Arno Peters og det "rettferdige" verdenskartet

Arno Peters verdensatlas (2002-utgaven)
Bilde: Amazon.com

De fleste av oss lærer tidlig at verden ikke er rettferdig. Mange prøver å gjøre noe med det, dessverre uten at det endrer så mye på det store bildet. Historikeren og kartografen Arno Peters (1916-2002) gikk lenger enn de fleste, og prøvde å endre selve verdenskartet, men fikk erfare sannheten i filosofen Alfred Korzybskis ord: "kartet er ikke det samme som terrenget".

Kart er nemlig avbildninger av terreng. Jorda er som kjent omtrent kuleformet. De fleste bilder er todimensjonale. Derfor er det umulig å lage kart som viser terrenget nøyaktig, hvis man da ikke gjør kartet kuleformet, og lager en globus. På kart med stor skala (som altså viser et lite område), er ikke problemet så stort for daglige og praktiske formål, men prøv å brette ut et appelsinskall, så forstår du problemet med å lage et nøyaktig verdenskart. Siden antikken har kartografer forsøkt å utvikle kartprojeksjoner som løser dette problemet på en best mulig måte. De fleste projeksjonene forsøker å balansere hensyn mellom å gjengi form, flate og vinkler på en mest mulig korrekt måte.

Mercators kart fra 1569. Bilde: Wikipedia

Projeksjonen som kanskje tydeligst har formet vår måte å se verden på ble utviklet av Gerardus Mercator (1512-94). Mercator fant ut at hvis han holdt avstanden mellom meridianene (de loddrette linjene på kartet, som viser avstand på øst-vest aksen) konstant, men gradvis økte avstanden mellom breddegradene ettersom kartet gikk mot polpunktet, fikk han et kart som gjorde det mulig for sjøfolk å trekke opp kursen fra alle punkter på kartet til alle andre, som en rett linje. Dette gjorde det mulig å navigere sikkert i farvann hvor en ikke var kjent og hvor en ikke hadde land i sikte, og var en avgjørende del av teknologien som gjorde det mulig for europeiske sjøfolk å legge verdenshavene under seg på 1600-1800-tallet, og for den del for fly å krysse verdenshavene før satellittnavigasjon ble tilgjengelig. Problemet med Mercators projeksjon er at avstander blir dramatisk fortegnet: Ved polene løper meridianene på den virkelige jordkloden sammen i ett punkt. På Mercators kart er øst-vest aksen like lang ved polene som ved ekvator. Det betyr at jo lenger nord og sør en kommer på kartet, desto mer overdrevne blir avstandene. På denne måten ser Grønland like stort ut som Afrika, mens kontinentet ved ekvator i virkeligheten har et areal som er nesten 15 ganger større enn øya i det høye nord. Mercatorprojeksjonen, sammen med varianter og moderniseringer av den, er fortsatt blant de mest populære av de mange tusen som finnes, fordi den fortsatt er nyttig for sjøfolk og flygere som trenger en backup hvis satellitteknologien svikter, og fordi den gjør det mulig å zoome fra verdensnivå til lokalnivå på elektroniske kart uten at steder forskyver seg i forhold til hverandre.

Denne posten skulle ikke handle om Mercator, men om hans kritiker Arno Peters. Peters var utdannet historiker. Han var overbevist sosialist, og hadde blitt berømt og beryktet for sin Synkronoptiske Verdenshistorie (1952), der han framstilte verdenshistorien som en 16 meter lang tidslinje, hvor alle deler av verden fikk like mye plass. Verket, som han lagde sammen med sin første kone Anneliese, var på den ene siden en reaksjon mot vekten på europeisk og vestlig historie som hadde preget historieskrivningen før andre verdenskrig. Dette fikk Peters mye ros for. På den andre siden forsøkte han å skrive et historieverk som kunne brukes både i Øst- og Vest-Tyskland, og han lot sine egne politiske tolkninger av historiske begivenheter framstå som fakta. Resultatet var at et i utgangspunktet flott og innovativt historieverk ble en skandale (finansieringen kom delvis fra amerikanske okkupasjonsmyndigheter, som ikke var veldig lykkelige over den politiske vinklingen). Verket kom aldri forbi sensuren i Øst-Tyskland og ble og lite brukt i Vest-Tyskland.

For Peters (og andre kritikere) var det ikke bare et problem at historiebøkene viet uforholdsmessig mye plass til Europa. Han mente også at tradisjonelle verdenskart, med mercatorprojeksjonen som fremste eksempel, også framstilte verden på en måte som favoriserte det rike og mektige nord. Våre kart viser så godt som alltid nord øverst. Det er en tradisjon vi overtok fra greske geografer via Ptolemaios Geografi, som ble gjenoppdaget på 1400-tallet. Men selv om det er tradisjon, så må det ikke nødvendigvis være slik. Arabiske kart i middelalderen viste for eksempel sør øverst, og mange kristne kart plasserte Edens hage og Det hellige land på toppen. Jeg har selv lekt meg med å snu på kart i Globalhistorisk Atlas, og syns det kan være en grei måte å fri seg fra vante måter å se verden på. Men rent bortsett fra at det er vanskelig og unødvendig å endre en flere hundre år gammel velfungerende tradisjon, så finnes det gode praktiske grunner til plassere nord øverst. Det er der de største landmassene er, så det er fornuftig å gi dem den mest iøynefallende plassen. Videre er Greenwich, like ved London, plassert i midten, langs nullmeridianen. En meridian er en tenkt linje fra pol til pol, som blir brukt som utgangspunkt for å beregne posisjon langs øst-vest aksen. I dag er Greenwich-meridianen enerådende, men det reflekterer Storbritannias maktstilling på 1700- og 1800 tallet. Opprinnelig konkurrerte den blant annet med meridianer blant annet i Madrid, Paris, Roma og Oslo(!). Fra et kartografisk synspunkt ville det ikke vært noe i veien for å plassere meridianen i Øst-Asia, og man kunne like godt delt verdenskartet i Atlanterhavet som i Stillehavet.

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa og
Gall-Peters projeksjonen. Bilde: Wikipedia

Dette er imidlertid sidespor, for det var verken retningen eller meridianen Peters ville forandre, men framstillingen av jordas overflate. I 1973 lanserte han sin egen kartprojeksjon (høyre), som i følge ham selv framstilte alle flater likt, slik at ulike deler av verden framstod med riktig størrelsesforhold. På denne måten mente han at verden ble mer rettferdig framstilt, og folk og land i sør fikk sin rettferdige plass og oppmerksomhet. Til å begynne med brydde ikke kartografer seg så mye om dette, men hjelpeorganisasjoner og andre med interesser i utviklingspolitikk syntes det var en strålende idé. UNESCO, Oxfam, Kirkenes Verdensråd, Church Aid (Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon) var blant de som begynte å bruke kartet.

Kanskje kunne det ha sluttet der, hvis Peters hadde nøyd seg med å se på kartet sitt som en øyeåpner og oppmerksomhetsskaper, men det var han ikke fornøyd med. Han mente at hans eget kart var bedre enn alle andre kart, ikke bare i at det, slik han så det, var mer rettferdig, men også fordi det var mer nøyaktig. Etter å ha gitt ut sitt eget verdensatlas i 1983 fikk han omsider kartografenes oppmerksomhet, og også harme rettet mot seg.

Noen av de vektigste punktene i kritikken var som følger:

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa  og
Robinson projeksjonen. Bilde: Wikipedia

-Peters framstilte det som om Mercator projeksjonen var enerådende. Det er ikke riktig. Den har viktige styrker, men kartografene hadde lenge kritisert den for den svakhetene den har, ikke minst for å framstille kart over hele verden. Det fantes en rekke andre projeksjoner som bedre gjenspeilet flateinnhold, for eksempel Arthur Robinsons fra 1963 (venstre), som jo absolutt må sies å sette områdene rundt ekvator i sentrum, og som med sin ellipseform gir bedre inntrykk av jordas kuleform.

-Peters projeksjon viser heller ikke alle flater likt. Den er mest nøyaktig rundt 45 grader nord og sør, ironisk nok for eksempel i Peters hjemland Tyskland og i USA, mens den er mer unøyaktig rundt ekvator, hvor mange av de fattige og folkerike landene Peters ville framheve ligger, og ved polene. Avstandene stemmer også bare ved 45 grader, og da i øst-vest retning.

Kart hvor land har fått størrelse etter innbyggertall.
© Worldmapper.org

-Er det egentlig slik Peters foreslo, at areal er mål på rettferdighet? Hva er det som gjør hans kart rettferdig? Hva med befolkning (høyre), eventuelt befolkningstetthet. Er det rettferdig at Hong Kongs sju millioner innbyggere nesten ikke synes på kartet, mens Papua Ny-Guinea, med omtrent like mange innbyggere er tydelig synlig på verdenskartet.

-Verst var det kanskje at projeksjonen ikke var original. Den var identisk med en foreslått av den skotske presten og amatørastronomen James Gall (1808-1895) i 1855. Vi får vel tro at Peters kom på samme ide som Gall uten å kjenne arbeidet hans, men han var ikke ivrig etter å innrømme at Gall var først ute, og det tjente ham knapt til ære. I dag kalles projeksjonen Gall-Peters, for også å reflektere Galls arbeid.

Bilde: Hemamaps.com

Som forsøk på å gjengi verden mer nøyaktig eller rettferdig tas Gall-Peters projeksjonen knapt alvorlig lenger, men den er en spennende påminnelse om at kart ikke er objektive, nøytrale eller sanne, men at de er avbildninger med styrker og svakheter som reflekterer både hvordan jorda ser ut og hvem som tegnet kartet. Se for eksempel dette Mercatorkartet fra Australske Hemamaps, hvor Asia er i midten og sør opp. Vi nordmenn blir bokstavelig talt marginalisert, men sett fra "Down Under" gir det mening, og det er ikke mer riktig eller galt enn andre kart.


Peters-kartet vakte sterke følelser, men er også et takknemlig offer for satire, særlig av overdreven politisk korrekthet, men også av vante forestillinger. Til slutt i denne posten vil jeg gjerne dele denne snutten fra West Wing, sesong 2, episode 16, hvor den fiktive "Organization of Cartographers for Social Equality" forsøker å overtale presidentens stab til å gå inn for Gall-Peters projeksjonen i amerikanske skoler og offisielle publikasjoner. Her er det to verdensbilder som kolliderer, bokstavelig talt. God fornøyelse!



Bibliografi:

Jeremy Brotton,  2013. A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Monmonier, Mark S, 1995. Drawing the line: Tales of maps and cartocontroversy. Henry Holt & Co., New York.

Monmonier, Mark, 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: The University of Chicago Press.

Peters, Arno, 1983. The New Cartography. Friendship Press, New York

Robinson, Arthur H., 1985. "Arno Peters and his new cartography." The American Cartographer 12.2: 103-111.