Kart og verdensbilder del tre: Verden er snudd opp ned

Kosmas Indiafarers bilde av en verden bygd etter himmelske mål er en interessant kilde til hvordan mennesker i senantikken så på verden, men i vitenskapshistorisk forstand er det en parentes. Mens kunnskapen om Ptolemaios Geografi gikk tapt i Vest-Europa, ble verket kopiert, oversatt og redigert i den arabiske verden, og arabiske geografer arbeidet videre med hvordan en best løser problemet med å avbilde den kuleformede jordkloden på et flatt underlag. Abbaside-sultanene i Bagdad skal på 800-tallet ha fått laget det som var samtidas uten sammenligning flotteste og mest nøyaktige kart, basert både på Ptolemaios Geografi og på arabiske geografers kunnskap, men det er dessverre for lengst tapt for oss.

Det vi derimot har senere kopier av, er de sytti regionkartene og det lille verdenskartet som den arabiske kartografen al-Sharif al-Idrisi fikk tegnet for kong Roger II av Sicilia (styrte 1130-54), som illustrasjon til en beskrivelse av verden, kalt Tabula Rogeriana etter oppdragsgiveren. Sicilia var blitt erobret av Normannerne under Rogers far, men hadde tidligere vært under først bysantinsk og så arabisk styre fra 800-tallet. Her møttes gresk, arabisk og vesteuropeisk, latinspråklig kultur i en atmosfære av relativ toleranse og åpenhet, selv om det aldri var tvil om hvem som hadde makten. Slik fikk al-Idrisi muligheten til å legge fram det beste arabisk kartografisk og geografisk vitenskap kunne presentere, på oppdrag fra og under beskyttelse av kong Roger.

Al-Idrisis verdenskart, 1154. Egyptisk manuskript fra 1456, nå i
Bodleian Library, Oxford. Bilde: Wikimedia Commons

Al-idrisis verk består altså av tre deler. En beskrivelse av verdens folk og riker, 70 kartblad som til sammen avbilder hele den kjente verden (under), og et verdenskart (over). Ved første øyekast virker al-Idrisis verden fremmed for oss.  Det er fordi han plasserer sør opp på kartet.  Snur vi det opp ned blir det straks mer gjenkjennelig. Kristen tradisjon ga øst, den retningen hvor solen står opp, en forrang. På Madaba-kartet er dette også gjenspeilet i kartografien. Arabiske karttegnere valgte å sette sør øverst. Det er antagelig fordi muslimene i de første århundrene etter ekspansjonen ut av Arabia vendte seg mot sør for å be, fordi det var i den retningen Mekka lå. Midten av kartet ser interessant nok ikke ut til å være verken Mekka eller Jerusalem, men et sted omtrent midt i mellom.

Konrad Millers nytegning av de 70 regionkartene til al-Idrisi.
Bilde: Wikimedia Commons

Snur vi kartet på hodet (under) er det straks mer gjenkjennelig. Vest-Europa, med de italiske og  iberiske halvøyene er tydelige. Arabia er gjengitt med ganske riktig form. Med litt godvilje ser en også dagens India, Sri-Lanka og Java. Inspirasjonen fra Ptolemaios verdenskart er tydelig, for eksempel i inndelingen i syv, soner, kalt klima, etter vinkelen solen har midt på dagen ved sommersolverv, og ved at kartets nullmeridian går gjennom Kanariøyene, vest for Afrika.



Noen steder blir det helt feil. Det finnes store sjøer og høye fjell i det indre av Afrika, men kartet over Nilens kilder og det store fjellet kalt Månefjellet i det indre av Afrika, er også hentet fra Ptolemaios, og må vel helst regnes for fantasi, men kom til å bidra til betydelig forvirring for europeiske oppdagelsesreisende på jakt etter Nilens kilder på 1800-tallet.  Sammenkoblingen av elvene Niger og Nilen og elvene og fjellene som er avbildet sør for Det indiske hav er også hentet fra Ptolemaios. Det er også flere viktige forskjeller. Al-Idrisi er klar over at Det indiske hav ikke er et innhav, slik grekerne trodde, men står i kontakt med verdenshavet, og altså at det må være mulig å seile rundt Afrika. Kunnskapen om geografien i det indre av Asia ser også ut til å ha blitt mye bedre, noe som ikke er så merkelig, ettersom mange av disse områdene var under muslimsk styre eller hadde stor muslimsk befolkning på denne tida.

