Tur-retur Tranquebar – handel og mobilitet på 1700-tallet

Fortet Dansborg, bygget i 1620 som hovedsete for
administrasjonen av Dansk Østindia (foto: Eivind H. Seland)

I mer enn 200 år, fra 1616–1845, opprettholdt Danmark kolonier i Asia. Den viktigste av dem var Tranquebar på Koromandelkysten sørøst i India. Som de fleste andre tidlige europeiske besittelser i Asia var Tranquebar gjennom størstedelen av sin historie forvaltet av et privat firma med kongelig enerett på å drive handel med Asia –Asiatisk Handelskompani, men her fantes det en Kongensgade, en Dronningensgade, en domkirke og en festning på samme måte som i mange danske og noen norske byer i samtiden. I Tranquebar kjøpte kompaniet særlig bomullstekstiler og krydder, som så ble omsatt på auksjoner i København og derfra reeksportert til andre deler av Europa.

For to år siden ga Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie ut boka Mellem København og Tranquebar, som er en kommentert kildeutgave av skipsprotokollen til skipet Kronprinsessen av Danmark, som gjorde reisen fra København til Trankebar i perioden oktober 1748 til mai 1750. Utgaven er ved Palle Kvist, redaksjon og innledning ved Michael Dupont og Jørgen Mikkelsen. Utgivelsen gir et spennende innblikk i livet om bord og under oppholdet i India for oss som ikke har anledning til å arbeide med primærkildene.

Skipsprotokollen ble ført av skipsassistenten, som var kompaniets utsendte på reisen. Han skulle føre regnskap for ekspedisjonen, og dessuten passe på at skipets kaptein og øvrige offiserer utførte sine oppgaver etter eiernes instruks og i deres interesse. Han var også sekretær for skipsrådet, som blant annet behandlet disiplinær- og straffesaker underveis. Kronprinsessens reise var verken spesielt begivenhetsrik eller dramatisk, men underveis forekommer både tyverier, ordrenekt og dødsfall som følge av selvmord og sykdom. Skipsrådets saker ble avgjort ved skriftlig votering, og det var slett ikke alltid kapteinens forslag fikk flertall. Vold og tyveri ble straffet med offentlig unnskyldning, trekk i lønn og pisking. På den måten skulle mannskapet avskrekkes, samtidig som en fikk satt symbolsk sluttstrek for saken, slik at offer og gjerningsmann kunne arbeide side ved side i fortsettelsen. Skipsrådet hadde også strengere straffemidler, som kjølhaling og dødsstraff til rådighet, men på denne reisen valgte de konsekvent å sette den mistenkte i arrest og utsette de mest alvorlige sakene til ankomst i havn. Der ble ansvaret overlatt til retten på stedet, og vi får ikke vite hva som skjedde videre.

Foto: Kildeskriftselskabet.dk

Skipsassistentens kontrollfunksjon gir innsyn i forholdet mellom offiserene om bord. Han førte detaljerte referater fra krangler og diskusjoner, og skipsassistenten på tilbakereisen beskylder indirekte kapteinen og en av styrmennene for å underslå gaver fra kompaniet til den nederlandske guvernøren i Kappstaden, for å bryte reglene for egenhandel (alle medlemmer av mannskapet hadde anledning til å ta med en viss mengde varer hjem for egen regning), og for å underslå penger som skulle brukes til proviant. Til tider kommuniserer han med kapteinen gjennom formelle brev. Det er lett å tenke seg at stemningen i offisersmessen ikke har vært den beste.

Faglig syns jeg dette er spennende fordi det kaster lys over hvordan en praktisk kan få til handel over lange avstander i en tid da informasjon ikke kunne bevege seg raskere enn mennesker. Etableringen av handelskolonier i Asia er et eksempel på det en kaller diasporahandel, hvor bofaste kjøpmenn i utlandet fungerer 

som mellommenn mellom hjemkultur og vertskultur. Skipsassistentens oppgaver er et eksempel på hvordan en forsøker å løse det økonomer kaller for agenturdilemmaet, hvor en er avhengig av representanter (agenter) for å få utført en oppgave, men hvor disse kan ha en egeninteresse som står i motstrid til oppdragsgiverens.

