Silkevegen sett fra øst

Djunke foran sjøfartsmuseet i Singapore. Denne kinesiske skipsbyggingstradisjonen er kjent nesten to tusen år tilbake. Foto: Eivind Heldaas Seland

"Silkevegen" – navnet kaller fram bilder av kamelkaravaner, ørkener, fjellpass, sterke krydder og skinnende silke. Fram til dampskip, jernbaner og jetfly var landet ved enden av reisen innbegrepet av alt som var fjernt, annerledes og utilgjengelig. Områdene mellom Kina, Russland og India var blant de siste i verden som ble utforsket og kartlagt, rundt århundreskiftet 1900. Navnet er forresten ganske nytt – foreslått av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen i 1887.

En kjedelig jobb for forskere er å slå hull på gamle myter. Det fantes aldri én silkevei, men et nett av ruter til havs og til lands. De har vært i bruk tilbake til bronsealderen, og i alle fall de siste to tusen årene har det vært jevnlig og omfattende kontakt på tvers av Europa, Nord-Afrika og Asia. Marco Polo og mange andre reiste hele veien, men langt flere gjorde bare deler av reisen, og såre føtter var antagelig en mer vanlig opplevelse enn synet av ukjente byer begravd i ørkensand. Silkevegnavnet lever likevel i beste velgående. Antagelig fordi det gir sterke assosiasjoner til en sammenvevd verden, og fordi det hever fram båndene mellom øst og vest, som har blitt stadig viktigere med Kinas vekst til økonomisk og politisk stormakt de siste tiårene.

For oss i Europa er Silkevegen langt borte både i tid og geografi. For folk i Asia representerer den ikke det eksotiske, men båndene mellom naboer. Derfor er både myndigheter og forskere i Asia blitt oppmerksommer på og opptatt av Silkevegen. Myndighetene er trolig mest opptatt av vegens potensial som symbol som på overflaten er fritt for europeiske og imperialistiske konnotasjoner. For forskere handler det om å studere Asias historie på egne premisser.

Belitung skipet fraktet blant annet keramikk av denne typen.
Foto: Eivind Heldaas Seland

I 1998 ble det funnet et godt bevart vrak utenfor Belitung i Indonesia. Keramikk og treverk viste at skipet var fra 900-tallet. Lasten var kinesisk keramikk, stjerneanis og teak fra dagens Indonesia, rosentre fra Thailand, og store mengder kalk. Kalken hadde dekket restene av skipet, som derfor var så god bevart at det var mulig å fastslå byggemåte, form og størrelse. Skipet var av dhow-typen, som ble bygd i Persiabukta og Arabia fram til 1960-tallet. Noen få slike skip seiler fortsatt på Det indiske hav i dag. I dhower er skipsplankene sydd sammen heller enn naglet. De eldste beskrivelsene av sydde skip i området er fra første århundre etter vår tidsregning. Skipsplankene kunne spores til Øst-Afrika.

På tradisjonelle arabiske skip (dhower) ble skipsplankene
sydd sammen. Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Puslespillet viste at det det dreide seg om et skip bygd i Arabia av afrikansk tømmer, som forliste i Indonesia på veg tilbake fra Kina og Thailand, eller i alle fall med varer fra disse farvannene. Funnet kan sammenlignes med om det hadde vist seg at Gokstad-skipet hadde besøkt Amerika og Konstantinopel før det endte i en norsk gravhaug. Sultan Qabus av Oman skjønte hvilke symbolske og politiske muligheter som lå i dette. Den amerikanske marinarkeologen Tom Vosmer, som hadde ledet utgravningene av vraket, fikk oppdraget med å bygge en kopi av Belitung-skipet. Sammen med omanske båtbyggere gikk han til oppgaven med å lage en så tro kopi som mulig. Tømmer ble for eksempel skaffet fra Etiopia.

I 2010 var skipet ferdig. Det fikk navnet Jewel of Muscat. Juvelen havnet i første omgang ikke på museum, men la ut på samme reise som forbildet hadde gjort mer enn 1000 år tidligere. Første, og det skulle vise seg også siste mål var Singapore, en reise på nette 1500 nautiske mil over åpent hav. Vosmer forteller at de var svært nervøse for hvordan skipet ville klare seg i hardt vær. Det viste seg at Prinsessen var svært sjødyktig. Etter fire og en halv måned (med flere stopp underveis) la hun til kai i Singapore. Den opprinnelige planen var at hun skulle videre til Kina, men på grunn av knuter på den diplomatiske tråden ble ikke det noe av.

Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Nå er Jewel of Muscat en av to hovedattraksjoner på det nye sjøfartsmuseet i Singapore, som åpnet i 2011. Besøkende kan se skipet på nært hold, sammen med kopier og moderne utgaver av varene hun fraktet. De fleste er antagelig mer opptatt av multimedieshowet, hvor besøkende kan følge skipets siste ferd til havets bunn – bokstavelig talt – museet ligger i et akvarium, og på slutten av showet, etter at skipet er forlist, senkes publikum ned til fiskene etter å ha fått oppleve bølger og sjøsprøyt. Interessant nok er mannskapet på skipet blitt kinesisk i 3d-filmen, men vi skal ikke henge oss opp i detaljer.

Den andre hovedattraksjonen er en fullskala rekonstruksjon  av baugpartiet på Zheng Hes flaggskip. Zheng He ledet sju kinesiske ekspedisjoner til Det indiske hav i perioden 1405-1433. De største skipene i flåtene hans, som på det meste totalt skal ha bestått av over 250 skip, skal ha vært atskillig større enn en standard fotballbane. Zheng Hes reiser var en blanding av diplomati, handel, oppdagelse og avskrekking. Han skal blant annet ha brakt giraffer med hjem til Kina fra Øst Afrika, noe som er tatt med i replikaen. En åtte etasjer høy skipskopi med giraffigurer leder assosiasjonene mot Noas Ark og Gulliver i Lilliput, men gir et godt bilde av hva kineserne var i stand til på 1400-tallet.

På kjøretøyet skal storfolk kjennes. Kopi av
baugpartiet på Zheng Hes flaggskip.

Nettopp det er nok også hensikten. Selv om Kina for så vidt er langt fra Singapore er stormakten i øst et mer naturlig historisk og framtidig referansepunkt enn Europa. Marco Polo er med i utstillingen, men han spiller en birolle, og er plassert sammen med arabiske og kinesiske reisende som Ibn Batutta  (1304-77) og Xuanzang (602-664). Utstillingen er et uttrykk for at asiatene forteller sin egen historie, og i den spiller Europa knapt en birolle. Fortellingen er kanskje selektiv i det den slutter før europeerne for alvor ankommer i Det indiske hav. Norske og europeiske museer formidler imidlertid også enkeltfortellinger. Det interessante er at asiatiske forskere og myndigheter tar et begrep – Silkevegen – som oppstod innenfor en imperialistisk og orientaliserende forskningstradisjon, og gir det et nytt innhold, hvor Asia ikke er det fjerne og eksotiske, men står i sentrum. Det er vel egentlig helt greit.

Romere i Kina? Kineserne og Roma

Kinesisk silke med innvevde dragemønstre. Andre århundre etter vår tidsregning.
Fra grav 65, Palmyra, Syria. Palmyra Museum. Foto © Jørgen Christian Meyer

Med jevne mellomrom, sist for et par uker siden, dukker det opp meldinger på internett om en landsby i Kina befolket av etterkommere etter de gamle romerne (denne var riktignok av den mer nøkterne typen). I landsbyen Liqian bor det blonde og blåøyde mennesker som angivelig stammer fra en avdeling romerske soldater, som ble tatt til fange i kamper mot romernes rivaler i øst, parterne eller arsakidene, i år 53 før vår tidsregning, og som aldri siden ble sett.

Teorien ble først lansert i 1957 i boka A Roman City in China av Kina-historikeren Homer Dubs, som arbeidet ved Universitetet i Oxford. Det gjør den dessverre ikke bedre. Det er leit å ødelegge en god historie, men romere flest på denne tida kom fra middelhavsområdet. De fleste som bor der er verken blonde eller blåøyde, og slik var det nok på romernes tid også. I Sentral-Asia, derimot, lever det og har det levd ganske mange med slike trekk. For gni det inn er det gjort DNA-tester av innbyggerne i Liqian, som viser at arvematerialet deres ser ut til å stamme fra Asia, og ikke fra Middelhavsområdet.

Historier om tapte romerske hæravdelinger, Israels tapte stammer, eller vikinger som har levd isolert i Amerikas skoger siden Leiv Eriksons dager holder dessverre sjelden stikk, men det betyr ikke at ikke folk reiste over store deler av verden i gamle dager. Romerne visste godt om Kina, og kineserne visste godt hvor Romerriket lå. Noen reiste hele veien også, og vendte tilbake og fortalte om opplevelsene sine.

Romerne kalte Kina for Sina, etter Qin-dynastiet, som grunnla den første kinesiske sentralstaten i 220 før vår tidsregning, eller for Seres. Det kinesiske produktet som de aller fleste i Romerriket må ha kjent til kalte de for sericum. Dette er opprinnelsen til vårt ord for silke. Silke, både i form av garn og vevde tøyer, ble fraktet over Sørkinahavet og Det indiske hav til India, eller via karavanevegene gjennom Sentral-Asia, som i moderne tid har blitt kalt Silkevegen. I graver i byen Palmyra, i dagens Syria, er det funnet flotte silketøyer med innvevde gulltråder og dragemotiver (bilde over). Tøyene er revet opp fra slitte og skadede plagg, og brukt til å balsamere lik.  Det ser ut til at romerne foretrakk egne mønstre, og i Aleksandria i Egypt skal det ha vært egne verksteder der slaver rekket opp kinesiske silketøyer og vevde dem på nytt.

Vi vet at noen få romere reiste helt til Kina. Dette var handelsfolk. Rundt år 100 etter vår tidsregning nådde en gruppe handelsfolk fra Syria, som var en del av Romerriket,  til de kinesiske grensene i nordvest. En annen gruppe kom sjøvegen, og nådde den kinesiske kysten i år 166. Ved hoffet overleverte de gaver som de sa var fra den romerske keiseren. Vi kjenner denne hendelsen fra kinesiske nedtegnelser, for de kinesiske skriverne var skuffet over gavene, blant annet skilpaddeskall og horn fra nesehorn. Dette var ikke spesielt dyre og fine gaver, men vanlige varer i handelen på Det indiske hav, og antagelig var dette handelsfolk som har utgitt seg for å være utsendinger, eller som kineserne har tolket slik. Klaudios Ptolemaios store geografiverk, som ble til omtrent på denne tiden, og som ikke ble overgått i verken omfang eller nøyaktighet før rundt år 1500, inneholder en rekke stedsnavn langs kystene og landrutene helt øst til Kina (nedenfor). Posisjonene så langt øst ble likevel ganske feil, fordi en ennå ikke hadde gode metoder å fastslå lengdegrad, altså  plassering langs øst-vest aksen. Det fikk man først et stykke ut på 1700-tallet.

Ptolemaios' kart over Øst-Asia, 1400-talls-manuskript i British Library (Harley MS 7182). Med litt godvilje drar en kjensel på Malakkahalvøya, der dagens Malaysia og deler av Thailand ligger. Kina, merket Sinae, er oppe til høyre. Bilde: British Library/Wikimedia Commons

Kineserne visste tilsvarende beskjed om Romerriket. De kinesiske annalene fra siste del av Han-riket (206 før til 220 etter vår tidsregning) forteller om et stort, rikt og velordnet rike langt i vest. Kineserne var særlig opptatt av det velfungerende postvesenet, de vakre gullmyntene av god kvalitet, og de gode vegene. Myntene har de kunnet se selv, for det ser ut til at den viktigste romerske varen som har endt opp i Kina var nettopp penger, ellers er det funnet litt romersk glass. Kineserne selv støpte penger, mens de romerske ble preget, noe som ga muligheter til langt mer detaljerte og forseggjorte bilder.

Det var kanskje ikke så mange som reiste, men like mye var det slik at de som faktisk gjorde den lange reisen ikke var folk som skrev bøker, men handelsfolk. Slik fortsatte det å være fram til på 1600-tallet, da katolske misjonærer etablerte seg i det store landet, og sendte rapporter hjem om språk, kultur og samfunn.

Det var for øvrig ikke bare silke, gull, og en og annen handelsmann som reiste. I 166 etter vår tidsregning ble Romerriket rammet av en alvorlig pandemi. Det var den første alvorlige sykdommen vi vet om, som spredte seg over hele riket. Epidemien ga seg ikke før etter fjorten år. Rundt 10% av befolkningen skal ha mistet livet, i noen områder, og særlig i hæravdelinger, skal dødeligheten ha vært enda høyere. Vi vet ikke sikkert hva slags sykdom det var, men moderne epidemiologer holder en knapp på kopper. Sykdommen opptrådte først blant romerske soldater i Mesopotamia. Det spennende er at kinesiske kilder melder om en lignende epidemi langs grensene i nordvest, og kanskje vandret denne sykdommen langs handelsrutene gjennom Sentral-Asia, slik Svartedauden gjorde mer enn tusen år senere, og slik moderne influensaepidemier sprer seg fra verdensdel til verdensdel ved hjelp av jetfly i dag.

Fra 6. oktober og fram til januar blogger jeg også sammen med andre bergensforskere på BT-Innsikt. Alle postene mine blir publisert her på Globalhistorie også.