Spioner på kamelryggen

Denne posten ble først publisert på Aftenposten Viten

Slik ser det ut i Den syriske ørken, nord for Palmyra, Syria. Området er i dag gjenstand for hyppige kamper mellom IS og syriske regjeringsstyrker. Foto: Eivind Heldaas Seland

Ørkenområdene mellom Syria og Irak er blitt tilholdssted for terroristene i Den islamske staten, og står i sentrum for oppmerksomheten til verdens etterretningstjenester. De militante islamistene overvåkes ved hjelp av avlytting, droner og sosiale medier. For vel hundre år siden sendte også stormaktene sine beste agenter til området. Den gang var det kamelryggen som gjaldt, og prisen det stod om var landeveien til India og kontrollen over det vaklende Osmanske riket.

Områdene mellom Syria, Irak, Jordan og Saudi-Arabia kalles for Den syriske ørken. Gjennom tre tusen år var ørkenen tilholdssted for nomader som vandret mellom sommer og vinterbeite med flokker av sauer, geiter og kameler. Fram til etter første verdenskrig tilhørte området Det osmanske riket, men sultanen i Konstantinopel hadde liten reell makt i ørkenen, som var dominert av rivaliserende beduinstammer. Den syriske ørken var blant de siste hvite flekkene på kartet. Enkelte europeere hadde reist i området, men deres beskrivelser var lite brukbare i en periode da politisk, økonomisk og militær planlegging i økende grad ble basert på vitenskapelig kartlegging og beskrivelse av verden.

Det osmanske riket var fortsatt en stormakt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men hadde ikke klart å henge med i industrialiseringen. Riket hadde mistet de fleste besittelsene i Europa og Nord-Afrika, men sultanen hersket fortsatt over store områder i Midtøsten. I regjeringskontorene i London, Paris, Berlin, Wien og St. Petersburg forsøkte en å ha flere tanker i hodet på en gang. På den ene siden gjaldt det å ha et godt forhold til osmannerne, som i tillegg til fortsatt å råde over betydelig militærmakt også hadde stort behov for europeisk teknologi og ekspertise, og som satt på nøkkelen til viktige markeder for europeiske varer og investeringer. På den andre siden var det viktig å være i posisjon til å utvide egne besittelser dersom muligheten skulle by seg.

Oljeforekomstene i Arabia var ennå ikke kjent, men Den syriske ørken var interessant på flere måter. For det første var det korteste vei mellom Middelhavet og Persiabukta og mellom Europa og Asia. Gjennom århundrene hadde kamelkaravaner krysset området med tekstiler og krydder. I den nye tid var det jernbaner som gjaldt. For Storbritannia ville det være nyttig med en jernbane fra Egypt til Irak, som kunne korte transporten til India og lette tilgangen til områdene rundt Persiabukta, der britene hadde økonomiske og politiske interesser. Tyskerne samarbeidet med osmannerne om å bygge jernbane fra Konstantinopel til Bagdad, noe som ville gi tilgang de samme områdene uten å være avhengig av den britiskkontrollerte Suezkanalen. Alle parter var dessuten interesserte i å skape gode forbindelser med beduinstammene, både for trygt å kunne drive økonomisk virksomhet i regionen, og som mulige allierte i en framtidig konflikt. For å skaffe seg kunnskap og kontakter sponset stormaktene halvoffisielle ekspedisjoner til regionen. 

Osmannerne var selvsagt ikke glade for utenlandsk etterretningsvirksomhet. Det å reise trygt i disse områdene, og i tillegg skaffe verdifull informasjon og skape gode relasjoner, krevde dessuten helt spesiell språklig og kulturell kompetanse. Av den grunn skjedde etterretningsvirksomheten under dekke av, eller snarere sammen med arkeologiske, antropologiske og språkvitenskapelige undersøkelser. De reisende var dyktige vitenskapsfolk. I tillegg til at noen av dem fikk direkte innvirkning på Midtøstens senere historie, har arbeidene deres fortsatt stor verdi for forskere som arbeider med regionen i tidligere tider, fordi områdene de besøkte ikke lenger er tilgjengelige, samfunnene de studerte har forandret seg, og fornminnene de besøkte er ødelagt.