For Al-Idrisi var det selvsagt helt som det skulle være å fremstille verden med sør øverst. For oss er det uvant. Derfor brukes det av og til bevisst for å få oss til å se verden med nye øyne. Kartet til høyre
er hentet fra mitt eget Globalhistorisk Atlas. Det viser Akamenideriket, det første Perserriket, som dominerte området fra Libya og Nord-Hellas i vest til dagens Afghanistan og Pakistan i øst fra 550 - 330 før vår tidsregning. Akamenidene blir stort sett husket først og fremst som grekernes fiender plassert i utkanten av middelhavsverden. I sin egen verden var de selvsagt midtpunkt. Kanskje får en det bedre fram på denne måten? Skjønt sikker er jeg ikke.


Litteratur:
Brotton, Jerry 2012.,  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.


Dohrn-van Rossum, Gerhard 2006. "Al-Idrīsī and His World Map (1154)", sidene 193-198 i Seija Jalagin, Susanna Tavera, Andrew Dilley (red.)  World and Global History Research and Teaching. Pisa: Edizioni Plus


Miller K., Mappae Arabicae. Arabische Welt- und Länderkarten des 9.-13. Jahrhunderts in arabischer Ur- schrit, lateinischer Transkription und Übertragung in neuzeitliche Kartenskizzen, vol. VI, Stuttgart 1927 

Klima for enkle forklaringer?

Albrecht Dürer: Die apokalyptischen Reiter (tresnitt), 1497/98. Foto: Eivind Heldaas Seland

Sist fredag kunne historieinteresserte lesere av nrk.no lese at "klimaet knakk ursivilisasjonen". Saken er også publisert på Forskning.no. Ursivilisasjonen det var snakk om er Harappa- eller Induskulturen, som blomstret i dagens Pakistan og nordvestlige deler av India for cirka 4000 år siden. Saken handler om at forskere fra universitetet i Cambridge har studert snegleskall. Studiene av snegleskallene viser at det regnet mindre i området i perioden fra 4.200-4000 før nåtid. Dette knyttes til at monsunen, vindsystemet som dominerer på Det indiske hav, og som fører til sterkt regn i Sør-Asia hver sensommer og høst, var svakere i denne perioden, noe som også kan bekreftes av en rekke andre studier.

Det er flott at NRK bryr seg om eldre historie og andre deler av verden, men vinklingen journalisten gir saken er problematisk. Den kunne faktisk like godt vært vinklet motsatt og fått tittelen "klimaendringer skapte ursivilisasjon". Forskerne fra Cambridge mener nemlig også at svekkelsen av sommermonsunen, som varte lenger enn de to hundre årene med lite nedbør, bidro til å gjøre Induskulturen mulig, i det den til å begynne med gjorde de årlige flommene mindre voldsomme, slik at det ble lettere å drive jordbruk.

Det andre problemet er hvordan saken spisses. I artikkelen hvor resultatene er publisert er forskerne nøye med å understreke at klimaendringer kan ha bidratt til nedgangen for de store byene ved Indus. Vi snakker altså om en delforklaring. I nyhetssaken er dette forbeholdet borte. Vi kan lese at "Induskulturen var blant de eldste i verden før den brått forsvant for 4100 år siden". Byene ved Indus forsvant gradvis over en periode på flere hundre år. De var bebodd i alle fall fire hundre år etter at NRK-artikkelen sier at de brått forsvant. Folk som hadde den samme materielle kulturen som menneskene i Indus-byene fortsatte å bo i området i alle fall fram til cirka 1300 før vår tidsregning, altså sju hundre år etter slutten på tørkeperioden arkeologene har klart å spore. Det er lenger enn den tiden som har gått siden Svartedauden rammet Norge og fram til i dag.

