Globalhistorisk klassiker: Jawaharlal Nehru, Verdens historie

Nehru med den karakteristiske lua og jakka. Sovjetisk
minnefrimerke fra 1989. Kilde: Wikipedia

¨

Fra ei bokhylle jeg passerte i sommer lånte jeg Jawaharlal Nehrus Verdens Historie (Pax Forlag 1967), først gitt ut som Glimpses of World History i 1934. Jeg har lest mye indisk historie i studie- og jobbsammenheng og har alltid vært fascinert av Nehru (1889-1964), som ledet India til uavhengighet på fredelig vis i 1947, som satt som statsminister i 17 år, og som inspirerte frihetskjempere over hele Asia og Afrika i tiårene etter andre verdenskrig. Jeg er ikke ekspert på verken moderne indisk historie eller på Nehru, men selv om en del har gått galt, så er det også mye som har gått bra i India, og landet har stort sett tatt vare på både demokratiet, rettsstaten og eiendomsretten. Ser vi på Indias naboland og andre tidligere kolonier, og hvordan mange av uavhengighets-lederne skikket seg der, så var ikke det noen selvfølge, og det tjener Nehru til ære. Når Nehru var opptatt av historie og til og med har skrevet en verdenshistorie selv tenker jeg at det må ha formet ham som politiker, og jeg fikk lyst til å se hvordan historien så ut fra en fengselscelle i britisk India på 1930-tallet.

Globalhistorie etter hukommelsen

Verdens historie er nemlig skrevet i fengsel. Nehru ble tidlig engasjert i uavhengighetsbevegelsen og var i ledelsen av kongresspartiet fra 20-tallet. Store deler av perioden fra 1930 og fram til slutten av andre verdenskrig tilbrakte han i britisk fangenskap forskjellige steder i India. Verdens Historie er en samling av 196 brev skrevet til datteren Indira, som senere ble Indias fjerde statsminister. Brevene ble til i perioden oktober 1930 til august 1933. Nehru skriver i forordet at han i liten grad har hatt tilgang til bøker i fengselet. Dette sammen med at datteren var 12 år da de hun fikk de første brevene gjør at vekten ligger på fortelling og forklaring framfor fakta, og at stilen er lett og uformell. Jeg går ut fra at brevene ble redigert, at feil ble rettet og at enkelte personlige detaljer ble tatt ut. Likevel har teksten beholdt preget av brev fra far til datter, noe som gjør at en også kommer nærmere på viktige aktører i indisk historie i en vanskelig og avgjørende tid.

Nehru og datteren Indira under et besøk i Storbritannia i 1936. Bilde: Wikipedia

Formen gjør at boka har holdt seg bedre enn en kanskje ellers kunne forvente, men på mange områder er den selvsagt utdatert i dag. Faglig er den kanskje mest interessant som kilde til hvordan verdenshistorien ser ut fra India, og fra perspektivet til folk som var utsatt for den tvilsomme velsignelsen det var å leve under europeisk kolonistyre.

Nehru var advokat og hadde en bachelorgrad i realfag fra Cambridge i bunn, men skolegang innenfor den britiske privatskoletradisjonen hadde gitt ham solid ballast i europeisk historie og klassiske språk. I tillegg kjente han godt til indisk språk, historie og kultur. Han kom fra en rik familie og tilhørte absolutt den indiske eliten, men hadde også hele livet måttet tåle å være annenrangs både i England og i eget land.

Verdenshistorie sett fra India

Hvordan løste så Nehru oppgaven med å få hele verdenshistorien inn på det som i bokform fyller knappe 400 pocketboksider? Det er brevene til datteren som utgjør kapitlene i boka. De fleste fyller bare et par sider, og tar for seg ett område i én periode, for eksempel de greske bystatene, arabernes erobring eller India i middelalderen. Brevene er bundet sammen av referanser til og sammenligninger med tema og områder som er tatt opp tidligere. Innimellom kommer mer filosofiske og politiske avsnitt som "tanken om en verdensstat" og "menneskets søken". Avsnittene som handler om tema som står sentrale i vestlig historieskrivning, som Hellas, Romerriket, korstogene etc. ligner på de vi ville funnet i vestlige bøker fra samme tid når det gjelder hendelser og forklaringer – ikke overraskende i lys av Nehrus utdanning og bakgrunn, men vurderingene er ofte annerledes, og det er uvant å lese om antikkhistorie og middelalderhistorie i Europa som noe som nok er lærerikt og på mange vis beundringsverdig, men som er historien til de andre, langt borte. Nehru har også naturlig nok en gjennomgående negativ vurdering av europeisk imperialisme, motsatt det som var tonen i europeisk historieskrivning på denne tida, og som også må ha vært tilfelle i bøkene Nehru har lest. Han relaterer ofte historien til dagsaktuelle tema, særlig til det britiske styret i India og til frigjøringskampen. Der det er mulig kommer han med små stikk til britene, som i det nevnte brevet om "tanken om en verdensstat": "Det britiske imperiet er ofte blitt sammenlignet med det romerske – vanligvis av engelskmennene selv til deres egen store tilfredshet. Alle imperier har vel mye til felles. De blir feite av å utnytte de mange." (bind 1, s. 89). Foruten å være en historisk observasjon har dette kanskje også vært et stikk til sensorene som utvilsomt har lest korrespondansen til landets viktigste politiske fange.