Arkeologer og etterretningsagenter

Den mest berømte av disse oppdagelsesreisende og spionene var Thomas Edward Lawrence (1888-1935), kjent blant annet fra memoarboken Visdommens syv søyler og storfilmen Lawrence of Arabia med Peter O’Toole i tittelrollen. Som ung reiste Lawrence til Syria og Palestina for å studere korsfarerborger. Det ble starten på et livslangt kjærlighetsforhold til Midtøsten. I årene som fulgte arbeidet han som arkeolog ved flere utgravninger i regionen. Da krigen kom i 1914 gjorde kompetansen på språk og landmåling at han havnet i etterretningstjenesten. Under det arabiske opprøret i 1916-18 var han en av de sentrale britiske forbindelsesoffiserene, som arbeidet med og ga råd til opprørerne. Etter krigen deltok han i fredsforhandlingene i Versailles, hvor han markerte seg som motstander av den fransk-britisk oppdelingen av Midtøsten og talsmann for etableringen av arabiske kongedømmer under britisk beskyttelse. Det blir av og til hevdet at situasjonen i Midtøsten ville blitt bedre dersom en hadde lyttet til Lawrence. Det er ikke sikkert det er riktig. Hans allierte fra den herskende Hashim-klanen i Mekka ble etter noen år satt inn som konger i Irak og Jordan. Familien har styrt Jordan med hard hånd og begrenset suksess. I Irak ble det arabiske og sunnimuslimske styret aldri populært, og den siste kongen ble avsatt i 1958. Lawrence taklet kjendistilværelsen etter krigen dårlig, ble svært skuffet over utfallet av forhandlingene i Versailles, og ville i dag kanskje ha blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Han døde i en motorsykkelulykke i 1935.

 

Hvis Lawrence hadde fått det som han ville hadde Midtøsten blitt delt mellom tre brødre fra dagens Saudi-Arabia under britisk ledelse. Det er ikke sikkert det hadde vært noen oppskrift på fred. Foto: National Archives / Wikimedia Commons.

Også tyskerne var aktive i dette spillet. Max von Oppenheim (1860-1946) er kanskje det fremste eksempelet på hvordan diplomati, spionasje, forskning, næringsvirksomhet og personlige interesser virket sammen. Han er avgjort den mørkeste figuren blant vitenskapsfolkene og spionene som virket i regionen, men også den mest sammensatte. Oppenheim studerte arabisk og bodde i lange perioder i Kairo, som han brukte som base for reiser blant annet i Den syriske ørken. Han var tilknyttet den tyske utenrikstjenesten, men fikk aldri den faste stillingen han drømte om. Selv fikk han antagelig aldri vite grunnen, men arkivene viser at problemet var hans jødiske bestefar. Han opererte også som agent for tyske selskaper, blant annet under planleggingen av Bagdad-banen, og virket helt på egen hånd som oppdagelsesreisende og arkeolog. I mange år før og etter første verdenskrig ledet han utgravningene av den viktige steinalderbosetningen Tal Halaf i det nordlige Syria. Han grunnla den flotte museumssamlingen i Aleppo, hvis skjebne nå er uviss på grunn av den pågående krigen i Syria. Også Oppenheim gikk i tjeneste for hjemlandet under første verdenskrig og ble sendt til Osmannerriket som politisk påvirkningsagent. Han agiterte kraftfullt for jihad, hellig krig mot briter, franskmenn og kristne i Midtøsten, og skal ha støttet folkemordet på armenerne som fant sted under krigen. Under andre verdenskrig presset han på for å få Hitler til å gi mer aktiv tysk støtte til antibritiske krefter i Midtøsten.

En viktig del av etterretningsvirksomheten bestod i å knytte gode forbindelser til lokale ledere. Max von Oppenheim i 1899. Foto: Wikimedia Commons.

