Silkevegen sett fra øst

Djunke foran sjøfartsmuseet i Singapore. Denne kinesiske skipsbyggingstradisjonen er kjent nesten to tusen år tilbake. Foto: Eivind Heldaas Seland

"Silkevegen" – navnet kaller fram bilder av kamelkaravaner, ørkener, fjellpass, sterke krydder og skinnende silke. Fram til dampskip, jernbaner og jetfly var landet ved enden av reisen innbegrepet av alt som var fjernt, annerledes og utilgjengelig. Områdene mellom Kina, Russland og India var blant de siste i verden som ble utforsket og kartlagt, rundt århundreskiftet 1900. Navnet er forresten ganske nytt – foreslått av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen i 1887.

En kjedelig jobb for forskere er å slå hull på gamle myter. Det fantes aldri én silkevei, men et nett av ruter til havs og til lands. De har vært i bruk tilbake til bronsealderen, og i alle fall de siste to tusen årene har det vært jevnlig og omfattende kontakt på tvers av Europa, Nord-Afrika og Asia. Marco Polo og mange andre reiste hele veien, men langt flere gjorde bare deler av reisen, og såre føtter var antagelig en mer vanlig opplevelse enn synet av ukjente byer begravd i ørkensand. Silkevegnavnet lever likevel i beste velgående. Antagelig fordi det gir sterke assosiasjoner til en sammenvevd verden, og fordi det hever fram båndene mellom øst og vest, som har blitt stadig viktigere med Kinas vekst til økonomisk og politisk stormakt de siste tiårene.

For oss i Europa er Silkevegen langt borte både i tid og geografi. For folk i Asia representerer den ikke det eksotiske, men båndene mellom naboer. Derfor er både myndigheter og forskere i Asia blitt oppmerksommer på og opptatt av Silkevegen. Myndighetene er trolig mest opptatt av vegens potensial som symbol som på overflaten er fritt for europeiske og imperialistiske konnotasjoner. For forskere handler det om å studere Asias historie på egne premisser.

Belitung skipet fraktet blant annet keramikk av denne typen.
Foto: Eivind Heldaas Seland

I 1998 ble det funnet et godt bevart vrak utenfor Belitung i Indonesia. Keramikk og treverk viste at skipet var fra 900-tallet. Lasten var kinesisk keramikk, stjerneanis og teak fra dagens Indonesia, rosentre fra Thailand, og store mengder kalk. Kalken hadde dekket restene av skipet, som derfor var så god bevart at det var mulig å fastslå byggemåte, form og størrelse. Skipet var av dhow-typen, som ble bygd i Persiabukta og Arabia fram til 1960-tallet. Noen få slike skip seiler fortsatt på Det indiske hav i dag. I dhower er skipsplankene sydd sammen heller enn naglet. De eldste beskrivelsene av sydde skip i området er fra første århundre etter vår tidsregning. Skipsplankene kunne spores til Øst-Afrika.

På tradisjonelle arabiske skip (dhower) ble skipsplankene
sydd sammen. Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Puslespillet viste at det det dreide seg om et skip bygd i Arabia av afrikansk tømmer, som forliste i Indonesia på veg tilbake fra Kina og Thailand, eller i alle fall med varer fra disse farvannene. Funnet kan sammenlignes med om det hadde vist seg at Gokstad-skipet hadde besøkt Amerika og Konstantinopel før det endte i en norsk gravhaug. Sultan Qabus av Oman skjønte hvilke symbolske og politiske muligheter som lå i dette. Den amerikanske marinarkeologen Tom Vosmer, som hadde ledet utgravningene av vraket, fikk oppdraget med å bygge en kopi av Belitung-skipet. Sammen med omanske båtbyggere gikk han til oppgaven med å lage en så tro kopi som mulig. Tømmer ble for eksempel skaffet fra Etiopia.

I 2010 var skipet ferdig. Det fikk navnet Jewel of Muscat. Juvelen havnet i første omgang ikke på museum, men la ut på samme reise som forbildet hadde gjort mer enn 1000 år tidligere. Første, og det skulle vise seg også siste mål var Singapore, en reise på nette 1500 nautiske mil over åpent hav. Vosmer forteller at de var svært nervøse for hvordan skipet ville klare seg i hardt vær. Det viste seg at Prinsessen var svært sjødyktig. Etter fire og en halv måned (med flere stopp underveis) la hun til kai i Singapore. Den opprinnelige planen var at hun skulle videre til Kina, men på grunn av knuter på den diplomatiske tråden ble ikke det noe av.

Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Nå er Jewel of Muscat en av to hovedattraksjoner på det nye sjøfartsmuseet i Singapore, som åpnet i 2011. Besøkende kan se skipet på nært hold, sammen med kopier og moderne utgaver av varene hun fraktet. De fleste er antagelig mer opptatt av multimedieshowet, hvor besøkende kan følge skipets siste ferd til havets bunn – bokstavelig talt – museet ligger i et akvarium, og på slutten av showet, etter at skipet er forlist, senkes publikum ned til fiskene etter å ha fått oppleve bølger og sjøsprøyt. Interessant nok er mannskapet på skipet blitt kinesisk i 3d-filmen, men vi skal ikke henge oss opp i detaljer.

Den andre hovedattraksjonen er en fullskala rekonstruksjon  av baugpartiet på Zheng Hes flaggskip. Zheng He ledet sju kinesiske ekspedisjoner til Det indiske hav i perioden 1405-1433. De største skipene i flåtene hans, som på det meste totalt skal ha bestått av over 250 skip, skal ha vært atskillig større enn en standard fotballbane. Zheng Hes reiser var en blanding av diplomati, handel, oppdagelse og avskrekking. Han skal blant annet ha brakt giraffer med hjem til Kina fra Øst Afrika, noe som er tatt med i replikaen. En åtte etasjer høy skipskopi med giraffigurer leder assosiasjonene mot Noas Ark og Gulliver i Lilliput, men gir et godt bilde av hva kineserne var i stand til på 1400-tallet.

På kjøretøyet skal storfolk kjennes. Kopi av
baugpartiet på Zheng Hes flaggskip.

Nettopp det er nok også hensikten. Selv om Kina for så vidt er langt fra Singapore er stormakten i øst et mer naturlig historisk og framtidig referansepunkt enn Europa. Marco Polo er med i utstillingen, men han spiller en birolle, og er plassert sammen med arabiske og kinesiske reisende som Ibn Batutta  (1304-77) og Xuanzang (602-664). Utstillingen er et uttrykk for at asiatene forteller sin egen historie, og i den spiller Europa knapt en birolle. Fortellingen er kanskje selektiv i det den slutter før europeerne for alvor ankommer i Det indiske hav. Norske og europeiske museer formidler imidlertid også enkeltfortellinger. Det interessante er at asiatiske forskere og myndigheter tar et begrep – Silkevegen – som oppstod innenfor en imperialistisk og orientaliserende forskningstradisjon, og gir det et nytt innhold, hvor Asia ikke er det fjerne og eksotiske, men står i sentrum. Det er vel egentlig helt greit.

Bananer og bakterier: Biologisk utveksling og tidlig globalisering

Jeg er på vei hjem fra en konferanse i regi av det EU støttede Sealinks-prosjektet ved universitetet i Oxford. Konferansen het Proto-globalisation in the Indian Ocean world, og samlet arkeologer, forskere fra naturvitenskapene samt en og annen historiker, med felles interesse i Det indiske hav som en arena for kontakt og handel fra steinalderen og fram til for omtrent 1000 år siden.

Vi har lenge visst at det var betydelig kontakt mellom Indus/Harappa kulturen og Mesopotamia via Arabia og Persiagulfen, samt fra Egypt sørover i Rødehavet i Bronsealderen. Deretter følger en lang periode vi nesten ikke vet noe om. I hundreårene rundt starten av vår tidsregning finner vi så en en livlig handel med blant annet krydder, silke, bomull, edelsteiner, metall, vin, røkelse, myrra, glass og elfenben, hvor kjøpmenn fra alle deler av Det indiske hav tok del.

Denne kunnskapen har vært basert på innskrifter, litterære kilder og tradisjonelle arkeologiske funn, for eksempel av keramikk og handelsvarer. Mye av arbeidet som ble presentert på konferansen hører også inn i denne kategorien, og det gir oss stadig bedre forståelse av prosessene som knyttet verden sammen i gammel tid. Her har jeg likevel lyst til å trekke fram noe annet. Et av målene til Sealinks-prosjektet har nemlig vært å utdype og fylle hullene i denne forståelsen ved hjelp av biologiske markører. Hva kan studiet av flora, fauna og genetikk rundt Det indiske hav fortelle om kontakt? 

