Av Saba kom de konger tre?

De tre vise menn / hellige tre konger, her i en bysantinsk mosaikk fra
Ravenna i Nord-Italia. Foto: Nina Aldin Thue / Wikimedia Commons 

"Gull, røkels', myrra ofret de" fortsetter julesangen "Et barn er født i Betlehem". Teksten gjenforteller fortellingene om Jesu' fødsel i evangeliene etter Lukas og Matteus i Det nye testamentet. Passasjen disse verselinjene bygger på finner vi i Matteusevangeliet. Der er det ikke egentlig snakk om tre konger, men om "noen vismenn" (gresk: magoi), som kommer for å gjøre ære på det lille barnet.

Uavhengig av tro, vil de fleste i dag mene at dette ikke er en fortelling om hva som faktisk hendte, men en episode som bidrar til å skape et bilde av at det allerede fra fødselen av var noe helt spesielt med dette barnet. Hvis et slikt fortellergrep skulle fungere, må det imidlertid ha hatt resonans hos publikum samtiden. Matteus lar de tre vismennene bringe gaver av gull, røkelse og myrra til barnet. De to siste gavene knytter giverne direkte til det sørlige Arabia. Slik sett var det helt rimelig av forfatteren av middelaldersalmen som vår julesang bygger på, å knytte dem til kongeriket Saba, som lå i dagens Jemen.

Gull er dyrt og sjeldent, men sirkulerte over hele verden i antikken. Røkelse og myrra fikk man derimot bare fra landene rundt det sørlige Rødehav og Adenbukta. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som finnes naturlig i disse områdene, men som har vist seg nærmest umulig å dyrke andre steder. Disse stoffene ble brukt i medisin, kosmetikk og særlig som brennoffer i religionsutøvelse i den antikke verden. De var svært dyre, og derfor velegnede gaver for det spesielle barnet.

Boswellia Sacra (røkelse).
 Illustrasjon Köhlers Medizinalpflanzen (1898)
 / Wikimedia Commons

Saba var et av flere kongedømmer i det sørlige Arabia. Riket hadde senter i overgangen mellom de fruktbare fjellområdene i dagens Jemen og ørkenen som strekker seg inn i dagens Saudi-Arabia. Saba var den ledende staten i regionen fra cirka 700 før vår tidsregning og fram til første århundre før vår tidsregning

Kongedømmene i Sør-Arabia baserte seg dels på det produktive jordbruket i fjellområdene lengst sørvest i Arabia, hvor fjellene tømmer monsunvindene fra Det indiske hav for regn før de fortsetter inn i de svært regnfattige ørkenområdene lengre inn i landet, dels på kontroll med kunstvanningsanlegg i overgangen mellom fjell og ørken, men ikke minst på handel med røkelse og myrra. Lenge foregikk handelen med kamelkaravaner, som måtte legge ruten etter hvor de kunne få vann og beskyttelse. På slike steder kunne lokale herskere enkelt kreve inn avgifter. Kongene i Sør-Arabia ble fabelaktig rike på denne handelen, og det bidro til at romerne kalte området for Arabia Felix – ”Det lykkelige Arabia”. Fortellingen om de tre vismennene, som følger en stjerne for å finne stedet der Jesus ble født, er et ekko av kamelkaravanene som brukte stjernene på nattehimmelen til å holde retningen på den lange vegen mellom det sørlige Arabia og områdene i dagens Jordan, Israel og Palestina, hvor varene ble lastet om og overtatt av andre handelsfolk.

Rundt starten av vår tidsregning ser det ut til at sjøhandel ble viktigere, men det er få gode, naturlige havner i Sør-Arabia, og kongene ser ut til å ha klart å fortsette å holde kontrollen med den lukrative trafikken.  Saba, med senter i innlandet, ser ut til å ha blitt mindre viktig, og gikk etter hvert inn i kongedømmet Himyar, som kontrollerte den arabiske siden av stredet mellom Rødehavet og Adenbukta, og som eksisterte fram til Det nypersiske riket invaderte denne delen av Arabia, i 570 etter vår tidsregning. Kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen som konger av Saba.

De sørarabiske kongedømmene, som vi kjenner gjennom en rik arkeologisk arv, innskrifter på det sørarabiske skriftspråket, samt beskrivelser i greske og latinske tekster, hadde sin egen, særegne kultur, men ble også påvirket av den nære og langvarige kontakten med middelhavsområdet. I senantikken, cirka 200-650 etter vår tidsregning, var kristendom og jødedom viktige elementer i den ideologiske pakken som fulgte med handelen med Middelhavsområdet. Begge religioner fikk fotfeste i dagens Jemen.