 

Kvinnen som skapte Irak… 

Lawrence er kanskje mer berømt, men i 2015 kommer du til å høre mest om Gertrude Bell (1868-1926). Hun er tema for en fersk storfilm med Nicole Kidman i hovedrollen. Aristokraten Bell studerte historie ved universitetet i Oxford før hun la ut på en serie reiser i Europa og Asia. Hun ble spesielt glad i Midtøsten. Bell krysset Den syriske ørken flere ganger på i årene 1909-1914, og var særlig opptatt av ferdselsruter og arkeologiske minnesmerker. Dagbøkene som viser hvordan hun som enslig kvinne manøvrerte i det sterkt mannsdominerte, religiøse og konservative samfunnet er fascinerende lesning. Under krigen arbeidet hun som etterretningsoffiser i Bagdad. Rapportene Bell sendte til etterretningstjenesten og til Royal Geographic Society ble en viktig del av beslutningsgrunnlaget for de utskjelte grensene mellom Syria, Jordan og Irak, som ble fastlagt av de britiske og franske diplomatene Sykes og Picot i 1916. Grensene er slett ikke er så vilkårlige som mange moderne kommentatorer vil ha det til, men følger stammeområder og næringsmønstre i ørkenen. Dette har gitt henne tilnavnet ”kvinnen som skapte Irak”. Etter krigen ble Bell Iraks første riksantikvar og grunnla nasjonalmuseet i Bagdad.

…og mannen som aldri fikk sjansen

Storbritannia og Tyskland var bare to av stormaktene som konkurrerte om etterretningsinformasjon og innflytelse i denne delen av verden. Alois Musil (1868-1944) ble født i den tsjekkiske delen av det Habsburgske riket og studerte teologi og orientalske språk. Interessen for arkeologi og bibelhistorie fikk ham til å lære arabisk og brakte ham ut i ørkenen. Det ble starten på 21 000 kilometer på heste- og kamelryggen. Musils interesse skiftet etter hvert i retning av språk og antropologi, men han drev også etterretningsvirksomhet. Dagbøkene hans viser hvordan han time for time, dag for dag, nøyaktig målte himmelretningen og avstanden han tilbakela ved hjelp av kompass og klokke, opplysninger som ga grunnlag for å tegne kart som kunne legge forholdene til rette for senere økonomisk utnyttelse og militære aktiviteter i ørkenen. Under første verdenskrig ble han sendt som utsending til de arabiske stammene, som motstykke til Bell og Lawrence og supplement til Oppenheims arbeid med tyrkerne. Dessverre vet vi lite om hva Musil faktisk foretok seg under krigen, fordi han var på den tapende siden og aldri selv fortalte om dette. Til sammen skrev han imidlertid 50 bøker, som fortsatt er verdifulle, særlig for nedtegnelsene av arabiske sagn, eventyr, sanger, dikt og skikker, som ikke er kjent fra andre steder.

Lawrence og Bell fikk varig innflytelse på Midtøstens historie og ble hyllet som helter. Oppenheim og Musil arbeidet under tilsvarende forhold, og dersom krigen hadde gått annerledes ville de spilt tilsvarende roller. Isteden huskes de for sitt vitenskapelige pionerarbeid. Til felles har de fire at deres egne nedtegnelser ikke er preget av heltefortellingene andre laget om dem, men av hverdagslige opplevelser av frost, tørst, sult, slit, savn og tidvis frykt, som imidlertid langt overgås av dyp nysgjerrighet, respekt og beundring for mennesker, natur og historie i områdene de utforsket.  

Den syriske ørken grenser til områdene som en gang huset verdens eldste sivilisasjoner. Gjennom flere tusen år var området navet som knyttet Asia sammen med Europa. Lawrence, Oppenheim, Bell og Musil var ute etter å svare på de store spørsmålene rundt opprinnelsen til vår kultur. Før og under første verdenskrig forsto stormaktene at den som kontrollerte ørkenen også kontrollerte områdene rundt. Slik ble kulturforskerne viktige aktører i det storpolitiske spillet. Drøyt hundre år senere vender verdens etterretningstjeneste på nytt øynene mot regionen. På samme måte som sist viser det seg at de som bor i ørkenen har sine egne interesser og planer, ofte i konflikt med statsmaktene rundt dem, og uavhengig av stormaktene i andre deler av verden.

Derfor frykter de bilder

Fra videoen som viste raseringen av museet i Mosul. Skjermbilde fra Youtube. Videoen er nå fjernet.

Når IS vandaliserer kulturminner i Nord-Irak går de inn i en lang og lite ærefull historisk tradisjon for å ødelegge bilder, men ugjerningene deres har helt konkrete konsekvenser og ofre i dagens verden.

For noen uker siden kunne vi se videoen av smilende islamister, som gikk løs på flere tusen år gamle statuer og relieffer i Mosul i Nord-Irak, og ved ruinene av byen Ninive med slegge og slagbor. Noen av gjenstandene var verdiløse kopier i gips, men andre var uerstattelige i ordets rette forstand. De er tapt for alltid. Noen dager senere kom meldingene om at bulldosere hadde satt kursen mot oldtidsbyen Hatra i ørkenen mellom elvene Tigris og Eufrat. I skrivende stund vet vi ennå ikke hva vandalene utrettet der, men det er liten grunn til å tro at vi har gode nyheter i vente, og vi kan regne med at ødeleggelsene er veldokumentert på film også denne gangen. IS’ vandalisme er religiøst begrunnet, men har sterke ideologiske og politiske dimensjoner og konsekvenser.

Religiøse billedforbud

Det er lang tradisjon for religiøse billedforbud, og for å ødelegge bilder av konkurrerende guddommer. Praksisen, kjent som ikonoklasme fra det greske ordet for billedknuser, er ikke begrenset til islam, men er også kjent blant annet fra jødedommens og kristendommens historie, og en lang rekke andre sammenhenger. To eksempler som tør være kjent fra hjemlig historie er Olav den helliges rasering av hedenske kultbilder på 1000-tallet, og den utbredte, men heldigvis ikke konsekvente overmalingen og ødeleggelsen av katolsk kirkekunst i kongeriket Danmark-Norge etter reformasjonen.

IS rettferdiggjør sine ødeleggelser med eksempelet fra profeten Mohammed, som etter tradisjonen skal ha fjernet gudebilder fra helligdommen Kaba i Mekka. Det er grunn til å tro at begrunnelsen er pragmatisk. Rapporter fra amerikanske Syrian Heritage Initiative, som samler dokumentasjon om ødeleggelsen av kulturminner i Syria og Irak, videreformidler i alle fall meldinger om at IS er involvert i og skattlegger ulovlige utgravninger og handel med stjålne antikviteter. Antagelig er det først og fremst det som er for stort, tungt eller berømt til å selges som blir ødelagt. Begrunnelsen for å ødelegge kulturminner er kan hende religiøs, men det blir feil å legge ansvaret for det som skjer på religion. Syrias og Iraks førislamske kulturarv har overlevd nesten 1 400 år med muslimsk styre og 1 000 år med muslimsk befolkningsmajoritet.

Historie, identitet og minoriteter

IS har også ødelagt sjiaislamske helligdommer og bibliotek tilhørende kristne institusjoner i Mosul. Mer enn religion handler dette om å utslette andre former for identitet enn den IS står for. Kulturminnene i Nord Irak forteller om andre tider og andre samfunn, som ikke har plass i Den islamske staten. I Vesten har en sett på Mesopotamia som utgangspunktet for vår felles sivilisasjon. Den moderne irakiske staten har brukt den historiske og arkeologiske arven til å skape en nasjonal identitet som går på tvers av religion, stamme og etnisitet. Minoritetsgrupper, som Iraks assyriske kristne, har knyttet seg direkte til den førislamske historien for å fortelle hvem de er og hvor de kommer fra, og er særlig utsatte for det kulturminnevernere har karakterisert som et kulturelt folkemord. Det IS gjør ved å forsøke å fjerne andre tradisjoner enn den sunniislamske er å nekte andre grupper del i eget land og egen historie.

Slik har IS opptreden også andre paralleller enn religiøs billedstorming. Forsøket på å fjerne deler av historien ved å fjerne minnet om den kjenner vi både fra romernes praksis med å fjerne innskrifter og statuer av upopulære keisere etter deres død, og fra sovjetledernes retusjering av fotografier slik at tidligere kamerater som var falt i unåde ikke skulle bli husket. Det går også en rett linje fra nazistenes bokbål på 1930-tallet via Kinas kulturrevolusjon, til brenningen av samlingene i Mosuls biblioteker og arkiver.

