Krig og kulturminner i dronningen av Sabas land

De karakteristiske høyhusene i stampet jord i Shibam i regionen Hadramawt er blant kulturminnene i Jemen som Unesco er spesielt bekymret for. Foto: Jialiang Gao/Wikimedia Commons

I skyggen av borgerkrigen i Syria slites Jemen i stykker av en ødeleggende konflikt. Tidligere president Saleh (avsatt i 2011) og opprørere fra den sjiamuslimske Houthi-militsen kjemper mot nåværende president Hadi, som er støttet av Saudi Arabia og andre arabiske land. I likhet med Syria bærer Jemen en eldgammel kulturarv, som er sterkt truet av krigshandlinger og plyndring, men oppmerksomheten både rundt krigen og kulturarven er mye mindre.

Mange i Norge vil først og fremst kjenne Jemens tidlige historie fra fortellingen i Det gamle testamentet om dronningen av Saba, som besøkte kong Salomo i Jerusalem, og fra strofen "av Saba kom de konger tre" fra Et barn er født i Betlehem. Saba var et av flere kongedømmer i det som i dag er Jemen i perioden fra cirka 700 før vår tidsregning til 570 etter. På samme måte som mer kjente eksempler i Egypt og Mesopotamia var Sør Arabia arnested for en særegen kultur og noen av de eldste statsdannelsene vi kjenner til. Jemen er et lutfattig land, og utenverdenens interesse for Sør Arabias tidlige historie har vært langt mindre enn i de to andre områdene. Nå er landets lite kjente kulturarv truet både av krigshandlinger og av plyndring og smugling av kulturminner.

Jemen ligger i det sørvestlige hjørnet av Den arabiske halvøya. Innenfor en smal kyststripe reiser det seg en fjellkjede som skraper monsunskyene som kommer inn fra Det indiske hav. I deler av Jemen regner det tilstrekkelig til å dyrke jorda uten ekstra vanning, i andre kan regnvannet samles i reservoarer og ledes ut på markene ved hjelp av diker og kanaler. Dette har gjort Jemen til et av de mest fruktbare området i Midtøsten. Romerne kalte landet for Arabia Felix, det lykkelige Arabia. Ved siden av fruktbarheten kom navnet og av de to viktigste ressursene som fantes i området: Røkelse og myrra. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som vokser bare i landene rundt Adenbukta. I antikken var de svært verdifulle. De ble brukt som offergaver til gudene, for å kamuflere dårlig lukt, og til medisin og kosmetikk. Rundt 700 før vår tidsregning begynte folkene i Sør Arabia å sende kamelkaravaner nordover gjennom den arabiske ørkenen til dagens Jordan, Israel, Syria og Irak. Karavanene måtte passere gjennom en rekke byer for å finne vann, og hvert sted måtte det betales toll. Det gjorde varene svært dyre, og søraraberne svært rike. I første århundre etter vår tidsregning kostet en kamellast med røkelse omtrent tre årslønner for en soldat, i det den nådde den romerske havnebyen Gaza.

Røkelsesbrenner fra Jemen,
cirka første århundre etter vår tidsreging.
 Nå i Louvre. Foto: Marie-Lan Nguyen/Wikimedia Commons

Sør-Arabia utviklet sitt eget skriftspråk, annerledes fra alle andre alfabeter. Cirka 8000 innskrifter i stein forteller om guder, konkurrerende konger, stammer og bystater, fordeling av vannressurser og bygging av byer. Nylig er det også funnet store mengder tekster skrevet på trepinner, men disse er ennå ikke ferdig tolket. Over tid fikk noen av småkongedømmene makt over andre, og til slutt stod bare ett igjen, kongedømmet Himyar. Riket hadde tidvis kristne, tidvis jødiske konger. I perioder var det alliert med romerne, i tider vendte det seg mot det nypersiske Sasanideriket. I 570 ble Himyar erobret av sasanidene, og  så i 632 av den nye muslimske bevegelsen. Etter det forsvinner sporene av den sørarabiske kulturen, men Jemen har også en rik kulturarv fra islamsk tid, og er blant annet berømt for sine høyhus bygget av hardstampet jord.

Den saudi-arabiske luftkrigen, som startet i mars 2015, har drept tusenvis av sivile. I følge aktivister har den også gått hardt ut over kulturarven. Bombeangrep skal blant annet ha skadet den store dammen i Marib, en nesten 600 meter lang demning først bygget cirka 700 før vår tidsregning og en ingeniørbragd på linje med pyramidene. De verdensarvlistede gamlebyen i Sanaa og Shibam har også blitt rammet flere ganger og ses på som truet av Unesco. Houthi militsen på sin side har blant annet skadet nasjonalmuseet i Taizz med artilleriild. Øst i landet er terrorgruppene IS og Al-Qaida aktive og ødelegger både islamsk og førislamsk kulturarv på samme måte som i Syria.

Jemen er det fattigste landet i Midtøsten, og folk der har antagelig andre ting å tenke på enn kulturarv. På samme måte som i Syria er det likevel tragisk at historiske minnesmerker som kunne samle folk om en felles, stolt fortid, og som i fredelige tider var populære mål for pengesterke turister, nå skades eller ødelegges for alltid.

Ny utgave av Antikkens globale verden og Globalhistorisk atlas

Antikkens globale verden, tredje utgave. Design: Gisle Lyng
Vagstein. Forsidebildet viser de asiatiske delene av Klaudios
Ptolemaios' verdenskart, cirka 160 etter vår tidsregning.

Tilbake på kontoret etter sommeren ventet nye utgaver av de to norskspråklige bøkene mine om globalhistorie: Antikkens globale verden (2008, 2011, 2015) og Globalhistorisk Atlas (2012, 2015).

Begge bøkene er primært tenkt for historiestudenter, men tilbakemeldingene fra de første utgavene viser at de de også leses av andre. Antikkens Globale Verden ble skrevet fordi det ikke fantes lærebøker på norsk som behandlet verden utenfor middelhavsområdet i antikken. Den tar for seg samfunn fra steinalderen og fram til cirka 650 etter vår tidsregning. Ved siden av å gi en oversikt over den historiske utviklingen i middelhavsområdet, Midtøsten, India og Kina og kontakten langs denne aksen, legger den også stor vekt på det som var felles for førmoderne samfunn, og tar inn eksempler fra områdene nord og sør for dette beltet av statsdannelser og fra Amerika.

I forbindelse med den nye utgaven fikk jeg anledning til å revidere boka grundig. De fire  første kapitlene er sterkt utvidet og skrevet om. De handler om hva historie er og hvorfor det er viktig, om framveksten av jordbruket og de første statssamfunnene, om økologi og demografi, om forholdet mellom historie og moderne teori og modeller, og om bronsealderen. Ellers er det kommet tidslinjer til alle kapitlene, et nytt avsnitt om handel og økonomi, og et eget tillegg for de som bruker boka i lærerutdanningen. Hele boka er oppdatert for å ta høyde for ny forskning.

Globalhistorisk Atlas ble tegnet og skrevet for å vektlegge det faktum at selv om historiefaget primært beskjeftiger seg med endring over tid, så spiller historiske prosesser seg ut innenfor et geografisk rom. Boka har 70 spesialtegnede kart med tilhørende tekster, som formidler menneskenes historie med vekt på det som er felles, det som knytter sammen og det som skiller ad, både på tvers av tid og geografi. Viktige tema er blant annet forholdet mellom mennesker og natur, kontakt mellom ulike deler av verden, statsdannelser, imperier og imperialisme, samt velstand og fattigdom i verdenssamfunnet. Noe av det som var både morsomt og utfordrende med å lage Globalhistorisk Atlas var å si noe (forhåpentligvis) fornuftig og forskningsbasert om hele verdens historie på svært begrenset plass, og i tillegg uttrykke det grafisk i form av kart. I andre utgave er det bare gjort rettelser, oppdateringer og noen mindre endringer.

Begge bøkene er gitt ut på forlaget Portal. De kan kjøpes fra deres nettsider eller fra de fleste norske nettbokhandler. 

Hva er Palmyra? Hvorfor er Palmyra viktig?

Ruinområdet i Palmyra sett fra luften. Foto (c) Jørgen Christian Meyer.

I tre dager har Palmyra i Syria vært under angrep av krigerne fra Den islamske staten. Da denne posten ble skrevet var både bysenteret og det berømte ruinområdet fortsatt under kontroll av den syriske hæren, men kampene truer fortsatt cirka 100.000 innbyggere og uvurderlige kulturminner fra romersk tid.