I dag er det slik at selv om det er mulig å konvertere til Jødedommen, så er den vanligste måten å bli jøde på å være født av jødisk mor. I senantikken fantes det imidlertid også retninger innen religionen, som aktivt forsøkte å omvende ikke-troende. Disse hadde framgang i Himyar, og på et tidspunkt, vi vet ikke helt når, fikk de også støtte av kongemakten. Rundt år 520 ble Himyar angrepet av det kristne kongedømmet Aksum, som lå i dagens Etiopia og Eritrea. Invasjonen ble slått tilbake, men i kjølvannet av hendelsene satte en konge med navn Dû Nuwâs i gang forfølgelser av kristne, under påskudd av at de hadde støttet fienden. I byen Najran, lengst sør i dagens Saudi-Arabia, kom det til regelrette massakrer. Blant disse kristne var det også kjøpmenn fra Romerriket. Keiseren i Konstantinopel reagerte sterkt og ba kongen av Aksum om å gripe inn. Om det var utslagsgivende skal være usagt, men i 525 angrep aksumittene igjen, og denne gangen lyktes de. Fra 525 til 570, da Sør-Arabia kom under persisk styre, ble dagens Jemen styrt av kristne konger.

Illustrasjon: Paul Alan Yule /
Wikimedia Commons

Disse hendelsene var fram til nylig bare kjent gjennom kristne martyrfortellinger og kirkehistorier. Arkeologer fra Universitetet i Heidelberg, under ledelse av professor Paul Alan Yule,  har i flere år gravd ut Himyarenes gamle hovedstad, Zafar, i fjellene sør i Jemen, og nå har de blant annet funnet hundrevis av amforaer, transportkrukker, som ble produsert i Aqaba i dagens Jordan, og som antagelig har inneholdt vin. Mange av amforaene var merket med det kristne Chi-Rho symbolet, og kan kanskje ha inneholdt vin til kirkebruk. I fjor fant de også et spennende relieff, som viser en konge med krone etter etiopisk modell (venstre). Det fantes altså konger av Saba som tilbad Jesusbarnet, men først cirka 500 år etter det julesangen vil ha oss til å tro.

Bananer og bakterier: Biologisk utveksling og tidlig globalisering

Jeg er på vei hjem fra en konferanse i regi av det EU støttede Sealinks-prosjektet ved universitetet i Oxford. Konferansen het Proto-globalisation in the Indian Ocean world, og samlet arkeologer, forskere fra naturvitenskapene samt en og annen historiker, med felles interesse i Det indiske hav som en arena for kontakt og handel fra steinalderen og fram til for omtrent 1000 år siden.

Vi har lenge visst at det var betydelig kontakt mellom Indus/Harappa kulturen og Mesopotamia via Arabia og Persiagulfen, samt fra Egypt sørover i Rødehavet i Bronsealderen. Deretter følger en lang periode vi nesten ikke vet noe om. I hundreårene rundt starten av vår tidsregning finner vi så en en livlig handel med blant annet krydder, silke, bomull, edelsteiner, metall, vin, røkelse, myrra, glass og elfenben, hvor kjøpmenn fra alle deler av Det indiske hav tok del.

Denne kunnskapen har vært basert på innskrifter, litterære kilder og tradisjonelle arkeologiske funn, for eksempel av keramikk og handelsvarer. Mye av arbeidet som ble presentert på konferansen hører også inn i denne kategorien, og det gir oss stadig bedre forståelse av prosessene som knyttet verden sammen i gammel tid. Her har jeg likevel lyst til å trekke fram noe annet. Et av målene til Sealinks-prosjektet har nemlig vært å utdype og fylle hullene i denne forståelsen ved hjelp av biologiske markører. Hva kan studiet av flora, fauna og genetikk rundt Det indiske hav fortelle om kontakt? 

Noen prosesser hvor dyr og planter har flyttet på seg har vært kjent ganske lenge, for eksempel at afrikanske kvegtyper og kornslaget hirse ser ut til å ha kommet fra India alt mot slutten av steinalderen. Sorghum er et eksempel på en viktig matplante som har gått andre veien. I disse tilfellene kan det likevel like godt være slik at spredningen har foregått langs kysten, gjennom at nabofolk har lært av hverandre, eller at nye landområder har blitt tatt i bruk gjennom migrasjon, som at det er et resultat av tidlig handel og sjøreiser.

