Shubbak: Midtausten: Historie og islam

Kollega Knut Vikør drøfter lange historiske linjer og moderne historieskrivning i lys av dagsaktuell debatt. Anbefales!

Shubbak: Midtausten: Historie og islam: I eit initiativ om fokus på "venstre-ekstremisme" har norsk islam-forsking litt uventa blitt dratt inn dei siste par vekene. Det er først og...

Heyerdahl hadde litt rett

Kon-Tiki. Foto: NASA / Wikimedia

Mens vi venter på avgjørelsen om Kon-Tiki filmen kommer til å vinne Oscar som "beste utenlandske film" i 2012, kommer det små, spennende nyheter om teoriene som var en viktig motivasjon for Heyerdahls ferd over Stillehavet i 1947.

Som mange vil vite, mente Heyerdahl at dagens polynesere – urbefolkningen på stillehavsøyene – hadde hatt kontakt med befolkningene i Sør-Amerika, og i alle fall delvis nedstammet derfra. Med Kon-Tiki-ferden fikk han demonstrert at slik kontakt var mulig ved hjelp av tradisjonelle materialer og teknikker fra Sør-Amerika, men det beviste selvsagt ikke at teorien hans var riktig. De fleste etnologer mente tvert i mot at øyene hadde blitt befolket fra Asia, noe som kunne understøttes med arkeologiske funn (øyene som ligger lengst mot vest har vært befolket lengst) og med kulturelle og utseendemessige paralleller. Da moderne DNA-teknologi ble tatt i bruk viste det seg at dessuten at arvematerialet hos polyneserne lignet mer på det en finner hos befolkningene i Asia enn i Amerika. De fleste forskere vurderte etter dette Heyerdahl som en større sportsmann og eventyrer enn vitenskapsmann.

DNA-teknologien har utviklet seg mye siden de første studiene ble gjort. For et par år siden kunne Erik Thorsby ved Universitetet i Oslo og hans samarbeidspartnere fortelle at de hadde funnet spor av arvemateriale av søramerikansk opprinnelse hos en familie på Påskeøya, som kunne føre familien tilbake til tida før de første kjente amerikanske innvandrerne til øya i kolonitida. Funnet var spennende og fikk fortjent oppmerksomhet, men på den andre siden var det vanskelig å utelukke muligheten for at den aktuelle familien ikke hadde full oversikt over egen slektshistorie, eller at det var kommet indianere til Påskeøya på europeiske skip før man var klar over.

Nå ser det ut til at Heyerdahl endelig har fått litt rett. Genforskningen er gått videre fra mennesker til søtpoteter, og franske forskere har vist at søtpoteten, en amerikansk plante, var til stede i Stillehavet lenge før europeerne. Ikke bare det, den nådde ikke bare til den isolerte Påskeøya, en av de østligste og mest fjerntliggende av Stillehavsøyene, men også videre mot det sydlige Polynesia og New Zealand.

De hyperkritiske kan fortsatt mene at planten spredte seg med havstrømmene, men sammen med oppdagelsen av amerikansk DNA på Påskeøya er det er vel egentlig mer sannsynlig at den kom med mennesker. Foruten å gi støtte til Heyerdahls teori er det en spennende påminnelse om at fortidas mennesker var mye mer mobile enn mange forskere har villet være med på, og at naturvitenskapene i noen tilfeller kan gi innsikt om menneskenes historie som kulturforskere og historikere ville ha avvist på grunn av mangel på kildebelegg. 

Kritikken av Diamond

Våpen, pest og stål er prisbelønt, den har solgt i millionopplag og er oversatt til en rekke språk. Boka står på pensum ved mange læresteder, både i Norge og i utlandet, på innføringsemner ikke bare innen historie, men også arkeologi og historie. Vi snakker altså om en bok med bred appell, både til fagfolk og det historieinteresserte publikum, men Våpen, pest og stål er også svært kontroversiell. Hvorfor er det slik?

Den viktigste kritikken handler kanskje om at boka er deterministisk: Hovedbudskapet er at det måtte gå slik det gikk. Geografi og klima gjorde at befolkningen i Eurasia fikk et forsprang som befolkningene på de andre kontinentene aldri hadde sjanse til å ta igjen. Er det riktig? Det skal vi straks komme tilbake til, men problematisk er det uansett.