Hva er Palmyra?
Palmyra er det greske og romerske navnet på byen Tadmor, som ligger i Den syriske ørken omtrent halvveis mellom Damaskus og Eufratelva. I de første tre hundreårene av vår tidsregning fikk Palmyra en viktig rolle i handelen med tekstiler, krydder og røkelse mellom Middelhavsområdet og Det indiske hav. Kjøpmenn fra byen organiserte karavaner gjennom ørkenen, og reiste til India, Arabia og Roma for å drive handel. Inntektene gjorde at byen vokste til en av de rikeste og sterkeste i Midtøsten, og det monumentale og vakre bysenteret som ble til dagens ruinby vokste fram. Under krisen i Romerriket midt på 200-tallet ble herskerne i Palmyra viktige allierte for keiserne i Roma i krigene mot Det nypersiske riket (sasanidene). I årene 270-271 okkuperte byens berømte dronning Zenobia hele den østlige delen av Romerriket og forsøkte å få satt sin egen sønn på keisertronen. Det lyktes ikke, og i 272 ble byen ødelagt av romerne. Palmyra fortsatte å være en viktig provins- og grenseby i Syria, men det ble slutt på handelen som hadde brakt store inntekter til byen.

Hovedgaten i romersk Palmyra.
 Foto (c) Jørgen Christian Meyer

Hvorfor er Palmyra viktig?
Fordi byen ligger langt fra andre befolkningssentra, fikk ruinene stå forholdsvis uforstyrret til europeiske reisende ble oppmerksomme på dem på 1700-tallet. Ruinene i Palmyra er i dag blant de største, mest særegne og mest berømte kulturminnene i Midtøsten. Blandingen av gresk-romerske, syriske, arabiske og mesopotamiske impulser som kommer til uttrykk i kunst, arkitektur og innskrifter savner sidestykke. Palmyra og Zenobia har vært viktige nasjonale symboler i det moderne Syria, og ruinene, som står på UNESCOs verdensarvliste, var Syrias viktigste turistmål før krigen.

Hva med det moderne Palmyra?
Før krigen bodde omtrent 50.000 mennesker i den moderne byen Tadmor, som ligger like ved ruinområdet. Mange levde av turisme. Mange var knyttet til hæren og sikkerhetsapparatet, og byen var økonomisk sentrum for beduinbefolkningen i ørkenområdene rundt. Dagens innbyggertall er usikkert, men skal være rundt dobbelt så stort. Byen har fram til nå vært spart for større kamper, og har blitt tilfluktssted for mange internt fordrevne, særlig fra områdene IS kontrollerer i Eufratdalen.

Palmyrensk kulturutrykk viser en særegen blanding av lokale,
regionale og gresk-romerske impulser.
Foto (c) Jørgen Christian Meyer 

Hvorfor er Palmyra truet?
I Irak har Den islamske staten gått målrettet til verks mot landets førislamske kulturarv. Ruinbyene Nimrud, Ninive og Mosul har blitt forsøkt ødelagt med bulldosere og dynamitt, og museumsgjenstander i Mosul har blitt vandalisert med slegge og slagbor. Andre kulturminner har blitt plyndret og solgt på det illegale markedet. Kulturminnene i Palmyra er større, mer berømte og bedre bevart enn de IS har ødelagt i Irak. Det er all grunn til å frykte at de vil lide samme skjebne dersom terrorbevegelsen får kontroll over byen.

Som andre kulturminner i Syria har Palmyra vært utsatt for plyndring og ødeleggelser under krigen, men i liten skala i forhold til det vi kan frykte dersom IS vinner fram.

Ubekreftede meldinger forteller at IS har henrettet statsansatte og familiene deres i forstedene og nabobyene til Palmyra. Palmyra er primært sunnimuslimsk, og er et eksempel på at den vanlige analysen av borgerkrigen som en konflikt mellom sunnier og andre grupper ikke holder. Mange i byen arbeider i stats- og sikkerhetsapparatet. De og deres familier vil være svært utsatt hvis IS tar kontrollen. Palmyra ligger i ørkenen, og det er ekstremt vanskelig for folk å flykte unna i dagens situasjon.

Hva vet vi om det som skjer?
Nyhetsnettsteder og Twitter- og Facebookbrukere i Palmyra forteller at angrepene startet onsdag 13. mai. Kampene har foregått helt inn i forstedene nord og øst for byen og i utkanten av palmelundene sør og øst for byen, og ved militærbaser og installasjoner. Regjeringsstyrkene skal ha fått forsterkninger både fra hæren og fra libanesiske fremmedkrigere fra Hizbollahmilitsen. Foreløpig har kampene ikke nådd bysentrum eller ruinområdet. Forsyningen av strøm og vann er ustabil. Det meldes om flere titalls døde på begge sider, og også om sivile tap.

Oppdatering 21. mai:
Palmyra falt til IS i går. Kulturminner er viktig, men først og fremst går tankene til de flotte menneskene i Palmyra nå.

Universitetet i Bergen hadde et forskningsprosjekt i Palmyra i årene 2009-2011. På hjemmesidene deres kan du se bilder fra byen og området rundt.

Pirater!

I forrige uke kunne BBC og Dagbladet melde at amerikanske skattejegere har funnet en stor sølvskatt utenfor Madagaskar. Finnerne spekulerer i om skatten kan ha tilhørt den legendariske Kaptein Kidd, som herjet på de sju hav på slutten av 1600-talllet. Kidd var imidlertid bare én av mange som har forsøkt seg som pirater og kapere gjennom historien. I 2009, da de moderne piratangrepene utenfor Somalia var på sitt verste, skrev jeg teksten nedenfor. Selv om piratfaren utenfor Somalia heldigvis har blitt mye mindre, kan  fortellingene om Kidd og de andre fribytterne likevel være verdt å få med seg.

Piratvirksomhet med historiske røtter

Teksten ble først publisert i tidsskriftet Historie (1-2009)

Ved slutten av 2008 kunne Det internasjonale maritime byrå melde at 268 sjøfolk satt  fanget i havner langs vestkysten av Somalia. Mannskapene var gisler for moderne sjørøvere. I løpet av dette året hadde 92 skip blitt utsatt for angrep i Adenbukta og på Det vestlige indiske hav. 36 av dem var vellykkede — sett fra piratenes ståsted. De fleste av angrepene nådde aldri internasjonale media, men kapringen av en fransk luksusyacht i april, bortføringen av et ukrainsk lasteskip med 33 russiske panservogner om bord i september og overtagelsen av en saudiarabisk supertanker i november fikk bred dekning. Internasjonale marinestyrker patruljerte farvannene mellom Somalia og Jemen, organiserte konvoier og senket ved minst en anledning et angivelig piratskip, men tiltakene forble av begrenset nytte, så lenge folkeretten og gislenes sikkerhet ikke ga internasjonale styrker anledning til å aksjonere på land, og så lenge det ikke finnes en somalisk statsmakt med evne eller vilje til å nekte piratene mulighet til å operere. På grunn av den vanskelige sikkerhetssituasjonen og utbetaling av skyhøye løsepenger for bortførte skip, økte piratangrepene utenfor Somalia voldsomt i omfang fra 2004-2008. Selve virksomheten er imidlertid ikke av ny dato. Sjørøveri er en økonomisk aktivitet med eldgamle røtter, både i denne regionen og ellers i verden, og parallellene mellom historisk og moderne piratvirksomhet er mange.

Ferdsel på havet går tilbake til slutten av steinalderen. Flåter og båter av tre, skinn og siv har fraktet folk og varer langs kyster og over hav. Sjøfart har vært viktig for migrasjon, fiske og handel, og sjøen har brakt folk sammen. Mange av disse møtene har sikkert forløpt fredelig. Andre har ført til konflikt. I samfunn uten sentralmakt og lover har det å ta andres eiendom, frihet eller liv vært et spørsmål om mulighet og vilje, heller enn om lov og rett. For 4000-6000 år siden vokste de første statssamfunnene fram ved Nilen, i det østlige Middelhav, i Mesopotomia og ved Indus. Herskerne i disse områdene samlet verdifulle ressurser gjennom handel med nabofolk og med hverandre. Mye av denne handelen foregikk på havet, og enkelte falt for fristelsen til å skaffe seg verdiene skipene førte med seg med makt heller enn ved kjøp. I følge moderne internasjonal lov omfatter sjørøveri ran og voldsbruk på havet, utført av private individer uten statlig sanksjon. I den forstand er piratvirksomhet like gammelt som disse første statene. Tradisjonelt har det vært et juridisk skille til kapervirksomhet, det vil si sjørøveri med tillatelse fra en regjering, men for ofrene har slike distinksjoner antagelig sjelden vært av særlig betydning.

Sjørøveri er like gammelt som ferdsel på havet. Her kjemper Ramses III mot de såkalte sjøfolkene (til venstre) cirka 1175 før vår tidsregning. Tegning etter relief i tempelet i Medinet Habu, Egypt. Kilde: Wikimedia Commons

En av de første kildene som nevner piratvirksomhet har vi i en papyrustekst, som utgir seg for å være en reiseberetning fra den egyptiske presten Wen-Amon. Omkring 1130 før vår tidsregning ble Wen-Amon sendt til Byblos i dagens Libanon, for å kjøpe tømmer fra områdets berømte sedertreskoger. På veien stoppet han i en havneby tilhørende et folk som kalte seg tjekere, et sted langs kysten av det som i dag er Israel. En av mannskapet stakk av med mesteparten av den tiltenkte betalingen for returlasten. Wen-Amon prøvde å få erstattet tyvgodset fra den lokale kongen, som påpekte at det nok ikke lot seg gjøre, da det var en av skipets egne menn som stod for tyveriet. Wen-Amon seilte videre nordover da han ikke fant tyven eller fikk verdisakene tilbake. På vegen overfalt han et tjekerskip han kom over, og tok lasten i pant for å få erstattet deler av tapet han hadde lidd. Han ankom Byblos, hvor han etter lange forhandlinger fikk sikret seg en tømmerlast i bytte mot ny betaling fra Egypt. Da han skulle ta fatt på hjemvegen kom imidlertid en gruppe skip fra tjekerne og krevde Wen-Amun og lasten utlevert, som hevn for overfallet han hadde gjort. Kongen av Byblos ville ikke direkte forråde sin kunde og gjest, men foreslo at han kunne tvinge ham til å reise, så kunne tjekerne vente på ham utenfor havna. Slik gikk det, men Wen-Amon kom seg unna, bare for å strande på Kypros, hvor ham måtte slåss for livet med den fiendlige  lokalbefolkningen til han fikk beskyttelse hos dronningen. Resten av teksten er tapt. Wen-Amons reise er antagelig en litterær tekst heller enn en dokumentarisk skildring av reelle hendelser. Likevel gir den et levende bilde av usikkerhetene knyttet til å reise på havet. I Wen-Amons egne øyne hevdet han bare sin rett. For tjekerne var han en simpel sjørøver, og lokalbefolkningen på Kypros mente tydeligvis at det var best å ta livet av ubudne gjester for sikkerhets skyld.

Pirater på Middelhavet

Pirat er et begrep av gresk opprinnelse, og er beslektet med ord som kan oversettes som “forsøk”, eller “fristelse”. Slik var piratvirksomhet på mange måter rett og slett å utnytte de muligheter som havet kunne gi.  Nyhetsreportasjene fra dagens Somalia gir et lignende bilde, når vi kan lese om den sterke økningen i angrep på skip, som følge av store løsepengeutbetalinger, og at flere av piratene er tidligere fiskere som klager over overfiske og giftutslipp langs kysten. I middelhavsområdet var sjørøveri en del livet på havet så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Grekere og fønikere opererte delvis som fredelige handelsfolk og delvis som slavehandlere og pirater. Skip fra fremmede stater eller fremmede folk var som regel fritt vilt. Lokalsamfunn som var ute av stand til å forsvare seg, kunne bli plyndret av de samme folkene som handlet fredelig i beskyttede havner andre steder. Sterke stater, som Athen på 400-tallet, Rhodos på 300- og 200-tallet og deretter Roma, gjorde sitt beste for å ta knekken på piratvirksomheten, men den forsvant aldri helt, og problemet fortsatte å være betydelig helt til romerne fikk kontroll med hele middelhavskysten i første århundre før vår tidsregning. 

I boka Merchants, Sailors & Pirates in the Roman World framstiller Nicholas Rauh piratene på Middelhavet som et slags brorskap av sjøfolk, som frigjorde seg fra det elendige livet de kunne vente som mannskap på vanlige handelsskip. Istedenfor å virke som slaver eller dårlig betalte frie arbeidere med livet som innsats for andres vinning, tok de skjebnen i egne hender og skapte sine egne liv. Rømte sjøfolk fra hele Middelhavet strømmet til kjente pirathavner, og piratene opptrådte i store flåter. De stilte seg til disposisjon som leiehærer, og hele småstater, særlig i dagens Tyrkia, baserte i perioder økonomien på sjørøveri. Rauh tegner et fritt og romantisk bilde av piratlivet. Vincent Gabrielsen har pekt på at denne aktiviteten også henger nært sammen med at mennesker ble sett på som en vare og redusert til andres eiendom. Familier ble brutt opp, folk ble røvet fra hjemstedene sine og mistet råderetten over eget liv og egen kropp. De som ikke ble kjøpt fri av familie eller lokalsamfunn gikk en fremtid i prostitusjon eller hardt kroppsarbeid i møte, hvis de i det hele tatt hadde salgsverdi nok til å bli holdt i live. Historier om barn som røves fra sine foreldre av sjørøvere, for siden å komme tilbake til familie og hjemby som voksne slaver, men uten å være klar over sin herkomst, florerer i antikke komedier. Slike intriger må ha funnet klangbunn både blant dem som hadde mistet eller fryktet å miste slektninger i piratangrep og blant slaver som drømte om et liv i frihet.  De fleste større byer ved Middelhavet hadde et slavemarked, og enkelte steder, som øya Delos, spesialiserte seg på handelen og kunne omsette tusenvis av mennesker hver dag. Her fikk piratene satt byttet sitt om i den lovlige økonomien, og det var verken særlig fritt eller romantisk for dem som ble utsatt for det. Moderne sjørøveri er ikke basert på slavehandel, slik det antikke var, men er også en form for menneskehandel avhengig av utbetalinger av løsepenger.

En av dem som gjorde seg personlige erfaringer med sjørøverne var den unge Julius Cæsar, som i følge biografen Plutark ble bortført på vei hjem fra et besøk i det nordlige Tyrkia. Sjørøverne, som holdt til i landskapet Cilicia på sørkysten av Tyrkia, forlangte 20 talenter sølv for å slippe den unge aristokraten fri. Nå vet vi ikke hva slags mål piratene i sør-Tyrkia opererte med i denne sammenhengen, men den romerske talenten var over 32 kilo og den athenske på 26,7, så det var snakk om en god slump penger. Cæsar var imidlertid ikke fornøyd. Han fortalte sine fangevoktere at kravet var altfor lavt for en så viktig mann som ham, og fikk satt summen opp til 50 talenter. På samme måte som somaliske sjørøvere i dag var de ciliciske piratene avhengige å behandle gisselet sitt godt for å få ut løsepengene. Cæsar brukte tiden på å drive idrett og holde taler for sine fangevoktere. Løsepengene kom til slutt. Han ble satt fri, og samlet så skip og folk for å ta hevn over piratene, som han til slutt korsfestet. Noen år senere sørget Cæsars rival Pompeius for å gjøre slutt på piratvirksomheten i området og vant stor ære for det.

Piratbasen i dagens Tyrkia, der Caesar ble holdt som gissel. John Abbot 1904. Kilde: http://www.gutenberg.org/files/11688/11688-h/11688-h.htm

Antikke pirater på Rødehavet og Det indiske hav

Bortsett fra skip med hjelpesendinger og smuglergods, er det få fartøy som har somaliske havner som mål i disse dager. Farvannene rundt Somalia er imidlertig blant de viktigste rutene for moderne skipsfart. Passasjen gjennom Suez-kanalen korter reisetida mellom Europa og Asia dramatisk i forhold til ruten rundt Kapp det gode håp, og Adenbukta, havstrekningen mellom det nordlige Somalia og det sørlige Jemen, er inngangen til Rødehavet og kanalen. 

Disse farvannene var viktige også for omtrent 2.000 år siden. Somalia og Arabia kunne tilby røkelse og myrra, som er harpiks fra visse trær som vokser bare i disse områdene. Røkelse var viktig i religionsutøvelsen i Middelhavsområdet. For å hedre gudene brant man offer på alter, og i lange perioder var det vanlig at de døde ble kremert. Røkelse kunne gjøre røyken fra offerbålet eller likbålet velduftende, og det kunne være et velegnet offer i seg selv. Røkelse og myrra var også viktige ingredienser i kosmetikk og medisiner. I en verden uten moderne legevitenskap og farmasi var eksotiske ingredienser av denne typen sterkt etterspurt, både i medisin og i trylledrikker. Fra India fikk romerne krydder, edelsteiner og kinesisk silke. Fra Eritrea, Sudan og Østafrika kom elfenben til smykker, redskaper og statuetter. Alle disse varene ble hentet med skip, som seilte ned Rødehavet fra havner i Egypt. I havnene romerne besøkte i Eritrea, Jemen, Somalia og India måtte de forholde seg til handelsfolk og herskere med fremmed språk, lov og tradisjon. Begge sider hadde interesse av handelen, og stort sett fant man ordninger hvor romerne betalte skatt eller ga gaver til den lokale herskeren i bytte mot å få handle fritt. Folk som ikke fikk del i handelen på denne måten kunne imidlertid også være interessert i å få hånd om verdiene de store skipene fraktet, og ved siden av storm og vanskelige farvann var pirater en alvorlig trussel mot skipsfarten.