Ved siden av Europa og Midtøsten får India (naturlig nok) og Kina stor plass. Nehru nærer tydelig stor beundring for Kina og har en ganske idealisernde tilnærming til riket. Kina som imperialistisk stormakt problematiseres ikke i særlig grad, og det legges vekt på hvor langt framme Kina var i forhold til Europa på mange områder. På denne måten er Nehru en forløper til den såkalte sinosentriske skolen i moderne globalhistorie, hvor historikere som Andre Gunder Frank og Robert Marks har vært opptatt av at vestens forsprang i teknologi og velstand er av relativt ny opprinnelse. Nehru var også tidlig ute i sin oppvurdering av mongolene og deres rike som en integrerende og fredsskapende kraft i Asia (vel og merke etter Djenghis Khan). Særlig interessante er imidlertig Nehrus vurderinger av indisk historie, hvor han er opptatt av at datteren skal lære om sitt eget lands fortid, men advarer mot å forherlige denne fortiden og mot å bruke historien som grunnlag for nasjonal selvhevdelse. Det peker fram mot statslederen som gikk med på å dele landet i 1947 for å unngå borgerkrig, og var på ingen måte gjengs tone blant 1930-tallets historikere.

I dag er Nehrus Verdens historie avgjort mest den for den spesielt interesserte, enten i Indias moderne historie eller i historieskrivning som sjanger. Hvis du hører til en av gruppene er boka både lesverdig og på sitt vis forfriskende.

Og skulle du være mer enn middels interessert i indisk historieskrivning etter Nehru anbefaler jeg på det sterkeste dette intervjuet med Rohmila Thapar, fagets grand old lady.

Game of Thrones og historie

Season 1 Recap

Nordeuropeiske føydalfyrster, dekadente bysantinere, grusomme mongoler og Hadrians mur? Hva er de historiske forbildene for Game of Thrones. Video: Oppsummering av Game of Thrones sesong 1.


En oppdatert versjon av denne saken er publisert på Aftenposten.no i forbindelse med premieren på sesong 5. Den har masse fine bilder og et kart.

Mange gleder seg til at sesong fem av HBO serien Game of Thrones kommer i april i år. I mellomtiden kan vi korte tiden med sesong fire, som sendes på NRK i vinter. Serien, basert på George R.R. Martins bøker, spiller seg ut i en fantasiverden som teknologisk og materielt har fellestrekk med middelalderen i vår egen verden. Vi møter en rekke folk, land og riker med ulik kultur, natur og styresett. Noe av det som fasciner med fantasysjangeren er muligheten til å drømme fram andre verdener. Både Martin og serieskaperne er tydelig inspirert både av mangfoldet i vår egen verden, og av en del sjangertypiske trekk i fantasylitteraturen. Her kommer noen uhøytidelige tanker om historiske paralleller og inspirasjonskilder. Jeg liker serien og bøkene godt, men kan vel egentlig mer om historie enn om Game of Thrones og fantasy, så fansen får heller unnskylde eventuelle misforståelser og bruke kommentarfeltet til å rette dem.

Den delen av verden vi har møtt så langt, er delt i kontinentene Westeros og Essos. Handlingen i Westeros har til nå har utspilt seg fra King's Landing, plassert i vennlig middelhavsklima omtrent midt på kontinentet, til det mer nordiske Winterfell, nær den store muren som skiller de siviliserte "sju kongedømmene" fra det barbariske landet nord for muren, befolket delvis av hardføre "villmenn", delvis av grusomme, udøde hvitvandrere som få tror eksisterer og færre har sett.