De første kalifene ødela ikke kulturarven i områdene de styrte, men hyret de beste kristne håndverkerne til å utsmykke palassene og moskeene sine. Iraks og Syrias multikulturelle, førislamske, kristne og sjiaislamske kulturarv er en direkte trussel mot terroristenes totalitære samfunnsvisjon. Den viser at kalifatet de vil gjenopprette aldri eksisterte slik de ser det for seg. Derfor frykter de bilder.

Dette ødela IS i Mosul-museet

Tegning av vokterne ved Nergal-porten i Ninive. Fredric C. Cooper cirka 1840. © The Trustees of the British Museum

I går dukket det opp en video på nettet, som viser hvordan islamister vandaliserer skulpturer i museet i Mosul i Nord-Irak og ved ruinene av oldtidsbyen Ninive, som ligger like i nærheten. Reaksjonene fra museumsfolk og oldtidsforskere verden over er sjokk og sorg. Det er vanskelig å la seg sjokkere av nyheter fra Syria og Irak om dagen, og tap av menneskeliv er mer alvorlig enn ødelagte fortidsminner. Likevel gjør det vondt å se vandalene gå løs på 2000-3000 år gamle skulpturer med slegge og slagbor. Videoen jeg så i går er fjernet fra Youtube, men de som orker kan sikkert fortsatt finne den på nettet, og stillbilder ligger i mange nettaviser i tillegg til dem i denne posten. Videoen er imidlertid bare trist, mens mye av det som ble ødelagt var vakkert og verdifullt. Hva var det vi som aldri har hatt sjansen til å besøke museet i Mosul nå aldri kommer til å få se?

Islamister knuser det jeg tror er en gipskopi av en statue fra
Hatra. Flere av de ødelagte gjenstandene var originale.
Skjermbilde fra Youtube

Noe av det som ble ødelagt var avstøpninger i gips, men andre gjenstander var originale og uerstattelige. Flere av skulpturene og reliefene i museet i Mosul kom fra oldtidsbyen Hatra, som blomstret i ørkenen i Mellom-Irak på 100- og 200-tallet. Hatra lå i grenseområdet mellom Romerriket i vest og parterriket i øst. Byen ser ut til å ha blitt bygd opp av nomadestammer som hadde tjent gode penger på handelen med silke og krydder mellom øst og vest. Kunsten fra byen er tydelig inspirert både av romerske og av persiske tradisjoner, og har likhetstrekk med stilen som utviklet seg i den syriske byen Palmyra, men har også en del trekk som en ikke kjenner fra noen andre steder. Kunsten fra Hatra er sårbar, fordi det er lite av den, og fordi det meste av den finnes i Irak, hvor det har vært vanskelig for utenlandske forskere å få tilgang helt siden den første gulfkrigen i 1991. Lucinda Dirven ved Universitetet i Amsterdam arbeider med en bok om Hatra, basert blant annet på samlingen i Mosul, som har fått en sørgelig aktualitet som følge av hærverket i museet. Selve ruinbyen Hatra ligger forøvrig også i IS-kontrollert område, og det er vel liten grunn til å tro at det står bedre til med de skulpturene som var bevart på stedet.

Her ødelegges skulpturen ved Nergal-porten i Ninive.
Skjermbilde fra Youtube.

Andre gjenkjennelige gjenstander i videoen var nyassyriske reliefer fra oldtidsbyen Ninive, som ligger rett på andre siden av Tigris-elva for Mosul. Ninive var hovedstaden i Det ny-assyriske riket, som dominerte store deler av Midtøsten fra 900- til 600-tallet før vår tidsregning. Deler av videoen er også spilt inn ved ruinene av Ninive, hvor vandalene dokumenterer ødeleggelsen sin av en skulptur som en gang voktet en av byens porter, kjent som Nergal-porten. Skulpturen (se også tegning øverst), pryder også de irakiske 500-dinar sedlene, og slik sett går islamistene også løs på et viktig irakisk nasjonalsymbol.

