Epidemienens globalhistorie

Theodor Kittelsen (1900) visualiserte pesten som en gammel kone som vandret langs veiene med en sopelime og en rive. Der hun feide foran døren døde alle, der hun raket overlevde noen. Bilde fra Wikipedia. 

Våren 2020 sitter mange av oss hjemme for å unngå å spre smitte eller for å slippe å bli syke. Samfunnet er delvis stengt ned og delvis omstilt i løpet av dager og uker. Helsepersonell utsetter seg for smittefare for å hjelpe andre. I mange land er helsevesenet sterkt presset og i noen har det nesten brutt sammen i perioder. Hvis en tviler på at pandemier kan utgjøre historiske vannskiller trenger en ikke se lenger enn til den pågående Covid-19-situasjonen, som til tross for langt lavere dødelighet enn de historiske eksemplene over stenger ned land i månedsvis, knekker luftfartsnæringen og ser ut til å kunne føre til det mest alvorlige globale økonomiske tilbakeslaget siden depresjonen på 1930-tallet. Pandemien er en ubehagelig påminnelse om at smittsomme sykdommer ikke bare er noe som bare hører historien til, men de smittsomme sykdommene har også en lang historie. Her er en superkort skisse av epidemienes globalhistorie, for anledningen skrevet fra hjemmekontoret

Statsmannen Perikles døde
under pesten i Aten, 429 fvt.
Foto: Wikipedia

Både planter, dyr og mennesker er sårbare for sykdommer, men fram til jordbruksrevolusjonen for cirka 10.000 år siden ser det ikke ut til at det har vært noe stort problem. Etter at menneskene begynte å holde husdyr kunne mikroorganismer bytte vertsdyr fra dyr til mennesker og spre seg raskt i de nå større og mer trangbodde bosetningene. En sykdom som sprer seg raskt i et område eller en befolkning kalles for en epidemi. Kileskrifttekster fra Mesopotamia forteller om lokale sykdomsutbrudd i bystatene der i bronsealderen. Epidemier som rammer store områder kalles pandemier. Den første historisk dokumenterte pandemien er skildret i verket til den atenske historikeren Tukidid og rammet først Aten, så mye av Hellas i år 430-427 før vår tidsregning. Sykdommen startet i Atens havneby Pireus, noe som gir støtte til Tukydids opplysning om at den skal ha startet i Afrika, som stod i tett handelskontakt med atenerne. Det har vært mange teorier om hva slags sykdom det dreide seg om, men det står klart at den hadde høy dødelighet, og et skremmende og smertefullt forløp. Massegraver som kan dateres til pestårene støtter den dramatiske skriftlige beretningen, som kan leses i Henning Mørlands oversettelse på Nasjonalbibliotekets nettsider (fra avsnitt 47).

Den romerske legen Galen beskrev
den antoninske pandemien på 100-
tallet (1700-talls inngravering av G.P.
Busch, kilde: Wikipedia)

Den antoninske pandemien er oppkalt etter den romerske keiseren Marcus Aurelius Antoninus. Sykdommen som rammet Romerriket i 20 år fra 166 etter vår tidsregning skal ha startet blant romerske soldater som sloss i Mesopotamia, men faller sammen i tid med epidemier beskrevet i kinesiske kilder og kan godt ha rammet hele den «gamle verden». Mange mener at det kan dreie seg om den svært dødelige sykdommen kopper, som senere skulle drepe store deler av den amerikanske urbefolkningen etter at de kom i kontakt med smitten via europeiske erobrere og nybyggere. Kopper ble først utryddet på 1970-tallet. Etter dette er pandemier jevnlig dokumentert i historiske kilder. I dag vet vi at den justinianske pesten som herjet i Middelhavsområdet, Midtøsten og Europa på slutten av 500-tallet var et utbrudd av Yersina pestis, bakterien som også stod bak pandemien vi kjenner som Svartedauden midt på 1300-tallet. Pesten kom tilbake i nye bølger fram til 1600-tallet, spredte seg over hele jorda og tar fortsatt liv hvert år.. Det ser faktisk ut til at det kan være en sammenheng mellom spredning av pest og klimaendringer i middelalderen, noe jeg skriver om i denne gamle bloggposten.