Et av de spennende studiene som har kommet ut av Sealinks prosjektet handler om spredningen av bananen. Bananens opprinnelige utbredelsesområde var i Sørøst-Asia. De eldste funnene av bananplanter fra India er nesten 6000 år gamle, og  det finnes spor av banandyrking i Sentral-Afrika, som er nesten 5000 år gamle. Det som gjør bananen så interessant er at det er en tropisk plante, som er avhengig av rikelig med vann. Det er rett og slett ikke mulig å dyrke bananer i Arabia og andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika. Hva betyr det? Jo, at bananen har flyttet seg med folk som var på reise over havet. Dette forteller om sjøfart mellom Sørøst-Asia, India og Afrika allerede i steinalderen.

Andre passasjerer på tidlige indiske hav reiser var blant annet mus og rotter, som ser ut til å ha blitt med fra Sør-Asia til Midtøsten som ubedte passasjerer i handelen mellom Indus-kulturen og Mesopotamia. Høns kom til Midtøsten og Middelhavet fra Sørøst-Asia i jernalderen, kanskje som levende proviant på handelsskip som fraktet kanel og musket, som det er funnet rester av i fønikiske parfymeflasker. Katten gikk andre vei, og genetiske studier kan tyde på at forfedrene til kattene som i dag finnes i Indiske hav-området først kom som passasjerer på skip som seilte ut fra Egyptiske havner for 2000 år siden. Det er forøvrig også på denne tiden at både mus, rotter og katter sprer seg videre til Vest-Europa, antagelig som et resultat av økt befolkningstetthet. Kort etter dukker byllepesten opp i Europa for første gang.

Flere studier jeg har hørt om de siste dagene handler nettopp om bakterier, parasitter og ugress, også uønskede og utilsiktede resultater av reiser og handel. En av lærdommene fra Sealinks-prosjektet er at introduksjonen av nye arter ikke er et moderne fenomen, men har foregått så lenge mennesker har flyttet på seg, og det er lenge. Dette forteller også at det ikke nødvendigvis er så dramatisk eller farlig at dyre- og plantearter flytter på seg, slik avisoppslag om nye arter i norsk flora og fauna ofte framstiller det. Noen nykommere er positive og fører over tid til større diversitet og mer robuste økosystemer, andre er selvsagt mer problematiske. Likevel er det altså slik at tanken om at det finnes avgrensede og opprinnelige regionale og nasjonale biotoper, er like konstruert som den for lengst forlatte og diskreditere ideen om at moderne nasjonalstater kan knyttes til bestemte opprinnelige etniske grupper.

Resultatene jeg refererer over er selvsagt eksempler på prosesser som er parallelle til det Phillip Crosby kalte for "Den kolombianske utvekslingen" i sitt arbeid om de biologiske følgene av kontakten mellom Amerika og den gamle verden etter 1492. Det nye som kommer fram er hvordan disse prosessene også har eldre forløpere i Europa, Afrika og Asia, som er mindre tydelige fordi det er lenger tilbake i tid, og som har vært mer gradvise, fordi de kom som resultat av jevnlig kontakt heller enn åpningen av et nytt kontinent.

Tema for konferansen var altså "protoglobalisering", som kan forklares som tidlig globalisering eller for-globalisering. Hvor treffende er det egentlig? Moderne historikere og økonomer vil gjerne ha globaliseringsbegrepet for seg selv, og knytter det enten til den globale integrasjonen av markeder, hvis de er politisk liberale, eller til utviklingen av en global arbeidsdeling og et kapitalistisk verdenssystem dersom de er mer marxistisk orienterte. Selv tenker jeg at det ikke er så viktig hva en kaller det, men at studiene av spredning av sykdom, matvarer og husdyr i forhistoriske og tidlig historiske perioder, absolutt viser at utviklingen i en del av verden kunne bli dramatisk påvirket av det som skjedde andre steder, ofte uten at aktørene var klare over bakgrunnen for det som skjedde. For å forstå disse prosessene er vi nødt til å studere dem på et systemnivå, som i den forstand godt kan sies å være globalt, selv  om det bare omfatter den såkalte gamle verden.

