Hundre års undergang: Oswald Spengler og Der Untergang des Abendlandes

Dette innlegget ble først publisert i Prosa 5-2018

En resignert Spengler ser nasjonalsosialismen entre scenen. Olav Gulbransson i vittighetsbladet Simplicissimus (1935).  

I september i år var det hundre år siden første bind av Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes kom ut. I jubileumsåret vekker verket både oppmerksomhet, forargelse og debatt. Kanskje har det også fornyet aktualitet, om enn på litt andre måter enn det som ofte hevdes?

At Spenglers undergangsfortelling fant klangbunn i et Tyskland i møte med nederlaget i første verdenskrig er kanskje ikke så underlig. Da andre bind kom ut fire år senere var den historiefilosofiske mursteinen blitt folkelesning og var allerede trykket i 47 opplag. Reaksjonene fra den akademiske verden var imidlertid blandede og mest negative. Halvhjertede forsøk på å engasjere seg politisk førte ingensteds, og fram til sin død i 1936 virket forfatteren som frittstående intellektuell og skribent på antidemokratisk og konservativ side. For nazistene hadde elitisten Spengler bare forakt til overs. Etter andre verdenskrig så Vestens undergang ut til å være avlyst, og selv om verket ikke ble glemt ble det primært sett på som uttrykk for mellomkrigstidens tilbakelagte kulturpessimisme. Det var en viktig inspirasjon for Arnold Toynbees A Study of History, hvor verdenshistorien deles inn i 23 sivilisasjoner som følges gjennom vekst, blomstring og fall, og ikke minst for Samuel Huntingfords Clash of Civilizations, som fyller 25-år og altså også har jubileum i år.

Undergangen er tilbake
Vesthimmelen kan knapt sies å ha vært skyfri under oppkjøringen til hundreårsjubileet for Aftenlandets undergang. Det europeiske samarbeidet har opplevd en serie kriser og nesten-kriser knyttet til migrasjon, høyrepopulisme og politisk og økonomisk integrasjon. Donald Trumps uortodokse måte å forvalte presidentembetet på faller sammen med russiske og kinesiske utfordringer til den USA-ledede verdensorden. I dag omfavnes Aftenlandet og forfatteren av grupper som mener at vestlig kultur og vestlige verdier rent faktisk er truet på livet. Andre bruker Spengler som ideologisk busemann for å plassere meningsmotstandere til høyre for den politiske folkeskikken. Situasjonen har også ført til ny faglig interesse rundt Spenglers verk. I sommer har jeg lest både Aftenlandet og et knippe av bøkene som er kommet ut i forbindelse med jubileet. Inntrykket er at den tyske undergangsprofeten er lite egnet både som ledestjerne for høyresidens kulturkrigere og til å brunbeise stemmer utenfor den liberale meningskorridoren. Samtidig har han fortsatt eller fornyet aktualitet på felt hvor han vanligvis ikke siteres eller diskuteres.

En god og en dårlig nyhet
Spenglers undergangsfortelling fyller mer enn 1400 sider, og det er mulig å finne støtte for både det ene og andre der, men skulle noen lure: Spengler var verken nazist eller antisemitt. Han var som andre i sin tid svært opptatt av rase, men som gruppe basert på felles kultur heller enn biologi. Han var elitistisk, antikommunistisk og antidemokratisk, og han så på mennesket som en del av naturen og da som et rovdyr. I samspillet mellom mennesker, natur, folk og kulturer ville den sterkeste vinne og den svakere part kunne ikke vente nåde. Solidaritet forpliktet bare innenfor egen gruppe. Imperialisme var en naturlig del av kulturenes innbyrdes kamp.

For de som frykter et snarlig sammenbrudd for vestlige kultur og sivilisasjon har Spengler en dårlig og en god nyhet: Den dårlige er at den vestlige kultur, slik Spengler så det, strengt tatt gikk under med Napoleon allerede for drøyt 200 år siden. Det er ingenting å gjøre med det. Den gode nyheten er at vestlig sivilisasjon omtrent 800 år igjen før teppet går ned. Med sivilisasjon mente Spengler en tid da en kultur ikke lenger evnet å være nyskapende og dynamisk, men var stivnet i fastlagte uttrykk og preget av forfall, middelmådighet, individualisme, materialisme og livstretthet. Spengler klaget selv over at folk hadde misforstått hans tese om Vestens undergang med å sammenligne den med et skipsforlis, men hadde tilstrekkelig selvinnsikt til å føye til at en bok kalt «Aftenlandets fullendelse» neppe hadde solgt like godt.

Spengler opererte med åtte historiske kulturkretser – den egyptiske, babylonske, indiske, kinesiske, antikke, arabiske, aztekiske og den vestlige. Hver kultur har samlet livssyklus på omtrent 2000 år, med mindre den – som den aztekiske – overkjøres før fullgått løp. Etter at sivilisasjonen bukker under lever befolkningen i kulturkretsen videre som fellahin. Begrepet betegner egentlig jordløse landarbeidere i Midtøsten, særlig i Egypt, som levde sine enkle og fattigslige liv angivelig omtrent som på Faraos tid, uberørt av at romerske, greske, arabiske, tyrkiske, franske og britiske makthavere byttet plass over hodene på dem. Tilsvarende mente Spengler for eksempel at den kinesiske høykulturen hadde fullbrakt sitt løp allerede rundt 600 etter vår tidsregning, uten at det var til hindring for at Kina var verdens mest folkerike land og største språk- og kulturfellesskap både i Spenglers samtid og i dag. Kinesisk kultur hadde mistet i sin kraft og lot seg herje med av andre. Spengler diskuterer bare tre av høykulturene i detalj, den antikke, den arabiske, og den vestlige. Den antikke kulturen har fullendt sitt løp mot slutten av første årtusen. Den arabiske, hvor Spengler også plasserer den tidlige og den østlige kristendommen, er i ferd med å sluttføre sin syklus i vår tid, mens den vestlige kulturen er litt mer en halvgått, og er i ferd med å stivne i sivilisasjonsfasen, som kommer til å vare omtrent 800 år til. Framtiden tilhører i følge Spengler russerne, som er i ferd med å tre fram som en egen høykultur etter å ha vært dominert av vestlige former, inkludert kommunisme og demokrati, siden Peter den Store.

Demokrati og diktatur
Det Spengler ønsket var å finne generelle lover for hvordan historien utviklet seg, et prosjekt historikere flest for lengst hadde gitt opp da Aftenlandet kom ut. Allerede i samtiden ble det påpekt mange faktiske feil og mangler i historieframstillingen, og kunnskapen vår, særlig om eldre og utenomeuropeisk historie, er mye større enn den var på Spenglers tid. Kinesisk kultur ser jo også ut til å klare seg ganske bra for tiden. Det burde også være klart at Spengler egner seg dårlig som profet for de som er redd for at innvandrerne skal ta over Europa med det første. Spengler forutså at Vesten vil bestå videre i lang tid, men at den var i endring. Denne delen av analysen hans er mer interessant. For Spengler lever vi i pengenes tidsalder. Demokratiet er et redskap for pengemakten, som brukes til å fjerne alle reguleringer. Dette vil føre til pengenes diktatur som vil møtes med blodets makt. Blodet vil seire, for identitet er i følge Spengler langt viktigere enn penger, og demokratiet vil erstattes av cæsarisme – systemer med en viss lovgivende folkerepresentasjon, men med herskere med stor personlig makt. Nyere utvikling, med økonomisk globalisering og deregulering fulgt av velgere som fra elitens standpunkt ikke kjenner sitt eget beste, og som gjerne støtter en Trump, et Brexit, en Putin eller en Erdogan fordi identitet er viktigere for dem enn økonomisk vekst, kan godt leses inn i et slikt skjema.

Ved siden av Spenglers analyse av forholdet mellom kapitalisme, demokrati og identitet er det også et annet forhold som gjør ham lite egnet for de selvutnevnte forsvarerne av vestlige verdier i vår tids kulturkamp. For Spengler er ikke den ene kulturen bedre enn den andre. Han avviser eksplisitt en eurosentrisk lesning av historien og tanken om at utviklingen går mot stadig mer avanserte og siviliserte tider fra oldtid til middelalder til moderne tid. Europa er ikke noe sentrum for den historiske utviklingen eller bedre enn de andre, bare annerledes. Slik blir Spengler, via Toynbees monumentale sivilisasjonshistorie, en forløper for den moderne globalhistoriske bevegelsen, med sitt krav om at hele verdens historie må med i fortellingen. Alle kulturer følger sitt eget løp. De oppstår, blomstrer, stivner og dør. Det vil også skje med Vesten. Når det er sagt ser altså Spengler på historien som alles kamp mot alle. Kulturene står i et motsetningsforhold til hverandre og den sterkeste vil vinne fram på kort sikt.

Spengler i dag
Det er ikke bare i Norge vi er opptatt av forfatterjubileer. Den faglige debatten rundt Spengler har ikke overraskende vært størst i tyskspråklige land. I forbindelse med jubileet har det kommet ut en rekke artikkelsamlinger og korte bøker. Flere utgivelser er på veg. Jeg har lest tre av dem.

Artikkelsamlingen Der lange Schatten Oswald Spenglers (David Engels, Max Otte og Michael Thöndl (red.) er den første utgivelsen til det nystiftede Oswald Spengler Society for the Study of Humanity and World History. Artikkelforfatterne behandler dels resepsjonen av Spengler i samtid og ettertid, dels er de opptatt av å vise at Spenglers historiefilosofi er relevant både for å forstå verdenshistorien slik den har forløpt og for å forstå den aktuelle politiske situasjonen i Europa i dag.

Untergänge des Abendlades. Studien zu Oswald Spengler samler artikler skrevet av den pensjonerte antikkhistorikeren Alexander Demandt gjennom snart 40 år. Demandt er blant de få som har befattet seg med Spengler over en lenger periode, ved siden av beslektede faglige hovedinteresser som studiet av senantikken og Romerrikets fall. Demandts artikler har sin styrke i å forklare Spengler gjennom å sette ham i idehistorisk og historiefilosofisk sammenheng.

Der Demandt sikkert har sympati for sitt forskningsobjekt, men stiller seg strengt nøytral som forfatter, er den sveitsiske filosofen Peter Strasser sterkt kritisk i sin Spenglers Visionen. Hundert Jahre Untergang des Abendlandes. For Strasser tjener Spengler først og fremst som advarsel mot misantropi samt misforståelse og misbilligelse av liberale og demokratiske, det vil si vestlige verdier: Vestens kultur finnes, men den er forskjellig fra det Spengler hevdet, og den går ikke under med mindre vi lar det skje.

Angrer jeg på at jeg tilbrakte sommeren 2018 med misantropen Spengler? Ikke egentlig. Om Spengler fungerer dårlig både som realhistoriker og som dommedagsprofet har han altså like fullt interesse som analytiker både av sin egen og vår egen samtid. Han har påvirket historiefaget både gjennom den høyst levende tesen om sivilisasjonenes kamp og gjennom kritikken av eurosentrisk historieskrivning som navlebeskuende og trangsynt. Bestselgeren fra 1918 blir neppe folkelesning igjen, men Spengler skriver overraskende enkelt og tilgjengelig, i alle fall innenfor kategorien tysk filosof.



Demandt, A. (2017). Untergänge des Abendlandes: Studien zu Oswald Spengler.
Engels, D., Otte, M., Thöndl (2018). Der lange Schatten Oswald Spenglers: Einhundert Jahre Untergang des Abendlandes.

Spengler, O. (2017). Der Untergang des Abendlandes: Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte.

Strasser, P. (2018). Spenglers Visionen: Hundert Jahre Untergang des Abendlandes.

Bokomtale: Det året da verden gikk under

Byporten i Ugarit i dagens Syria. En av byene vi med stor sikkerhet kan si at Sjøfolkene ødela.
 Foto: © Jørgen Christian Meyer

Eric H. Clines populærvitenskapelige bok 1177 B.C. The year civilization collapsed, er en av det amerikanske bokårets mest uventede suksesser. Boka er utgitt på velrenommerte Princeton University Press og er utstyrt med fotnoter og det hele, men har sust inn på bestselgerlistene, sparket i gang debatter om hva vi kan lære av historien, og om sårbarheten i vårt eget samfunn.

Hva skjedde i 1177? Den Egyptiske faraoene Ramses III vant et slag mot en fiende han kalte for sjøfolkene, og fikk laget en innskrift til minne om seieren. Vi vet ikke helt hvem sjøfolkene var og hvor de kom fra. Det vi vet er at egypterne og Ramses var de eneste som klarte å stå i mot. Rundt hele det østlige Middelhav knakk gamle og mektige riker sammen. Palassene på Knossos på Kreta, som mange norske turister har besøkt, brant ned og ble aldri bygget opp. Det samme skjedde i Mykene i Hellas, i Troja i Tyrkia, og i Ugarit i Syria. Skriftkulturen forsvant, fjernhandelen opphørte, og forseggjort og avansert male- og keramikkunst ble erstattet av grove og enkle former. I tiårene rundt 1177 var det én verden som gikk under, og en annen som oppstod, bokstavelig talt på ruinene. Hvorfor skjedde det, og hva kan vi eventuelt lære av det? Det er spørsmålene Cline har fått amerikanerne til å diskutere i høst.

Cline starter med å beskrive handel, diplomati, krig og internasjonal politikk mot slutten av bronsealderen. Fra Hellas i nordvest og Egypt i sør til dagens Irak i øst, konkurrerte og samarbeidet konger i et spill om makt, rikdom og innflytelse. Gjennom utdrag fra det skriftlige kildematerialet, som først og fremst består av innskrifter og av brev bevart på leirtavler, samt beskrivelser av utgravningssteder og arkeologiske funn, gir Cline leseren et levende bilde av aktørene. Hovedpoenget hans er at datidens verden kanskje ikke var så veldig forskjellig fra vår, i det den var tett sammenvevd av handel og diplomati, og at både tilgang på ressurser, maktpolitiske hensyn og redselen for å tape ansikt kunne avgjøre spørsmål om krig og fred.

Foto: Amazon.com

Så kommer de vanskelige tiårene. By for by blir forlatt, brent, og aldri bygget opp. Hva er det som skjer? Tidligere har forskere hatt en tendens til å legge vekten på enkeltfaktorer: Sjøfolkene, klimaendringer med påfølgende tørke og hungersnød, jordskjelv, sammenbrudd i handel, opprør mot autoritære herskere, endringer i teknologi eller militær organisering.

Cline går nøye gjennom det arkeologiske materialet, som har blitt atskillig rikere de siste par tiårene. Han viser at prosessen ikke var så brå som en har tenkt seg, men strakte seg over en periode på omtrent 80 år. Flere av de ødelagte byene ser ikke ut til å ha blitt angrepet av sjøfolkene, men av nabofolk som de hadde levd i en gjensidig maktbalanse med gjennom flere hundre år. Noen steder viser sammenraste bygninger jordskjelv. Enkelte byer ser ut til å ha vært tomme da de brant. Noen steder brant templer og palasser, mens byen ble stående. Andre steder viser keramikken tegn på fredlig innvandring og samlevnet før katastrofen.

Bildet Cline trekker opp endrer ikke inntrykket av sivilisasjonssammenbrudd, men viser at prosessene som førte fram til sammenbruddet var langvarige, komplekse, sammenvevde, og ikke minst for en stor del menneskeskapte. Kanskje det er det som har gjort boka så populær i USA, og som gjør den så tankevekkende: Menneskene skaper selv sin framtid, og summen av valg kan gjøre at ting går fryktelig galt. Noen som sa at vi ikke har noe å lære av historien?

Dette er spennende lesning, basert på det siste av tilgjengelig forskning. Kjenner du noen som er glad i historie, men har fått litt mye av andre verdenskrig og 1814 i det siste, så er dette absolutt en bok å anbefale. Selv liker jeg boka svært godt, men skulle ønske den hadde tatt for seg et bredere område enn det østlige Middelhav. Norske lesere vil kanskje reagere på at israelfolkets utvandring fra Egypt og Homers trojanerkriger får litt mye plass, men noe skal det amerikanske hjemmepublikumet ha, og myter – slik Cline er klar på at dette er i faglig forstand – er også bra stoff. Mon tro om boka kommer på norsk etterhvert? Det ville være morsomt om et norsk forlag turde å satse på en slik bok.

Mer om bronsealder og kollaps på Globalhistorie

Klima for enkle forklaringer?

Albrecht Dürer: Die apokalyptischen Reiter (tresnitt), 1497/98. Foto: Eivind Heldaas Seland

Sist fredag kunne historieinteresserte lesere av nrk.no lese at "klimaet knakk ursivilisasjonen". Saken er også publisert på Forskning.no. Ursivilisasjonen det var snakk om er Harappa- eller Induskulturen, som blomstret i dagens Pakistan og nordvestlige deler av India for cirka 4000 år siden. Saken handler om at forskere fra universitetet i Cambridge har studert snegleskall. Studiene av snegleskallene viser at det regnet mindre i området i perioden fra 4.200-4000 før nåtid. Dette knyttes til at monsunen, vindsystemet som dominerer på Det indiske hav, og som fører til sterkt regn i Sør-Asia hver sensommer og høst, var svakere i denne perioden, noe som også kan bekreftes av en rekke andre studier.

Det er flott at NRK bryr seg om eldre historie og andre deler av verden, men vinklingen journalisten gir saken er problematisk. Den kunne faktisk like godt vært vinklet motsatt og fått tittelen "klimaendringer skapte ursivilisasjon". Forskerne fra Cambridge mener nemlig også at svekkelsen av sommermonsunen, som varte lenger enn de to hundre årene med lite nedbør, bidro til å gjøre Induskulturen mulig, i det den til å begynne med gjorde de årlige flommene mindre voldsomme, slik at det ble lettere å drive jordbruk.

Det andre problemet er hvordan saken spisses. I artikkelen hvor resultatene er publisert er forskerne nøye med å understreke at klimaendringer kan ha bidratt til nedgangen for de store byene ved Indus. Vi snakker altså om en delforklaring. I nyhetssaken er dette forbeholdet borte. Vi kan lese at "Induskulturen var blant de eldste i verden før den brått forsvant for 4100 år siden". Byene ved Indus forsvant gradvis over en periode på flere hundre år. De var bebodd i alle fall fire hundre år etter at NRK-artikkelen sier at de brått forsvant. Folk som hadde den samme materielle kulturen som menneskene i Indus-byene fortsatte å bo i området i alle fall fram til cirka 1300 før vår tidsregning, altså sju hundre år etter slutten på tørkeperioden arkeologene har klart å spore. Det er lenger enn den tiden som har gått siden Svartedauden rammet Norge og fram til i dag.

Det er ingen hemmelighet at forskere som arbeider med fortiden er påvirket av samtiden sin. De første arkeologene som arbeidet med Harappa-kulturen mente at byene ble forlatt som følge av invasjoner av folk som snakket indoeuropeiske språk, og at vi kan finne ekko av disse hendelsene i de eldste indiske eposene. Klimaforklaringene stod også sterkt som forklaring på 1970-tallet, og i en periode har man fokusert på at sammenbruddet i handelsforbindelsene med Mesopotamia førte til at elitene i byene ved Indus mistet maktstillingen sin. Avskoging og erosjon har også vært foreslått.

Forskningen som ligger bak denne saken gir oss viktige brikker til puslespillet, men i virkeligheten vet vi fortsatt ikke hvorfor byene ved Indus forsvant. Vi vet (og har visst lenge) at det var en tørkeperiode, som også rammet Egypt og Mesopotamia, rundt 2.000 før vår tidsregning. Vi vet at folk som snakket indoeuropeiske språk på et tidspunkt vandret inn i området (men vi vet ikke når), og vi vet at fjernhandelsforbindelsene brøt sammen.

Uansett kan det være sunt å være skeptisk til enfaktorforklaringer. Det er klart at klimaendringer er viktige. Alle førmoderne jordbrukssamfunn var direkte avhengige av overskuddet fra jordbruksproduksjonen. De fleste av disse samfunnene lå nær grensen for hvor mange mennesker de kunne brødfø innenfor det arealet de hadde tilgjengelig. Endringer i vekstsesong eller nedbørsmengder ville bety at det var mulig å forsørge flere eller færre mennesker. Dersom produksjonen sank ville noen sulte. Hungersnød opptrådte jevnlig i Europa til langt ut på 1800-tallet, og skjer fortsatt i deler av verden i dag. Hungersnød følges ofte av epidemier, som kan ta livet av store deler av befolkningen

Likevel er det sånn at endringer i klima tar lang tid, i motsetning til endringer i været, som kan påvirke avlingen og gi gode eller dårlige år. Folk har muligheter til å tilpasse seg klimaendringer. Forskerne bak artikkelen det er snakk om her mener også at klimaendringene førte til en gradvis migrasjon østover og sørover til Ganges-sletta, som ble det neste viktige senteret i sørasiatisk historie.

Ian Morris, i "Why the West Rules – for Now", peker på klimaendringer som én av fire store trusler mot førmoderne samfunn. Sammen med epidemier, hungersnød og krig kaller han dem for apokalypsens fire ryttere – de fire rytterne som deler jorda mellom seg før dommedag i Johannes åpenbaring (bilde øverst). Særlig blir det ille når flere av dem opptrer sammen. Det behøver likevel ikke føre til sammenbrudd. Et eksempel på dette i europeisk historie har vi fra siste halvdel av 1300-tallet, da pest, kaldere klima og stadig krigføring virker sammen i det vi kaller krisen i senmiddelalderen. Det er ingen tvil om at krisen var alvorlig for de som måtte leve gjennom den, men ut på andre siden kom europeiske stater som var langt sterkere enn høymiddelalderstatene hadde vært.

Vi må også spørre oss om en avurbanisering over flere hundre år egentlig kan kalles for et sammenbrudd. I boka "Questioning Collapse", redigert av Patricia A. McAnany og Norman Yoffee, hevder en gruppe ledende forskere at det viktigste trekket med menneskelige samfunn ikke er sårbarhet, men tvert i mot tilpassingsevne og motstandsdyktighet. Det at Induskulturen fortsatte i 700 år etter tørkeperioden kan like godt leses som et eksempel på dette. For folk som levde i Indusdalen kan det kanskje ha vært helt fint å slippe å betale for de voldsomme byggeprosjektene knyttet til de store byene.

Mere Diamond: Kollaps

Foto: Wikimedia Commons

Ved siden av Våpen, pest og stål er Collapse (2005) den mest kjente boka til Jared Diamond. Også denne er kommet på norsk, med tittelen Kollaps, og med stor og stort sett positiv oppmerksomhet i forbindelse med lanseringen i fjor.

Jeg leser Collapse delvis som et svar på den delen av kritikken mot Våpen, pest og stål, som gikk på historisk determinisme, altså på at den historiske utvilklingen måtte bli slik den ble fordi den var styrt av økologiske og klimatiske forhold, som menneskene hadde lite innflytelse over. Undertittelen på boka er "How societies choose to fail or survive". Her er det altså plass for menneskenes valg. Interessant nok er valgaspektet fjernet i undertittelen til den norske utgaven "Hvordan samfunn går under eller overlever". Diamond tar for seg en serie historiske og noen moderne eksempler på samfunn det har gått dårlig med – så som mayaene, Påskeøya og den norrøne befolkningen på Grønland. Han mener det finnes fem hovedårsaker til at samfunn bryter sammen, nemlig klimaendring, fiendtlige naboer, sammenbrudd hos sentrale handelspartnere, miljøproblemer og manglende evne til å forvalte naturgrunnlaget. Jeg tror det er rettferdig å si at han legger mest vekt på de tre variablene som handler om samspillet mellom menneske og natur. Diamond forteller hvordan menneskenes manglende evne eller vilje til å forvalte og tilpasse seg til naturen på en fornuftig måte har fått dramatiske følger opp gjennom historien og godt kan få det igjen. Budskapet er ikke forsøkt pakket inn: Boka er en kraftig oppfordring om å ta vare på jorda, og en advarsel om hva som kan skje hvis vi ikke gjør det.

Et av eksemplene Diamond bruker mest plass på er den norrøne befolkningen på Grønland, som levde langs vestkysten av øya i en 500-års periode fra 900- til 1400-tallet. Grønlendingene baserte seg først og fremst på sau og storfe, som ble holdt på utmarksbeite om sommeren og foret innendørs gjennom vinteren. I tillegg var fiske og handel med varer som hvalrosstenner (til elfenben), hvalrosskinn (til tauverk), pelsverk og dun viktig. Fra midten av 1300-tallet ble klimaet dårligere. Vekstsesongen for gras til dyrefor ble kortere, og dermed ble beiteperioden kortere samtidig som det ble vanskeligere å skaffe vinterfor til husdyrene. De mest fjerntliggende bosetningene ble forlatt, og befolkningen samlet seg etter hvert i Austerbygd nær sørspissen av øya. Opplysninger om et bryllup i 1408 er den siste skriftlige kilden vi har etter den norrøne befolkningen på Grønland, men arkeologene kan spore bosetningen fram mot rundt år 1500. Reiste de siste beboerne til Island og de norrøne landene i øst? Ble de drept av inuittene? Ble de bortført av arabiske sjørøvere, eller døde de rett og slett ut? Spekulasjonene har vært mange, men Diamond har rett i at hovedspørsmålet ikke er hva som skjedde med de siste gjenlevende innbyggerne, men heller hvorfor et samfunn som hadde vært livskraftig gjennom flere hundre år ikke lenger var det.

Diamonds svar er manglende omstillingsevne. Dagens urbefolkning på Grønland, inuittene, var ikke på øya da de norrøne bosetterne kom, men vandret inn fra nordvest rundt år 1100. Inuittene baserte seg på et kosthold av fisk, fugl, og ikke minst fett- og proteinrike havpattedyr. Dette næringsgrunnlaget ble ikke avgjørende påvirket av kaldere klima, samtidig som næringsgrunnlaget for den norrøne befolkningen ble stadig dårligere.

Kunne ikke de norrøne grønlendingene bare omstille seg og basere seg på sel- og hvalkjøtt? "Nei", sier Diamond, den kulturelle pakken februkerne fra Skandinavia hadde med seg var så sterk at de ikke anså sjøpattedyr og i liten grad fisk som egnet menneskeføde. Kulturelle særtrekk gjorde altså at de ikke var i stand til å tilpasse seg endrede naturforhold. Uansett hva som til slutt tok knekken på de siste norrøne grønlendingen, så var samfunnet deres dømt til nederlag.

Jeg er ikke ekspert på det norrøne Grønland, men dette høres rart ut. Kan en være så hemmet av tradisjon at en omkommer av matmangel mens havet er fullt av mat? Forskere har da også kunnet fortelle at grønlendingene slett ikke vegret seg mot sel og hvalkjøtt, men møtte klimaendringene nettopp ved å bruke mer av disse kalorikildene.

Dette er bare et eksempel på at Diamonds bruk av økologi som dominerende forklaringsfaktor har mangler. Et annet er mayaene i Mellom-Amerika, hvor en bysivilisasjon med flere hundre års historie brøt sammen i løpet av en relativt kort periode på ---tallet. Diamonds svar er erosjon på grunn av intensivt jordbruk og påfølgende avskoging kombinert, med tørke i kjølvannet av værfenomenet El Ninjo. Problemet er bare at det ser ut til at byene med mest solid jordbruksgrunnlag forlates først, mens mer perifere bosetninger, med dårligere tilgang på jord, er befolket lengre. Sammenbruddet ser altså ut til å ha med samfunnsorganisering, ikke klima å gjøre.

Kollaps har i det hele tatt forarget en mengde fagfolk, som mener at hele ideen om sivilisasjonssammenbrudd er forfeilet. De fleste samfunn lever videre etter kriser, om enn i endret form. Den vestlige delen av Romerriket forsvant for eksempel, men mye av samfunnsorganisasjonen levde videre i det katolske Vest-Europa, I Østromerriket og i det arabiske imperiet. Mayaenes etterkommere bor fortsatt i Mellom-Amerika, selv om de sluttet å bo i byer. Norman Yoffee, en av verdens ledende historiske antropologer, har samlet mange slike eksempler i artikkelsamlingen "Questioning Collapse?" (2010) som er et direkte svar på Diamonds bok.

Hva kan vi få ut av denne debatten? Dette er en kort bloggpost, som ikke yter boka full rettferdighet. På samme måte som med Våpen, pest og stål, er jeg personlig ikke så forarget over at Diamond gjør faktafeil på det ene eller det andre området. Klimaendringer hadde åpenbart stor betydning for samfunn i senmiddelalderen, selv om folk som levde da viste større tilpasningsevne enn Diamond tiltror grønlendingene. De fleste kan nok også være enige i at det ikke var spesielt lurt av befolkningen på Påskeøya å hogge ned all skogen. Jeg liker boka godt, og jeg syns vekten på samspillet mellom mennesker og natur er betimelig, og får altfor lite oppmerksomhet fra de fleste historikere. Det jeg først og fremst har problemer med er igjen det jeg forstår som en deterministisk historieoppfatning. Diamonds svar på kritikken om determinisme i kjølvannet av Våpen, pest og stål, synes å være at menneskene har valg, men bare om de vil tilpasse seg naturen og overleve, eller la være og gå under. Kritikken av Kollaps viser etter mitt syn at klima og økologi åpenbart er viktig, men det er likevel bare en del av de komplekse mekanismene som påvirker menneskenes historie.