Begrunnelsen for å ødelegge den irakiske kulturarven er religiøs. Deler av islamsk tradisjon legger ned forbud mot å avbilde levende vesener, og bilder av guder er selvsagt ekstra ille. Også kristne og jødiske retninger har praktisert billedforbud og vandalisert kunstgjenstander til ulike tider. Det som skjer nå har imidlertid mest med IS å gjøre. Gjenstandene i Mosul har overlevd 1400 år med islam i Irak, og både i Irak, Tyrkia, Syria og andre muslimske land har førislamsk historie vært brukt aktivt i nasjonsbygging og blitt tatt godt vare på. Heller enn religion handler både dette og den usannsynlig brutale behandlingen av fanger, motstandere og minoritetsgrupper som IS står for om å ville skremme og sjokkere. Ironisk nok var assyrerne mestre i det samme. Reliefene som ødelagt i Mosul viser seiersrike assyriske felttog og massakrer på overvunne fiender. Assyrerne gjorde seg forhatt av sine omgivelser, og Ninive ble jevnet med jorden i 612 før vår tidsregning. Islamistene i IS er først og fremst ute etter å sjokkere, men oppnår forhåpentligvis først og fremst å provosere.

Tilbake til start: på tvers av Irak og Syrias ørkengrenser

ISIS inntog i Irak speiler regionens historiske mønstre for kontakt og kontroll

av Magnus Halsnes og Eivind Heldaas Seland

Denne posten er publisert i lett redigert form i Bergens Tidende 20.07.2014.

Grensevollen mellom Irak og Syria. Bilde: Faksimile fra Twitter.

I dagene etter 10. juni gikk en billedserie av en bulldoser som slår en bresje i en jordvoll langs grensen mellom Syria og Irak sin seiersgang på sosiale medier og i nettavisene. Bulldoseren er omgitt av krigere med svarte flagg og automatvåpen. Bildene ble først publisert med vignetten «her knuses Sykes-Picot-grensen», en referanse til Storbritannia og Frankrikes avtale fra mai 1916 om oppdeling av Det osmanske riket.

Den voldsomme fremgangen til islamistiske ISIS/ISIL og spredningen av konflikten i Syria til Irak kom som en overraskelse på mange, men konflikten faller inn i gamle mønstre for kontakt og kontroll i denne regionen. Kommentatorer forklarer gjerne konflikten i både Syria og Irak ut fra sekterisk-etniske skillelinjer: Sunniarabere står mot shiaer og kurdere i Irak og mot kristne og alawier i Syria. Sunniaraberne har blitt stengt ute fra maktposisjoner i begge land. Ved siden av disse forskjellene finner man imidlertid også andre variabler, og da spesielt stammetilhørighet. Under borgerkrigen i Syria og konflikten i Irak har stammene valgt side, og sluttet seg til både regjeringsstyrker og ulike deler av opprørsbevegelsene, inkludert ISIS.

Mellom åker og ørkensand
Sonen ISIS nå har tatt kontroll over ligger på grensen mellom land hvor det er nok nedbør til å drive jordbruk og områder der det er for tørt. Tvers gjennom renner Eufrat-elva, som brukes til kunstvanning av åkre langs elvebredden. Ørkenområdet mellom Syria og Irak har vært tilholdssted for kamelnomader i nesten tre tusen år. Om vinteren, da regnet farget ørkenen lysegrønn, gresset kamelene dypt i grenseområdene mellom dagens Saudi-Arabia, Jordan og Irak. Om sommeren vandret folk og dyr til det nordlige Syria og Irak, hvor vannkildene var flere og dyrene kunne beite på stubbmarka etter at kornet var slått. De osmanske guvernørene i Damaskus, Aleppo, Mosul, Bagdad og Basra, som styrte i området fra 1500-tallet og fram til 1918, hadde svært begrenset kontroll med hva som foregikk i ørkenområdene. Folk i dette statsløse rommet organiserte seg i stammer ut fra reelle og opplevde bånd basert på avstamning og slektskap.

Fra 1920-tallet endret dette seg gradvis. Lastebiler kunne frakte vann til dyrene i ørkenen eller raskt flytte småfe til der beitet var best. På den måten kunne man produsere sauekjøtt for salg i byene i områder som tidligere hadde vært kamelnomadenes territorium. Etableringen av statsgrenser i Midtøsten i kjølvannet av Sykes-Picot-traktaten førte i første omgang til skattlegging av beiterettigheter. Etter andre verdenskrig ble grensene fysisk stengt og passering strengt regulert. Til sammen ødela dette grunnlaget for eldgammel levemåter og samhandlingsmønstre. Det gjorde også at mennesker som tidligere hadde hørt til samme stammegrupper nå var blitt borgere i ulike nasjonalstater. Både i Syria og Irak endte tidligere velstående og mektige kamelnomader som fattige og politisk marginaliserte grupper.

Flyktige grenser
Sykes-Picot-avtalen ble inngått under krigen, før noen av partene hadde militær kontroll over regionen. Etter fredsslutningen var det bare britiske og arabiske styrker på bakken, ingen franske. Provinsen som ISIS nylig tok over, skulle ifølge avtalen være en del av franskmennenes innflytelsessone i Syria, men britiske styrker gikk inn og tok kontroll over Mosul etter krigens slutt. Frankrike gikk med på dette, men regionens status forble likevel uklar i mange år. Avtaler, oljeressurser, geografi, historie og stammepolitikk spilte en sentral rolle. Storbritannia inngikk en avtale med det kortvarige arabiske kongedømmet i Syria (1918–1920) der en grense mellom Irak og Syria ble trukket opp. Tyrkia mente at Mosul var en viktig del av deres nye stat.
Folkeforbundet ble satt på saken. Mosul var en multikulturell by der ulike etniske, språklige og religiøse grupper levde sammen. Regionens tilhørighet skulle bestemmes av innbyggerne, men det var vanskelig å finne en tydelig enighet om noe. Til slutt ble det bestemt å la Mosul være en del av Irak, siden britenes forslag til grense ble sett på som den mest fornuftig, strategisk sett. Provinsen ble ikke formelt del av Irak før i 1926, åtte år etter første verdenskrig.

Grensene som til slutt kom på plass endret handelsmønstrene i regionen til fordel for de nye hovedstedene i hvert land. Handelspartnere befant seg brått i hver sine stater. Nye grenser førte med seg tollbarrierer, og ørkenbefolkningen mistet muligheten til ekstrainntekter fra utleie av kameler som lastedyr. I Mosul førte de nye, faste statsgrenser til at handelsmenn ble smuglere og arbeidere ble flyktninger.

Tradisjonelle stammeområder og moderne statsdannelser. Kart: Eivind Heldaas Seland. Kartdata (c) ESRI 2014.

Standhaftige stammestrukturer
Da grensen mellom Syria og Mosul/Irak ble forslått i 1919, var en av innvendingene at det kom til å dele noen av nomadestammene to, der deler av stammen havnet i Irak mens den andre delen havnet i Syria. Resultatene av dette blir synlige i dag. Folk har ikke glemt at disse områdene tidligere hørte sammen, og når statsinstitusjonene knaker i sammenføyningene får andre sosiale bånd fornyet betydning. Den syriske antropologen Haian Dukhan ved St Andrews-universitetet i Skottland, har for eksempel vist hvordan stammetilhørighet på ny har blitt en faktor i den syriske borgerkrigen, hvor tidligere nomadestammer tar parti for den ene eller andre siden, og menn fra Saudi-Arabia og Irak  reiser til Syria for å slåss med sine stammefeller. Det blir rapportert at store deler av stammene Shammar og Anezeh, som fikk områdene sine delt i kjølvannet av første verdenskrig, nå har sluttet seg til ISIS. Dette var de største stammene blant kamelnomadene i området, som hadde stor kontroll over ørkenområdene flere hundre år før de nye grensene ble lagt.

Det vi ser i Syria og Irak nå er at selv om dagens jihadister kommer fra mange land og ulike bakgrunner, kan de forholde seg til og koble seg opp mot slike tradisjonelle maktstrukturer og samhandlingsmønstre, som har fortsatt å eksistere på tvers av moderne grenser. Dette gir deler av bakgrunnen for å forstå hvordan de kan operere over store avstander og i ulike land, og hvorfor konflikten i Syria så lett kan spre seg til andre land i regionen. Det understreker også at det blir for enkelt å forklare konflikten ut fra sekteriske skillelinjer slik mange kommentatorer gjør i dag.