Ptolemaierne, de greske kongene som styrte i Egypt etter Aleksander den store, brukte Rødehavet som kilde til krydder, edelsteiner, og ikke minst krigselefanter, som de fanget fra vill tilstand og hentet hjem til Egypt fra jaktstasjoner i dagens Sudan, Eritrea og Somalia. Rødehavet er relativt smalt, og angrep fra befolkningen langs kysten av dagens Saudiarabia ble et såpass stort problem at ptolemaierne ble nødt til å bygge opp en flåte av krigsskip på Rødehavet for å få bukt med det. Araberne i dette området levde i små landsbyer langs kysten og i karavanebyer i innlandet, uten noen samlende kongemakt som kunne fortelle dem at de skulle la handelsfolk være i fred. Patruljering med krigsskip var likevel bare en midlertidig løsning. Romere som seilte i området i første århundre av vår tidsregning ble advart mot å nærme seg kysten av Arabia, fordi befolkningen der plyndret skip og solgte overlevende etter forlis og angrep som slaver. De arabiske kongene i dagens Jemen og Jordan forsøkte å komme problemet til livs gjennom militæraksjoner, men kunne ikke opprettholde kontroll i fjerntliggende og tynt befolkede områder. Deler av kysten av India ble rett og slett kalt for piratkysten, og romerske skip seilte med avdelinger med bueskyttere ombord for å forsvare seg mot angripere. En innskrift fra Farasan-øyene i det sørlige Rødehavet forteller at det var plassert en romersk garnison der på 160-tallet etter vår tidsregning. Troppene var stasjonert mer enn 1.000 km fra den sørligste romerske havnen i Egypt, og det er vanskelig å se for seg at soldatene skulle ha andre funksjoner enn å beskytte og eventuelt skattlegge handel. Parallellene til dagens situasjon er faktisk mange. I dag organiserer internasjonale flåtestyrker konvoitjeneste for skip som skal gjennom Adenbukta, og franskmenn og amerikanere har baser i Djibouti for å sikre sine nasjonale interesser. Virkemidlene ligner på de romerne brukte, selv om teknologien har forandret seg dramatisk.

Islamske sjørøvere

Romerne forsvant fra Det indiske hav etter at araberne erobret Egypt i 640. Når Rødehavet ikke lenger var bindeledd mellom middelhavsnettverkene og handelen på Det indiske hav, mistet det en del av sin betydning for skipsfarten, men Egypt fortsatte å være et rikt handelssenter i egen kraft, og forsyningen med mat og pilgrimer til Mekka skapte et nytt økonomisk senter for regionen. Mekka og havnebyen Jidda ble særlig viktige reisemål ettersom Islam spredte seg til India, Indonesia og Østafrika – områder som var vanskelig å reise til uten å ta sjøveien.

I genizaen, lagerrommet, til det jødiske samfunnet i Kairo ble det på slutten av 1800-tallet funnet flere tusen brev, som var tatt vare på fordi dokumenter som inneholdt Guds navn ikke måtte kastes eller brennes. De fleste brevene stammer fra perioden fra det ellevte til det trettende århundre, og Shelomo D. Goitein (1900-1985), som redigerte mye av samlingen, har anslått at det blant annet dreide seg om cirka 1200 komplett bevarte forretningsbrev. Omtrent 100 av disse handler om forretningsvirksomhet på Det indiske hav. Her finner vi blant annet et brev mellom to svogre i etterkant av et piratangrep. Den ene svogeren reiste med et skip som ble utsatt for angrep. Han mistet lasten, men beholdt livet, og sitter nå strandet i nord-India. Den andre er i sør-India i forretninger, hvor han får vite om angrepet fra et følgeskip som kom seg unna. Han tilbyr sin svoger skyss på hjemveien, og all den økonomiske støtte han måtte ha bruk for.

Handelsfolk og herskere stod ikke hjelpeløse overfor trusselen fra pirater. På den tida de fleste brevene i Kair-genizaen stammer fra, styrte herskere fra det kurdiske ayyubide-dynastiet i Aden, som var det viktigste transittpunktet på ruta fra India til Mekka og Kairo. Roxani Eleni Margariti har studert livet i handelsbyen i denne perioden, og viser hvordan ayyubidene organiserte flåtestyrker bestående av galeier, som patruljerte farvannene helt øst til India. Kjøpmennene måtte til gjengjeld betale en lite populær galeiskatt. En annen løsning var å seile i følge med et mindre skip, som skulle fungere som eskorte og livbåt, men det besto alltid en risiko for at vaktskipet valgte å stikke av når situasjonen ble farlig, slik tilfellet var i eksempelet over.

Gravstein for Sultan Ahmed av  Dahlak, Eritrea (1539).
 Øygruppen var i perioder base for en regulær sjørøverstat. Foto. G.Garitan/Wikimedia Commons

Vi har gjerne et bilde av Det indiske hav som et harmonisk sted før europeerne ankom omkring år 1500. Slik var det ikke alltid. Behovet for beskyttelse og trusselen om sjørøveri hang nært sammen, og grensene kunne bli uklare. Lokale herskere fra øystater som Kish i Persiabukta og Dahlak i Rødehavet opererte med egne flåter, som ikke alltid lot passerende skipstrafikk i fred. Sjørøveri er også avhengig av en fungerende økonomi hvor byttet fra operasjonene kan omsettes, og slike mindre fyrstedømmer tjente som marked for varer og mennesker som var blitt piratenes bytte. Parallellene til den moderne situasjonen er påfallende. Nyhetsreportasjene fra piratenes hjemhavner i dagens Somalia forteller om en blomstrende lokalsamfunn, hvor løsepenger fra rederinæringen settes om i luksusboliger og store importerte biler. Den gang som nå er det fraværet av effektiv statsmakt som skaper rom for sjørøveri.

Europeiske kapere

Portugisernes ankomst til Det indiske hav og etableringen av Osmannerriket i Midtøsten gjorde Rødehavet og Adenbukta til møtested og konfliktområde mellom to selvbevisste statsmakter, som så så på seg selv som henholdsvis kristendommens og islams fremste beskyttere. Skip og sjøfolk som tilhørte feil tro eller kom fra fiendens havner kunne lett utgjøre legitimt bytte. Før Suez-kanalen åpnet i 1869 forble Rødehavet og dermed også Adenbukta likevel en avkrok sett fra Europeisk side. Det engelske Østindiakompaniet opprettet en stasjon i Mocha i Jemen i 1618 for å handle med kaffe fra Jemen og for å fungere som mellommenn i handelen mellom India og Arabia og Egypt, men alt i alt hadde de vestlige kystene av Det indiske hav mindre å by på som var av interesse for de europeiske handelskompaniene enn India og Sørøstasia, hvor de europeiske stormaktene skaffet seg handelsstasjoner og militære støttepunkt. Selv om Osmannerriket etablerte garnisoner i en rekke havner i Somalia og Jemen, klarte sultanen i Istanbul aldri å utøve effektiv kontroll sør for Egypt. I denne situasjonen ble området et interessant tilholdssted for europeiske og amerikanske pirater, som kunne operere på trygg avstand fra europeiske krigsskip, samtidig som arabiske og indiske pilgrimer og handelsfolk var fristende mål, som som ikke bød på de moralske og politiske komplikasjonene som operasjoner mot europeiske skip kunne medføre. Guvernørene i de britiske koloniene i Amerika var liberale med å dele ut kaperbrev til aksjoner mot franske skip og besittelser, men kaperne reiste like ofte til Det indiske hav og Rødehavet for å prøve seg på handelstrafikken der. Patrick Pringle har påpekt at kolonimyndighetene ofte så gjennom fingrene med dette, da ekspedisjonene gjerne var finansiert av ledende menn i koloniene, og utbyttet førte store verdier inn i den lokale økonomien.

Avery som piratfyrste på Madagaskar med tjener.
Tresnitt fra 1725. Kilde: Wikimedia Commons

Henry Avery startet sjørøverkarrieren i 1694, som styrmann på et slikt skip, med lisens til å drive kaperfart mot franske fartøy i Vestindia. Det var imidlertid ingen fiendtlige skip å finne, og ryktene gikk om lukrative muligheter på Det indiske hav. Avery fikk med seg mannskapet på mytteri. De krysset over til Afrika og satte kursen sørover mot Kapp det gode håp. På vegen rakk de å plyndre tre engelske og to danske skip samt en portugisisk handelsstasjon. Vel inne i Det indiske hav overfalt de et fransk kaperskip, men bestemte seg gjøre mannskapet der til medsammensvorne. Mytteri var en forbrytelse som uten videre kvalifiserte til dødsstraff, og etter overfall på skip fra de fleste av samtidas store sjømakter var alle illusjoner om legitim kaperfart borte. I spissen for en liten flåte likesinnede satte Avery kursen for Bab el-Mandeb, stredet som skiller Rødehavet og Adenbukta. Her ville de vente på den årlige pilgrimsflåten, som var på veg tilbake fra Mekka etter pilgrimsreisen i 1695.

Piratene forsøkte først å etablere seg på den lille øya Perim, som ligger midt i stredet og har en god naturlig havn. Øya var ubebodd, og det var det gode grunner til. Den mangler nemlig vann. Etter langvarig og ørkesløs brønngraving var det Avery som ble truet med mytteri, og han måtte gi opp planen om en fast base som kunne kontrollere skipstrafikken.

Mesteparten av pilgrimsflåten kom seg forbi sjørøverne under dekke av natten, men Avery og hans folk klarte faktisk å få fatt på et skip som fraktet en kvinnelig slektning av den indiske stormogulen og rike gaver til hoffet i Delhi. Mannlige passasjerer ble torturert og drept, kvinnene ble utsatt for grusomme overgrep, og piratene kom unna med eventyrlig bytte. Da nyheten nådde stormogulen reagerte han forståelig nok med raseri, og han hevnet seg på engelske interesser i India, selv om Avery hadde handlet på egen hånd. Handelen med det engelske Østindiakompaniet ble innstilt, og mange av selskapets medarbeidere i Surat ble kastet i fengsel. Flere av dem døde under oppholdet.

Virksomheten til Avery og hans folk ble altså en trussel for hele det engelske nærværet i India. Østindiakompaniet satte en pris på Averys hode, London utstedte arrestordre, og marinen var snart på jakt etter ham. Avery selv reiste til Madagaskar for å dele byttet. Øya lå ikke under noen av de større statsmaktene i regionen, men var delt mellom rivaliserende småkonger. Her kunne pirater og kapere møte legitime kjøpmenn fra Europa og Amerika, og sette byttet sitt inn i tidas lovlige verdensøkonomi, slik sjørøvere alltid har vært avhengige av. Avery satte så kursen mot Karibia i håp om å få forhandlet fram et amnesti med vennligsinnede engelske myndigheter der, men siden sist var flere guvernører skiftet ut og den liberale politikken overfor kapere som balanserte på grensene mot sjørøveri var skjerpet inn etter press fra Østindiakompaniet. Avery gikk under jorda. I følge en anonym biografisk skisse som ble gitt ut i 1707 tok han seg over til England, hvor han forsøkte å omsette edelstener han hadde reddet unna fra det store byttet. Han ble lurt av sine forretningsforbindelser, som var klar over at han var en ettersøkt pirat og skal ha endt sitt liv i fattigdom.

Averys angrep på stormogulens skip var kanskje et høydepunkt og et vendepunkt i de europeiske og amerikanske piratenes virksomhet i farvannene som er herjet av somaliske pirater i dag. Tidligere hadde myndighetene i europeiske stater vært villige til å ta lett på angrep på muslimske skip, og elitene i de engelske koloniene i Karibia og New England hadde vært sterkt involvert i å organisere og finansiere virksomheten. Averys kollega Thomas Tew (død 1695) kom fra god familie i Rhode Island. Han kjøpte kaperbrev på Bermuda for å operere mot franske interesser, men fant fort ut at Rødehavet og Adenbukta var mer interessante jaktmarker. Han lyktes spektakulært i et angrep på et pilgrimsskip i 1693, og med et mannskap på bare 70 ble det rikelig til både sjørøverne selv og investorene i New England, hvor Tew kunne leve som respektert samfunnsborger. Tew var imidlertid ikke tilfreds med utbyttet fra første ekspedisjon og vendte tilbake til Det indiske hav i 1694/95. Her sluttet han seg til Kaptein Avery, men døde i den samme trefningen som gjorde denne berømt og beryktet. 

William Kidd fra Manhattan startet som piratjeger,
menendte i galgen. Her er kaperbrevet hans fra
1696. Kilde: Wikimedia Commons

Etter Averys kupp var det ikke lenger plass til slike menn i det gode selskap. I 1696 ble det sendt ut et krigsskip for å få slutt på sjørøveriet etter press fra Østindiakompaniet. Marinen hadde ingen skip å avse, så løsningen ble å organisere ekspedisjonen som kapervirksomhet, men rettet mot pirater istedenfor fiendtlige staters skip. Kaperbevillingen ble gitt av kongen selv, og kommandoen ble overlatt til William Kidd. Dette viste seg å være et lite heldig valg. Kidd hadde en lang merittliste som kaper, men hadde ikke vært involvert i direkte sjørøveri tidligere. Han ankom Det indiske hav tidlig i 1697, og ser ut til å ha tatt opp piratvirksomhet da den opprinnelige planen om å aksjonere mot sjørøvere viste seg vanskelig å gjennomføre. Kidd kom tilbake til sin hjemhavn New York i 1699, og ble sendt til London for å stilles for retten anklagd for piratvirksomhet. Saken er godt dokumentert i samtidige kilder, og Kidd forsvarte seg med at mannskapet hadde presset ham til å trå over på feil side av loven. Aktoratet argumenterte for at det tvert i mot var Kidd selv som hadde forledet mannskapet til sjørøveri. Kaptein Kidds sak vakte oppsikt i samtida. Allerede den gang kom det anklager om at han ble ofret for å dekke over mektigere støttespillere. Konklusjonen ble i alle fall at Kidd var skyldig, og han ble hengt i 1701. Piratvirksomheten med base på Madagaskar fortsatte i ennå noen tiår, men saken mot Kidd viser at sjørøvernes storhetstid på Det indiske hav var på hell. I 1728 kom det ut et verk med tittelen A general history of Pyrates, som inneholdt en serie bloddryppende, avskrekkende og heroiserende biografier over 1600- og det tidlige 1700 tallets viktigste pirater på Det indiske hav og i Karibia. Litteraturhistorikere har ment at forfatternavnet Charles Johnson var et pseudonym for den mer kjente Daniel Defoe, mannen bak Robinson Caruso, som antagelig også stod bak den anonyme Thomas Tew biografien fra 1707. Defoe kunne på denne tida skrive om piratene som noe som i hovedsak tilhørte fortida. De europeiske statene med interesser i området var rett og slett ikke lenger tjent med at farvannene framstod som lovløse.

Romerne stasjonerte altså soldater i Rødehavet, og de fikk de arabiske kongene i dagens Jordan og Jemen til å foreta straffeekspedisjoner mot piratbefolkningen langs kysten av Arabia. Arabiske herskere patruljerte Det indiske hav med galeier. Europeiske og amerikanske sjørøvere på 1600- og 1700 tallet gikk fra å være en ressurs til et problem for stormaktene, og i dag sender regjeringer fra land så forskjellige som Norge, Kina og Iran krigsskip  til Adenbukta for å stoppe sjørøveriet. Samtidig opprettholder det internasjonale samfunnet en somalisk regjering uten reell makt, og vesten har stilt seg bak en mislykket etiopisk intervensjon i nabolandet. Problemene romerne møtte ligner faktisk på dem skipsnæringen strir med i dag. Piratene opererer utenfor kontroll av myndigheter, men er helt avhengige av en fungerende verdensøkonomi, både for å finne sitt bytte og for å omsette verdiene i ett marked. 

Bokliste:

Daniel Defoe (forf.), Manuel Schonhorn (red.): A general history of the Pyrates. New York 1999 (1972). Kommentert nyutgave av Daniel Defoes verk fra 1728, opprinnelig utgitt under pseudonymet Charles Johnson.

Vincent Gabrielsen: Piracy and Slave-Trade. I Andrew Erskine (red.) A Companion to the Hellenistic World. Oxford 2005.

Shelomo D. Goiten: Letters of medieval Jewish traders. Princeton 1974.

Roxani Eleni Margariti:  Aden & the Indian Ocean trade : 150 years in the life of a medieval Arabian port. Chapel Hill, N.C. 2007.

Patrick Pringle: Jolly Roger, the Story of the Great Age of Piracy. New York 1953.

Nicolas K. Rauh: Merchants, sailors & pirates in the Roman world. Stround 2003.

Andre kilder:

International Maritime Bureau Piracy Reporting Centre: http://www.icc-ccs.org/

Norsk og internasjonal dagspresse, november og desember 2008.

Game of Thrones og historie

Season 1 Recap

Nordeuropeiske føydalfyrster, dekadente bysantinere, grusomme mongoler og Hadrians mur? Hva er de historiske forbildene for Game of Thrones. Video: Oppsummering av Game of Thrones sesong 1.


En oppdatert versjon av denne saken er publisert på Aftenposten.no i forbindelse med premieren på sesong 5. Den har masse fine bilder og et kart.

Mange gleder seg til at sesong fem av HBO serien Game of Thrones kommer i april i år. I mellomtiden kan vi korte tiden med sesong fire, som sendes på NRK i vinter. Serien, basert på George R.R. Martins bøker, spiller seg ut i en fantasiverden som teknologisk og materielt har fellestrekk med middelalderen i vår egen verden. Vi møter en rekke folk, land og riker med ulik kultur, natur og styresett. Noe av det som fasciner med fantasysjangeren er muligheten til å drømme fram andre verdener. Både Martin og serieskaperne er tydelig inspirert både av mangfoldet i vår egen verden, og av en del sjangertypiske trekk i fantasylitteraturen. Her kommer noen uhøytidelige tanker om historiske paralleller og inspirasjonskilder. Jeg liker serien og bøkene godt, men kan vel egentlig mer om historie enn om Game of Thrones og fantasy, så fansen får heller unnskylde eventuelle misforståelser og bruke kommentarfeltet til å rette dem.

Den delen av verden vi har møtt så langt, er delt i kontinentene Westeros og Essos. Handlingen i Westeros har til nå har utspilt seg fra King's Landing, plassert i vennlig middelhavsklima omtrent midt på kontinentet, til det mer nordiske Winterfell, nær den store muren som skiller de siviliserte "sju kongedømmene" fra det barbariske landet nord for muren, befolket delvis av hardføre "villmenn", delvis av grusomme, udøde hvitvandrere som få tror eksisterer og færre har sett.

Muren
For å starte i nord, så kjenner vi til flere store forsvarsmurer, bygd av mektige riker for å forsvare seg mot grupper utenfor statsdannelsen. De første kinesiske forsvarsmurene går tilbake til Vår- og høstperioden (770-481 før vår tidsregning), og under Qin-dynastiet (220-206 fvt), som ga navn til Kina, startet man store murprosjekter langs nordgrensen. De delene av muren som vi oftest ser bilder av i dag, flott oppmurt i stein, ble bygd under Ming dynastiet (1368–1644). En langt mindre kjent mur, kalt Gorgan-muren, ble bygd av persiske herskere av sasanidedynastiet (226-651) fra østkysten av Det kaspiske hav, og nesten 200 kilometer østover til fjellene i dagens Nord-Iran. Jeg tipper likevel at de mest direkte forbildene for den store ismuren i Game of Thrones må være den romerske grensen i Europa, og særlig Hadrians mur og Den antoninske muren, som ble bygd på 100-tallet av romerne som beskyttelse mot pikterne som bodde i dagens Skottland, etter mislykkede forsøk på å legge området under seg. Begge murene strakte seg fra kyst til kyst, på de to stedene der øya Storbritannia er på det smaleste. Villmennene nord for muren i Game of Thrones, ofte med rødt hår, og løst organisert i en slags stammesamfunn, vekker jo også heller assosiasjoner til krigerske keltiske eller germanske stammer ved Romerrikets grenser heller hestenomader på steppene i Asia. En artig detalj nord for muren var ellers at det viser seg at forseggjorte våpen av stein, lik spyd, dolker og pilspisser fra siste del av yngre steinalder, er de eneste som duger mot de fryktede hvitvandrerne.

Fra Hadrians mur.  Foto: UiB / AHKR

Som de romerske grensemurene, og for den del de kinesiske og persiske, er nordvollen i Game of Thrones beskyttet av en serie større og mindre festninger. I Game of Thrones er målet med muren helt klart å skape et absolutt skille mellom sivilisasjon og barbari. Virkelighetens murer var ikke der egentlig for å hindre kontakt, men for å regulere den til steder der den kunne skattlegges og kontrolleres. Nordvollen i Game of Thrones er altfor dårlig bemannet og altfor lang til å kunne stå i mot en større invasjon. I serien er det fordi det mangler folk og penger. Slik var det imidlertid med de historiske forsvarsmurene også. De kunne knapt stoppe en større hær, men de kunne holde unna mindre grupper, som eller kunne tenkes å angripe landsbyer og gårder innenfor grensene, og de kunne forsinke eventuelle angrep og lede dem mot steder hvor de var mulige å møte med hærstyrker fra områdene bak muren.

Den store muren nord i Westeros er bygd for lenge siden, da kongene var mektigere og menneskene bedre enn de er i dag. Dette nedgangsmotivet er vanlig i fantasylitteraturen, tenk bare på Ringenes herre, der ringens brorskap vandrer gjennom en verden som engang var styrt av vise og mektige konger, i et Nordrike som ikke lenger finnes. Sørriket Gondor er bare en skygge av det det en gang var. Det er ikke spesielt vågalt å knytte dette motivet til fortellingen om Romerrikets nedgang, der vestlig historieskrivning etter Edward Gibbon trakk opp et bilde av hvordan dårlige herskere og en dekadent og svak befolkning hadde latt det sterke Vestriket gå under, mens degenererte etterkommere styrte restene i form av Bysants. Denne framstillingen er naturligvis historisk ytterst tvilsom, men er et godt utgangspunkt for heltefortellinger, fra Prins Valiant til diverse postapokalyptiske filmer. Ideen om at fortidas mennesker var bedre og sterkere enn de som lever i dag er også gammel. Vi finner den for eksempel i den greske dikteren Hesiods forestilling om at verden har gått gjennom en gull-, en sølv-, og en bronsealder, samt en heltetid, før den harde og fattigslige jernalderen han og hans samtidige må leve i. Antikkens grekere mente at de mykenske festningene fra slutten av bronsealderen, med sine murer bygd av kolossale steinblokker, umulig kunne være bygd av mennesker.

Muren i Game of Thrones bemannes av Nattens voktere, en gruppe soldater som har viet livet sitt til denne oppgaven. Vokterne må leve i sølibat, og har ikke personlig eiendeler. Enkelte voktere kommer fra samfunnets øverste lag, så som John Snow, uekte sønn av Ned Stark, føydalherren som styrer over de nordlige områdene fra Winterfell. Dette minner om middelalderens militære munkeordener, hvorav tempelridderne var den mest kjente, som blant annet rekrutterte yngre sønner fra adelen, som ikke hadde utsikter til arv. Nattens voktere rekrutterer imidlertid også blant kriminelle som slik kan unngå straff. Slik praksis kjenner vi blant annet til når det skulle rekrutteres skipsmannskap til farlige oppdagelsesreiser og nybyggere til kolonier i den nye verden.

De sju kongedømmene
Mesteparten av Westeros kalles for De sju kongedømmene, selv om landet nå er samlet under én konge. Det er ikke veldig dristig å hevde at dette er inspirert av de angelsaksiske kongedømmene som styrte England etter at romerne trakk seg ut, og fram til vikingene og senere normannerne kom på 900- og 1000-tallet. Tallet på kongedømmer varierte i virkeligheten over tid, men disse er også kjent som "De sju".

De sju kongedømmene er styrt etter en slags føydalmodell, hvor fyrster som er eneveldige innenfor sitt distrikt, sverger troskap til en overkonge i King's Landing. Både på lokal- og på sentralnivå er fyrsteverdigheten arvelig. Det er et klart skille mellom en adel og allmue i rettigheter og status. Fyrstene har sine egne hærer, og fører krig mot hverandre. Under seg har de lavadelige vasaller som er bundet til dem gjennom tilsvarende bånd som de har til kongen. Her må Martin ha hentet inspirasjon fra europeisk høymiddelalder, hvor lokale og regionale fyrster hersket på vegne av konge eller keiser, som igjen i prinsippet hadde sin makt fra Gud.

Forbilde for King's Landing og huset Tagaryen? Bilde: UiB / AHKR

Kongen over Westeros i det handlingen i Game of Thrones starter er den forfyllede Robert Baratheon. Han kom til makten i et opprør mot dynastiet Tagaryen, som hadde hersket over Westeros i flere hundre år, etter at de invaderte landet med en hær støttet av drager. På jakt etter historiske motiver er huset Tagaryen mer spennende enn Robert. De er et dynasti av erobrere utenfra, for eksempel som de hellenistiske arvtagerne etter Aleksander den Store i Egypt og Midtøsten. De er sterkt preget av inngifte og innavl for å holde blodet rent. Det kjenner vi både fra Ptolemaierne i Egypt og fra europeiske fyrstehus på 1700- og 1800-tallet. Både hoffet i King's landing og selve palasset og byen, som den enkle krigeren Robert har arvet fra sine forgjengere, leder tankene hen mot Det bysantinske riket, med innviklet byråkrati og komplisert hoffseremoniell, med den monumentale hovedstaden
Konstantinopel.


På den andre siden
Som vår verden har George Martins fantasiverden sitt Middelhav, men her skiller det Westeros i vest fra Essos i øst, heller enn Europa i nord fra Afrika i sør. Langs kysten finner vi en serie av fri byer, styrt av byråd dominert av kjøpmenn. Byene handler i slaver, krydder, tekstiler og andre luksusvarer, og er et fristed for sjørøvere samt flyktninger fra Westeros. Her må det ligge inspirasjon både fra de republikansk styrte italienske handelsbyene som Venezia og Genoa i senmiddelalderen og renessansen, fra deres handelspartnere i Midtøsten som levde av handel med varer fra India og Kina, og fra de såkalte Barbareskstatene fra Marokko i vest til Libya i øst på 1700- og tidlig 1800-tall, som fanget og solgte slaver, og som drev som sjørøvere på Middelhavet.

Det siste eksempelet jeg trekke fram er naturligvis Dothrakiene, rytterfolkene som lever på steppene øst for de frie byene. Dothrakiene lever av hestemelk og hestekjøtt, og er dyktige ryttere og fryktelige krigere.

Et av forbildene for Dothrakiene er selvsagt mongolene, som under Genghis Khan la under seg det meste av Eurasia på 1200-tallet. Et annet er hunerne, som herjet fra Kina i øst til dagen Frankrike i Vest på 400-500 tallet. Begge grupper var nomadefolk, hvor nesten alle voksne menn var soldater. Ved hjelp av hestene sine kunne de bevege seg raskt og langt, og de var lite avhengige av forsyninger. Både hunerne og mongolene skapte store problemer for statene de gikk til krig mot, og vant over mange av dem. De var beryktet for sin fryktløshet og grusomhet. Mongolene skapte forøvrig et rike etter erobringene som gjorde det mulig å reise trygt fra Midtøsten til Kina, slik blant annet Marco Polo gjorde.

Daenerys Tagaryen gifter seg med en dothrakifyrsten Drogo, og blir selv hersker over stammen hans etter at han dør. Selve fortellingen om Daenerys og Khal Drogo er muligens inspirert av hunerkongen Attila, som på et tidspunkt var forlovet med en romersk prinsesse (bryllupet ble aldri noe av), og hvis senere bryllup med en germansk prinsesse er skildret av den romerske diplomaten Priscus.

Slik ville det vært mulig å fortsette, men Game of Thrones  utspiller seg altså i en verden som er en fest av historiske forbilder og motiver, ispedd en god dose magi og noen overnaturlige vesener, og formidlet gjennom en spennende historie.

Flere historiske paraleller og inspirasjonskilder? Bruk kommentarfeltet:

Romere i Kina? Kineserne og Roma

Kinesisk silke med innvevde dragemønstre. Andre århundre etter vår tidsregning.
Fra grav 65, Palmyra, Syria. Palmyra Museum. Foto © Jørgen Christian Meyer

Med jevne mellomrom, sist for et par uker siden, dukker det opp meldinger på internett om en landsby i Kina befolket av etterkommere etter de gamle romerne (denne var riktignok av den mer nøkterne typen). I landsbyen Liqian bor det blonde og blåøyde mennesker som angivelig stammer fra en avdeling romerske soldater, som ble tatt til fange i kamper mot romernes rivaler i øst, parterne eller arsakidene, i år 53 før vår tidsregning, og som aldri siden ble sett.

Teorien ble først lansert i 1957 i boka A Roman City in China av Kina-historikeren Homer Dubs, som arbeidet ved Universitetet i Oxford. Det gjør den dessverre ikke bedre. Det er leit å ødelegge en god historie, men romere flest på denne tida kom fra middelhavsområdet. De fleste som bor der er verken blonde eller blåøyde, og slik var det nok på romernes tid også. I Sentral-Asia, derimot, lever det og har det levd ganske mange med slike trekk. For gni det inn er det gjort DNA-tester av innbyggerne i Liqian, som viser at arvematerialet deres ser ut til å stamme fra Asia, og ikke fra Middelhavsområdet.

Historier om tapte romerske hæravdelinger, Israels tapte stammer, eller vikinger som har levd isolert i Amerikas skoger siden Leiv Eriksons dager holder dessverre sjelden stikk, men det betyr ikke at ikke folk reiste over store deler av verden i gamle dager. Romerne visste godt om Kina, og kineserne visste godt hvor Romerriket lå. Noen reiste hele veien også, og vendte tilbake og fortalte om opplevelsene sine.

Romerne kalte Kina for Sina, etter Qin-dynastiet, som grunnla den første kinesiske sentralstaten i 220 før vår tidsregning, eller for Seres. Det kinesiske produktet som de aller fleste i Romerriket må ha kjent til kalte de for sericum. Dette er opprinnelsen til vårt ord for silke. Silke, både i form av garn og vevde tøyer, ble fraktet over Sørkinahavet og Det indiske hav til India, eller via karavanevegene gjennom Sentral-Asia, som i moderne tid har blitt kalt Silkevegen. I graver i byen Palmyra, i dagens Syria, er det funnet flotte silketøyer med innvevde gulltråder og dragemotiver (bilde over). Tøyene er revet opp fra slitte og skadede plagg, og brukt til å balsamere lik.  Det ser ut til at romerne foretrakk egne mønstre, og i Aleksandria i Egypt skal det ha vært egne verksteder der slaver rekket opp kinesiske silketøyer og vevde dem på nytt.

Vi vet at noen få romere reiste helt til Kina. Dette var handelsfolk. Rundt år 100 etter vår tidsregning nådde en gruppe handelsfolk fra Syria, som var en del av Romerriket,  til de kinesiske grensene i nordvest. En annen gruppe kom sjøvegen, og nådde den kinesiske kysten i år 166. Ved hoffet overleverte de gaver som de sa var fra den romerske keiseren. Vi kjenner denne hendelsen fra kinesiske nedtegnelser, for de kinesiske skriverne var skuffet over gavene, blant annet skilpaddeskall og horn fra nesehorn. Dette var ikke spesielt dyre og fine gaver, men vanlige varer i handelen på Det indiske hav, og antagelig var dette handelsfolk som har utgitt seg for å være utsendinger, eller som kineserne har tolket slik. Klaudios Ptolemaios store geografiverk, som ble til omtrent på denne tiden, og som ikke ble overgått i verken omfang eller nøyaktighet før rundt år 1500, inneholder en rekke stedsnavn langs kystene og landrutene helt øst til Kina (nedenfor). Posisjonene så langt øst ble likevel ganske feil, fordi en ennå ikke hadde gode metoder å fastslå lengdegrad, altså  plassering langs øst-vest aksen. Det fikk man først et stykke ut på 1700-tallet.

Ptolemaios' kart over Øst-Asia, 1400-talls-manuskript i British Library (Harley MS 7182). Med litt godvilje drar en kjensel på Malakkahalvøya, der dagens Malaysia og deler av Thailand ligger. Kina, merket Sinae, er oppe til høyre. Bilde: British Library/Wikimedia Commons

Kineserne visste tilsvarende beskjed om Romerriket. De kinesiske annalene fra siste del av Han-riket (206 før til 220 etter vår tidsregning) forteller om et stort, rikt og velordnet rike langt i vest. Kineserne var særlig opptatt av det velfungerende postvesenet, de vakre gullmyntene av god kvalitet, og de gode vegene. Myntene har de kunnet se selv, for det ser ut til at den viktigste romerske varen som har endt opp i Kina var nettopp penger, ellers er det funnet litt romersk glass. Kineserne selv støpte penger, mens de romerske ble preget, noe som ga muligheter til langt mer detaljerte og forseggjorte bilder.

Det var kanskje ikke så mange som reiste, men like mye var det slik at de som faktisk gjorde den lange reisen ikke var folk som skrev bøker, men handelsfolk. Slik fortsatte det å være fram til på 1600-tallet, da katolske misjonærer etablerte seg i det store landet, og sendte rapporter hjem om språk, kultur og samfunn.

Det var for øvrig ikke bare silke, gull, og en og annen handelsmann som reiste. I 166 etter vår tidsregning ble Romerriket rammet av en alvorlig pandemi. Det var den første alvorlige sykdommen vi vet om, som spredte seg over hele riket. Epidemien ga seg ikke før etter fjorten år. Rundt 10% av befolkningen skal ha mistet livet, i noen områder, og særlig i hæravdelinger, skal dødeligheten ha vært enda høyere. Vi vet ikke sikkert hva slags sykdom det var, men moderne epidemiologer holder en knapp på kopper. Sykdommen opptrådte først blant romerske soldater i Mesopotamia. Det spennende er at kinesiske kilder melder om en lignende epidemi langs grensene i nordvest, og kanskje vandret denne sykdommen langs handelsrutene gjennom Sentral-Asia, slik Svartedauden gjorde mer enn tusen år senere, og slik moderne influensaepidemier sprer seg fra verdensdel til verdensdel ved hjelp av jetfly i dag.

Fra 6. oktober og fram til januar blogger jeg også sammen med andre bergensforskere på BT-Innsikt. Alle postene mine blir publisert her på Globalhistorie også. 

På seiltur for 2000 år siden med Google Earth

Google Earth, programmet som lar deg se satellittbilder fra hele verden helt gratis, har forandret arkeologifaget i løpet av de siste årene. Før var flyfoto og satellittbilder dyre og måtte spesialbestilles. For mange deler av verden fantes det ikke slikt til sivil bruk i det hele tatt. Nå inneholder et hvilket som helst arkeologisk foredrag høyoppløselige satelittbilder. Særlig i tørre deler av verden, der det er lite vegetasjon, og i jordbruksområder eller på beitemark, hvor vegetasjonen holdes nede, kan satellittbilder vise detaljerte spor av bosetning, gravanlegg og næring i forhistorisk tid.

Jeg arbeider ofte sammen med arkeologer, og publiserer mye av forskningen min i arkeologiske tidsskrift. Likevel er jeg utdannet som historiker. Jeg tenker ikke så mye over forskjellene til daglig, men jeg mangler både de tekniske ferdighetene, kunnskapen om, for å være ærlig også interessen for materiell kultur som arkeologkollegaene mine har. Vi nærmer oss de samme spørsmålene fra forskjellig utgangspunkt, og jeg tenker at det er helt greit, for da lærer vi forhåpentligvis noe vi ikke kunne fra før. Jeg mener at fagskillet først og fremst er et metodeskille.

De fleste historikere (det finnes unntak) er lite interessert i satellitbilder. Det er dumt, for her har vi materiale som kan si masse om det rommet menneskene i fortida levde livet sitt innenfor. Forleden dag ble jeg minnet om det da jeg satt og lekte i Google Earth.

En av de vanskeligste utfordringene en har når en arbeider med fortida, er å forstå de tegnene som vi sitter med fra de samfunnene vi studerer. Det gjelder uansett faglig bakgrunn og tilnærming. Arkeologen Ian Hodder har pekt på det som kanskje burde være selvsagt, men som vi sjelden tenker over, nemlig at alle slutninger bygger på analogier, det vil si sammenligninger med noe annet. Hodder  bruker en steinøks som eksempel. Når arkeologen beskriver gjenstanden hun har funnet som en steinøks, er det fordi hun kjenner den igjen som en øks ut fra sin egen erfaring, eller fordi det finnes folk i samtiden som også bruker steinøkser. Analogien som identifiserer steinøksen er ganske trygg, men vi kunne selvsagt teoretisk forestille oss at fortidens mennesker brukte disse gjenstandene som noe helt annet, for eksempel som rytmeinstrumenter. Når en arbeider med skriftlige kilder er problemet nøyaktig det samme. Historikeren Marianne Storberg har for eksempel vist at vennskapsbegrepet har endret seg ganske mye bare siden 1800-tallet. Hva mente romere eller vikinger med ordene som vi oversetter med vårt begrep "venn". Dette er det naturligvis også folk som har forsket mye på og kan mye om. Poenget er at vi ikke har direkte tilgang til fortida, men må nærme oss den gjennom sammenligninger med vår egen verden eller andre samfunn vi kjenner til.

Jeg tipper jeg ikke er den eneste forskeren som har faglige oppheng. Ett av mine er, av alle ting, en greskspråklig seilingshåndbok fra første århundre etter vår tidsregning. Boka, som heter Det røde havs omseiling (Periplous tes Eruthras Thalasses), er en beskrivelse av landene rundt Rødehavet og det vestlige Indiske hav (engelsk oversettelse her). Forfatteren er ukjent, men hadde tydelig personlig erfaring med å seile og handle i området. Her får en vite hvor, når og hvordan man bør seile, hvem som bor på de forskjellige stedene, hva en kan kjøpe og selge, og hvilke gaver en bør ha med til den lokale herskeren. For snart ti år siden skrev jeg doktoravhandlingen min om hva denne teksten kan fortelle oss om sammenhenger mellom handel og framvekst av statssamfunn, og jeg vender stadig tilbake den. Det gjorde jeg også for noen dager siden, i forbindelse med et foredrag jeg skal holde senere i høst.

Hvordan finner en gode analogier som kan skape berøringspunkt mellom det som skjedde på Rødehavet for to tusen år siden og dagens verden? Det er ikke alltid lett. Det er mye jeg ikke forstår i denne teksten, og det er sikkert en del jeg tror jeg forstår, men egentlig har misforstått.

Drømmen er selvsagt å reise langs kysten av Det indiske hav med et tradisjonelt seilskip. Det er flere grunner til at det neppe kommer til å skje.

Et av de stedene der det faktisk er mulig å trekke direkte linjer fra fortida til vår tid er i beskrivelsene av kystområdene. Topografien langs kystene er så godt som uforandret. De første pålitelige sjøkartene, portolanerkartene, ble utviklet i middelhavsområdet på 1200-tallet. Før det, og for de fleste deler av verden også lenge etter, var sjøfolk avhengige av egen erfaring, eller muntlige eller skriftlige beskrivelser fra andre. Periplus er et eksempel på en slik tekst, men det finnes en tradisjon som går helt opp til våre dager. Både britiske og amerikanske myndigheter gir fortsatt ut seilingsbeskrivelser for hele verden. Også med kart var en forresten helt avhengig av seilingsmerker for å avgjøre hvor en var, til det ble utviklet kronometer som var nøyaktige nok til at de kunne brukes ved beregning av lengdegrad. Det skjedde først i siste haldel av 1700-tallet.

Det er gjort mye solid arbeid av oppdagere, geografer og arkeologer, for å identifisere stedene som nevnes i Periplus. Mange av dem kjenner vi helt nøyaktig, og har fått bekreftet gjennom arkeologiske utgravninger, mens andre fortsatt ikke er kjent. Forleden dag satt jeg og la en del av dem inn i Google Earth. Det blir egentlig det samme som å merke dem av på et kart. På Google Earth eller på kartet ser vi verden ovenfra. Det fungerer godt i forhold til å finne steder, men samtidig er det en måte å se verden på som ingen hadde mulighet til før for noen få tiår siden, og som bare har vært alment tilgjengelig de siste ni årene.

Men så slo det meg at det går an å trykke på Street View- (eller bakkevisning-) knappen (den lille mannen oppe i høyre hjørne). Hva skjer da?

Jo, det blir med ett mulig å se kysten slik den alltid sett ut. På den måten kan en se de samme konturene som folk som seilte der for 2000 år siden eller 200 år siden.

I beskrivelsen av kysten av det nordlige Somalia kommer vi for eksempel til stedet som forfatteren av Periplus kalte Elefantodden eller kanskje heller Elefantklippen (akroterion Elefas). Stedet er forsåvidt godt kjent, og heter Ras Fil på arabisk, som betyr det samme. Det har altså aldri egentlig vært noe usikkerhet om hvor dette er, men sett på kartet, rett ovenfra, gir navnet ikke noe mening. Hva skjer med bakkevisning, jo plutselig kan vi se fjellet slik det må ha sett ut, og fortsatt ser ut fra dekket av et seilskip

Kapp Elefas / Ras Fil, Somalia. (c) Google og rettighetshavere.

Tvers over Adenbukta, i dagens Jemen, stuper en 800-meter høy klippe ned i havet. Forfatteren av Periplus kalte den Villsvinet (Syagros). Den er kanskje ikke like klar som elefanten over, men for pasjonerte lesere av Asterix skulle det være mulig å kjenne igjen dyret. Her skal det ha vært en festning og en liten havn, hvor en kunne kjøpe røkelse. De er forøvrig aldri funnet.

Syagros / Ras Fartak, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Nedenfor er Den brente øya (Katakekaumenes nesos), dagens Jebel Tair, midt mellom Jemen og Eritrea. Når du hadde kommet hit var det trygt å seile inn til den arabiske kysten. Lengre nord var det mange farlige rev, og fiendtlig innstilte innbyggere.

Jebel al-Tair, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Slik er det bare å fortsette. Det burde kunne være nyttig i andre sammenhenger enn seilingsbeskrivelser også. Beskrivelser av slag, reisebeskrivelser, identifisering av historiske stedsnavn er noen av mulighetene som faller meg inn.