For det første er denne typen geografisk determinisme uheldig fordi den fratar menneskene som levde i Amerika, Afrika og Australia det vi med et fint ord kaller selvstendig agens, altså evnen til selv å påvirke sin skjebne. Dette er en situasjon ingen liker å være i, heller ikke når det er fortida det er snakk om.

For det andre er tankegangen uheldig fordi den kan brukes til å unnskylde overgrep og utbytting i fortida. Hvis utviklingen måtte bli slik, kan man da bebreide menneskene som utførte handlingene som førte til vestens politiske og økonomiske overtak på resten av verden?

La meg si med en gang at Diamond ikke påstår at geografi og klima fritar folk for ansvar for hvordan de oppfører seg. Utgangspunktet hans for å skrive boka er nettopp å forklare hvorfor det har vært vanskelig for urbefolkningene i Amerika, Afrika og Australia å beskytte seg mot maktbruk og overgrep, han mener heller ikke at folk i disse delene av verden ikke hadde mulighet til å påvirke sin skjebne, men påpeker at geografiske og klimatiske faktorer gjorde at handlingsrommet deres var svært begrenset i møte med befolkningene i Eurasia.

Hva så med de faglige innvendingene? Som hos alle bestselgende og populærvitenskapelige forfattere har mange kritikere vært snare med å peke på faktafeil eller manglende oversikt og kunnskap hos Diamond, som har gjort forskningen sin innen evolusjonsbiologi, men som her tramper inn på domenene til blant annet historikere, arkeologer, paleontologer, zoologer og klimaforskere – for å nevne noen. Jeg mener denne kritikken ikke er så alvorlig. Ingen kan forventes å være ekspert på alt, og Diamond gjør etter mitt syn en god jobb på de begrensede feltene jeg selv vet en del om. Boka må bedømmes som helhet og ikke ut fra enkelte feil eller mangler.

Hovedproblemet med Våpen, pest og stål er imidlertid at selv om den er god på å forklare hvorfor prekolumbianske amerikanske samfunn (indianere) hadde dårlige odds mot de europeiske erobrerne, særlig i forhold til motstandsdyktighet mot smittsomme sykdommer, men også i forhold til energitilgang, så forklarer den ikke Vestens forsprang på resten av verden, slik den tar mål av seg til. I forhold til Diamonds viktigste poeng, kontinentalaksene og hvilke følger de fikk for det biologiske grunnlaget for menneskelige samfunn, hadde nemlig folk i Kina, India, Sentral-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika nøyaktig de samme forutsetningene som folk i Europa.

Diamond har selvsagt et svar på dette. Jeg syns ikke helt det holder, men det kan andre vurdere selv. Våpen, pest og stål er en bok som bidrar til å forklare mye, selv om den nok ikke kan forklare alt.

Diamonds kontroversielle bøker

Jared Diamond er en av de mest kjente, bestselgende og ikke minst kontroversielle forfatterne på det globalhistoriske feltet. Bøkene hans, Våpen, pest og stål ("Guns, Germs and Steel") fra 1997 og Kollaps, 2005,  (begge på norsk i fjor) ble bestselgere over hele verden, er kritikerroste og prisvinnende. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er de også svært kontroversielle blant fagfolk, slik denne og denne bloggpostingen av afrikahistorikeren Timothy Burke er eksempler på. Hva er Diamonds hovedbudskap, og hvorfor er det kontroversielt?

Foto: Wikipedia

Våpen, pest og stål går inn i den globalhistoriske grunnfortellingen om divergens, altså hvordan ulikheter har oppstått, og i denne sammenhengen er spørsmålet hvordan Eurasia generelt og Europa spesielt kom i en situasjon hvor de kunne legge under seg Amerika og Afrika i århundrene fra 1492 til 1900.


Hovedbudskapet til Diamond er at det eurasiske forspranget skyldes geografisk beliggenhet og biologiske tilfeldigheter. For å ta det første først: Diamond peker på at lengdeaksen, eller kontinentalaksen som han kaller den, i Eurasia går fra øst til vest i Amerika og Afrika går den fra sør til nord. Hva betyr det? Jo, at biologisk materiale av alle slag - mennesker, dyr, planteslag og mikroorganismer kan spre seg fra kysten av  Østkinahavet til Atlanterhavskysten innenfor samme klimasone, og altså uten å måtte gjennomgå større genetiske tilpasninger. I Afrika og Amerika derimot, må arter krysse ulike klimasoner, og derfor tilpasse seg svært annerledes livsbetingelser underveis.

