Derfor frykter de bilder

Fra videoen som viste raseringen av museet i Mosul. Skjermbilde fra Youtube. Videoen er nå fjernet.

Når IS vandaliserer kulturminner i Nord-Irak går de inn i en lang og lite ærefull historisk tradisjon for å ødelegge bilder, men ugjerningene deres har helt konkrete konsekvenser og ofre i dagens verden.

For noen uker siden kunne vi se videoen av smilende islamister, som gikk løs på flere tusen år gamle statuer og relieffer i Mosul i Nord-Irak, og ved ruinene av byen Ninive med slegge og slagbor. Noen av gjenstandene var verdiløse kopier i gips, men andre var uerstattelige i ordets rette forstand. De er tapt for alltid. Noen dager senere kom meldingene om at bulldosere hadde satt kursen mot oldtidsbyen Hatra i ørkenen mellom elvene Tigris og Eufrat. I skrivende stund vet vi ennå ikke hva vandalene utrettet der, men det er liten grunn til å tro at vi har gode nyheter i vente, og vi kan regne med at ødeleggelsene er veldokumentert på film også denne gangen. IS’ vandalisme er religiøst begrunnet, men har sterke ideologiske og politiske dimensjoner og konsekvenser.

Religiøse billedforbud

Det er lang tradisjon for religiøse billedforbud, og for å ødelegge bilder av konkurrerende guddommer. Praksisen, kjent som ikonoklasme fra det greske ordet for billedknuser, er ikke begrenset til islam, men er også kjent blant annet fra jødedommens og kristendommens historie, og en lang rekke andre sammenhenger. To eksempler som tør være kjent fra hjemlig historie er Olav den helliges rasering av hedenske kultbilder på 1000-tallet, og den utbredte, men heldigvis ikke konsekvente overmalingen og ødeleggelsen av katolsk kirkekunst i kongeriket Danmark-Norge etter reformasjonen.

IS rettferdiggjør sine ødeleggelser med eksempelet fra profeten Mohammed, som etter tradisjonen skal ha fjernet gudebilder fra helligdommen Kaba i Mekka. Det er grunn til å tro at begrunnelsen er pragmatisk. Rapporter fra amerikanske Syrian Heritage Initiative, som samler dokumentasjon om ødeleggelsen av kulturminner i Syria og Irak, videreformidler i alle fall meldinger om at IS er involvert i og skattlegger ulovlige utgravninger og handel med stjålne antikviteter. Antagelig er det først og fremst det som er for stort, tungt eller berømt til å selges som blir ødelagt. Begrunnelsen for å ødelegge kulturminner er kan hende religiøs, men det blir feil å legge ansvaret for det som skjer på religion. Syrias og Iraks førislamske kulturarv har overlevd nesten 1 400 år med muslimsk styre og 1 000 år med muslimsk befolkningsmajoritet.

Historie, identitet og minoriteter

IS har også ødelagt sjiaislamske helligdommer og bibliotek tilhørende kristne institusjoner i Mosul. Mer enn religion handler dette om å utslette andre former for identitet enn den IS står for. Kulturminnene i Nord Irak forteller om andre tider og andre samfunn, som ikke har plass i Den islamske staten. I Vesten har en sett på Mesopotamia som utgangspunktet for vår felles sivilisasjon. Den moderne irakiske staten har brukt den historiske og arkeologiske arven til å skape en nasjonal identitet som går på tvers av religion, stamme og etnisitet. Minoritetsgrupper, som Iraks assyriske kristne, har knyttet seg direkte til den førislamske historien for å fortelle hvem de er og hvor de kommer fra, og er særlig utsatte for det kulturminnevernere har karakterisert som et kulturelt folkemord. Det IS gjør ved å forsøke å fjerne andre tradisjoner enn den sunniislamske er å nekte andre grupper del i eget land og egen historie.