Muren
For å starte i nord, så kjenner vi til flere store forsvarsmurer, bygd av mektige riker for å forsvare seg mot grupper utenfor statsdannelsen. De første kinesiske forsvarsmurene går tilbake til Vår- og høstperioden (770-481 før vår tidsregning), og under Qin-dynastiet (220-206 fvt), som ga navn til Kina, startet man store murprosjekter langs nordgrensen. De delene av muren som vi oftest ser bilder av i dag, flott oppmurt i stein, ble bygd under Ming dynastiet (1368–1644). En langt mindre kjent mur, kalt Gorgan-muren, ble bygd av persiske herskere av sasanidedynastiet (226-651) fra østkysten av Det kaspiske hav, og nesten 200 kilometer østover til fjellene i dagens Nord-Iran. Jeg tipper likevel at de mest direkte forbildene for den store ismuren i Game of Thrones må være den romerske grensen i Europa, og særlig Hadrians mur og Den antoninske muren, som ble bygd på 100-tallet av romerne som beskyttelse mot pikterne som bodde i dagens Skottland, etter mislykkede forsøk på å legge området under seg. Begge murene strakte seg fra kyst til kyst, på de to stedene der øya Storbritannia er på det smaleste. Villmennene nord for muren i Game of Thrones, ofte med rødt hår, og løst organisert i en slags stammesamfunn, vekker jo også heller assosiasjoner til krigerske keltiske eller germanske stammer ved Romerrikets grenser heller hestenomader på steppene i Asia. En artig detalj nord for muren var ellers at det viser seg at forseggjorte våpen av stein, lik spyd, dolker og pilspisser fra siste del av yngre steinalder, er de eneste som duger mot de fryktede hvitvandrerne.

Fra Hadrians mur.  Foto: UiB / AHKR

Som de romerske grensemurene, og for den del de kinesiske og persiske, er nordvollen i Game of Thrones beskyttet av en serie større og mindre festninger. I Game of Thrones er målet med muren helt klart å skape et absolutt skille mellom sivilisasjon og barbari. Virkelighetens murer var ikke der egentlig for å hindre kontakt, men for å regulere den til steder der den kunne skattlegges og kontrolleres. Nordvollen i Game of Thrones er altfor dårlig bemannet og altfor lang til å kunne stå i mot en større invasjon. I serien er det fordi det mangler folk og penger. Slik var det imidlertid med de historiske forsvarsmurene også. De kunne knapt stoppe en større hær, men de kunne holde unna mindre grupper, som eller kunne tenkes å angripe landsbyer og gårder innenfor grensene, og de kunne forsinke eventuelle angrep og lede dem mot steder hvor de var mulige å møte med hærstyrker fra områdene bak muren.

Den store muren nord i Westeros er bygd for lenge siden, da kongene var mektigere og menneskene bedre enn de er i dag. Dette nedgangsmotivet er vanlig i fantasylitteraturen, tenk bare på Ringenes herre, der ringens brorskap vandrer gjennom en verden som engang var styrt av vise og mektige konger, i et Nordrike som ikke lenger finnes. Sørriket Gondor er bare en skygge av det det en gang var. Det er ikke spesielt vågalt å knytte dette motivet til fortellingen om Romerrikets nedgang, der vestlig historieskrivning etter Edward Gibbon trakk opp et bilde av hvordan dårlige herskere og en dekadent og svak befolkning hadde latt det sterke Vestriket gå under, mens degenererte etterkommere styrte restene i form av Bysants. Denne framstillingen er naturligvis historisk ytterst tvilsom, men er et godt utgangspunkt for heltefortellinger, fra Prins Valiant til diverse postapokalyptiske filmer. Ideen om at fortidas mennesker var bedre og sterkere enn de som lever i dag er også gammel. Vi finner den for eksempel i den greske dikteren Hesiods forestilling om at verden har gått gjennom en gull-, en sølv-, og en bronsealder, samt en heltetid, før den harde og fattigslige jernalderen han og hans samtidige må leve i. Antikkens grekere mente at de mykenske festningene fra slutten av bronsealderen, med sine murer bygd av kolossale steinblokker, umulig kunne være bygd av mennesker.

Muren i Game of Thrones bemannes av Nattens voktere, en gruppe soldater som har viet livet sitt til denne oppgaven. Vokterne må leve i sølibat, og har ikke personlig eiendeler. Enkelte voktere kommer fra samfunnets øverste lag, så som John Snow, uekte sønn av Ned Stark, føydalherren som styrer over de nordlige områdene fra Winterfell. Dette minner om middelalderens militære munkeordener, hvorav tempelridderne var den mest kjente, som blant annet rekrutterte yngre sønner fra adelen, som ikke hadde utsikter til arv. Nattens voktere rekrutterer imidlertid også blant kriminelle som slik kan unngå straff. Slik praksis kjenner vi blant annet til når det skulle rekrutteres skipsmannskap til farlige oppdagelsesreiser og nybyggere til kolonier i den nye verden.