I tillegg spilte altså tilfeldigheter inn. I Midtøsten og Sentral-Asia fantes det ville dyreslag som skulle bli forfedrene til husdyra vi kjenner som ku, esel, kamel, sau, geit og hest. Afrika sør for Sahara har mange store pattedyr, men ingen som har vist seg å være egnet for domestisering (samliv med mennesker). I Amerika (og Australia) ble de fleste store pattedyr utryddet av jegere allerede i mesolittikum (mellomsteinalderen). Lama og kalkun er nyttige på mange måter, men kan ikke måle seg med den eurasiske pakken hverken som proteinkilde eller arbeidskraft.

Kontinentalakser (etter Diamond 1997) og klimasoner (metoffice.co.uk). Kilde: Globalhistorisk Atlas

Hvilke følger får det? I Eurasia kunne nyttige planteslag - som hvete, bygg og ris - spre seg over mye av kontinentet. I Amerika derimot kunne potetene aldri nå ut fra Andesfjellene, og kunnskapen om maisdyrking spredte seg bare langsomt fra Mellom-Amerika gjennom de tropiske skogene på den smale landstrekningen som binder sammen Nord- og Sør-Amerika. Husdyrene fra Midtøsten kunne lett spre seg til Kina og Nordafrika, men kom sent og i lite antall til Sentral- og Sør-Afrika, fordi de ikke taklet klima og mikroorganismer i tropiske strøk. På den måten ble grunnlaget lagt for langt større befolkningstetthet i Eurasia enn på andre kontinenter, med større overskudd og sterkere statsdannelser som resultat.

Samme klimatiske  begrensninger gjaldt dessuten  også mikroorganismer. Befolkningene i Eurasia ble utsatt for jevnlige epidemier etter jordbruksrevolusjonen. Derfor utviklet de over tid immunitet mot sykdommer som befolkningene i Amerika, Australia og Afrika ikke hadde motstandskraft mot. Resultatet ble at over 90% av Amerikas befolkning, som hadde vært isolert fra Eurasia siden før jordbruksrevolusjonen, ser ut til å ha dødd av sykdommer som var - om ikke harmløse - så i alle fall sjeldent dødelige for voksne europeere, i kjølvannet av de spanske oppdagerne og erobrerne.

Neste: kritikken mot Diamond

Nettressurser til bruk i skolen

I forrige uke holdt jeg foredrag for lærere i Bergen med tittelen "Tid for globalhistorie". I diskusjonen etterpå ble jeg spurt om jeg kjente til gode nettressurser for feltet. Her kommer noen favoritter, alle er på engelsk og passer slik sett best for lærere eller for bruk i videregående:

Chronozoom er Microsoft Research Solutions sitt forsøk på å skape en gratis, kvalitetskontrollert kunnskapsportal, som kan samle informasjon om universet, naturen og menneskene innenfor samme ramme. Det spennende er at de har valgt historien og tidslinjen som innfallsvinkel, men ikke bare det tidsspennet historiefaget generelt tar fatt i, men hele universets historie fra Big Bang for cirka 13 1/2 milliarder år siden – sjangeren som vanlingvis kalles for "Big history". Nettstedet er fortsatt i betaversjon, men nytt innhold legges til jevnlig.

World history association (WHA) er den amerikanske organisasjonen for globalhistorie. Ved siden av å arrangere konferanser og gi ut tidsskrift arbeider den også med å fremme fagets stilling i skoleverket. Lenken her viser videre til nettsteder WHA anbefaler for lærere.

World History Matters samler lenker til ulike globalhistoriske nettsteder. Ikke minst er det en omfattende samling av kilder fra forskjellige deler av verden og fra forskjellige perioder.

World History for us all er beregnet på lærere, og gir konkrete forslag til undervisningsopplegg for mellomtrinnet, ungdomstrinnet og videregående. Oppleggene er tilpasset det amerikanske skolesystemet, men kan godt brukes til inspirasjon og informasjon

Globalhistoriske grunnfortellinger

Dypest sett handler historieskrivning om fortelling. Selv om fortida var virkelig da den var nåtid, har vi som skriver om den i ettertid ingen mulighet til å gi fullstendige eller nøyaktige beskrivelser av det som har hendt, men må lage så gode fortellinger vi kan ut fra de tegnene fra fortida – kildene – som vi har til rådighet. Historikere som skriver globalhistorie må kanskje være ekstra oppmerksomme på dette, fordi mengden av informasjon er nesten ubegrenset. Hva slags fortellinger er det så som kan si noe meningsfylt om historie på et globalt plan?

