og på et tidspunkt, vi vet ikke helt når, fikk de også støtte av kongemakten. Rundt år 520 ble Himyar angrepet av det kristne kongedømmet Aksum, som lå i dagens Etiopia og Eritrea. Invasjonen ble slått tilbake, men i kjølvannet av hendelsene satte en konge med navn Dû Nuwâs i gang forfølgelser av kristne, under påskudd av at de hadde støttet fienden. I byen Najran, lengst sør i dagens Saudi-Arabia, kom det til regelrette massakrer. Blant disse kristne var det også kjøpmenn fra Romerriket. Keiseren i Konstantinopel reagerte sterkt og ba kongen av Aksum om å gripe inn. Om det var utslagsgivende skal være usagt, men i 525 angrep aksumittene igjen, og denne gangen lyktes de. Fra 525 til 570, da Sør-Arabia kom under persisk styre, ble dagens Jemen styrt av kristne konger.

Illustrasjon: Paul Alan Yule /
Wikimedia Commons

Disse hendelsene var fram til nylig bare kjent gjennom kristne martyrfortellinger og kirkehistorier. Arkeologer fra Universitetet i Heidelberg, under ledelse av professor Paul Alan Yule,  har i flere år gravd ut Himyarenes gamle hovedstad, Zafar, i fjellene sør i Jemen, og nå har de blant annet funnet hundrevis av amforaer, transportkrukker, som ble produsert i Aqaba i dagens Jordan, og som antagelig har inneholdt vin. Mange av amforaene var merket med det kristne Chi-Rho symbolet, og kan kanskje ha inneholdt vin til kirkebruk. I fjor fant de også et spennende relieff, som viser en konge med krone etter etiopisk modell (venstre). Det fantes altså konger av Saba som tilbad Jesusbarnet, men først cirka 500 år etter det julesangen vil ha oss til å tro.