Før ferien disputerte kollega Christian Sæle for doktorgraden med avhandlingen "Den rette historien – Lærebokkritikk som politisk redskap" (omtale her). Christian har tatt for seg lærebokkritikk i Norge, Tyskland, Storbritannia og USA fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Avhandlingen gir spennende innblikk i historiefagets plass i skolen, og forholdet mellom skole, historiefag og samfunn. Christian forteller blant annet at mens historiefagets nasjonsbyggende rolle ble tatt som en selvfølge fra 1800-tallet av, og fortsatt står sentralt til tross for at de nasjonale fortellingene har endret seg, ble lærebøker i historie kritisert for nasjonalisme og eurosentrisme alt fra mellomkrigstiden av.
Et av prosjektene Christian vier oppmerksomhet er UNESCOS gigantprosjekt "History of Mankind", som startet i 1951. I årene etter verdenskrigen og Holocaust, og med uavhengighetskamp og avkolonisering i Afrika og Asia som bakteppe, ønsket den nye FN-organisasjonen å skrive en historie for hele verden, med vekt på teknologi, kultur, vitenskap, samt fredelige kontakter mellom ulike deler av kloden. Resultatet ble ikke mindre enn 17 bind, som kom ut i årene 1963-1976. Dette syns jeg var spennende, og etter disputasen har jeg har hygget meg med å ta en titt på de tre bindene som handler om den perioden jeg selv vet mest om, nemlig antikken.
Den danske historikeren Poul Duedahl, som har skrevet om prosjektet i anerkjente Journal of World History, gir UNESCO æren for ved dette historieverket å ha oppfunnet globalhistorien som sjanger. Desto verre er det at prosjektet dessverre kom skjevt ut fra starten. For å sikre nødvendig ekspertise, men samtidig ivareta enhetlige tekster, satset men på en modell med en liten grupper forfattere for hvert bind, men et kjempestort redaksjonsråd, med medlemmer fra alle interesserte medlemsland. Dette var i perioden da Den kalde krigen begynte å dra seg til, og dessverre er det nok slik at History of Mankind er en like god kilde til informasjon om hvordan historiefaget ble preget av denne konflikten, som til samfunnene og periodene bøkene beskriver.
Blandingen av storpolitikk og sterke akademiske personligheter slo ikke heldig ut. Bindene om antikken hadde den italienske historikeren Luigi Pareti (1885-1962) som hovedredaktør. Pareti var ekspert på gresk og romersk historie, og selv overfladisk lesning viser at Romerriket har fått bred dekning i forhold til andre deler av verden, romersk imperialisme bagatelliseres i forhold til mer positivt vurdert kulturpåvirkning, og italiensk enhet og samhold innenfor riket vektlegges. Alt dette var helt vanlig i Paretis generasjon av historikere, og viser vel først og fremst at verket ikke levde opp til ambisjonen om å være nyskapende, men bygde videre på tradisjoner for nasjonal historieskrivning. I noteapparatet, hvor historikere vanligvis viser hvor de henter informasjonen sin fra, kommer så motforestillingene til syne, først og fremst ved at sovjetiske og andre østeuropeiske forskere argumenterer for helt andre syn på historien. I tillegg til slike politisk motiverte meningsforskjeller kommer akademiske. Den dengang unge forskeren Martin W. Frederiksen (1930-1980) har fått imøtegå veteranen Paretis syn på etruskernes opprinnelse i et eget tillegg til hovedteksten. Det er jo bra at ulike syn kommer til uttrykk, men teksten lider sterkt under slike ekskurser, selv om de kan være ganske artige å lese hver for seg. Med fare for å avsløre min egen trangsynthet, så er kanskje ikke etruskernes opprinnelse et tema som strengt tatt krever ekstra grundig behandling i et verk med globalhistorisk siktemål. Kina, derimot, vies svært lite plass. Det er lett å mistenke at dette kommer av at landet ikke var representert i redaksjonskomiteen. Indias representanter anfører på sin side i fotnotene at det sterke fokuset på krig i kapittelet om India beror på kildematerialets natur, og at inderne slett ikke var mer krigerske i gamle dager enn andre folk.
Det er lett å gjøre seg vittig på andres bekostning 50 år senere, men dette var selvsagt ting som folk i samtida også både la merke til og gjorde narr av. For fagfolk var det vanskelig å ta verket alvorlig, for andre historieinteresserte må det ha vært vanskelig å lese. Det er synd, for ambisjonene var høye og hensikten var god. Moralen er vel kanskje ikke mer komplisert enn at FN-organisasjoner bør konsentrere seg om å skape historie, heller enn å skrive den.
Et av prosjektene Christian vier oppmerksomhet er UNESCOS gigantprosjekt "History of Mankind", som startet i 1951. I årene etter verdenskrigen og Holocaust, og med uavhengighetskamp og avkolonisering i Afrika og Asia som bakteppe, ønsket den nye FN-organisasjonen å skrive en historie for hele verden, med vekt på teknologi, kultur, vitenskap, samt fredelige kontakter mellom ulike deler av kloden. Resultatet ble ikke mindre enn 17 bind, som kom ut i årene 1963-1976. Dette syns jeg var spennende, og etter disputasen har jeg har hygget meg med å ta en titt på de tre bindene som handler om den perioden jeg selv vet mest om, nemlig antikken.
Den danske historikeren Poul Duedahl, som har skrevet om prosjektet i anerkjente Journal of World History, gir UNESCO æren for ved dette historieverket å ha oppfunnet globalhistorien som sjanger. Desto verre er det at prosjektet dessverre kom skjevt ut fra starten. For å sikre nødvendig ekspertise, men samtidig ivareta enhetlige tekster, satset men på en modell med en liten grupper forfattere for hvert bind, men et kjempestort redaksjonsråd, med medlemmer fra alle interesserte medlemsland. Dette var i perioden da Den kalde krigen begynte å dra seg til, og dessverre er det nok slik at History of Mankind er en like god kilde til informasjon om hvordan historiefaget ble preget av denne konflikten, som til samfunnene og periodene bøkene beskriver.
 |
| Volum to, utgitt i tre delbind, bilde: Amazon |
Det er lett å gjøre seg vittig på andres bekostning 50 år senere, men dette var selvsagt ting som folk i samtida også både la merke til og gjorde narr av. For fagfolk var det vanskelig å ta verket alvorlig, for andre historieinteresserte må det ha vært vanskelig å lese. Det er synd, for ambisjonene var høye og hensikten var god. Moralen er vel kanskje ikke mer komplisert enn at FN-organisasjoner bør konsentrere seg om å skape historie, heller enn å skrive den.