Mikroorganismer er avhengige av nettverk for å spre seg og gir på den måten gode mål på graden av integrasjon og globalisering. Handelen på Middelhavet og Det indiske hav i antikken og og over steppene i Sentral-Asia i Middelalderen spredte disse tidlige epidemiene. Nye og raskere kommunikasjonsmåter skapte også nye muligheter for sykdom. Fram til 1800-tallet var kolera bare et problem i små områder av India. Smittede ville dø eller bli friske før de rakk å bringe sykdommen videre. Med samlingen av mesteparten av India under britisk styre forsvant mange hindringer for kommunikasjon og i 1816 kom det første utbruddet som rammet hele India. Med dampskipstrafikk hadde sykdommen spredd seg over hele verden i 1850. Influensaepidemien i 1918 kom til Europa med amerikanske troppetransporter, spredte seg i løpet av måneder, og drepte i løpet av to år flere enn første og andre verdenskrig til sammen.

Kan en lære noe av historien? Ved første øyekast ikke så mye mer enn at ting var enda mye verre i gamle dager. Hvis en ser historiske pandemier og dagens situasjon i sammenheng er det imidlertid ingen tvil om at pandemier kommer til å hjemsøke oss også i framtida, og at det gjelder å være bedre forberedt enn vi var denne gangen. 

Trenger vi å dele historien inn i perioder?

Det britiske linjeskipet Temeraire slepes til opphugging av en dampdrevet taubåt. De som så dette forstod nok at en ny tid var i emning, men hvor stor mening gir det egentlig å dele historien inn i perioder?  J.M.W. Turner 1839. Bilde: Wikipedia

30. oktober 1536 våknet befolkningen i kongeriket Danmark-Norge i mørkeste middelalder, men gikk til sengs i perioden vi kjenner som tidlig nytid. Denne dagen hadde kong Christian 3 satt sitt segl på en ny håndfestning, avtalen som regulerte kongens og adelens rettigheter. Denne slo fast at Norge ikke lenger skulle være et selvstendig rike, men en del av den danske staten. Samme dag ble det bestemt at kirken skulle bryte med paven i Roma og følge den nye lutherske læren. I de fleste norske historiebøker settes disse begivenhetene som slutten på perioden vi kaller middelalder. Hvis en vil være vrang kan en si at middelalderen fortsatte helt til 12. november, ettersom Danmark fulgte den julianske kalenderen på denne tiden, som lå tolv dager etter den gregorianske som vi har brukt siden mars 1700. Enkelte forfattere lar middelalderen fortsett fram til nyttår. Uansett må det ha vært fint for folk i Norge å slutte seg til de som bodde i Italia og andre steder i Vest-Europa, hvor renessansen, det kulturhistoriske uttrykket for at en ny tid var i emning, allerede hadde vart i to hundre år eller mere.

Begivenhetene i 1536 kan illustrere flere problemer med å dele historien inn i perioder. Inndelingen skjer i ettertid. De færreste i samtiden har hatt forutsetninger eller grunn til å se at at de levde ved et tidsskille. Grensene  og betegnelsene settes ganske vilkårlig. Reformasjonen og tapet av nasjonsstatusen var viktige begivenheter i norsk historie, men det var ikke slik at landet hadde hengt etter og ikke hadde vært en del av utviklingen i resten av Europa gjennom nesten to hundre år før. Sist, men ikke minst, er kalendre og tidsregninger, altså måten vi beskriver og måler opplevd tid på, like menneskedefinerte som perioder, altså historisk tid.

I det nyoversatte essayet Must We Divide History Into Period? fillerister den franske middelalderhistorikeren Jacques Le Goff (1924-2014)  oppfatningen vår av hvordan historien er delt inn i avgrensede perioder. Han hevder at inndelingen av historien i en antikk periode, en middelalder, og en nytid som starter med at en tar opp arven fra antikken i en renessanse ("gjenfødsel"), mangler basis i historisk utvikling, og henger sammen med at historikere og kulturhistorikere på 1800-tallet ble altfor betatt av hvordan ulike typer kunstnere og tenkere på 1400-1500-tallet selv hevdet å stå for noe helt nytt.