Foto: Polity Press

I What is Global History (Polity Press 2008) identifiserer Pamela Kyle Crossley fire slike globalhistoriske grunnfortellinger: Konvergens, divergens, påvirkning ("contagion") og system. 

Konvergere betyr "å vokse sammen", og denne grunnfortellingen handler om hvordan det som var forskjellig blir likt. Både spørsmålet om når og hvordan ulike deler av verden knyttes sammen, slik som vi finner i mange globaliseringsstudier, og om hvordan en får en parallell utvikling i  ulike deler av verden, for eksempel utvikling av landbruk og komplekse samfunn (stater) er tema som tas opp i mange arbeider innenfor denne tradisjonen.

Divergerer betyr "å vokse fra hverandre". Denne grunnfortellingen handler om hvordan ulikheter oppstår, og særlig har opprinnelsen til de store økonomiske og maktpolitiske forskjellene mellom det globale nord og det globale sør, som vi ser i moderne tid vært et kjernetema i globalhistorien. Skyldes ulikheten geografi, kultur, handel eller politikk? Globalhistorikere er rykende uenige, og temaet er politisk brennbart.

Påvirkning handler om hvordan det som skjer i en del av verden påvirker det som skjer andre steder. Hvordan sprer teknologi, ideologi (f.eks. religion) eller biologisk materiale (både matplanter, husdyr og smittsomme sykdommer) seg? Dette er forhold som kan endre samfunn på ganske grunnleggende måte, men som i alle fall i første omgang virker bare i en retning.

Dette er står i motsetning til den siste grunnfortellingen som Crossley identifiserer, nemlig system. Dette handler om det vi også kan kalle "gjensidig avhengighet", som betyr at endringer i en del av et system fører til endringer i andre, som igjen virker tilbake til startstedet. Her er kanskje studier av globalisering det viktigste temaet. Wallersteins tanker om utviklingen av et moderne verdenssystem, hvor stadig større deler av jorda fra 1500-tallet av trekkes inn i et asymmetrisk varebytte, som preges av at periferien leverer råvarer og kjernen leverer bearbeidede ferdigvarer, og hvor periferien derfor låses inn i et urettferdig bytteforhold, er et eksempel på denne typen fortelling.

Globalhistorie: hva og hvorfor?

Globalhistorie er historie på tvers av geografi, og i noen tilfeller også på tvers av kronologi. Hva binder sammen og hva skiller ad i menneskenes historie?

Globalhistorie oppstod i Nord-Amerika på 1970-tallet som en reaksjon mot kursene i "Western civilization", som var de fleste amerikanske historiestudenters møte med faget i tiårene etter andre verdenskrig. Disse kursene startet gjerne med de første statsdannelsene i Egypt og Mesopotamia, gikk videre med antikkens Hellas – det ville i praksis si det demokratiske Aten, og fortsatte med Romerriket. Neste nedslag var det katolske Vest-Europa i middelalderen og renessansen, før den europeiske ekspansjonen på 1400-1700 tallet brakte europeerne i kontakt med Amerika, Vest-Afrika og Det indiske hav. Med imperialismen, cirka 1870-1914, ble Afrika, Sør- og Sørøst-Asia en del av fortellingen, mens Kina egentlig først kom med i fortellingen etter andre verdenskrig.

En slik fortelling, som fortsatt står sterkt i skoleverk, lærebøker og studier, både i Norge – hvor den kalles for verdenshistorie – og i de fleste europeiske land, er selvsagt både relevant, legitim og ikke minst faglig sterk, fordi den bidrar til å kaste lys over hvordan verden er blitt slik den er i dag. Like fullt har den mangler, for det første fordi den utelater historien til størstedelen av verdens befolkning – særlig i den eldre perioden, og for det andre fordi den er ensidig, ettersom den delen av historien som ikke fortelles heller ikke tillegges vekt. Målet mitt med denne bloggen er å formidle globalhistoriske perspektiver gjennom korte tekster og bokomtaler. Det betyr ikke at vi skal slutte å fortelle historie slik vi er vant til, men at vi også skal fortelle andre historier.