Arno Peters og det "rettferdige" verdenskartet

Arno Peters verdensatlas (2002-utgaven)
Bilde: Amazon.com

De fleste av oss lærer tidlig at verden ikke er rettferdig. Mange prøver å gjøre noe med det, dessverre uten at det endrer så mye på det store bildet. Historikeren og kartografen Arno Peters (1916-2002) gikk lenger enn de fleste, og prøvde å endre selve verdenskartet, men fikk erfare sannheten i filosofen Alfred Korzybskis ord: "kartet er ikke det samme som terrenget".

Kart er nemlig avbildninger av terreng. Jorda er som kjent omtrent kuleformet. De fleste bilder er todimensjonale. Derfor er det umulig å lage kart som viser terrenget nøyaktig, hvis man da ikke gjør kartet kuleformet, og lager en globus. På kart med stor skala (som altså viser et lite område), er ikke problemet så stort for daglige og praktiske formål, men prøv å brette ut et appelsinskall, så forstår du problemet med å lage et nøyaktig verdenskart. Siden antikken har kartografer forsøkt å utvikle kartprojeksjoner som løser dette problemet på en best mulig måte. De fleste projeksjonene forsøker å balansere hensyn mellom å gjengi form, flate og vinkler på en mest mulig korrekt måte.

Mercators kart fra 1569. Bilde: Wikipedia

Projeksjonen som kanskje tydeligst har formet vår måte å se verden på ble utviklet av Gerardus Mercator (1512-94). Mercator fant ut at hvis han holdt avstanden mellom meridianene (de loddrette linjene på kartet, som viser avstand på øst-vest aksen) konstant, men gradvis økte avstanden mellom breddegradene ettersom kartet gikk mot polpunktet, fikk han et kart som gjorde det mulig for sjøfolk å trekke opp kursen fra alle punkter på kartet til alle andre, som en rett linje. Dette gjorde det mulig å navigere sikkert i farvann hvor en ikke var kjent og hvor en ikke hadde land i sikte, og var en avgjørende del av teknologien som gjorde det mulig for europeiske sjøfolk å legge verdenshavene under seg på 1600-1800-tallet, og for den del for fly å krysse verdenshavene før satellittnavigasjon ble tilgjengelig. Problemet med Mercators projeksjon er at avstander blir dramatisk fortegnet: Ved polene løper meridianene på den virkelige jordkloden sammen i ett punkt. På Mercators kart er øst-vest aksen like lang ved polene som ved ekvator. Det betyr at jo lenger nord og sør en kommer på kartet, desto mer overdrevne blir avstandene. På denne måten ser Grønland like stort ut som Afrika, mens kontinentet ved ekvator i virkeligheten har et areal som er nesten 15 ganger større enn øya i det høye nord. Mercatorprojeksjonen, sammen med varianter og moderniseringer av den, er fortsatt blant de mest populære av de mange tusen som finnes, fordi den fortsatt er nyttig for sjøfolk og flygere som trenger en backup hvis satellitteknologien svikter, og fordi den gjør det mulig å zoome fra verdensnivå til lokalnivå på elektroniske kart uten at steder forskyver seg i forhold til hverandre.

Denne posten skulle ikke handle om Mercator, men om hans kritiker Arno Peters. Peters var utdannet historiker. Han var overbevist sosialist, og hadde blitt berømt og beryktet for sin Synkronoptiske Verdenshistorie (1952), der han framstilte verdenshistorien som en 16 meter lang tidslinje, hvor alle deler av verden fikk like mye plass. Verket, som han lagde sammen med sin første kone Anneliese, var på den ene siden en reaksjon mot vekten på europeisk og vestlig historie som hadde preget historieskrivningen før andre verdenskrig. Dette fikk Peters mye ros for. På den andre siden forsøkte han å skrive et historieverk som kunne brukes både i Øst- og Vest-Tyskland, og han lot sine egne politiske tolkninger av historiske begivenheter framstå som fakta. Resultatet var at et i utgangspunktet flott og innovativt historieverk ble en skandale (finansieringen kom delvis fra amerikanske okkupasjonsmyndigheter, som ikke var veldig lykkelige over den politiske vinklingen). Verket kom aldri forbi sensuren i Øst-Tyskland og ble og lite brukt i Vest-Tyskland.

For Peters (og andre kritikere) var det ikke bare et problem at historiebøkene viet uforholdsmessig mye plass til Europa. Han mente også at tradisjonelle verdenskart, med mercatorprojeksjonen som fremste eksempel, også framstilte verden på en måte som favoriserte det rike og mektige nord. Våre kart viser så godt som alltid nord øverst. Det er en tradisjon vi overtok fra greske geografer via Ptolemaios Geografi, som ble gjenoppdaget på 1400-tallet. Men selv om det er tradisjon, så må det ikke nødvendigvis være slik. Arabiske kart i middelalderen viste for eksempel sør øverst, og mange kristne kart plasserte Edens hage og Det hellige land på toppen. Jeg har selv lekt meg med å snu på kart i Globalhistorisk Atlas, og syns det kan være en grei måte å fri seg fra vante måter å se verden på. Men rent bortsett fra at det er vanskelig og unødvendig å endre en flere hundre år gammel velfungerende tradisjon, så finnes det gode praktiske grunner til plassere nord øverst. Det er der de største landmassene er, så det er fornuftig å gi dem den mest iøynefallende plassen. Videre er Greenwich, like ved London, plassert i midten, langs nullmeridianen. En meridian er en tenkt linje fra pol til pol, som blir brukt som utgangspunkt for å beregne posisjon langs øst-vest aksen. I dag er Greenwich-meridianen enerådende, men det reflekterer Storbritannias maktstilling på 1700- og 1800 tallet. Opprinnelig konkurrerte den blant annet med meridianer blant annet i Madrid, Paris, Roma og Oslo(!). Fra et kartografisk synspunkt ville det ikke vært noe i veien for å plassere meridianen i Øst-Asia, og man kunne like godt delt verdenskartet i Atlanterhavet som i Stillehavet.

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa og
Gall-Peters projeksjonen. Bilde: Wikipedia

Dette er imidlertid sidespor, for det var verken retningen eller meridianen Peters ville forandre, men framstillingen av jordas overflate. I 1973 lanserte han sin egen kartprojeksjon (høyre), som i følge ham selv framstilte alle flater likt, slik at ulike deler av verden framstod med riktig størrelsesforhold. På denne måten mente han at verden ble mer rettferdig framstilt, og folk og land i sør fikk sin rettferdige plass og oppmerksomhet. Til å begynne med brydde ikke kartografer seg så mye om dette, men hjelpeorganisasjoner og andre med interesser i utviklingspolitikk syntes det var en strålende idé. UNESCO, Oxfam, Kirkenes Verdensråd, Church Aid (Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon) var blant de som begynte å bruke kartet.

Kanskje kunne det ha sluttet der, hvis Peters hadde nøyd seg med å se på kartet sitt som en øyeåpner og oppmerksomhetsskaper, men det var han ikke fornøyd med. Han mente at hans eget kart var bedre enn alle andre kart, ikke bare i at det, slik han så det, var mer rettferdig, men også fordi det var mer nøyaktig. Etter å ha gitt ut sitt eget verdensatlas i 1983 fikk han omsider kartografenes oppmerksomhet, og også harme rettet mot seg.

Noen av de vektigste punktene i kritikken var som følger:

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa  og
Robinson projeksjonen. Bilde: Wikipedia

-Peters framstilte det som om Mercator projeksjonen var enerådende. Det er ikke riktig. Den har viktige styrker, men kartografene hadde lenge kritisert den for den svakhetene den har, ikke minst for å framstille kart over hele verden. Det fantes en rekke andre projeksjoner som bedre gjenspeilet flateinnhold, for eksempel Arthur Robinsons fra 1963 (venstre), som jo absolutt må sies å sette områdene rundt ekvator i sentrum, og som med sin ellipseform gir bedre inntrykk av jordas kuleform.

-Peters projeksjon viser heller ikke alle flater likt. Den er mest nøyaktig rundt 45 grader nord og sør, ironisk nok for eksempel i Peters hjemland Tyskland og i USA, mens den er mer unøyaktig rundt ekvator, hvor mange av de fattige og folkerike landene Peters ville framheve ligger, og ved polene. Avstandene stemmer også bare ved 45 grader, og da i øst-vest retning.

Kart hvor land har fått størrelse etter innbyggertall.
© Worldmapper.org

-Er det egentlig slik Peters foreslo, at areal er mål på rettferdighet? Hva er det som gjør hans kart rettferdig? Hva med befolkning (høyre), eventuelt befolkningstetthet. Er det rettferdig at Hong Kongs sju millioner innbyggere nesten ikke synes på kartet, mens Papua Ny-Guinea, med omtrent like mange innbyggere er tydelig synlig på verdenskartet.

-Verst var det kanskje at projeksjonen ikke var original. Den var identisk med en foreslått av den skotske presten og amatørastronomen James Gall (1808-1895) i 1855. Vi får vel tro at Peters kom på samme ide som Gall uten å kjenne arbeidet hans, men han var ikke ivrig etter å innrømme at Gall var først ute, og det tjente ham knapt til ære. I dag kalles projeksjonen Gall-Peters, for også å reflektere Galls arbeid.

Bilde: Hemamaps.com

Som forsøk på å gjengi verden mer nøyaktig eller rettferdig tas Gall-Peters projeksjonen knapt alvorlig lenger, men den er en spennende påminnelse om at kart ikke er objektive, nøytrale eller sanne, men at de er avbildninger med styrker og svakheter som reflekterer både hvordan jorda ser ut og hvem som tegnet kartet. Se for eksempel dette Mercatorkartet fra Australske Hemamaps, hvor Asia er i midten og sør opp. Vi nordmenn blir bokstavelig talt marginalisert, men sett fra "Down Under" gir det mening, og det er ikke mer riktig eller galt enn andre kart.


Peters-kartet vakte sterke følelser, men er også et takknemlig offer for satire, særlig av overdreven politisk korrekthet, men også av vante forestillinger. Til slutt i denne posten vil jeg gjerne dele denne snutten fra West Wing, sesong 2, episode 16, hvor den fiktive "Organization of Cartographers for Social Equality" forsøker å overtale presidentens stab til å gå inn for Gall-Peters projeksjonen i amerikanske skoler og offisielle publikasjoner. Her er det to verdensbilder som kolliderer, bokstavelig talt. God fornøyelse!



Bibliografi:

Jeremy Brotton,  2013. A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Monmonier, Mark S, 1995. Drawing the line: Tales of maps and cartocontroversy. Henry Holt & Co., New York.

Monmonier, Mark, 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: The University of Chicago Press.

Peters, Arno, 1983. The New Cartography. Friendship Press, New York

Robinson, Arthur H., 1985. "Arno Peters and his new cartography." The American Cartographer 12.2: 103-111.

Bokomtale: Globalhistorie sett fra kartbordet

Jerry Brotton, A History of the World in Twelve Maps, 514 sider, Penguin Books 2013 / Paul Allen 2012

Ferietid er lesetid. Én av bøkene som ble med på stranda i år var Jerry Brottons verdenshistorie med utgangspunkt i historiske kart. Jeg kjøpte boka i vinter, i forbindelse med bloggpostene jeg skrev om kart og verdensbilder, men det var først nå det ble tid til å lese den i sammenheng.