Le Goff, som døde i fjor, var ingen hvemsomhelst innen historiefaget, men en ledende skikkelse innenfor fransk middelalderforskning. Blant hans mange interesser var hvordan folk i middelalderen oppfattet tid og historie. Dette skinner gjennom også i den siste boka. Han slår fast det åpenbare, nemlig at antikkens og middelalderens mennesker ikke ante at de levde i antikken og middelalderen. Middelalderens mennesker hadde også bare vage ideer om at deres tid var avgjørende forskjellig fra antikken. Opphavet til begrepene renessanse og middelalder plasserer han hos den italienske dikteren og oversetteren Petrarca (1304-1374). Le Goff trekker ikke i tvil at Petrarca og andre som grep fatt i den romerske og senere også den greske arven selv mente at de levde i en ny tid, men mener at de i stor grad trakk på tradisjoner som kan trekkes langt tilbake i tid og at de ikke representerer noe avgjørende brudd med ettertidens øyne, særlig ikke hvis vi ser på samfunnet som helhet og ikke bare på kulturhistorien.

Den tradisjonelle måten å dele historien på er i stor grad preget av vesteuropeisk kulturhistorie. Den antikke perioden, først og fremst Romerriket, ble ansett å være et forbilde på de fleste felt. Middelalderen var en lang tid med forfall, nedgang og fanatisme, og så kom renessansen, da arven fra antikken ble gjenoppdaget og fortrengte middelalderens overtro. Slik ble grunnlaget lagt for den moderne verden. Den negative vurderingen av middelalderen og oppvurderingen av antikken er for lengst forlatt, men selve inndelingen lever videre. Fordi periodeinndelingen er så nært knyttet til vesteuropeisk historie passer den dårlig på andre deler av verden. I Midtøsten skiller man gjerne heller mellom førislamsk og islamsk tid. Islamsk tid er delt inn etter ulike herskerdynastier. I India skilles det på grunnlag av kildematerialet, og det som vi kaller antikken omtales som tidlig historisk tid, fordi de eldste skriftlige kildene kommer fra denne tiden. Persisk og kinesisk historie er i stor grad oppdelt etter dynastier. For å sette ting kraftig på spissen kan vi si at det passer like dårlig å snakke om nytid i Kina som om Ming-perioden i Europa. Det er kanskje å overdrive, men viser at vi ikke uten videre kan finne en felles inndeling som passer overalt.

Hva er så Le Goffs svar på spørsmålet han stiller i boktittelen? Han mener det er helt nødvendig at vi deler historien inn i perioder hvis vi ønsker å forstå den, men han er opptatt av at periodene må svare til forhold som vi faktisk kan finne igjen i den tida vi studerer. Hans svar er at hovedskillet i historien går på 1700-1800 tallet. Det var på denne tiden menneskene tok i bruk fossil energi, noe som har muliggjort den voldsomme befolkningsveksten og velstandsveksten verden har opplevd siden da, og det var også på denne tida arvelig makt gradvis ble erstattet med valgte ledere i stadig flere land.

Le Goff er klar over at denne inndelingen også passer best på vesteuropeisk historie, men mener den er langt bedre egnet til å sammenligne med andre deler av verden enn den tradisjonelle. Ved å bruke forskjellige periodeinndelinger på forskjellige land og verdensdeler er det også lettere å få fram hva som er likt og hva som er forskjellig.

Bok: Jacques Le Goff, Must We Divide History Into Period?, Columbia University Press 2015.

Pest og klima

"Pesta kommer", T. Kittelsen 1900.

I norsk folketro ble pesten personifisert 

som en gammel kone med rive og kost.

Der hun rakte for døren døde noen i 

huset, der hun feide med kosten døde

alle. Bilde: Wikiart.org

Norske forskere undersøker sammenhengen mellom klimasvingninger og pestutbrudd. Resultatene tyder på at pestbakterien ble introdusert til Europa gjentatte ganger, heller enn at den overlevde i gnagerpopulasjoner i Europa og spredte seg på ny derfra.

