Tolv globalhistoriske julegavetips

Vil du spre litt globalhistorisk leseglede til jul? Her kommer tolv av de populærvitenskapelige fagbøkene jeg liker best. Bøkene kommer i uprioritert rekkefølge. Jeg er slett ikke enig i alt som står i dem, men de leverer fortellinger som engasjerer, informerer, gleder eller provoserer. Alle skrevet enten som lærebøker eller for et alment interesserte publikum, og kan godt leses uten spesielle forkunnskaper. Noen av dem er oversatt til norsk, andre ikke. Kanskje ikke de utenlandske når fram i posten til jul, men e-bøker sparer både klimaet og skogen.

Bilde: Spartacus

1: Eric H. Cline, 1177, The Year Civilization Collapsed (Princeton University Press 2014). I årtiene rundt 1200 før vår tidsregning brøt samfunn etter samfunn rundt det østlige Middelhav sammen. Byer brant og ble aldri gjenoppbygd. Skriftkulturen forsvant. Hva skjedde? Klimaendringer, invasjoner, opprør eller sammenbrudd? Svarene den amerikanske arkeologen Eric H. Cline gir er sammensatte, og boka ble en bestselger i USA fordi mange mener de har relevans også for vår tid.

2: Steven Pinker, The Better Angels of our Nature (Viking Books 2011). Er vi mennesker voldelige av natur? Ja, kanskje vi er det, sier psykologen Steven Pinker, men vi trenger ikke oppføre slik av den grunn. På tross av grusomme konflikter mange steder i verden har jorda snaut vært noe tryggere sted å leve enn den er i dag, og slik har utviklingen vært både i det lange og i det korte historiske perspektivet. Pinker forsøker å forklare hvorfor det har blitt sånn.

3: Jared Diamond: Guns, Germs, Steel (W.W. Norton 1997), norsk utgave: Våpen, pest og stål (Spartacus 2011). Hvordan kunne en håndfull spanske soldater velte det veldige Inkariket, og hvordan kunne noen få land i Vest-Europa komme til å dominere verden? Diamonds svar er at det måtte gå slik det gjorde, fordi geografiske og klimatiske forhold ga befolkningene i Eurasia avgjørende fordeler i forhold til befolkningene i Amerika og Afrika, særlig i forhold til produktive matplanter, husdyr og motstandsdyktighet mot smittsomme sykdommer.

4: Niall Ferguson, Civilization: The Six Killer Apps of Western Power (Penguin 2011). Samme spørsmål som Diamond, helt andre svar. Årsakene til Vestens sterke stilling er ikke natur-, men kulturbestemt sier Ferguson. Arven fra den romerske og greske antikken, den katolske middelalderen, og den vesteuropeiske renessansen og opplysningstiden, har gitt oss seks applikasjoner på vår felles vestlige kulturelle smarttelefon, som de andre sivilisasjonene ennå ikke har lastet ned: Fri konkurranse, massekonsum, styre ved lov, fri og kritisk vitenskap, protestantisk arbeidsetikk, og vitenskapelig medisin. Ferguson er eurosentrisk og stolt av det.

5: J. R. McNeill, William H. McNeill The Human Web: A Bird's-Eye View of World History (W.W. Norton 2003): Far og sønn McNeill ser verdenshistorien fra fugleperspektiv. Gjennom årtusener knyttes stadig tettere bånd mellom mennesker i forskjellige deler av verden, og jorda blir stadig tettere sammenvevd fram mot vår egen tid.

Bilde: ianmorris.org

6: Ian Morris, Why the West Rules—for Now (Farrar, Straus & Giroux 2010). Dette er kanskje min personlige favoritt, som jeg håper blir oversatt til norsk med tid og stunder. Tematikken burde være kjent nå. Bokas styrke ligger i at Morris prøver å utvikle en måte å måle menneskelig utvikling på, med en indeks som går tilbake til tida før den neolittiske revolusjonen. Dette er naturligvis metodisk temmelig vanvittig, men det er gjort på en eksplisitt og transparent måte, slik at det er lett å argumentere for eller imot, og være enig eller uenig. Dette står i motsetning til en del andre bøker om temaet, hvor forfatteren har løsningen først og finner argumentene etterpå.

7: Jared Diamond, The World Until Yesterday: What Can We Learn from Traditional Societies? (Viking Press 2013), norsk utgave:  Verden fram til i går: Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn? (Spartacus 2013). Mennesker er dyr. Biologisk er vi tilpasset et liv i  naturen, hvor vi spiser det vi selv kan fange og finne, med enkle redskaper vi kan lage av tre, stein, planter, skinn og bein. Slik levde alle i vår art fram til for cirka 11.000 år siden, og ganske mange fram til temmelig nylig. Hva har vi glemt? Ganske mye. Hva kan vi lære? Jeg er litt usikker. (Full omtale her).