Mannskapslistene viser for øvrig at mange av sjømennene kom fra dagens Norge, og vi kjenner til flere danske embetsmenn som gjorde tjeneste både i Tranquebar og i Norge. Noen ble også igjen i India, med eller uten tillatelse, og drev handel eller gikk i militærtjeneste hos indiske fyrster, av dem var det også enkelte som etablerte familie i India. Kontakten mellom og kunnskapen om  ulike deler av verden var langt større enn vi ofte tror, ikke minst fordi folk som reiste ut oftest tilbrakte flere år i strekk på reise. På den måten lærte de langt mer enn vi rekker på to ukers ferie.

Verdens nest viktigste vare?

Jeg er på veg tilbake fra Marburg i Tyskland, hvor jeg har deltatt på konferansen Textile Trade and Distribution in Antiquity. I Marburg møtte jeg cirka tredve historikere, arkeologer, språkforskere og naturvitere fra hele Europa, med en felles interesse i hvordan tekstiler ble produsert og distribuert fra steinalderen og fram til tidlig middelalder. Jeg har blitt interessert i tekstiler først og fremst fordi jeg forsker på handel, og i Marburg hadde jeg en bratt læringskurve.

Kinesisk silke funnet i Palmyra i Syria, 2-3 årh. evt.
Foto: Jørgen Christian Meyer

Tekstiler er spennende fra et globalhistorisk ståsted av flere grunner. Klær er et grunnleggende behov, og nest etter mat og vann er det kanskje det vi mennesker har vanskeligst for å klare oss uten. Tekstiler har i alle fall tilbake til bronsealderen vært en viktig handelsvare, og derfor også en viktig bærer av integrasjons- og globaliseringsprosesser. Klær var (og er) også gode statusmarkører, som kan brukes til å signalisere makt, rikdom, gruppetilhørighet med mere.

Til tross for dette har få historikere som arbeider med eldre perioder brydd seg noe særlig om tekstiler. Feltet har gjerne vært forbeholdt forskere som har vært opptatt av kunst og håndtverk, heller enn "harde" emner som økonomi, krig og politikk. Tekstiler er gjerne nevnt i bøker som handler om økonomisk historie, men få forsøk har vært gjort på å forstå tekstilenes samfunnsmessige betydning. Dette er i endring, ikke minst på grunn av innsatsen til Centre for Textile Research som ble etablert for 10 år siden i København.

Jeg har fortsatt mye å lære om tekstiler, men her er tre av de spennende tingene jeg lærte i Marburg:

-Menneskene har brukt klær i 190.000 år. Det har amerikanske forskere funnet ut ved å studere når kroppslusa utviklet seg som egen art fra hodelusa (æsj). Kroppslusa har det nemlig ikke særlig bra uten klær å gjemme seg under. De første 180.000 årene brukte vi klær av skinn og lær, så lærte vi å lage tekstiler av lin. Ull ble først tatt i bruk for cirka 6000 år siden, før det hadde ikke sauen lange nok hår.

-Danske forskere har funnet ut at for å lage en kjortel av lin, tar prosessen fra innhøsting til ferdig produkt opp til 600 timer, og krever 21 kvadratmeter åkerland. En vanlig familie i middelalderen eller antikken har i tillegg hatt bruk for ulla fra én sau per person for å dekke behovet sitt for tekstiler. Dette forteller både noe om hvor dyrt tekstiler var før den industrielle revolusjonen, og om hvor mye arbeid særlig kvinner i fortida la ned i spinning, veving og andre aktiviteter knyttet til tekstilproduksjon.

-Romerske skip på Rødehavet og Det indiske hav var bygd på samme måte som skipene i Middelhavet, men seilte med seil vevd av indisk bomull, og bestod i alle fall delvis av materialer fra indisk tømmer. Skulle likt å vite om de ble bygd i India også?