Noen prosesser hvor dyr og planter har flyttet på seg har vært kjent ganske lenge, for eksempel at afrikanske kvegtyper og kornslaget hirse ser ut til å ha kommet fra India alt mot slutten av steinalderen. Sorghum er et eksempel på en viktig matplante som har gått andre veien. I disse tilfellene kan det likevel like godt være slik at spredningen har foregått langs kysten, gjennom at nabofolk har lært av hverandre, eller at nye landområder har blitt tatt i bruk gjennom migrasjon, som at det er et resultat av tidlig handel og sjøreiser.

Et av de spennende studiene som har kommet ut av Sealinks prosjektet handler om spredningen av bananen. Bananens opprinnelige utbredelsesområde var i Sørøst-Asia. De eldste funnene av bananplanter fra India er nesten 6000 år gamle, og  det finnes spor av banandyrking i Sentral-Afrika, som er nesten 5000 år gamle. Det som gjør bananen så interessant er at det er en tropisk plante, som er avhengig av rikelig med vann. Det er rett og slett ikke mulig å dyrke bananer i Arabia og andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika. Hva betyr det? Jo, at bananen har flyttet seg med folk som var på reise over havet. Dette forteller om sjøfart mellom Sørøst-Asia, India og Afrika allerede i steinalderen.

Andre passasjerer på tidlige indiske hav reiser var blant annet mus og rotter, som ser ut til å ha blitt med fra Sør-Asia til Midtøsten som ubedte passasjerer i handelen mellom Indus-kulturen og Mesopotamia. Høns kom til Midtøsten og Middelhavet fra Sørøst-Asia i jernalderen, kanskje som levende proviant på handelsskip som fraktet kanel og musket, som det er funnet rester av i fønikiske parfymeflasker. Katten gikk andre vei, og genetiske studier kan tyde på at forfedrene til kattene som i dag finnes i Indiske hav-området først kom som passasjerer på skip som seilte ut fra Egyptiske havner for 2000 år siden. Det er forøvrig også på denne tiden at både mus, rotter og katter sprer seg videre til Vest-Europa, antagelig som et resultat av økt befolkningstetthet. Kort etter dukker byllepesten opp i Europa for første gang.

Flere studier jeg har hørt om de siste dagene handler nettopp om bakterier, parasitter og ugress, også uønskede og utilsiktede resultater av reiser og handel. En av lærdommene fra Sealinks-prosjektet er at introduksjonen av nye arter ikke er et moderne fenomen, men har foregått så lenge mennesker har flyttet på seg, og det er lenge. Dette forteller også at det ikke nødvendigvis er så dramatisk eller farlig at dyre- og plantearter flytter på seg, slik avisoppslag om nye arter i norsk flora og fauna ofte framstiller det. Noen nykommere er positive og fører over tid til større diversitet og mer robuste økosystemer, andre er selvsagt mer problematiske. Likevel er det altså slik at tanken om at det finnes avgrensede og opprinnelige regionale og nasjonale biotoper, er like konstruert som den for lengst forlatte og diskreditere ideen om at moderne nasjonalstater kan knyttes til bestemte opprinnelige etniske grupper.

Resultatene jeg refererer over er selvsagt eksempler på prosesser som er parallelle til det Phillip Crosby kalte for "Den kolombianske utvekslingen" i sitt arbeid om de biologiske følgene av kontakten mellom Amerika og den gamle verden etter 1492. Det nye som kommer fram er hvordan disse prosessene også har eldre forløpere i Europa, Afrika og Asia, som er mindre tydelige fordi det er lenger tilbake i tid, og som har vært mer gradvise, fordi de kom som resultat av jevnlig kontakt heller enn åpningen av et nytt kontinent.

Tema for konferansen var altså "protoglobalisering", som kan forklares som tidlig globalisering eller for-globalisering. Hvor treffende er det egentlig? Moderne historikere og økonomer vil gjerne ha globaliseringsbegrepet for seg selv, og knytter det enten til den globale integrasjonen av markeder, hvis de er politisk liberale, eller til utviklingen av en global arbeidsdeling og et kapitalistisk verdenssystem dersom de er mer marxistisk orienterte. Selv tenker jeg at det ikke er så viktig hva en kaller det, men at studiene av spredning av sykdom, matvarer og husdyr i forhistoriske og tidlig historiske perioder, absolutt viser at utviklingen i en del av verden kunne bli dramatisk påvirket av det som skjedde andre steder, ofte uten at aktørene var klare over bakgrunnen for det som skjedde. For å forstå disse prosessene er vi nødt til å studere dem på et systemnivå, som i den forstand godt kan sies å være globalt, selv  om det bare omfatter den såkalte gamle verden.