De sju kongedømmene
Mesteparten av Westeros kalles for De sju kongedømmene, selv om landet nå er samlet under én konge. Det er ikke veldig dristig å hevde at dette er inspirert av de angelsaksiske kongedømmene som styrte England etter at romerne trakk seg ut, og fram til vikingene og senere normannerne kom på 900- og 1000-tallet. Tallet på kongedømmer varierte i virkeligheten over tid, men disse er også kjent som "De sju".

De sju kongedømmene er styrt etter en slags føydalmodell, hvor fyrster som er eneveldige innenfor sitt distrikt, sverger troskap til en overkonge i King's Landing. Både på lokal- og på sentralnivå er fyrsteverdigheten arvelig. Det er et klart skille mellom en adel og allmue i rettigheter og status. Fyrstene har sine egne hærer, og fører krig mot hverandre. Under seg har de lavadelige vasaller som er bundet til dem gjennom tilsvarende bånd som de har til kongen. Her må Martin ha hentet inspirasjon fra europeisk høymiddelalder, hvor lokale og regionale fyrster hersket på vegne av konge eller keiser, som igjen i prinsippet hadde sin makt fra Gud.

Forbilde for King's Landing og huset Tagaryen? Bilde: UiB / AHKR

Kongen over Westeros i det handlingen i Game of Thrones starter er den forfyllede Robert Baratheon. Han kom til makten i et opprør mot dynastiet Tagaryen, som hadde hersket over Westeros i flere hundre år, etter at de invaderte landet med en hær støttet av drager. På jakt etter historiske motiver er huset Tagaryen mer spennende enn Robert. De er et dynasti av erobrere utenfra, for eksempel som de hellenistiske arvtagerne etter Aleksander den Store i Egypt og Midtøsten. De er sterkt preget av inngifte og innavl for å holde blodet rent. Det kjenner vi både fra Ptolemaierne i Egypt og fra europeiske fyrstehus på 1700- og 1800-tallet. Både hoffet i King's landing og selve palasset og byen, som den enkle krigeren Robert har arvet fra sine forgjengere, leder tankene hen mot Det bysantinske riket, med innviklet byråkrati og komplisert hoffseremoniell, med den monumentale hovedstaden
Konstantinopel.


På den andre siden
Som vår verden har George Martins fantasiverden sitt Middelhav, men her skiller det Westeros i vest fra Essos i øst, heller enn Europa i nord fra Afrika i sør. Langs kysten finner vi en serie av fri byer, styrt av byråd dominert av kjøpmenn. Byene handler i slaver, krydder, tekstiler og andre luksusvarer, og er et fristed for sjørøvere samt flyktninger fra Westeros. Her må det ligge inspirasjon både fra de republikansk styrte italienske handelsbyene som Venezia og Genoa i senmiddelalderen og renessansen, fra deres handelspartnere i Midtøsten som levde av handel med varer fra India og Kina, og fra de såkalte Barbareskstatene fra Marokko i vest til Libya i øst på 1700- og tidlig 1800-tall, som fanget og solgte slaver, og som drev som sjørøvere på Middelhavet.

Det siste eksempelet jeg trekke fram er naturligvis Dothrakiene, rytterfolkene som lever på steppene øst for de frie byene. Dothrakiene lever av hestemelk og hestekjøtt, og er dyktige ryttere og fryktelige krigere.

Et av forbildene for Dothrakiene er selvsagt mongolene, som under Genghis Khan la under seg det meste av Eurasia på 1200-tallet. Et annet er hunerne, som herjet fra Kina i øst til dagen Frankrike i Vest på 400-500 tallet. Begge grupper var nomadefolk, hvor nesten alle voksne menn var soldater. Ved hjelp av hestene sine kunne de bevege seg raskt og langt, og de var lite avhengige av forsyninger. Både hunerne og mongolene skapte store problemer for statene de gikk til krig mot, og vant over mange av dem. De var beryktet for sin fryktløshet og grusomhet. Mongolene skapte forøvrig et rike etter erobringene som gjorde det mulig å reise trygt fra Midtøsten til Kina, slik blant annet Marco Polo gjorde.

Daenerys Tagaryen gifter seg med en dothrakifyrsten Drogo, og blir selv hersker over stammen hans etter at han dør. Selve fortellingen om Daenerys og Khal Drogo er muligens inspirert av hunerkongen Attila, som på et tidspunkt var forlovet med en romersk prinsesse (bryllupet ble aldri noe av), og hvis senere bryllup med en germansk prinsesse er skildret av den romerske diplomaten Priscus.

Slik ville det vært mulig å fortsette, men Game of Thrones  utspiller seg altså i en verden som er en fest av historiske forbilder og motiver, ispedd en god dose magi og noen overnaturlige vesener, og formidlet gjennom en spennende historie.

Flere historiske paraleller og inspirasjonskilder? Bruk kommentarfeltet: