Asiatiske handelsfolk i Amerika før Leiv Erikson

Cape Espenberg, Alaska, her er det funnet boplasser med spor av handel mellom Asia og Amerika for 1400 år siden. Foto: Bering Land Bridge Reserve / Wikimedia Commons

Lenge trodde vi vikingene kunne ta æren for å ha oppdaget Amerika – i alle fall hvis vi ikke teller med de som bodde der allerede da Leiv Eirikson og folkene hans kom. Nå viser det seg at det var kontakt mellom Asia og Amerika flere hundre år tidligere.

Arkeologer fra USA, Canada og Frankrike har gjort funn som ser ut til å bevise handel mellom Asia og Amerika cirka 600 etter vår tidsregning, altså fire hundre år før Leiv Eirikson og nesten 900 år før Columbus. Funnene består av bronserester og ble gjort i hus av drivtømmer i bosetningen Rising Whale på Cape Espenberg vest i Alaska. Drivtømmeret kan dateres ganske nøyaktig ved hjelp av årringene. Owen Mason fra universitetet i Colorado forteller til Livescience.com at bronsematerialet kan være restene av et beslag fra skjold og av en fløyte. Befolkningene i Amerika behersket ikke metallproduksjon, og gjenstandene må være kommet fra Asia.

Ikke først like vel? Maleri av Christian Krogh. Kilde: Wikipedia

Det er ikke i og for seg overraskende at folk krysset Beringstredet mellom Sibir og Alaska – avstanden er mindre enn mellom den sørlandske skjærgården og Nordjylland. Antropologer og arkeologer har også tidligere påpekt likheter i materiell kultur, men dette er første gangen en har kunnet dokumentere asiatiske gjenstander i en arkeologisk sammenheng.

Inntil for noen år siden mente de fleste forskere at Amerika ble befolket gjennom én ganske liten gruppe innvandrere, som krysset Beringstredet da isbreene var på sitt største – og havnivået på sitt laveste – for rundt 18 000 år siden. Siden steg havet, men det åpnet seg en isfri korridor gjennom dagens Canada for cirka 15 000 år siden. Etter dette ble begge de amerikanske kontinentene befolket på mindre enn 2000 år. Denne befolkningen fikk navnet Clovis, etter stedet i New Mexico der redskapene deres først  ble funnet. Det har vært gjort funn som sies å være eldre, men disse er svært omstridt. Etter Clovis og før europeerne har en ment at bare inuitene, folkegruppene som utgjør urbefolkningen i Alaska, Nord-Canada og Grønland, var de eneste som krysset fra Asia til Amerika, og da så sent som rundt år 1000 etter vår tidsregning.

Funnene fra Cape Espenberg støttes imidlertid av andre studier. Genetiske studier tyder på at befolkningsgrupper i Sør-Amerika har ulikt opphav fra de fleste andre urbefolkningsgrupper i Amerika (originalartikkel / nyhetssak). Siden disse gruppene ikke har satt genetiske spor etter seg lenger nord i Amerika betyr det at de enten har kommet før Clovis-folkene, eller at de har tatt seg fram langs kysten med båt, og dermed reist forbi befolkninger lengre nord.

Det er fortsatt ingen tvil om at kontakten mellom Amerika og resten av verden før Columbus var liten, men den fantes, og det synes klart at Amerika ble befolket av ulike grupper innvandrere til ulike tider. Det som er morsomt og helt nytt med funnene fra Rising Whale er at de ser ut til å være et resultat av handel heller enn av jegere på vandring.

Kulturmøte uten felles språk: Columbus og urbefolkningen i Karibia

Columbus og hans menn går i land på Hispaniola og mottar gaver fra innbyggerne.
Theodor DeBry 1594 / Library of Congress

Hvordan kommuniserer man uten felles språk og uten felles kulturelle referanser? Mange av oss har en eller annen gang ordnet transport, mat eller overnatting uten så mye annet enn armer, bein og kanskje en kulepenn til rådighet, men likevel har vi hatt en hel masse felles kulturelle referanser som har gjort kommunikasjonen lettere. Hvis en går inn på en restaurant i et land hvor en ikke kjenner språket, regner for eksempel både vert og gjest med at en ønsker noe å spise, og kan betale for det.

Da Columbus og hans mannskap nådde øyene i Det karibiske hav på seinhøsten 1492, var situasjonen en helt annen. Vel vet vi nå at det har vært flere bølger med innvandring til det amerikanske kontinentet, men urbefolkningen i Karibia hadde ikke noe som helst anelse om hvem spanjolene var eller at det fantes folk øst for havet. Spanjolene visste i realiteten like lite, men trodde selv at de var i Asia, og var på utkikk etter den kinesiske keiseren. De to gruppene manglet helt felles språk, og hadde ingen felles kulturelle referanser ut over det rent allmennmenneskelige.

Dette er utgangspunktet for doktorgradsarbeidet til den nederlandske arkeologen Angus Mol, som jeg nylig hørte et foredrag av på Connected Past konferansen i Paris. Mol arbeider med førkolumbiansk arkeologi i det karibiske området, og mener at arkeologiens vektlegging av materielle forhold gir godt grunnlag for å forstå disse kulturmøtene. Mol har studert Columbus' dagbøker fra hans første reise (utdrag her), og har tatt for seg alle beskrivelser av gjenstander som utveksles mellom urbefolkning og nykommere. Gjennom nettverksanalyser har han undersøkt hvilke typer gjenstander som opptrer sammen, og hvilke som har størst prestisje. Dette forteller både noe om hva de to gruppene hadde felles og om hva som skilte dem fra hverandre.

Det både spanjoler og innfødte gjorde når de møttes er nemlig å gi hverandre gaver for å vise at de har fredelige hensikter. Dette var altså en strategi som europeere og karibiere kunne forholde seg til. Det som gjorde det litt vanskeligere var at de ikke hadde helt samme mening om verdien av forskjellige typer gjenstander. Mol forteller og at den aller flotteste gaven indianerne kunne gi var en levende papegøye. Spanjolene ville helst ha gull, som også inngikk i det karibiske repertoaret, men som hadde lavere status der, og de var stadig på utkikk etter asiatiske krydder, som de selvsagt ikke fant. Tobakk var også en vanlig gave fra urbefolkningen, som spanjolene til å begynne med ikke ante hva var godt for. Karibierne foretrakk bjeller, glass og metallredskaper framfor de spanske myntene av sølv og gull, som også inngikk i gavene og byttehandlene fra spansk side.

Det Mol finner imidlertid finner ut at nykommerne og urbefolkningen hadde til felles, var at de delte mat og ga hverandre gaver av mat. Dette fungerte altså uavhengig selv om spanjoler og karibiere ikke hadde verken felles språk eller kulturelle erfaringer.

En slik situasjon har bare oppstått noen ganske få ganger i verdenshistorien, og kommer aldri til å skje igjen, med mindre romvesenene kommer på besøk. I så fall har Columbus og karibierne vist oss hva vi har å gjøre: Finn fram maten, så får vi håpe det går bedre med oss enn med urbefolkningene i Amerika i fortsettelsen.

Angus Mol disputerer for doktorgraden 13. mai. Etter det kommer avhandlingen hans til å være tilgjengelig i Universitetet i Leidens digitalarkiv.

Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag (seminar)

Sammen med kollegaene mine Leidulf Melve og Camilla Brautaset, arrangerte jeg seminaret Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag mandag og tirsdag denne uken. Tittelen på seminaret er dekkende, men de ni foredragene nærmet seg tematikken med ganske forskjellige faglige perspektiver. Det ble to spennende og givende dager. Under kommer et kort sammendrag. Husk at dette er mitt inntrykk av innleggene. Jeg håper foredragsholderne kjenner seg igjen i referatet, men det er ikke sikkert at de er enige i vektleggingen min.

Jarle Simensen er professor emeritus ved universitetet i Oslo. Mange vil kjenne ham blant annet som forfatter og medforfatter av to bind av Aschehougs Verdenshistorie, samt den mye brukte læreboken Afrikas historie, nye perspektiver. Jarle snakket om disiplinens røtter både internasjonalt og i Norge. Han diskuterte også hvordan globalhistorie kan avgrenses snevert som historien om framveksten av en globalisert verden, og videre som historien om hvordan verden er knyttet sammen av kulturelle, økonomiske og politiske bånd.

Andres Aase arbeider ved Universitetet i Agder, som har hatt et sammenhengende undervisningstilbud i globalhistorie siden 1981. Tilbudet er et av universitetets mest populære, og Andreas snakket om hvordan de aktivt har arbeidet for å få studentene til å se historien fra et globalt perspektiv, blant annet gjennom å bruke lærebøker og hente inn lærere med tydelige, motstridende og uttalte historiesyn.

Foto: Cappelen Damm

Gunnar W. Knudsen, som underviser ved Høgskolen i Telemark, er forfatter av den populære læreboka Lange linjer i historien. Gunnar tok opp det vanskelige spørsmålet om hva globalhistorisk forskning er for noe, og pekte på at mye forskning som utgis som globalhistorie ikke er annet enn sammenlikninger mellom to områder langt fra hverandre. 

Knut Kjeldstadli holdt foredrag om global migrasjon og migrasjonshistorie, et fagfelt som har kommet langt nettopp i forhold til hvordan en kan studere globale prosesser. Jeg syns særlig tankene han trakk opp rundt migrasjon som endringsfaktor var spennende. Her ser vi klare forskjeller både mellom ulike fagtradisjoner og innad i fag over tid.

Kollega Leidulf Melve snakket om det pågående bokprosjektet sitt, som handler om global historiografi, altså om historieskrivningstradisjoner. Der de fleste bøker om historieskrivning konsentrerer seg om framveksten av vestlig, vitenskapelig historie kommer Leidulfs bok også til å ta for seg andre tradisjoner, blant annet Kina og India, samt media som innskrifter og monumenter.

Selv holdt jeg innlegg om erfaringene med å skrive lærebøker i globalhistorie, og de valgene jeg gjorde med hensyn til balanse mellom bredde og dybde, begivenhetshistorie og strukturhistorie, samt teori og empiri.

Øystein La Bianca, Andrews University, Michigan, har arbeidet med det arkeologisk utgravningsstedet Tall Hisban i dagens Jordan i snart 40 år. Øystein fortalte om hvordan globalhistoriske perspektiver kan bidra til å belyse historien til et samfunn i Midtøsten fra steinalderen og fram til våre dager, både gjennom å påvirke spørsmålene forskerne stiller og framstillingen av historien i en politisk urolig del av verden.

Siste foredragsholder før Camilla Brautaset oppsummerte diskusjonen var arkeologkollega i Bergen Nils Anfinset, som spurte om det finnes en global arkeologi. Spørsmålet er viktig, også for historikere, fordi de fleste kurs i globalhistorie har en betydelig forhistorisk komponent og fordi historikere i skolen også underviser i den arkeologiske delen av fortida, uten at det gis noe skikkelig tilbud ved høgskoler og universiteter.

Seminaret lover godt for globalhistorie både som forskningsfag og som undervisningsfag. Vi håper å kunne følge opp med nye aktiviteter på litt sikt. Det beste ville være om vi etter hvert kunne få på beina et globalhistorisk nettverk.

De første amerikanerne

Forskere er som folk flest, de fleste har vanskelig for å skifte mening når de først har bestemt seg. En vitenskapelig "sannhet" ser likevel ut til langsomt å miste fotfeste, nemlig forestillingen om at den amerikanske urbefolkningen kom til kontinentet i en og bare én innvandringsbølge for omtrent 14.000 år siden.

Den rådende, men ikke eneste, teorien om hvordan Amerika ble befolket har lenge vært at storviltjegere, kjent som Clovis-kulturen etter stedet med samme navn i New Mexico, der redskapene og boplassene deres ble funnet i store antall på 1920- og 30-tallet, vandret inn over et tørrlagt Beringstred under siste istid. Da klimaet var på sitt kaldeste, for cirka 18.000 år siden, var havnivået langt lavere enn i dag, og jegere kunne følge viltet fra dagens Sibir og inn i dagens Alaska. Til å begynne med kom de ikke lengre, fordi dagens Canada var dekket av store isbreer. Etterhvert som isen smeltet og havet steg skjedde to ting. Landbroa ble stengt, og for rundt 14.000 år siden åpnet det seg en korridor gjennom isbreen slik at de ubebodde amerikanske kontinentene lå åpne for nykommerne. Med god tilgang på store byttedyr som ikke var vant til mennesker, økte befolkningen raskt, og i løpet av omtrent 1.000 år spredte menneskene seg over hele Nord- og Sør-Amerika.

Spydspiss fra Clovis-kulturen
 (bilde: Wikimedia Commons)

Det har vært mange rapporter om funn som er eldre enn Clovis-kulturen, men de har ofte ikke blitt tatt alvorlig, eller det har vist seg å ikke tåle nærmere undersøkelser. Det er minst tre muligheter: At Clovis-jegerne faktisk var de første menneskene i Amerika, slik Jared Diamond for eksempel argumenterer sterkt for i Våpen, Pest og Stål, at fagfolk med mye prestisje investert i standpunktet har arbeidet hardt for å fortie og diskreditere eldre funn, slik forskningsjournalisten Charles Mann argumenterer for i den spennende boka 1491: New Revelations of the Americas Before Columbus (anmeldelse her), eller at det faktisk fantes folk i Amerika mye tidligere enn Clovis, men at man ennå ikke har god nok dokumentasjon.

Dette stridsspørsmålet er ikke løst ennå, men to uavhengige genstudier viser at selv om kanskje Clovis-folket var først, så var de i alle fall ikke alene. I fjor kunne forskere fra University College i London fortelle at genstudier viser at urbefolkningen i Amerika stammer fra minst tre forskjellige grupper: Eskimobefolkningene i Alaska og Chipewyan-folket i Canada hadde betydelig innslag av arvestoff som de ikke delte med andre urbefolkningsgrupper i Amerika.

Enda mer spennende ble det for et par uker siden, da en internasjonal forskergruppe ledet fra Universitetet i Barcelona offentliggjorde at det også finnes grupper i Sør-Amerika som har genetisk materiale som ikke finnes hos andre indianerbefolkninger (originalartikkel / nyhetssak). Disse befolkningene har arvemateriale som er vanlig i Sørøst-Asia, men som ikke finnes i Sibir eller i Nord-Amerika. Hvordan kan de ha kommet til Amerika? Vel, de gikk neppe over isen eller landbroa som Clovis-jegerne brukte uten å etterlate seg genetiske spor på vegen. Hvis de kom med båt er det enda et eksempel på at steinaldermennesker var langt mer mobile og teknologisk sofistikerte enn mange har tenkt seg.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere hvem som har rett, men jeg er ganske sikker på at disse studiene kommer til å sette i gang debatt, og jeg gleder meg til å følge den. Jeg tror også at i de neste utgavene av globalhistoriebøkene mine må jeg skrive atskillig mer om Amerika før Columbus. Det gleder jeg meg også til!

Mere Diamond: Kollaps

Foto: Wikimedia Commons

Ved siden av Våpen, pest og stål er Collapse (2005) den mest kjente boka til Jared Diamond. Også denne er kommet på norsk, med tittelen Kollaps, og med stor og stort sett positiv oppmerksomhet i forbindelse med lanseringen i fjor.

Jeg leser Collapse delvis som et svar på den delen av kritikken mot Våpen, pest og stål, som gikk på historisk determinisme, altså på at den historiske utvilklingen måtte bli slik den ble fordi den var styrt av økologiske og klimatiske forhold, som menneskene hadde lite innflytelse over. Undertittelen på boka er "How societies choose to fail or survive". Her er det altså plass for menneskenes valg. Interessant nok er valgaspektet fjernet i undertittelen til den norske utgaven "Hvordan samfunn går under eller overlever". Diamond tar for seg en serie historiske og noen moderne eksempler på samfunn det har gått dårlig med – så som mayaene, Påskeøya og den norrøne befolkningen på Grønland. Han mener det finnes fem hovedårsaker til at samfunn bryter sammen, nemlig klimaendring, fiendtlige naboer, sammenbrudd hos sentrale handelspartnere, miljøproblemer og manglende evne til å forvalte naturgrunnlaget. Jeg tror det er rettferdig å si at han legger mest vekt på de tre variablene som handler om samspillet mellom menneske og natur. Diamond forteller hvordan menneskenes manglende evne eller vilje til å forvalte og tilpasse seg til naturen på en fornuftig måte har fått dramatiske følger opp gjennom historien og godt kan få det igjen. Budskapet er ikke forsøkt pakket inn: Boka er en kraftig oppfordring om å ta vare på jorda, og en advarsel om hva som kan skje hvis vi ikke gjør det.

Et av eksemplene Diamond bruker mest plass på er den norrøne befolkningen på Grønland, som levde langs vestkysten av øya i en 500-års periode fra 900- til 1400-tallet. Grønlendingene baserte seg først og fremst på sau og storfe, som ble holdt på utmarksbeite om sommeren og foret innendørs gjennom vinteren. I tillegg var fiske og handel med varer som hvalrosstenner (til elfenben), hvalrosskinn (til tauverk), pelsverk og dun viktig. Fra midten av 1300-tallet ble klimaet dårligere. Vekstsesongen for gras til dyrefor ble kortere, og dermed ble beiteperioden kortere samtidig som det ble vanskeligere å skaffe vinterfor til husdyrene. De mest fjerntliggende bosetningene ble forlatt, og befolkningen samlet seg etter hvert i Austerbygd nær sørspissen av øya. Opplysninger om et bryllup i 1408 er den siste skriftlige kilden vi har etter den norrøne befolkningen på Grønland, men arkeologene kan spore bosetningen fram mot rundt år 1500. Reiste de siste beboerne til Island og de norrøne landene i øst? Ble de drept av inuittene? Ble de bortført av arabiske sjørøvere, eller døde de rett og slett ut? Spekulasjonene har vært mange, men Diamond har rett i at hovedspørsmålet ikke er hva som skjedde med de siste gjenlevende innbyggerne, men heller hvorfor et samfunn som hadde vært livskraftig gjennom flere hundre år ikke lenger var det.

Diamonds svar er manglende omstillingsevne. Dagens urbefolkning på Grønland, inuittene, var ikke på øya da de norrøne bosetterne kom, men vandret inn fra nordvest rundt år 1100. Inuittene baserte seg på et kosthold av fisk, fugl, og ikke minst fett- og proteinrike havpattedyr. Dette næringsgrunnlaget ble ikke avgjørende påvirket av kaldere klima, samtidig som næringsgrunnlaget for den norrøne befolkningen ble stadig dårligere.

Kunne ikke de norrøne grønlendingene bare omstille seg og basere seg på sel- og hvalkjøtt? "Nei", sier Diamond, den kulturelle pakken februkerne fra Skandinavia hadde med seg var så sterk at de ikke anså sjøpattedyr og i liten grad fisk som egnet menneskeføde. Kulturelle særtrekk gjorde altså at de ikke var i stand til å tilpasse seg endrede naturforhold. Uansett hva som til slutt tok knekken på de siste norrøne grønlendingen, så var samfunnet deres dømt til nederlag.

Jeg er ikke ekspert på det norrøne Grønland, men dette høres rart ut. Kan en være så hemmet av tradisjon at en omkommer av matmangel mens havet er fullt av mat? Forskere har da også kunnet fortelle at grønlendingene slett ikke vegret seg mot sel og hvalkjøtt, men møtte klimaendringene nettopp ved å bruke mer av disse kalorikildene.

Dette er bare et eksempel på at Diamonds bruk av økologi som dominerende forklaringsfaktor har mangler. Et annet er mayaene i Mellom-Amerika, hvor en bysivilisasjon med flere hundre års historie brøt sammen i løpet av en relativt kort periode på ---tallet. Diamonds svar er erosjon på grunn av intensivt jordbruk og påfølgende avskoging kombinert, med tørke i kjølvannet av værfenomenet El Ninjo. Problemet er bare at det ser ut til at byene med mest solid jordbruksgrunnlag forlates først, mens mer perifere bosetninger, med dårligere tilgang på jord, er befolket lengre. Sammenbruddet ser altså ut til å ha med samfunnsorganisering, ikke klima å gjøre.

Kollaps har i det hele tatt forarget en mengde fagfolk, som mener at hele ideen om sivilisasjonssammenbrudd er forfeilet. De fleste samfunn lever videre etter kriser, om enn i endret form. Den vestlige delen av Romerriket forsvant for eksempel, men mye av samfunnsorganisasjonen levde videre i det katolske Vest-Europa, I Østromerriket og i det arabiske imperiet. Mayaenes etterkommere bor fortsatt i Mellom-Amerika, selv om de sluttet å bo i byer. Norman Yoffee, en av verdens ledende historiske antropologer, har samlet mange slike eksempler i artikkelsamlingen "Questioning Collapse?" (2010) som er et direkte svar på Diamonds bok.

Hva kan vi få ut av denne debatten? Dette er en kort bloggpost, som ikke yter boka full rettferdighet. På samme måte som med Våpen, pest og stål, er jeg personlig ikke så forarget over at Diamond gjør faktafeil på det ene eller det andre området. Klimaendringer hadde åpenbart stor betydning for samfunn i senmiddelalderen, selv om folk som levde da viste større tilpasningsevne enn Diamond tiltror grønlendingene. De fleste kan nok også være enige i at det ikke var spesielt lurt av befolkningen på Påskeøya å hogge ned all skogen. Jeg liker boka godt, og jeg syns vekten på samspillet mellom mennesker og natur er betimelig, og får altfor lite oppmerksomhet fra de fleste historikere. Det jeg først og fremst har problemer med er igjen det jeg forstår som en deterministisk historieoppfatning. Diamonds svar på kritikken om determinisme i kjølvannet av Våpen, pest og stål, synes å være at menneskene har valg, men bare om de vil tilpasse seg naturen og overleve, eller la være og gå under. Kritikken av Kollaps viser etter mitt syn at klima og økologi åpenbart er viktig, men det er likevel bare en del av de komplekse mekanismene som påvirker menneskenes historie.

Heyerdahl hadde litt rett

Kon-Tiki. Foto: NASA / Wikimedia

Mens vi venter på avgjørelsen om Kon-Tiki filmen kommer til å vinne Oscar som "beste utenlandske film" i 2012, kommer det små, spennende nyheter om teoriene som var en viktig motivasjon for Heyerdahls ferd over Stillehavet i 1947.

Som mange vil vite, mente Heyerdahl at dagens polynesere – urbefolkningen på stillehavsøyene – hadde hatt kontakt med befolkningene i Sør-Amerika, og i alle fall delvis nedstammet derfra. Med Kon-Tiki-ferden fikk han demonstrert at slik kontakt var mulig ved hjelp av tradisjonelle materialer og teknikker fra Sør-Amerika, men det beviste selvsagt ikke at teorien hans var riktig. De fleste etnologer mente tvert i mot at øyene hadde blitt befolket fra Asia, noe som kunne understøttes med arkeologiske funn (øyene som ligger lengst mot vest har vært befolket lengst) og med kulturelle og utseendemessige paralleller. Da moderne DNA-teknologi ble tatt i bruk viste det seg at dessuten at arvematerialet hos polyneserne lignet mer på det en finner hos befolkningene i Asia enn i Amerika. De fleste forskere vurderte etter dette Heyerdahl som en større sportsmann og eventyrer enn vitenskapsmann.

DNA-teknologien har utviklet seg mye siden de første studiene ble gjort. For et par år siden kunne Erik Thorsby ved Universitetet i Oslo og hans samarbeidspartnere fortelle at de hadde funnet spor av arvemateriale av søramerikansk opprinnelse hos en familie på Påskeøya, som kunne føre familien tilbake til tida før de første kjente amerikanske innvandrerne til øya i kolonitida. Funnet var spennende og fikk fortjent oppmerksomhet, men på den andre siden var det vanskelig å utelukke muligheten for at den aktuelle familien ikke hadde full oversikt over egen slektshistorie, eller at det var kommet indianere til Påskeøya på europeiske skip før man var klar over.

Nå ser det ut til at Heyerdahl endelig har fått litt rett. Genforskningen er gått videre fra mennesker til søtpoteter, og franske forskere har vist at søtpoteten, en amerikansk plante, var til stede i Stillehavet lenge før europeerne. Ikke bare det, den nådde ikke bare til den isolerte Påskeøya, en av de østligste og mest fjerntliggende av Stillehavsøyene, men også videre mot det sydlige Polynesia og New Zealand.

De hyperkritiske kan fortsatt mene at planten spredte seg med havstrømmene, men sammen med oppdagelsen av amerikansk DNA på Påskeøya er det er vel egentlig mer sannsynlig at den kom med mennesker. Foruten å gi støtte til Heyerdahls teori er det en spennende påminnelse om at fortidas mennesker var mye mer mobile enn mange forskere har villet være med på, og at naturvitenskapene i noen tilfeller kan gi innsikt om menneskenes historie som kulturforskere og historikere ville ha avvist på grunn av mangel på kildebelegg.