De som er interesserte i resultatene av Sealinks-prosjektet eller andre aspekter ved tidlig handel og sjøfart på Det indiske hav presentert på konferansen, kan lese mer på prosjektnettsidene og på konferansenettsidene. De fleste av forskningsresultetene er publisert med åpen tilgang, og kan leses og lastes ned her.

Edwin N Wilmsen, Edinburgh: landlinks: the extentions of interoseanic exchange from the coast to the far interior

Publikasjon: Nettverk på Det indiske hav

Til daglig arbeider jeg med et forskningsprosjekt som handler om nettverk basert på handel, makt og religion i Nærøsten i den romerske perioden. I den forbindelse er jeg opptatt av hvordan uformelle, sosiale nettverk kan skape samhørighet uavhengig av formelle, statlige strukturer. Vitenskapelige publikasjoner tar ofte lang tid, men nå er den første artikkelen fra prosjektet, eller strengt tatt fra forprosjektet, ute. Den handler om hvordan nettverksperspektiver kan bidra til å forklare hvordan kjøpmenn og sjøfolk på Det indiske hav kunne skape nødvendig samhørighet og tillit når de reiste til områder hvor de ikke kjente språket og kulturen. De som er interesserte kan lese eller laste ned artikkelen gratis her.

Artikkelen er publisert i Journal of Global History, som sammen med Journal of World History er det ledende tidsskriftet innen det globalhistoriske fagfeltet. Disse tidsskriftene aktualiserer spørsmålet om hva globalhistorie egentlig er for noe, og om det er mulig å drive empirisk forskning innenfor et fagfelt som i alle fall i navnet har ambisjoner om å ha hele verden som forskningsobjekt.

Mange kolleger vil si at dette er et umulig prosjekt, og at globalhistorie først og fremst er interessant som undervisningsfag. Det er ingen tvil om at det er på undervisningsfeltet at globalhistorie har hatt størst suksess, men betyr det at det ikke lar seg gjøre å drive forskning på problemstillinger som har globalhistorisk relevans. I dette tilfellet er spørsmålet hvordan nettverk oppstår og holdes sammen på tvers av store geografiske avstander.

Tur-retur Tranquebar – handel og mobilitet på 1700-tallet

Fortet Dansborg, bygget i 1620 som hovedsete for
administrasjonen av Dansk Østindia (foto: Eivind H. Seland)

I mer enn 200 år, fra 1616–1845, opprettholdt Danmark kolonier i Asia. Den viktigste av dem var Tranquebar på Koromandelkysten sørøst i India. Som de fleste andre tidlige europeiske besittelser i Asia var Tranquebar gjennom størstedelen av sin historie forvaltet av et privat firma med kongelig enerett på å drive handel med Asia –Asiatisk Handelskompani, men her fantes det en Kongensgade, en Dronningensgade, en domkirke og en festning på samme måte som i mange danske og noen norske byer i samtiden. I Tranquebar kjøpte kompaniet særlig bomullstekstiler og krydder, som så ble omsatt på auksjoner i København og derfra reeksportert til andre deler av Europa.

For to år siden ga Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie ut boka Mellem København og Tranquebar, som er en kommentert kildeutgave av skipsprotokollen til skipet Kronprinsessen av Danmark, som gjorde reisen fra København til Trankebar i perioden oktober 1748 til mai 1750. Utgaven er ved Palle Kvist, redaksjon og innledning ved Michael Dupont og Jørgen Mikkelsen. Utgivelsen gir et spennende innblikk i livet om bord og under oppholdet i India for oss som ikke har anledning til å arbeide med primærkildene.

Skipsprotokollen ble ført av skipsassistenten, som var kompaniets utsendte på reisen. Han skulle føre regnskap for ekspedisjonen, og dessuten passe på at skipets kaptein og øvrige offiserer utførte sine oppgaver etter eiernes instruks og i deres interesse. Han var også sekretær for skipsrådet, som blant annet behandlet disiplinær- og straffesaker underveis. Kronprinsessens reise var verken spesielt begivenhetsrik eller dramatisk, men underveis forekommer både tyverier, ordrenekt og dødsfall som følge av selvmord og sykdom. Skipsrådets saker ble avgjort ved skriftlig votering, og det var slett ikke alltid kapteinens forslag fikk flertall. Vold og tyveri ble straffet med offentlig unnskyldning, trekk i lønn og pisking. På den måten skulle mannskapet avskrekkes, samtidig som en fikk satt symbolsk sluttstrek for saken, slik at offer og gjerningsmann kunne arbeide side ved side i fortsettelsen. Skipsrådet hadde også strengere straffemidler, som kjølhaling og dødsstraff til rådighet, men på denne reisen valgte de konsekvent å sette den mistenkte i arrest og utsette de mest alvorlige sakene til ankomst i havn. Der ble ansvaret overlatt til retten på stedet, og vi får ikke vite hva som skjedde videre.

Foto: Kildeskriftselskabet.dk

Skipsassistentens kontrollfunksjon gir innsyn i forholdet mellom offiserene om bord. Han førte detaljerte referater fra krangler og diskusjoner, og skipsassistenten på tilbakereisen beskylder indirekte kapteinen og en av styrmennene for å underslå gaver fra kompaniet til den nederlandske guvernøren i Kappstaden, for å bryte reglene for egenhandel (alle medlemmer av mannskapet hadde anledning til å ta med en viss mengde varer hjem for egen regning), og for å underslå penger som skulle brukes til proviant. Til tider kommuniserer han med kapteinen gjennom formelle brev. Det er lett å tenke seg at stemningen i offisersmessen ikke har vært den beste.

Faglig syns jeg dette er spennende fordi det kaster lys over hvordan en praktisk kan få til handel over lange avstander i en tid da informasjon ikke kunne bevege seg raskere enn mennesker. Etableringen av handelskolonier i Asia er et eksempel på det en kaller diasporahandel, hvor bofaste kjøpmenn i utlandet fungerer 

som mellommenn mellom hjemkultur og vertskultur. Skipsassistentens oppgaver er et eksempel på hvordan en forsøker å løse det økonomer kaller for agenturdilemmaet, hvor en er avhengig av representanter (agenter) for å få utført en oppgave, men hvor disse kan ha en egeninteresse som står i motstrid til oppdragsgiverens.

Mannskapslistene viser for øvrig at mange av sjømennene kom fra dagens Norge, og vi kjenner til flere danske embetsmenn som gjorde tjeneste både i Tranquebar og i Norge. Noen ble også igjen i India, med eller uten tillatelse, og drev handel eller gikk i militærtjeneste hos indiske fyrster, av dem var det også enkelte som etablerte familie i India. Kontakten mellom og kunnskapen om  ulike deler av verden var langt større enn vi ofte tror, ikke minst fordi folk som reiste ut oftest tilbrakte flere år i strekk på reise. På den måten lærte de langt mer enn vi rekker på to ukers ferie.

Globalhistorisk klassiker: Alfred W. Crosby The Columbian Exchange. Del 2: Dyr og planter

Mikroorganismene som fulgte i kjølvannet av de europeiske oppdagerne førte til massedød og sivilisasjonssammenbrudd. Dette bidro sterkt til at det var mulig for et relativt lite antall europeerne å legge under seg de amerikanske kontinentene, til tross for at mange indianske samfunn gjorde motstand. På dette feltet bidro arbeidet til Crosby til å endre bildet av Amerika som jomfruelig villmark, befolket av enkle jeger- og sankersamfunn før europeernes ankomst. Dette førte både til en oppvurdering av Amerikas prekolumbiansk historie og en slutt på den apologetiske (unnskyldende) trenden i historieskrivning, særlig om Nord-Amerika, der en tidligere hadde kunnet lese at nybyggerne bare hadde forsynt seg med ubrukt land. Utvekslingen mellom Amerika og resten av verden var imidlertid ikke begrenset til mennesker og mikroorganismer, men omfattet også planter og dyr. Dette skulle få omfattende økonomiske og demografiske følger både i Amerika og i Europa.

Alfred W. Crosbys Columbian Exchange,
30-års jubileumsutgave fra 2003

Det mest berømte eksempelet er hesten. Europeerne brukte hester både til krig og til arbeid. I motsetning til Europa, hvor land var en knapp ressurs på 1500-tallet, var det tilgang til nærmest ubegrensede beitearealer på de nyoppdagede kontinentene. Det var enkelt å holde store flokker med hester med minimalt tilsyn. Dyr ble stjålet og rømte. Hesten fant en nisje i det amerikanske økosystemet med få konkurrenter og få truende rovdyr, og i løpet av det første hundreåret etter europeernes ankomst dannet det seg store flokker med ville og halvville hester på de store slettene i Nord- og Sør-Amerika. Indianere i europeisk tjeneste og i kontakt med europeere lærte fort å ri. Dette la grunnlaget for de nordamerikanske prærieindianernes livsstil slik den utviklet seg på 1600-1800-tallet, basert på bisonjakt og avhengig av stor mobilitet.

Mer varig betydning hadde kanskje kua. Store områder både i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika egner seg godt for kvegbruk. Storfe ga nybyggerne tiltrengt energitilskudd, som kunne settes om i økt befolkning og gi grunnlag for framveksten av byer. Okseskinn var et viktig materiale i den førindustrielle verden, og huder var en viktig eksportartikkel fra koloniene allerede etter få tiår. Med utviklingen av jernbaner, hermetikk og fryseteknologi på 1800-tallet kunne amerikansk kjøtt omsettes over hele verden. Kveg ble sentralt i økonomien til sør-amerikanske land som Argentina, Uruguay og Brasil, og ga også viktige bidrag i Mexico, USA og Kanada.

Det tredje dyret Crosby trekker fram er grisen. Grisen kunne leve godt på maisen indianerne leverte i tributt til spanjolene, men som spanjolene selv ikke ville spise hvis de hadde tilgang på hvete, slik de var vant til hjemmefra. Hvis ikke det var mais tilgjengelig klarte grisene seg godt på avfall og det den ellers fant. I Mellom-Amerika, dit europeerne kom først, er det ingen store rovdyr, og grisen kunne spre seg uten store hindringer. Mens hesten var viktig for europeerne som krigs- og arbeidsdyr, ble grisen et vandrende matforråd. Hernando de Soto hadde med seg 13 griser til Florida i 1539. Tre år senere var flokken på 700 dyr, til tross for at de Sotos menn hadde spist rikelig underveis.

Viktigst i en globalhistorisk sammenheng var likevel plantene. Områdene rundt Det karibiske hav, som ble først kolonisert av europeerne, viste seg å egne seg svært godt til dyrking av nytteplanter europeerne hadde hentet fra Asia og til dels Asia, men som bare kunne dyrkes i svært begrensede områder i Europa. I Amerika trivdes indiske sukkerrør, indisk og egyptisk bomull, kaffe fra Rødehavsområdet og bananer fra Sørøst-Asia. Sukker ble fort den viktigste eksportvaren fra Sør-Amerika, ved siden av sølv, og ga økonomisk grunnlag for de europeiske koloniene.

I tillegg til nytteplanter ble det innført mange arter på mindre planlagt vis. Ugress fulgte med i kornforådene på skip, som lommerusk i conquistadorenes klær og på mange andre måter. Godt hjulpet av erosjonen som fulgte av overbeiting av kyr, svin og hester, etablerte de nye artene seg raskt i amerikansk flora, i den grad at Crosby hevder at det i dag finnes få området av Amerika hvor ikke floraen er grunnleggende forandret i forhold til situasjonen før Columbus.

Crosbys bok heter altså The Columbian Exchange, og utveksling forutsetter en grad av gjensidighet. Europeerne innførte ikke så mange dyr fra Amerika, selv om kalkunen er en ganske viktig matfugl og marsvinet er et populært kjæledyr. Amerikansk flora hadde derimot en varig innflytelse på andre kontinent, som det er vanskelig å overvurdere betydningen av.

Poteten ga energi som ble satt om i befolkningsøkning, særlig i perifere deler av Europa, som Irland og Skandinavia. I Sør-Europa ble mais populært. Kinesiske bønder dyrket søtpoteter, peanøtter og mais allerede på 1500-tallet. Disse matplantene kunne dyrkes på steder hvor det var vanskelig å dyrke ris, og la grunnlag for at Kina kunne brødfø stadig flere på et begrenset areal uten å modernisere driftsmåtene. I Afrika sør for Sahara, hvor få andre viktige matplanter klarte det tropiske klimaet, trivdes maniok. I tillegg kommer planter som squash og mange slag bønner, og det er vanskelig å se for seg det italienske kjøkken uten tomater.

Zheng He – Kinas store oppdager

I forrige uke offentliggjorde forskere fra to museer i Chicago funnet av en 600 år gammel kinesisk mynt fra Manda-øya utenfor kysten av Kenya. Mynten stammer fra Ming-perioden, nærmere bestemt regjeringstiden til Yongle-keiseren (1405-1425). Funnet har fått stor oppmerksomhet, fordi Yongle var keiseren som sendte ut de såkalte skatteflåtene. Dette var sju ekspedisjoner ledet av admiralen Zheng He i perioden 1405-1433. Ekspedisjonene gikk til Sørøst-Asia, India, kysten av Øst-Afrika og Arabia. Hvis vi kan stole på krønikene bestod de største flåtene av flere hundre skip – tankskip til ferskvann, troppetransporter, hestetransporter, krigsskip, samt enorme transportskip til handelsvarer, bytte og diplomatiske gaver. Etter den siste ekspedisjonen valgte den nye keiseren å forby flere ekspedisjoner, og det kinesiske engasjementet i Det vestlige indiske hav ble ikke tatt opp igjen.

Forenklet kart over Zheng Hes ekspedisjoner.
Kilde: Globalhistorisk Atlas

Zheng He fascinerer og engasjerer. Hvis kildene til  ekspedisjonene er som andre kilder til eldre historie, så er de antagelig overdrevet, men det er ingen grunn til å tvile på at reisene faktisk fant sted, og at de omfattet store antall menn og skip av betydelig størrelse. I forhold til Zheng Hes flåter, blir de små karavellene til de portugisiske og spanske sjøfarerne og oppdagerne i denne perioden temmelig puslete. Like fullt hadde reisene til Dias, Da Gama, Colombus og Magellan / del Cano  langt større globalhistoriske konsekvenser.

Zheng Hes reiser har særlig vært trukket fram i diskusjoner som berører den globalhistoriske grunnfortellingen om divergens – hvorfor og hvordan ulikheter har oppstått – i dette tilfellet europeisk og vestlig dominans over andre deler av verden. Sinosentriske ("kina-sentrerte") historikere har kunnet holde fram at Ming-Kina var langt rikere, militært sterkere og teknologisk mer avansert enn Europa. Eurosentriske historikere har kunnet svare at det kanskje er tilfelle, men at det ikke endrer det faktum at europeerne la under seg Amerika og reiste til Asia og Afrika for å drive handel, mens de kinesiske ekspedisjonene fikk få varige konsekvener. I den forstand endrer Zheng Hes ekspedisjoner problemstillingen, fordi spørsmålet "hvorfor ikke Kina?" må besvares i tillegg til spøsmålet "hvorfor Vesten?". I tillegg har oppmerksomheten rundt Zheng He gitt det moderne Kina og den kinesiske diasporaen i Sørøst-Asia berettiget grunn til å være stolt over egen historie, slik vi nordmenn er det over Leiv Eriksons bedrifter – selv om den norrøne oppdagelsen av Amerika heller ikke fikk varige følger. Zheng Hes reiser gir dessuten positiv historisk klangbunn for det moderne Kinas diplomatiske framstøt i Asia og Afrika, som effektivt kan settes i retorisk kontrast med europeiske makters fortidige aktiviteter i Indiske hav-regionen.

Mer kuriøst er det at Zheng Hes reiser har inspirert en hel liten myteindustri, som ikke nøyer seg med å minnes de faktiske reisene, som vel må kunne sies å ha vært spektakulære nok i seg selv, men som også forteller at kinesiske sjøfolk oppdaget Australia, reiste til Amerika (både over Stillehavet og over Det indiske hav og Atlanterhavet) og faktisk besøkte Italia i 1434. I spissen for det hele står den pensjonerte britiske marineoffiseren Gavin Menzies med boka 1421: The Year China Discovered the World. Om dette er det bare en ting å si: Det er grov historieforfalskning. De som er interesserte i Zheng He kan heller lese mer i denne artikkelen av Geoff Wade, professor i globalhistorie ved Universitetet i Singapore, som har arbeidet med primærkildene, og som dessuten har engasjert seg sterkt i å stoppe myteskapningen rundt reisene blant annet ved hjelp av nettstedet 1421exposed.com.