Det er ingen hemmelighet at forskere som arbeider med fortiden er påvirket av samtiden sin. De første arkeologene som arbeidet med Harappa-kulturen mente at byene ble forlatt som følge av invasjoner av folk som snakket indoeuropeiske språk, og at vi kan finne ekko av disse hendelsene i de eldste indiske eposene. Klimaforklaringene stod også sterkt som forklaring på 1970-tallet, og i en periode har man fokusert på at sammenbruddet i handelsforbindelsene med Mesopotamia førte til at elitene i byene ved Indus mistet maktstillingen sin. Avskoging og erosjon har også vært foreslått.

Forskningen som ligger bak denne saken gir oss viktige brikker til puslespillet, men i virkeligheten vet vi fortsatt ikke hvorfor byene ved Indus forsvant. Vi vet (og har visst lenge) at det var en tørkeperiode, som også rammet Egypt og Mesopotamia, rundt 2.000 før vår tidsregning. Vi vet at folk som snakket indoeuropeiske språk på et tidspunkt vandret inn i området (men vi vet ikke når), og vi vet at fjernhandelsforbindelsene brøt sammen.

Uansett kan det være sunt å være skeptisk til enfaktorforklaringer. Det er klart at klimaendringer er viktige. Alle førmoderne jordbrukssamfunn var direkte avhengige av overskuddet fra jordbruksproduksjonen. De fleste av disse samfunnene lå nær grensen for hvor mange mennesker de kunne brødfø innenfor det arealet de hadde tilgjengelig. Endringer i vekstsesong eller nedbørsmengder ville bety at det var mulig å forsørge flere eller færre mennesker. Dersom produksjonen sank ville noen sulte. Hungersnød opptrådte jevnlig i Europa til langt ut på 1800-tallet, og skjer fortsatt i deler av verden i dag. Hungersnød følges ofte av epidemier, som kan ta livet av store deler av befolkningen

Likevel er det sånn at endringer i klima tar lang tid, i motsetning til endringer i været, som kan påvirke avlingen og gi gode eller dårlige år. Folk har muligheter til å tilpasse seg klimaendringer. Forskerne bak artikkelen det er snakk om her mener også at klimaendringene førte til en gradvis migrasjon østover og sørover til Ganges-sletta, som ble det neste viktige senteret i sørasiatisk historie.

Ian Morris, i "Why the West Rules – for Now", peker på klimaendringer som én av fire store trusler mot førmoderne samfunn. Sammen med epidemier, hungersnød og krig kaller han dem for apokalypsens fire ryttere – de fire rytterne som deler jorda mellom seg før dommedag i Johannes åpenbaring (bilde øverst). Særlig blir det ille når flere av dem opptrer sammen. Det behøver likevel ikke føre til sammenbrudd. Et eksempel på dette i europeisk historie har vi fra siste halvdel av 1300-tallet, da pest, kaldere klima og stadig krigføring virker sammen i det vi kaller krisen i senmiddelalderen. Det er ingen tvil om at krisen var alvorlig for de som måtte leve gjennom den, men ut på andre siden kom europeiske stater som var langt sterkere enn høymiddelalderstatene hadde vært.

Vi må også spørre oss om en avurbanisering over flere hundre år egentlig kan kalles for et sammenbrudd. I boka "Questioning Collapse", redigert av Patricia A. McAnany og Norman Yoffee, hevder en gruppe ledende forskere at det viktigste trekket med menneskelige samfunn ikke er sårbarhet, men tvert i mot tilpassingsevne og motstandsdyktighet. Det at Induskulturen fortsatte i 700 år etter tørkeperioden kan like godt leses som et eksempel på dette. For folk som levde i Indusdalen kan det kanskje ha vært helt fint å slippe å betale for de voldsomme byggeprosjektene knyttet til de store byene.