8: Alfred W. Crosby,  The Columbian Exchange (Greenwood Press, 1972). Hvordan endret oppdagelsen av Amerika verden? Ikke vårt bilde av verden, men den verden som omgir oss. Hvilke planter og dyr omga vi oss med før? Hva slags mat spiste vi? Hva med det vi ikke kan se, mikroorganismer? Denne lille perlen av en bok endret måten vi ser på historien på. Mye av det naturvitenskapelige innholdet er antagelig utdatert, men perspektivene er like viktige.

Bilde: Abebooks.co.uk

9: William Hardy McNeill, Plagues and peoples (Anchor Press, 1976). McNeill den eldre er en av pionerene i globalhistoriesjangeren. Boka viser hvordan meslinger, kopper, byllepest og andre ekle sykdommer har påvirket den historiske utviklingen. På samme måte som Crosbys bok var dette helt nye tanker da boka kom, og fortsatt vil mange historikere ha nytte å ta sykdommer og epidemier med i bildet ved siden av økonomisk, politisk, sosial og kulturell historie.

10: Gunnar W. Knutsen, Lange linjer i historien (Cappelen 2006). Hva er felles for hele verden? I denne korte læreboka gir kollega Gunnar W. Knutsen en innføring i grunnleggende strukturhistorie. Det kanskje mest spennende grepet er at han ikke bare ser på hva som er felles på tvers av geografi, men også på det som er felles på tvers av perioder. Glem bronsealderen, antikken og mellomkrigstida. Knutsen deler rett og slett i to: Førmoderne og moderne samfunn.

11: David Landes, The Wealth and Poverty of Nations, (W.W. Norton 1998). Fortsatt i tvil om hvorfor noen land er rike og andre fattige? David Landes (1924-2013) har alle svarene, og de får Niall Ferguson til å framstå som en radikal kulturrelativist. Denne boka kommer du til å elske eller hate, eller som meg litt begge deler, men likegyldig stiller du deg neppe.

12: Pamela Kyle Krosseley, What is Global History (Polity Press 2008). Fortsatt i tvil om hva globalhistorie egentlig er for noe etter å ha lest her og her? Prøv denne boka. Enkel, kort, lettfattelig, og som antikkhistoriker gleder det meg at hun tar høyde for at hverken sjangeren eller prosessene den er opptatt av er så nye som mange vil ha det til.


Lest alle? Ikke glem Tore Linné Eriksens utmerkede globalhistoriske leseveiledning på Salongen.no.

For ordens skyld: Bøkene jeg omtaler har jeg kjøpt selv eller lånt på biblioteket. Posten ble skrevet 13.12. 2013, og oppdatert og utvidet 10.12.2014

Mere Diamond: Kollaps

Foto: Wikimedia Commons

Ved siden av Våpen, pest og stål er Collapse (2005) den mest kjente boka til Jared Diamond. Også denne er kommet på norsk, med tittelen Kollaps, og med stor og stort sett positiv oppmerksomhet i forbindelse med lanseringen i fjor.

Jeg leser Collapse delvis som et svar på den delen av kritikken mot Våpen, pest og stål, som gikk på historisk determinisme, altså på at den historiske utvilklingen måtte bli slik den ble fordi den var styrt av økologiske og klimatiske forhold, som menneskene hadde lite innflytelse over. Undertittelen på boka er "How societies choose to fail or survive". Her er det altså plass for menneskenes valg. Interessant nok er valgaspektet fjernet i undertittelen til den norske utgaven "Hvordan samfunn går under eller overlever". Diamond tar for seg en serie historiske og noen moderne eksempler på samfunn det har gått dårlig med – så som mayaene, Påskeøya og den norrøne befolkningen på Grønland. Han mener det finnes fem hovedårsaker til at samfunn bryter sammen, nemlig klimaendring, fiendtlige naboer, sammenbrudd hos sentrale handelspartnere, miljøproblemer og manglende evne til å forvalte naturgrunnlaget. Jeg tror det er rettferdig å si at han legger mest vekt på de tre variablene som handler om samspillet mellom menneske og natur. Diamond forteller hvordan menneskenes manglende evne eller vilje til å forvalte og tilpasse seg til naturen på en fornuftig måte har fått dramatiske følger opp gjennom historien og godt kan få det igjen. Budskapet er ikke forsøkt pakket inn: Boka er en kraftig oppfordring om å ta vare på jorda, og en advarsel om hva som kan skje hvis vi ikke gjør det.

Et av eksemplene Diamond bruker mest plass på er den norrøne befolkningen på Grønland, som levde langs vestkysten av øya i en 500-års periode fra 900- til 1400-tallet. Grønlendingene baserte seg først og fremst på sau og storfe, som ble holdt på utmarksbeite om sommeren og foret innendørs gjennom vinteren. I tillegg var fiske og handel med varer som hvalrosstenner (til elfenben), hvalrosskinn (til tauverk), pelsverk og dun viktig. Fra midten av 1300-tallet ble klimaet dårligere. Vekstsesongen for gras til dyrefor ble kortere, og dermed ble beiteperioden kortere samtidig som det ble vanskeligere å skaffe vinterfor til husdyrene. De mest fjerntliggende bosetningene ble forlatt, og befolkningen samlet seg etter hvert i Austerbygd nær sørspissen av øya. Opplysninger om et bryllup i 1408 er den siste skriftlige kilden vi har etter den norrøne befolkningen på Grønland, men arkeologene kan spore bosetningen fram mot rundt år 1500. Reiste de siste beboerne til Island og de norrøne landene i øst? Ble de drept av inuittene? Ble de bortført av arabiske sjørøvere, eller døde de rett og slett ut? Spekulasjonene har vært mange, men Diamond har rett i at hovedspørsmålet ikke er hva som skjedde med de siste gjenlevende innbyggerne, men heller hvorfor et samfunn som hadde vært livskraftig gjennom flere hundre år ikke lenger var det.

Diamonds svar er manglende omstillingsevne. Dagens urbefolkning på Grønland, inuittene, var ikke på øya da de norrøne bosetterne kom, men vandret inn fra nordvest rundt år 1100. Inuittene baserte seg på et kosthold av fisk, fugl, og ikke minst fett- og proteinrike havpattedyr. Dette næringsgrunnlaget ble ikke avgjørende påvirket av kaldere klima, samtidig som næringsgrunnlaget for den norrøne befolkningen ble stadig dårligere.

Kunne ikke de norrøne grønlendingene bare omstille seg og basere seg på sel- og hvalkjøtt? "Nei", sier Diamond, den kulturelle pakken februkerne fra Skandinavia hadde med seg var så sterk at de ikke anså sjøpattedyr og i liten grad fisk som egnet menneskeføde. Kulturelle særtrekk gjorde altså at de ikke var i stand til å tilpasse seg endrede naturforhold. Uansett hva som til slutt tok knekken på de siste norrøne grønlendingen, så var samfunnet deres dømt til nederlag.

Jeg er ikke ekspert på det norrøne Grønland, men dette høres rart ut. Kan en være så hemmet av tradisjon at en omkommer av matmangel mens havet er fullt av mat? Forskere har da også kunnet fortelle at grønlendingene slett ikke vegret seg mot sel og hvalkjøtt, men møtte klimaendringene nettopp ved å bruke mer av disse kalorikildene.

Dette er bare et eksempel på at Diamonds bruk av økologi som dominerende forklaringsfaktor har mangler. Et annet er mayaene i Mellom-Amerika, hvor en bysivilisasjon med flere hundre års historie brøt sammen i løpet av en relativt kort periode på ---tallet. Diamonds svar er erosjon på grunn av intensivt jordbruk og påfølgende avskoging kombinert, med tørke i kjølvannet av værfenomenet El Ninjo. Problemet er bare at det ser ut til at byene med mest solid jordbruksgrunnlag forlates først, mens mer perifere bosetninger, med dårligere tilgang på jord, er befolket lengre. Sammenbruddet ser altså ut til å ha med samfunnsorganisering, ikke klima å gjøre.

Kollaps har i det hele tatt forarget en mengde fagfolk, som mener at hele ideen om sivilisasjonssammenbrudd er forfeilet. De fleste samfunn lever videre etter kriser, om enn i endret form. Den vestlige delen av Romerriket forsvant for eksempel, men mye av samfunnsorganisasjonen levde videre i det katolske Vest-Europa, I Østromerriket og i det arabiske imperiet. Mayaenes etterkommere bor fortsatt i Mellom-Amerika, selv om de sluttet å bo i byer. Norman Yoffee, en av verdens ledende historiske antropologer, har samlet mange slike eksempler i artikkelsamlingen "Questioning Collapse?" (2010) som er et direkte svar på Diamonds bok.

Hva kan vi få ut av denne debatten? Dette er en kort bloggpost, som ikke yter boka full rettferdighet. På samme måte som med Våpen, pest og stål, er jeg personlig ikke så forarget over at Diamond gjør faktafeil på det ene eller det andre området. Klimaendringer hadde åpenbart stor betydning for samfunn i senmiddelalderen, selv om folk som levde da viste større tilpasningsevne enn Diamond tiltror grønlendingene. De fleste kan nok også være enige i at det ikke var spesielt lurt av befolkningen på Påskeøya å hogge ned all skogen. Jeg liker boka godt, og jeg syns vekten på samspillet mellom mennesker og natur er betimelig, og får altfor lite oppmerksomhet fra de fleste historikere. Det jeg først og fremst har problemer med er igjen det jeg forstår som en deterministisk historieoppfatning. Diamonds svar på kritikken om determinisme i kjølvannet av Våpen, pest og stål, synes å være at menneskene har valg, men bare om de vil tilpasse seg naturen og overleve, eller la være og gå under. Kritikken av Kollaps viser etter mitt syn at klima og økologi åpenbart er viktig, men det er likevel bare en del av de komplekse mekanismene som påvirker menneskenes historie.