Norske, sveitsiske og tsjekkiske forskere har studert sammenhengen mellom klimasvingninger og utbrudd av pest. Funnene er publisert i prestisjetunge tidsskriftet PNAS (bak betalingsmur), og er presentert i denne saken på Forskning.no.

Pest er en sykdom som forårsakes av bakterien Yersina pestis. Vertsorganismene til bakterien er primært gnagere og lopper, og bakterien smitter når infiserte lopper bytter vertsdyr. Når loppene ikke finner nye gnagere kan de bite mennesker i steden, som slik kan bli smittet av den dødelige sykdommen. Det mest berømte og dramatiske utbruddet av pest i Europa var epidemien kjent som Svartedauden, som herjet Europa fra i årene fra 1347-1351, og som kan ha drept halvparten av befolkningen i enkelte områder. Alt i alt er det imidlertig registrert tusenvis av pestutbrudd, pestbakterien finnes fortsatt, og det rapporteres årlig mindre utbrudd i ulike deler av verden.

Det har vært antatt at pestbakterien overlevde i Europa mellom utbruddene i populasjoner av svartrotte (Rattus rattus), en art som nå nesten er forsvunnet, men som var vanlig i Europa i gamle dager. Den nye studien argumenterer for at dette ikke er tilfelle, men at pesten spredte seg på ny fra gnagerpopulasjoner i Sentral-Asia via skipstrafikken mellom Midtøsten, Nord Afrika og Sør-Europa. Forskerne viser at det er et sammenfall mellom episoder med varmt og fuktig klima i kjerneområdene for pest i Sentral-Asia og utbrudd i Europa og Nord Afrika cirka 15 år senere. Dette forklares ved at antallet gnagere øker når det er gunstig klima. Etter noen år blir det flere dyr enn det naturgrunnlaget kan bære. Mange av gnagerne dør, og loppene som levde på dem trenger nye vertsdyr. Det kan for eksempel være handelsfolk og deres kameler, som kan ha brakt bakteriene videre til havner ved Middelhavet og Svartehavet. Mekanismen burde være forståelig for alle som har gått i fjellet i Norge. I såkalte lemenår blir gnagerpopulasjonen for stor, det er lemen og andre smågnagere overalt, og det er lett å komme i kontakt med døde dyr.

Studien er kjempespennende i et historisk perspektiv. Epidemier og klima er to av de faktorene som kanskje sterkest påvirket førmoderne historie. Dette i seg selv er ikke ny kunnskap. Svartedauden og de etterfølgende pestbølgene har lenge vært sett på som avgjørende for svekkelsen av det norske middelalderkongedømmet, og den såkalte justinianske pesten på 570-tallet som ødeleggende for Det bysantinske riket. William Hardy McNeill's bok Plagues and Peoples fra 1976 viste hvordan smittsomme sykdommer har formet historien på globalt nivå, og er et godt mål på intensiteten av globale kontakter. Innsikten om at klimasvingninger påvirker livsgrunnlag er heller ikke ny, selv om vi forstår mekanismene litt bedre.

Vi vet godt at klima og epidemier påvirker menneskene, men det er ofte vanskelig å vise hvordan og hvor mye, og av og til går man litt for lett fra å finne sammenfall i tid til også å trekke slutninger om årsakssammenheng. Det jeg syns er spennende med studien er at nettopp at den viser hvordan klimasvingninger får følger, i det de fører til nye epidemiutbrudd.

Forskergruppen bak studien er tidlig i arbeidet, og vil blant annet undersøke arvemateriale i rester av pestbakterier fra skjelettmateriale, for å teste teorien om at det dreier seg om nye stammer av pestbakterien heller enn at den overlevde i Europa. Selv håper jeg de vil arbeide videre med å tenke rundt hvordan smitten beveget seg. Jeg syns blant annet det høres lenge ut med 15 år mellom perioder med gunstig klima og nye pestutbrudd. Uansett er det et flott eksempel på tverrfaglig forskning, og fortsettelsen blir spennende.