Bilde: Penguin Books

Brotton organiserer boka kronologisk og tematisk ut fra tolv kart, fra Ptolemaios Geografi (som strengt tatt ikke er et kart, men en oppskrift på hvordan de kan tegnes), til Google Earth (som vel strengt tatt heller ikke er et kart, men en gigantisk fotomontasje). Ut fra  disse historiske kartene forsøker han å si noe om hvordan de speiler menneskene som skapte dem og samfunnene de levde i. På veien er vi innom blant annet al-Idrisis kart fra1100-tallet, Hereford Mappamundi, Mercators verdenskart fra 1569 og Arno Peters forsøk på å lage et rettferdig verdenskart fra 1973.

Ideen er god, på minst to plan. Menneskelig samhandling utspiller seg  ikke bare over tid, men også i rom. Historikerne er gode til å studere det første, men har en tendens til å ignorere det andre. Historiske atlas forsøker å vise romdimensjonen, men gjør det fra et moderne ståsted. Ved å ta utgangpunkt i kart fra fortida vil Brotton si noe om hvordan kunnskap om verden påvirket mennesker i deres egen samtid. For det andre, og det er Brottons viktigste poeng, så er ikke kart bare mer eller mindre nøyaktige avbildninger av verden, de er tolkninger. Tenk bare på fulle landsmenn i Syden med t-skjorter med kart over Skandinavia uten Sverige. Den polsk-amerikanske filosofen Alfred Korzybski formulerte det mer elegant: ”the map is not the territory”. I alle ledd av prosessen med å tegne et kart ligger det bevisste og ubevisste valg: Hvilket språk er brukt? Hvor er midten av kartet? Hvilken retning er opp? Hvilke steder er tatt med? Hvilke er utelatt? Hva slags symboler er valgt? Implikasjonen av dette er at kartet ikke bare er en god kilde til å si noe om hvordan verden så ut, men også om karttegneren og den verdenen han, for det var oftest det, levde i. Noen av de spennende eksemplene Brotton tar opp er hvordan spanske og portugisiske myndigheter både konkurrerte om geografisk kunnskap og manipulerte kart for å gjøre krav på krydderøyene i Sørøstasia, og hvordan det moderne geografifaget utviklet seg parallelt med den europeiske imperialismen i Afrika og Asia. Kinesiske karttegnere i middelalderen plasserte ikke uventet sin egen del av verden i midten og framstilte resten av verden som enten underordnet eller uviktig. 

Ved siden av de tolv kartene som brukes som utgangspunkt for tematiske kapitler, trekker Brotton inn andre samtidige kart som eksempelmateriale. Slik får vi ikke bare innblikk i mentalitetshistorie i ulike perioder, men også i sider ved om kartografi og karttegning. Boka er rikt illustrert, med fargebilder av alle de mest sentrale kartene som diskuteres. Hovedpersonene i framstillingen er kartene selv, og i den grad de er kjent, geografer og karttegnere. Deres virke griper ofte inn i begivenheter i samtiden, fordi de arbeidet på oppdrag fra mennesker med makt og fordi kunnskapen de produserte ble brukt av maktmennesker eller kunne være en trussel for dem. Det er både spennende og lærerikt å lese om hvordan geografisk kunnskap og tilgang på gode kart har vært av økonomisk, politisk og militær betydning fra middelalderen og fram til våre dager. Brotton er professor i renessansehistorie ved Queen Mary universitetet i London, og dybdekunnskapen og engasjementet som ligger til grunn for kapitlene om de store oppdagelsene og utviklingen av verdenshandelen i tidlig nytid, gjorde at jeg likte disse delene av boka særlig godt.

Det at boka tar utgangspunkt i tolv historiske kart er en av dens styrker, fordi det gjør framstillingen konkret og kildenær. Det gjør imidlertid også at boka kan minne litt om en essaysamling. Kapitlene kan godt leses hver for seg og i en annen rekkefølge enn det forfatteren har tenkt. Slik sett er tittelens påstand om at dette er en verdenshistorie vel ambisiøs. Det er en historie om tolv kart fra ulike tider og ulike steder, og det samfunnet de speiler. Til tross for et kapittel om kinesisk karttegning på 1300-tallet og et om al-Idrisis verdenskart, så er den også først og fremst konsentrert om vestlig karttradisjon. Det er vel egentlig helt greit, all den tid det er denne tradisjonen som ligger til grunn for de kartene vi bruker i dag, men i og med at Brottons uttalte siktemål er like mye mentalitetshistorisk som vitenskapshistorisk, hadde det vært spennende med flere perspektiver fra andre deler av verden også.

Til tross for at essaypreget gjorde leseopplevelsen litt ujevn, lærte jeg mye om både kart og historie fra Brottons bok, men det viktigste og mest spennende var innsikten i hvordan kart ikke bare er avbildninger av verden, men hvordan de bevisst og ubevisst formidler en fortelling om verden, som ofte har ideologiske, økonomiske, politiske eller religiøse dimensjoner. Etter å ha lest denne boka blir et kart aldri bare et kart igjen, og det er grunn nok til å anbefale den på det varmeste.

Nyttig, men bedragerisk: Om seilskip og loksodromer

Tiden da vesteuropeerene gjenoppdaget det ptolemaiske verdensbildet, falt sammen med starten på den europeiske ekspansjonen på Atlanterhavet og Det indiske hav. De fleste av karttegnerne på 1500-tallet arbeidet med å videreutvikle Ptolemaios kartprojeksjon for å vise hvordan verden så ut, og hvor de nye oppdagelsene lå i forhold til den kjente verden, men portugiserne og spanjolene hadde også bruk for gode draft (sjøkart), for å kunne vite hvordan de skulle seile. Her kunne de også trekke på en annen tradisjon. Sjøfarende fra Venezia og andre italienske byer brukte nemlig en type regionale draft, kalt portolaner (bilde nedenfor), der det var trukket rette linjer i alle himmelretninger ut fra punkt jevnt spredt ut over kartet – dette er det vi kaller kompassroser, som i dag oftest bare er til pynt, men som opprinnelig hadde en viktig praktisk betydning. Disse linjene tangerte nemlig kjente punkt, for eksempel havnebyer, nes og mindre øyer. Hvis navigatøren visste hvor han var og hvilken retning nord var, kunne han stikke ut en rett kurs til neste punkt ved hjelp av en helt alminnelig gradskive. De eldste kjente portolanene er fra 1200-tallet. De er allerede fullt utviklet, og karthistorikerne vet ikke helt hvor denne tradisjonen kom fra. Fordi jorda som kjent er omtrent kuleformet, og stedene på det flate kartet derfor ble forskjøvet i forhold til hverandre, fungerte dette likevel bare innenfor relativt begrensede avstander, før misvisningen ble så stor at den førte til feilnavigasjon, men for eksempel på Middelhavet, hvor en som regel enten var innenfor synsvidde av land eller kunne se skyene over land, fungerte dette tilfredsstillende. 

Portolanerkart over Middelhavet, 1300-tallet. Legg merke til at kystlinjen består av stedsnavn.
 Foto: Library of Congress / Wikimedia Commons.

For å kunne stikke ut en rett seilingskurs over større avstander var navigatørene avhengig av det kartografene kaller loksodromer. En loksodrom er en kurve som krysser alle breddegrader i samme vinkel. Fordi jorda er kuleformet, og omkretsen er mindre nær polene, vil en loksodrom tegne en spiral på en globus (eller på jordkula), hvis den følges rundt og rundt (høyre). Loksodromen er ikke den korteste veien fra punkt til punkt, men det er den enkleste, fordi så lenge navigatøren vet hvor nord er,  kan han holde skipet langs linjen, ved å styre i samme vinkel i forhold til nord.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Dette var velkjent blant kartografer og navigatører, men problemet var å lage kart hvor de spiralformede loksodromene kunne uttrykkes som rette linjer, slik at en rett og slett kunne legge en linjal på kartet for å finne ut hvilken kurs en måtte sette for å seile over lange avstander, slik en var avhengig av for å krysse verdenshavene trygt. Karttegneren som fant løsningen het Gerardus Mercator (1512-94), og selv om han levde hele sitt liv innenfor et område på noen få hundre kvadratkilometer i grenseområdene mellom dagens Belgia, Tyskland og Nederland, er han kanskje enkeltpersonen som har bidratt mest til å forme vårt bilde av fjerne deler av verden. Vi kjenner nemlig alle godt til resultatet av arbeidet hans, for mercatorprojeksjonen er den klart mest brukte fortsatt i dag, og alle som har sittet i et klasserom har hatt blikket vendt mot mercatorkartene bak læreren gjennom mye av barndommen og ungdommen.

Mercator hadde eksperimentert med ulike projeksjoner og lagd kart over ulike deler av verden, men i 1569 publiserte han kartet som kom til å forme måten mennesker siden har sett verden på. Mercators geniale oppdagelse var at hvis han tegnet firkantet kart, hvor avstanden mellom lengdemeridianene var konstant, men hvor avstanden mellom breddegradene gradvis økte etter som en beveget seg nordover eller sørover fra ekvator, kunne loksodromene gjengis som rette linjer. Nå var det med ett mulig for  navigatørene å sette og holde kursen mot steder på andre siden av åpent hav, uten å ha lokal erfaring eller kunnskap, bare ved hjelp av et papirkart, en gradskive og et kompass. På Mercators kart var en ikke avhengig av kompassrosene som karttegnerne hadde tegnet, men kunne trekke sine egne kurser. Mercator levde også i en tid da en gikk over fra å trykke kart ved hjelp av tresnitt, til heller å bruke kobbersnitt, noe som gjorde det mulig å masseprodusere langt mer detaljerte kart enn før, på den måten ble det mindre kostbart og mer praktisk å ta dem med på reise.

Mercators kart fra 1569, montasje av de 18 opprinnelige kartbladene. Bilde: Wikipedia

Ulempen med Mercators projeksjon er at den fortegner avstander, og dermed også overflate ganske drastisk, jo lengre nord og sør en kommer på kartet. På kartet over strekker derfor Antarktis seg over hele bunnen av kartet, som om jordas omkrets ved polene skulle være like stor som ved ekvator. Her er det for øvrig et rent fantasikontinent, det ble først oppdaget i 1820. De fleste moderne kart løser dette ved å utelate Antarktis og polisen rundt Nordpolen, men landmassene lengst nord i Eurasia og Amerika blir likevel framstilt som mye større enn de faktisk er. Problemet er mindre i sør, fordi landmassene der ligger mye lengre fra polpunktet.

Mercators 1569-kart solgte ganske godt, men som med mange nye oppfinnelser tok det en stund før det slo igjennom. Mercator selv hadde dessuten ikke gjort rede for matematikken bak projeksjonen, noe som gjorde det vanskelig for andre å overføre den til sine kart. Dette arbeidet ble først gjort av engelske matematikerne tidlig på 1600 tallet. Den åpenbare nytteverdien av mercatorprojeksjonen i en tid da både økonomisk om militær styrke i stor grad var basert på seilskip,  gjorde at projeksjonen etter hvert ble nesten enerådende. Det er den også i stor grad i dag (men ikke fullstendig, mer om det en annen gang), ikke minst fordi den gjør det mulig å lage interaktive kart, hvor en kan zoome fra verdenskart til lokale detaljkart uten at steder flytter seg i forhold til hverandre.

Slik skjedde det altså at vi havnet øverst på kartet. Det at vi også havnet omtrent i midten er en litt annen historie, som må vente til en annen gang.

Tidligere poster om kart er samlet her


Litteratur:

Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Monmonier, Mark. 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: University of Chicago Press.

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.