Fakta

• Den enpuklede kamelen (dromedaren) ble husdyr for om lag 3000 år siden. Den la grunnlaget for at nomader kunne ta i bruk Den syriske ørken og andre ørkenområder i Midtøsten og Nord-Afrika.
• Nomader er folk som følger husdyrene sine på vandring, og derfor skifter stadig bosted. Dagens nomader i Midtøsten kalles beduiner.
• Tradisjonelt levde beduinene i stammer. En stamme er en ikke-sentralisert politisk enhet basert på opplevelsen av felles avstamning.
• Områdene rundt Den syriske ørken var styrt av Det osmanske riket fra 1534–1918. Ørkenområdene ble i praksis kontrollert av beduinstammer.
• Sykes-Picot avtalen fra 1916 delte området i en fransk og en engelsk interessesfære. De nye makthaverne tok også kontroll over ørkenområdene.
• Etter andre verdenskrig ble det strengere grensekontroll og vanskeligere for beduinene å krysse grensene.  Flere års tørke sist på 1950-tallet førte til sterk nedgang i kamelbestanden.
• I dag er de fleste beduinene enten blitt bofaste eller har gått over til sauehold. Bevisstheten om stammetilhørighet lever videre og har fått ny betydning under konfliktene i Syria og Irak.
• ISIS står for Den islamske staten i Irak og Syria. Selv bruker de betegnelsen al-Sham, som er et annet navn på Syria. På norsk oversettes dette av og til med Levanten, derfor kalles bevegelsen også ISIL. Nylig skiftet den navn til "Den islamske staten" – IS.

Originalkartet som fulgte Sykes-Picot avtalen som vedlegg. Bilde: National Archives / Wikipedia

Sideblikk: Sykes-Picot, Et brudd med tidsånden

I en tid da ideen om nasjonal selvråderett – hver nasjon sin stat – var en del av tidsånden, ble Sykes-Picot-avtalen et symbol på arrogant imperialisme. Sittende langt borte ble briten Mark Sykes og franske diplomaten François Georges-Picot i all hemmelighet enige om hvordan deler av Midtøsten skulle fordeles mellom deres respektive hjemland.

Frankrike skulle få direkte styre langs den syriske kysten og langt inn i dagens Tyrkia, mens store deler av dagens Syria, inkludert Mosul-provinsen, skulle legges under indirekte styre. Britene skulle på sin side få direkte kontroll over Bagdad og Basra i dagens Irak, og en liten enklave bestående av Haifa og Acre i dagens Israel Ørkenområdet mellom disse, der de ønsket å bygge en jernbane, skulle være britisk interessesfære. Deler av Palestina skulle være underlagt internasjonal administrasjon.

Mens noen områder skulle styres direkte av stormaktene, var andre såkalte interessesfærer, der en eller flere arabiske stater kunne få eksistere. Med unntak av deler av dagens Syria og Mosul var dette snakk om lite tilgjengelige ørkenområder. Det skulle heller ikke være noen innenlands tollbarriere mellom franske og britiske områder.

Avtalen forble ikke hemmelig lenge. Da bolsjevikene tok over i Russland i 1917, fant de avtalen og publiserte den. Avtalen var en av tre delvis overlappende avtaler britene gjorde seg under første verdenskrig for å sikre seg allierte.

Sykes-Picot-avtalen ble aldri implementert i sin helhet, men ble likevel utgangspunkt for de moderne grensene. Slik har traktaten blitt et symbol på regionens «unaturlige» oppdeling, og dens død er spådd flere ganger. Med inntoget i Irak og den tilsynelatende oppløsningen av én grense, har ISIS kommet nærmere enn noen noensinne. Imperiegrenser dør likevel sakte. Området som ISIS nå har tatt kontroll over, Mosul, er det som opprinnelig var lovet til Frankrike. Fremfor å knuse en grense, gjenskaper de kanskje bare en av dem som ble foreslått i den opprinnelige avtalen.

Magnus Halsnes er førstekonsulent ved Universitet i Bergen og redaktør for tidsskriftet Replikk. Eivind Heldaas Seland arbeider som forsker ved Universitetet i Bergen. Følg Magnus på @MagnusHalsnes