Referanse:

Boris V. Schmid, Ulf Büntgen, W. Ryan Easterday, Christian Ginzler, Lars Walløe, Barbara Bramanti, and Nils Chr. Stenseth: "Climate-driven introduction of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe", PNAS 2015 ; published ahead of print February 23, 2015, doi:10.1073/pnas.1412887112

Game of Thrones og historie

Season 1 Recap

Nordeuropeiske føydalfyrster, dekadente bysantinere, grusomme mongoler og Hadrians mur? Hva er de historiske forbildene for Game of Thrones. Video: Oppsummering av Game of Thrones sesong 1.


En oppdatert versjon av denne saken er publisert på Aftenposten.no i forbindelse med premieren på sesong 5. Den har masse fine bilder og et kart.

Mange gleder seg til at sesong fem av HBO serien Game of Thrones kommer i april i år. I mellomtiden kan vi korte tiden med sesong fire, som sendes på NRK i vinter. Serien, basert på George R.R. Martins bøker, spiller seg ut i en fantasiverden som teknologisk og materielt har fellestrekk med middelalderen i vår egen verden. Vi møter en rekke folk, land og riker med ulik kultur, natur og styresett. Noe av det som fasciner med fantasysjangeren er muligheten til å drømme fram andre verdener. Både Martin og serieskaperne er tydelig inspirert både av mangfoldet i vår egen verden, og av en del sjangertypiske trekk i fantasylitteraturen. Her kommer noen uhøytidelige tanker om historiske paralleller og inspirasjonskilder. Jeg liker serien og bøkene godt, men kan vel egentlig mer om historie enn om Game of Thrones og fantasy, så fansen får heller unnskylde eventuelle misforståelser og bruke kommentarfeltet til å rette dem.

Den delen av verden vi har møtt så langt, er delt i kontinentene Westeros og Essos. Handlingen i Westeros har til nå har utspilt seg fra King's Landing, plassert i vennlig middelhavsklima omtrent midt på kontinentet, til det mer nordiske Winterfell, nær den store muren som skiller de siviliserte "sju kongedømmene" fra det barbariske landet nord for muren, befolket delvis av hardføre "villmenn", delvis av grusomme, udøde hvitvandrere som få tror eksisterer og færre har sett.

Muren
For å starte i nord, så kjenner vi til flere store forsvarsmurer, bygd av mektige riker for å forsvare seg mot grupper utenfor statsdannelsen. De første kinesiske forsvarsmurene går tilbake til Vår- og høstperioden (770-481 før vår tidsregning), og under Qin-dynastiet (220-206 fvt), som ga navn til Kina, startet man store murprosjekter langs nordgrensen. De delene av muren som vi oftest ser bilder av i dag, flott oppmurt i stein, ble bygd under Ming dynastiet (1368–1644). En langt mindre kjent mur, kalt Gorgan-muren, ble bygd av persiske herskere av sasanidedynastiet (226-651) fra østkysten av Det kaspiske hav, og nesten 200 kilometer østover til fjellene i dagens Nord-Iran. Jeg tipper likevel at de mest direkte forbildene for den store ismuren i Game of Thrones må være den romerske grensen i Europa, og særlig Hadrians mur og Den antoninske muren, som ble bygd på 100-tallet av romerne som beskyttelse mot pikterne som bodde i dagens Skottland, etter mislykkede forsøk på å legge området under seg. Begge murene strakte seg fra kyst til kyst, på de to stedene der øya Storbritannia er på det smaleste. Villmennene nord for muren i Game of Thrones, ofte med rødt hår, og løst organisert i en slags stammesamfunn, vekker jo også heller assosiasjoner til krigerske keltiske eller germanske stammer ved Romerrikets grenser heller hestenomader på steppene i Asia. En artig detalj nord for muren var ellers at det viser seg at forseggjorte våpen av stein, lik spyd, dolker og pilspisser fra siste del av yngre steinalder, er de eneste som duger mot de fryktede hvitvandrerne.