De som er interesserte i resultatene av Sealinks-prosjektet eller andre aspekter ved tidlig handel og sjøfart på Det indiske hav presentert på konferansen, kan lese mer på prosjektnettsidene og på konferansenettsidene. De fleste av forskningsresultetene er publisert med åpen tilgang, og kan leses og lastes ned her.

Edwin N Wilmsen, Edinburgh: landlinks: the extentions of interoseanic exchange from the coast to the far interior

Diamonds kontroversielle bøker

Jared Diamond er en av de mest kjente, bestselgende og ikke minst kontroversielle forfatterne på det globalhistoriske feltet. Bøkene hans, Våpen, pest og stål ("Guns, Germs and Steel") fra 1997 og Kollaps, 2005,  (begge på norsk i fjor) ble bestselgere over hele verden, er kritikerroste og prisvinnende. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er de også svært kontroversielle blant fagfolk, slik denne og denne bloggpostingen av afrikahistorikeren Timothy Burke er eksempler på. Hva er Diamonds hovedbudskap, og hvorfor er det kontroversielt?

Foto: Wikipedia

Våpen, pest og stål går inn i den globalhistoriske grunnfortellingen om divergens, altså hvordan ulikheter har oppstått, og i denne sammenhengen er spørsmålet hvordan Eurasia generelt og Europa spesielt kom i en situasjon hvor de kunne legge under seg Amerika og Afrika i århundrene fra 1492 til 1900.


Hovedbudskapet til Diamond er at det eurasiske forspranget skyldes geografisk beliggenhet og biologiske tilfeldigheter. For å ta det første først: Diamond peker på at lengdeaksen, eller kontinentalaksen som han kaller den, i Eurasia går fra øst til vest i Amerika og Afrika går den fra sør til nord. Hva betyr det? Jo, at biologisk materiale av alle slag - mennesker, dyr, planteslag og mikroorganismer kan spre seg fra kysten av  Østkinahavet til Atlanterhavskysten innenfor samme klimasone, og altså uten å måtte gjennomgå større genetiske tilpasninger. I Afrika og Amerika derimot, må arter krysse ulike klimasoner, og derfor tilpasse seg svært annerledes livsbetingelser underveis.

I tillegg spilte altså tilfeldigheter inn. I Midtøsten og Sentral-Asia fantes det ville dyreslag som skulle bli forfedrene til husdyra vi kjenner som ku, esel, kamel, sau, geit og hest. Afrika sør for Sahara har mange store pattedyr, men ingen som har vist seg å være egnet for domestisering (samliv med mennesker). I Amerika (og Australia) ble de fleste store pattedyr utryddet av jegere allerede i mesolittikum (mellomsteinalderen). Lama og kalkun er nyttige på mange måter, men kan ikke måle seg med den eurasiske pakken hverken som proteinkilde eller arbeidskraft.

Kontinentalakser (etter Diamond 1997) og klimasoner (metoffice.co.uk). Kilde: Globalhistorisk Atlas

Hvilke følger får det? I Eurasia kunne nyttige planteslag - som hvete, bygg og ris - spre seg over mye av kontinentet. I Amerika derimot kunne potetene aldri nå ut fra Andesfjellene, og kunnskapen om maisdyrking spredte seg bare langsomt fra Mellom-Amerika gjennom de tropiske skogene på den smale landstrekningen som binder sammen Nord- og Sør-Amerika. Husdyrene fra Midtøsten kunne lett spre seg til Kina og Nordafrika, men kom sent og i lite antall til Sentral- og Sør-Afrika, fordi de ikke taklet klima og mikroorganismer i tropiske strøk. På den måten ble grunnlaget lagt for langt større befolkningstetthet i Eurasia enn på andre kontinenter, med større overskudd og sterkere statsdannelser som resultat.

Samme klimatiske  begrensninger gjaldt dessuten  også mikroorganismer. Befolkningene i Eurasia ble utsatt for jevnlige epidemier etter jordbruksrevolusjonen. Derfor utviklet de over tid immunitet mot sykdommer som befolkningene i Amerika, Australia og Afrika ikke hadde motstandskraft mot. Resultatet ble at over 90% av Amerikas befolkning, som hadde vært isolert fra Eurasia siden før jordbruksrevolusjonen, ser ut til å ha dødd av sykdommer som var - om ikke harmløse - så i alle fall sjeldent dødelige for voksne europeere, i kjølvannet av de spanske oppdagerne og erobrerne.

Neste: kritikken mot Diamond