Slik har IS opptreden også andre paralleller enn religiøs billedstorming. Forsøket på å fjerne deler av historien ved å fjerne minnet om den kjenner vi både fra romernes praksis med å fjerne innskrifter og statuer av upopulære keisere etter deres død, og fra sovjetledernes retusjering av fotografier slik at tidligere kamerater som var falt i unåde ikke skulle bli husket. Det går også en rett linje fra nazistenes bokbål på 1930-tallet via Kinas kulturrevolusjon, til brenningen av samlingene i Mosuls biblioteker og arkiver.

De første kalifene ødela ikke kulturarven i områdene de styrte, men hyret de beste kristne håndverkerne til å utsmykke palassene og moskeene sine. Iraks og Syrias multikulturelle, førislamske, kristne og sjiaislamske kulturarv er en direkte trussel mot terroristenes totalitære samfunnsvisjon. Den viser at kalifatet de vil gjenopprette aldri eksisterte slik de ser det for seg. Derfor frykter de bilder.

Dette ødela IS i Mosul-museet

Tegning av vokterne ved Nergal-porten i Ninive. Fredric C. Cooper cirka 1840. © The Trustees of the British Museum

I går dukket det opp en video på nettet, som viser hvordan islamister vandaliserer skulpturer i museet i Mosul i Nord-Irak og ved ruinene av oldtidsbyen Ninive, som ligger like i nærheten. Reaksjonene fra museumsfolk og oldtidsforskere verden over er sjokk og sorg. Det er vanskelig å la seg sjokkere av nyheter fra Syria og Irak om dagen, og tap av menneskeliv er mer alvorlig enn ødelagte fortidsminner. Likevel gjør det vondt å se vandalene gå løs på 2000-3000 år gamle skulpturer med slegge og slagbor. Videoen jeg så i går er fjernet fra Youtube, men de som orker kan sikkert fortsatt finne den på nettet, og stillbilder ligger i mange nettaviser i tillegg til dem i denne posten. Videoen er imidlertid bare trist, mens mye av det som ble ødelagt var vakkert og verdifullt. Hva var det vi som aldri har hatt sjansen til å besøke museet i Mosul nå aldri kommer til å få se?

Islamister knuser det jeg tror er en gipskopi av en statue fra
Hatra. Flere av de ødelagte gjenstandene var originale.
Skjermbilde fra Youtube

Noe av det som ble ødelagt var avstøpninger i gips, men andre gjenstander var originale og uerstattelige. Flere av skulpturene og reliefene i museet i Mosul kom fra oldtidsbyen Hatra, som blomstret i ørkenen i Mellom-Irak på 100- og 200-tallet. Hatra lå i grenseområdet mellom Romerriket i vest og parterriket i øst. Byen ser ut til å ha blitt bygd opp av nomadestammer som hadde tjent gode penger på handelen med silke og krydder mellom øst og vest. Kunsten fra byen er tydelig inspirert både av romerske og av persiske tradisjoner, og har likhetstrekk med stilen som utviklet seg i den syriske byen Palmyra, men har også en del trekk som en ikke kjenner fra noen andre steder. Kunsten fra Hatra er sårbar, fordi det er lite av den, og fordi det meste av den finnes i Irak, hvor det har vært vanskelig for utenlandske forskere å få tilgang helt siden den første gulfkrigen i 1991. Lucinda Dirven ved Universitetet i Amsterdam arbeider med en bok om Hatra, basert blant annet på samlingen i Mosul, som har fått en sørgelig aktualitet som følge av hærverket i museet. Selve ruinbyen Hatra ligger forøvrig også i IS-kontrollert område, og det er vel liten grunn til å tro at det står bedre til med de skulpturene som var bevart på stedet.

Her ødelegges skulpturen ved Nergal-porten i Ninive.
Skjermbilde fra Youtube.

Andre gjenkjennelige gjenstander i videoen var nyassyriske reliefer fra oldtidsbyen Ninive, som ligger rett på andre siden av Tigris-elva for Mosul. Ninive var hovedstaden i Det ny-assyriske riket, som dominerte store deler av Midtøsten fra 900- til 600-tallet før vår tidsregning. Deler av videoen er også spilt inn ved ruinene av Ninive, hvor vandalene dokumenterer ødeleggelsen sin av en skulptur som en gang voktet en av byens porter, kjent som Nergal-porten. Skulpturen (se også tegning øverst), pryder også de irakiske 500-dinar sedlene, og slik sett går islamistene også løs på et viktig irakisk nasjonalsymbol.

Begrunnelsen for å ødelegge den irakiske kulturarven er religiøs. Deler av islamsk tradisjon legger ned forbud mot å avbilde levende vesener, og bilder av guder er selvsagt ekstra ille. Også kristne og jødiske retninger har praktisert billedforbud og vandalisert kunstgjenstander til ulike tider. Det som skjer nå har imidlertid mest med IS å gjøre. Gjenstandene i Mosul har overlevd 1400 år med islam i Irak, og både i Irak, Tyrkia, Syria og andre muslimske land har førislamsk historie vært brukt aktivt i nasjonsbygging og blitt tatt godt vare på. Heller enn religion handler både dette og den usannsynlig brutale behandlingen av fanger, motstandere og minoritetsgrupper som IS står for om å ville skremme og sjokkere. Ironisk nok var assyrerne mestre i det samme. Reliefene som ødelagt i Mosul viser seiersrike assyriske felttog og massakrer på overvunne fiender. Assyrerne gjorde seg forhatt av sine omgivelser, og Ninive ble jevnet med jorden i 612 før vår tidsregning. Islamistene i IS er først og fremst ute etter å sjokkere, men oppnår forhåpentligvis først og fremst å provosere.

Krig, fred, vald og islam

Individet må gi avkall på personleg fridom for å leve i relativ tryggleik: Tittelbladet til Thomas Hobbes' Leviathan (1651), bilde: Wikimedia

I Dag og Tid 3. Oktober, og igjen i Verdibørsen på NRK P2 18. Oktober spør journalist og forfattar Halvor Tjønn om det er tilfeldig at dei fleste væpna konfliktane i dag er i eller i kring islamske land. Eg er samd med Tjønn i at det knapt er  tilfeldig, og at spørsmålet er blant dei viktigaste for oss som gjerne vil forstå kva som skjer i verda i dag, men i motsetning til Tjønn trur eg ikkje at nokre krigerske vers i Koranen bidreg til å forklare situasjonen.

Tjønns kommentar tek utgangspunkt i dei mange og blodige konfliktane som herjar i Midtausten og Nord-Afrika. Han peiker mellom anna på svake og umodne nasjonalstatar, vektlegging av islamsk fellesskap på tvers av statsgrensene framfør nasjonal tilknyting, manglande teknologisk og økonomisk utvikling, samt mislukka vestleg innblanding. Så langt følgjer eg han i det meste. Vidare legg Tjønn vekt på det såkalla sverdverset i Koranen (sure 9 vers 5), der dei truande blir pålagde å ta livet av avgudsdyrkarar. Som Tjønn peikar på held også andre religionar seg med svært valdelege heilage tekstar, men Tjønn viser til manglande vilje til å diskutere eller ta oppgjer med vanskelege sider ved eigen religion som eit kjennemerke ved islam. Dette knyter han igjen til den moderne historia av religiøst legitimert vald i deler av den islamske verda. Tjønn har sjølvsagt rett i at islam vert brukt i stort monn for å legitimere valdshandlingar, men eg trur ikkje at religionen ligg bak dei fleste konfliktane i en islamske verda.

Slik eg les Tjønns kommentar kjem han inn på to spørsmål. Det eine er kvifor det oppstår krig og konflikt. Det andre er kvifor det er så mykje av dette i Midtausten i vår eiga tid. Denne responsen tar utgangspunkt i det første, som eg er opptatt av i mi eiga forsking. Det har sjølvsagt òg relevans for det andre, som eg er opptatt av i det eg har reist og arbeida i Midtausten i fredelegare tider.


Verst av alt er utryggleik

Bilde: Amazon.com

I boka Violence and Social Order (2009) slår historikaren, økonomen og nobelprisvinnaren Douglass C. North og kollegaane hans John J. Wallis og Barry Weingast fast at det grunnleggande problemet alle samfunn står overfor er å handtere vald. Dette er ikkje ein original observasjon, men kan sporast direkte tilbake i alle fall til Thomas Hobbes’ Leviathan (1651). Hobbes skildrar den statslause naturtilstanden som ein krig der alle står mot alle, og der menneskja lev ”einsame, utrivelege, dyriske og korte” liv i ”samanhengande frykt og livsfare”. For å få leve i relativ tryggleik må dei gje frå seg den individuelle fridomen til staten. Slik er det sjølvsagt ikkje i røynda. Folk i statslause samfunn lever ofte liv dei opplever som rike, gode og frie, men moderne studiar av slike grupper syner ratar av vald, overgrep og drap som får jamvel dei mest brutale regimer, både i den moderne verda og i historisk forstand, til å stå fram som fredsæle og trivelege alternativ for dei som ikkje gjer motstand. Valden i slike samfunn rammar i størst grad dei som vert rekna for å stå utanfor fellesskapen, det være seg stammen, folket eller religionen, men òg svake eller uproduktive medlemmar av flokken, så som barn, uføre, enker og eldre. For dei fleste er eit undertrykkande regime som held ro og orden langt å føretrekke framfor fråvær av statsmakt. Det unnskyldar sjølvsagt ikkje statleg undertrykking på noko vis.

Moderne og førmoderne

Max Weber, 1894, Bilde: Wikimedia

Max Weber, ein av grunnleggarane av moderne samfunnsvitskap, definerte den moderne staten ut frå
at han gjer krav om monopol på legitim valdsbruk innafor eit avgrensa territorium. Weber var utdanna historikar og kjende godt til førmoderne samfunn. Han hevda at ein sentral skilnad mellom førmoderne og moderne statar, var at dei førmoderne var bygde på partikularistiske band. Det vil si at dei forholdt seg til innbyggjarane ut frå eigenskapar ved dei som einskildpersonar, som til dømes religion, etnisitet, personleg vennskap, slektskap og så bortetter. Moderne statar var i større grad tufta på universialistiske prinsipp, der innbyggarane hadde juridiske rettar i kraft av borgarskap, og der staten ikkje skulle ta omsyn til individuelle eigenskapar og band.

North og kollegaane hans tek opp arven både frå Hobbes og Weber. Frå Hobbes tek dei med seg at menneskelege samfunn er tvungne til å regulere valdsbruk. Dei skildrar korleis samfunn handterer valdsproblemet ved hjelp av det dei kallar organisasjonar og institusjonar. Organisasjonar er ’grupper av menneske, som strevar mot ei blanding av felles og eigne mål gjennom delvis samordna åtferd’. Døme på organisasjonar kan vere alt frå statar, stammar og religiøse grupper til idrettslag og private firma. Institusjonar er spelereglane i samfunnet, dei ’formelle og uformelle mønstra som styrer samhandling mellom individa’. Det kan vere tale om lover, men òg normer for korleis en opptrer mot folk som hører til andre grupper, til dømes andre religionar.

Frå Weber hentar dei det grunnleggjande skiljet mellom moderne og førmoderne samfunnsskipnader, men til forskjell frå Weber vil dei plassere dei fleste nåtidige statar, inkludert dei i Midtausten i den førmoderne kategorien. Ei relativt lita gruppe moderne samfunn er kjenneteikna av det dei kallar fri tilgang (”open access”), resten av det dei inspirert av Hobbes kallar for naturtilstanden (”natural state”). Sistnemnte kategori er dominerte av organisasjonar som er spesialisert i bruk av vald (i den utvida tydinga av tvangsmiddel), og som bruker denne kompetansen til å styre økonomiske ressursar, makt og status, til dømes i form av inntekter, stillingar og privileger, i si retning. Oftast vil det å avstå frå maktbruk vera meir effektivt enn å faktisk bruke det, men trugsmålet om vald ligg alltid bak, og hindrar andre grupper frå tilgang til systemet, mellom anna ved å regulere høva til å skipa nye organisasjonar. Maktskifte vil skje med tvang, om ikkje nødvendigvis med vald. I opne samfunn er det derimot fri tilgang til å danne nye organisasjonar og til å konkurrere om makt og ressursar, anten det er idrettslag eller politiske parti. Valdsbruken er underordna politisk kontroll, og tilgangen til det politiske og økonomiske systemet er open.

Oss og dei andre
Lenge tenkte antropologane at folk identifiserte seg med folk som dei hadde mykje til felles med. Det er rett nok, men bergensforskaren Fredrik Barth peikte på at gruppekjensle først og fremst oppstår i det ein drar grenser mot dei ein oppfattar at ein er forskjellig frå. På Barths tid handla gruppeforskinga mykje om etnisitet. I dag er ein òg opptatt av andre former for gruppekjensle, og religion er ein effektiv variabel både for å finne felles referansar, og for å trekke grenser mot andre.

Korleis heng dette saman med situasjonen i Midtausten i dag? Etter Webers typologi står alle statane i Midtausten på ulike stadium i overgangen frå det førmoderne til det moderne. Dei fleste har sekulære forfatningar og formelt sett like rettar for alle borgarar. Særleg på 1960- og 1970-talet vart det gjort sterke forsøk på å erstatte gamle institusjonar bygd på partikulære (personavhengige) band med nye, universalistiske, i alle fall på overflata, og på å skape nasjonalkjensle på tvers av andre formar for gruppeidentitet. Problemet er at desse statsdanningane like fullt vart verande i det North og kollegaene kallar naturtilstanden. Dei formelt opne systema vart dominerte av organisasjonar basert på religion, etnisitet, stammetilknytning, slektskap og venskap, som brukte statens valdsapparat til å rigga systemet for å sikre makt, status og ressursar til eigne medlemmar.

Kva skjedde så når desse regima og gruppene dei sprang ut frå kom under press eller braut saman i møte med ytre eller indre motstand? Dei søkte å forsvare eigen posisjon og interesser med det dei var gode på, nemleg vald. I Irak og Libya måtte dei gje tapt for fiendar med større valdspotensial (USA og allierte). I Egypt vann det gamle regimet etter  kvart makta tilbake. I Syria veit ingen enno kva som kjem til å skje til slutt, men venteleg vert det ikkje vakkert. At det nye, demokratisk valde regimet i Bagdad òg viste seg å favorisere visse grupper framføre andre når ressursar og posisjoner skulle fordelast er synd, men knappast overraskande. I Libya kjemper ei rekke organisasjonar bygd på partikularistiske, førmoderne institusjonar som religion, stamme, heimstad og etnisitet om makta. Dei gjer det med vald, fordi det ikkje finnast nokon moderne stat der dei kan konkurrere opent og fredeleg om makt og ressursar, og der dei blir handsama som borgarar heller enn som  medlemmar av ei gruppe.

Kva plass har så religion i dette? Religion er openbart viktig for aktørane i konfliktane i Midtausten, og i tilfellet ISIS ser vi dessverre at religion nyttast til å legitimere vald og drap. Her er eg på linje med Tjønn. Men religionen eller nokre brutale skriftstader er ikkje årsak til krig. Religion er i første rekke ein av fleire mogelege måtar å skape gruppesolidaritet på når staten er urettvis, eller ennå verre ute av stand eller utan vilje til å garantere tryggleik og velferd for innbyggarane. Når dei irakiske, libyske og syriske statsdanningane (organisasjonane) knakar i samanføyingane, eller i tilfella Saddam, Gaddafi og Assad vender seg mot eigne borgarar, må folk vende seg til organisasjonar tufta på andre band enn borgarskap. Religion er eit slikt band, men stamme, heimstad, etnisitet og institusjonell tilknyting, til dømes til den vaklande staten, er andre.

Dette er eit forsøk på å gje ei forklaring. Noko løysing er det dessverre langt i frå. Skal Midtausten bli ein fredeleg stad over tid, held det ikkje at det etableras nye undertrykkande regime. Det må skapast opne samfunn der relasjonane bygger på universelle, juridiske rettar, ikkje berre i teori, men òg i praksis. Det kan vanskeleg skje med vald, men må komme av di lokale elitar ser seg tent med meir opne samfunn, mellom anna fordi det fører til auka velstand. Vegen dit er utvilsamt lang, men Asia, Europa og Sør-Amerika  har vorte dramatisk betre og fredelegare stadar å leve gjennom dei siste tiåra. Det gjev håp om betre tider òg i Midtausten.

Sjå òg kollega Knut Vikør sin replikk til Tjønn på shubbak.no.

Litteratur:

Hobbes, Thomas & Lausund, Olav (2012) Leviathan, eller En kirkelig og sivil stats innhold, form og makt, Del 1 og 2, [Oslo], De norske bokklubbene.

North, Douglass C. (1990) Institutions, Institutional Change and Economic Performance, Cambridge, Cambridge University Press.

North, Douglass C., Wallis, John Joseph & Weingast, Barry R. (2009) Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History, Cambridge, Cambridge University Press.

Weber, Max (1919) Politik als Beruf, Tübingen, J.C.B. Mohr.

Weber, Max (1922) Wirtschaft und Gesellschaft, Tübingen, J.C.B. Mohr.

Kart og verdensbilder del tre: Verden er snudd opp ned

Kosmas Indiafarers bilde av en verden bygd etter himmelske mål er en interessant kilde til hvordan mennesker i senantikken så på verden, men i vitenskapshistorisk forstand er det en parentes. Mens kunnskapen om Ptolemaios Geografi gikk tapt i Vest-Europa, ble verket kopiert, oversatt og redigert i den arabiske verden, og arabiske geografer arbeidet videre med hvordan en best løser problemet med å avbilde den kuleformede jordkloden på et flatt underlag. Abbaside-sultanene i Bagdad skal på 800-tallet ha fått laget det som var samtidas uten sammenligning flotteste og mest nøyaktige kart, basert både på Ptolemaios Geografi og på arabiske geografers kunnskap, men det er dessverre for lengst tapt for oss.

Det vi derimot har senere kopier av, er de sytti regionkartene og det lille verdenskartet som den arabiske kartografen al-Sharif al-Idrisi fikk tegnet for kong Roger II av Sicilia (styrte 1130-54), som illustrasjon til en beskrivelse av verden, kalt Tabula Rogeriana etter oppdragsgiveren. Sicilia var blitt erobret av Normannerne under Rogers far, men hadde tidligere vært under først bysantinsk og så arabisk styre fra 800-tallet. Her møttes gresk, arabisk og vesteuropeisk, latinspråklig kultur i en atmosfære av relativ toleranse og åpenhet, selv om det aldri var tvil om hvem som hadde makten. Slik fikk al-Idrisi muligheten til å legge fram det beste arabisk kartografisk og geografisk vitenskap kunne presentere, på oppdrag fra og under beskyttelse av kong Roger.

Al-Idrisis verdenskart, 1154. Egyptisk manuskript fra 1456, nå i
Bodleian Library, Oxford. Bilde: Wikimedia Commons

Al-idrisis verk består altså av tre deler. En beskrivelse av verdens folk og riker, 70 kartblad som til sammen avbilder hele den kjente verden (under), og et verdenskart (over). Ved første øyekast virker al-Idrisis verden fremmed for oss.  Det er fordi han plasserer sør opp på kartet.  Snur vi det opp ned blir det straks mer gjenkjennelig. Kristen tradisjon ga øst, den retningen hvor solen står opp, en forrang. På Madaba-kartet er dette også gjenspeilet i kartografien. Arabiske karttegnere valgte å sette sør øverst. Det er antagelig fordi muslimene i de første århundrene etter ekspansjonen ut av Arabia vendte seg mot sør for å be, fordi det var i den retningen Mekka lå. Midten av kartet ser interessant nok ikke ut til å være verken Mekka eller Jerusalem, men et sted omtrent midt i mellom.

Konrad Millers nytegning av de 70 regionkartene til al-Idrisi.
Bilde: Wikimedia Commons

Snur vi kartet på hodet (under) er det straks mer gjenkjennelig. Vest-Europa, med de italiske og  iberiske halvøyene er tydelige. Arabia er gjengitt med ganske riktig form. Med litt godvilje ser en også dagens India, Sri-Lanka og Java. Inspirasjonen fra Ptolemaios verdenskart er tydelig, for eksempel i inndelingen i syv, soner, kalt klima, etter vinkelen solen har midt på dagen ved sommersolverv, og ved at kartets nullmeridian går gjennom Kanariøyene, vest for Afrika.



Noen steder blir det helt feil. Det finnes store sjøer og høye fjell i det indre av Afrika, men kartet over Nilens kilder og det store fjellet kalt Månefjellet i det indre av Afrika, er også hentet fra Ptolemaios, og må vel helst regnes for fantasi, men kom til å bidra til betydelig forvirring for europeiske oppdagelsesreisende på jakt etter Nilens kilder på 1800-tallet.  Sammenkoblingen av elvene Niger og Nilen og elvene og fjellene som er avbildet sør for Det indiske hav er også hentet fra Ptolemaios. Det er også flere viktige forskjeller. Al-Idrisi er klar over at Det indiske hav ikke er et innhav, slik grekerne trodde, men står i kontakt med verdenshavet, og altså at det må være mulig å seile rundt Afrika. Kunnskapen om geografien i det indre av Asia ser også ut til å ha blitt mye bedre, noe som ikke er så merkelig, ettersom mange av disse områdene var under muslimsk styre eller hadde stor muslimsk befolkning på denne tida.

For Al-Idrisi var det selvsagt helt som det skulle være å fremstille verden med sør øverst. For oss er det uvant. Derfor brukes det av og til bevisst for å få oss til å se verden med nye øyne. Kartet til høyre
er hentet fra mitt eget Globalhistorisk Atlas. Det viser Akamenideriket, det første Perserriket, som dominerte området fra Libya og Nord-Hellas i vest til dagens Afghanistan og Pakistan i øst fra 550 - 330 før vår tidsregning. Akamenidene blir stort sett husket først og fremst som grekernes fiender plassert i utkanten av middelhavsverden. I sin egen verden var de selvsagt midtpunkt. Kanskje får en det bedre fram på denne måten? Skjønt sikker er jeg ikke.


Litteratur:
Brotton, Jerry 2012.,  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.


Dohrn-van Rossum, Gerhard 2006. "Al-Idrīsī and His World Map (1154)", sidene 193-198 i Seija Jalagin, Susanna Tavera, Andrew Dilley (red.)  World and Global History Research and Teaching. Pisa: Edizioni Plus


Miller K., Mappae Arabicae. Arabische Welt- und Länderkarten des 9.-13. Jahrhunderts in arabischer Ur- schrit, lateinischer Transkription und Übertragung in neuzeitliche Kartenskizzen, vol. VI, Stuttgart 1927