Fra Hadrians mur.  Foto: UiB / AHKR

Som de romerske grensemurene, og for den del de kinesiske og persiske, er nordvollen i Game of Thrones beskyttet av en serie større og mindre festninger. I Game of Thrones er målet med muren helt klart å skape et absolutt skille mellom sivilisasjon og barbari. Virkelighetens murer var ikke der egentlig for å hindre kontakt, men for å regulere den til steder der den kunne skattlegges og kontrolleres. Nordvollen i Game of Thrones er altfor dårlig bemannet og altfor lang til å kunne stå i mot en større invasjon. I serien er det fordi det mangler folk og penger. Slik var det imidlertid med de historiske forsvarsmurene også. De kunne knapt stoppe en større hær, men de kunne holde unna mindre grupper, som eller kunne tenkes å angripe landsbyer og gårder innenfor grensene, og de kunne forsinke eventuelle angrep og lede dem mot steder hvor de var mulige å møte med hærstyrker fra områdene bak muren.

Den store muren nord i Westeros er bygd for lenge siden, da kongene var mektigere og menneskene bedre enn de er i dag. Dette nedgangsmotivet er vanlig i fantasylitteraturen, tenk bare på Ringenes herre, der ringens brorskap vandrer gjennom en verden som engang var styrt av vise og mektige konger, i et Nordrike som ikke lenger finnes. Sørriket Gondor er bare en skygge av det det en gang var. Det er ikke spesielt vågalt å knytte dette motivet til fortellingen om Romerrikets nedgang, der vestlig historieskrivning etter Edward Gibbon trakk opp et bilde av hvordan dårlige herskere og en dekadent og svak befolkning hadde latt det sterke Vestriket gå under, mens degenererte etterkommere styrte restene i form av Bysants. Denne framstillingen er naturligvis historisk ytterst tvilsom, men er et godt utgangspunkt for heltefortellinger, fra Prins Valiant til diverse postapokalyptiske filmer. Ideen om at fortidas mennesker var bedre og sterkere enn de som lever i dag er også gammel. Vi finner den for eksempel i den greske dikteren Hesiods forestilling om at verden har gått gjennom en gull-, en sølv-, og en bronsealder, samt en heltetid, før den harde og fattigslige jernalderen han og hans samtidige må leve i. Antikkens grekere mente at de mykenske festningene fra slutten av bronsealderen, med sine murer bygd av kolossale steinblokker, umulig kunne være bygd av mennesker.

Muren i Game of Thrones bemannes av Nattens voktere, en gruppe soldater som har viet livet sitt til denne oppgaven. Vokterne må leve i sølibat, og har ikke personlig eiendeler. Enkelte voktere kommer fra samfunnets øverste lag, så som John Snow, uekte sønn av Ned Stark, føydalherren som styrer over de nordlige områdene fra Winterfell. Dette minner om middelalderens militære munkeordener, hvorav tempelridderne var den mest kjente, som blant annet rekrutterte yngre sønner fra adelen, som ikke hadde utsikter til arv. Nattens voktere rekrutterer imidlertid også blant kriminelle som slik kan unngå straff. Slik praksis kjenner vi blant annet til når det skulle rekrutteres skipsmannskap til farlige oppdagelsesreiser og nybyggere til kolonier i den nye verden.

De sju kongedømmene
Mesteparten av Westeros kalles for De sju kongedømmene, selv om landet nå er samlet under én konge. Det er ikke veldig dristig å hevde at dette er inspirert av de angelsaksiske kongedømmene som styrte England etter at romerne trakk seg ut, og fram til vikingene og senere normannerne kom på 900- og 1000-tallet. Tallet på kongedømmer varierte i virkeligheten over tid, men disse er også kjent som "De sju".

De sju kongedømmene er styrt etter en slags føydalmodell, hvor fyrster som er eneveldige innenfor sitt distrikt, sverger troskap til en overkonge i King's Landing. Både på lokal- og på sentralnivå er fyrsteverdigheten arvelig. Det er et klart skille mellom en adel og allmue i rettigheter og status. Fyrstene har sine egne hærer, og fører krig mot hverandre. Under seg har de lavadelige vasaller som er bundet til dem gjennom tilsvarende bånd som de har til kongen. Her må Martin ha hentet inspirasjon fra europeisk høymiddelalder, hvor lokale og regionale fyrster hersket på vegne av konge eller keiser, som igjen i prinsippet hadde sin makt fra Gud.

Forbilde for King's Landing og huset Tagaryen? Bilde: UiB / AHKR

Kongen over Westeros i det handlingen i Game of Thrones starter er den forfyllede Robert Baratheon. Han kom til makten i et opprør mot dynastiet Tagaryen, som hadde hersket over Westeros i flere hundre år, etter at de invaderte landet med en hær støttet av drager. På jakt etter historiske motiver er huset Tagaryen mer spennende enn Robert. De er et dynasti av erobrere utenfra, for eksempel som de hellenistiske arvtagerne etter Aleksander den Store i Egypt og Midtøsten. De er sterkt preget av inngifte og innavl for å holde blodet rent. Det kjenner vi både fra Ptolemaierne i Egypt og fra europeiske fyrstehus på 1700- og 1800-tallet. Både hoffet i King's landing og selve palasset og byen, som den enkle krigeren Robert har arvet fra sine forgjengere, leder tankene hen mot Det bysantinske riket, med innviklet byråkrati og komplisert hoffseremoniell, med den monumentale hovedstaden
Konstantinopel.


På den andre siden
Som vår verden har George Martins fantasiverden sitt Middelhav, men her skiller det Westeros i vest fra Essos i øst, heller enn Europa i nord fra Afrika i sør. Langs kysten finner vi en serie av fri byer, styrt av byråd dominert av kjøpmenn. Byene handler i slaver, krydder, tekstiler og andre luksusvarer, og er et fristed for sjørøvere samt flyktninger fra Westeros. Her må det ligge inspirasjon både fra de republikansk styrte italienske handelsbyene som Venezia og Genoa i senmiddelalderen og renessansen, fra deres handelspartnere i Midtøsten som levde av handel med varer fra India og Kina, og fra de såkalte Barbareskstatene fra Marokko i vest til Libya i øst på 1700- og tidlig 1800-tall, som fanget og solgte slaver, og som drev som sjørøvere på Middelhavet.

Det siste eksempelet jeg trekke fram er naturligvis Dothrakiene, rytterfolkene som lever på steppene øst for de frie byene. Dothrakiene lever av hestemelk og hestekjøtt, og er dyktige ryttere og fryktelige krigere.

Et av forbildene for Dothrakiene er selvsagt mongolene, som under Genghis Khan la under seg det meste av Eurasia på 1200-tallet. Et annet er hunerne, som herjet fra Kina i øst til dagen Frankrike i Vest på 400-500 tallet. Begge grupper var nomadefolk, hvor nesten alle voksne menn var soldater. Ved hjelp av hestene sine kunne de bevege seg raskt og langt, og de var lite avhengige av forsyninger. Både hunerne og mongolene skapte store problemer for statene de gikk til krig mot, og vant over mange av dem. De var beryktet for sin fryktløshet og grusomhet. Mongolene skapte forøvrig et rike etter erobringene som gjorde det mulig å reise trygt fra Midtøsten til Kina, slik blant annet Marco Polo gjorde.

Daenerys Tagaryen gifter seg med en dothrakifyrsten Drogo, og blir selv hersker over stammen hans etter at han dør. Selve fortellingen om Daenerys og Khal Drogo er muligens inspirert av hunerkongen Attila, som på et tidspunkt var forlovet med en romersk prinsesse (bryllupet ble aldri noe av), og hvis senere bryllup med en germansk prinsesse er skildret av den romerske diplomaten Priscus.

Slik ville det vært mulig å fortsette, men Game of Thrones  utspiller seg altså i en verden som er en fest av historiske forbilder og motiver, ispedd en god dose magi og noen overnaturlige vesener, og formidlet gjennom en spennende historie.

Flere historiske paraleller og inspirasjonskilder? Bruk kommentarfeltet: