Globalhistorisk vintage-brettspill: Civilization 1982

Spillebrettet med den arkeologiske tabellen som viser hvor langt de ulike folkene er kommet i utviklingen.

Brettspillet Civilization (Avalon Hill 1982)

Forleden, da jeg ryddet i gamle ting jeg ikke har hatt hjerte til å skille med av med, dukket det opp en skatt jeg nesten hadde glemt: Brettspillet Civilization, som ble inspirasjonen til den populære dataspillserien med samme navn. Spillet, som jeg plukket opp en gang på tidlig nittitall og neppe har rørt de siste 20-årene ble først gitt ut av det amerikanske spillforlaget Avalon Hill i 1981. Mitt eksemplar er en andreutgave gitt ut året etter. Jeg husker spillet med glede og hadde også mye moro av de første versjonene av dataspillet, før arbeid og familie gjorde det vanskelig å prioritere lange kvelder og netter til spill, enten det var på brett eller skjerm. Det er kjekt å mimre om gamle dager, men det er også interessant å se hvordan globalhistorie som fagfelt ble forsøkt formidlet som spill.

Civilization handler nemlig om utviklingen av det vi kaller komplekse samfunn, eller med et enklere ord stater. Stater er samfunn med høy grad av spesialisering og lagdeling.  Denne prosessen skjedde på alle kontinenter, om enn til svært ulik tid, og er derfor en av de virkelig globale prosessene i menneskenes historie. Alt tyder på at hvis vi mennesker blir mange nok og lever på begrenset plass vi l det utvikle seg stater, enten det er i vikingtidas Norge, i Mesopotamia sist i steinalderen, eller i Mellom-Amerika rundt starten av vår tidsregning.

Egypt er et rikt område med god tilgang på
sjøen, men Nildalen er utsatt for flom.

Spilleren kan velge mellom ni folk, som ved starten av yngre steinalder befinner seg i utkanten av middelhavsområdet. Hver tur øker befolkningen, med mindre det skjer en naturkatastrofe, noe som hender stadig vekk. En samler også inn naturressurser: salt, oker, bronse og mye annet. Etter hvert kommer en i kontakt med andre folk, kan bygge byer og skip, handle og krige. Ressursene som handles med kan settes om i teknologiske innovasjoner – alt fra keramikk til demokrati – som gir spillerens folk økonomiske, demografiske eller militære fordeler.

Det blir fort dårlig plass. Noen landområder, så som Nildalen, er langt mer produktive enn andre, men til gjengjeld utsatt for flom. Epidemier, jordskjelv og samfunnsproblemer, for eksempel ikonoklasme (billedstorming) dukker opp blant handelsvarene og rammer en, noen eller alle spillere. Langsomt beveger en seg gjennom (for)historien. For å gå inn i en ny tidsalder, for eksempel bronsealderen, kreves det både et visst antall og bestemte typer teknologi, for eksempel metallurgi. Spillet avsluttes ved slutten av jernalderen, her satt til 250 før vår tidsregning. For å kompensere for litt forskjellige naturvilkår har det ulike folkene litt forskjellig progresjon gjennom de ulike periodene og litt

forskjellige seiersmål.

Keramikk er nyttig, men musikk er et steg på
vegen mot lovverk, og det er også bra å ha.

Som historiker er jeg ganske imponert over det faglige nivået i spillet. Simulasjonen av samfunnsutvikling er ganske avansert, uten at regelverket eller informasjonen gå på bekostning av spillbarheten. Ulike typer teknologi avhenger av hverandre og låser opp forskjellige fordeler. Keramikk reduserer for eksempel virkningene av hungersnød. Som spiller husker jeg ikke at jeg tenkte så nøye over dette, men årsaken er selvsagt at keramikk gav mulighet til å lagre mat tørt og ute av rekkevidde for skadedyr. Både befolkningsstørrelse og handel er viktige i spillet, for å skaffe ressurser til å utvikle de ulike typene teknologi. Stor befolkning gir stor produksjon, men varebytte må til for å øke verdien av ressursene. Noen ganger går det galt, og istedenfor handelsvarer dukker det opp pest eller naturkatastrofer. Noen slike ulykker rammer alle, andre kan byttes bort til motspillere som tror de skal få verdifulle varer. Dette simulerer historiske prosesser på en enkel måte. Kontakt fører til økt velstand og utvikling, men innebærer også risiko.

Det var ikke alltid gøy å leve i gamle dager.
Civilization inneholder et knippe natur-
katastrofer og menneskeskapte tragedier som kan
ramme når som helst.

Nå husker jeg at spillet kunne bli litt kjedelig, ikke minst fordi reglene sterkt favoriserer fredelig sameksistens og handel framfor plyndring og krig, og fordi reglene for å løse konflikter gjorde at spilleren med størst befolkning alltid ville vinne. Om dette ble gjort fordi spillskaperne ville vektlegge fredelig sameksistens eller fordi en mer realistisk simulering av konflikt ville blitt for komplekst vet jeg ikke. Særlig historisk realistisk er det ikke. Historisk har konflikt har vært en minst like sterk drivkraft for endring som handel og samarbeid.

Det har utvilsomt vært fagfolk med på å utvikle brettversjonen av Civilization. Spillet speiler godt det vi visste om siste del av forhistorien rundt 1980. Faglig er det preget av det vi kaller den ny-evolusjonistiske retningen innen arkeologien, der en tenkte seg at det fantes lover for historisk utvikling og at dersom de rette brikkene var på plass ville en få en lik utvikling på forskjellige steder. Nå har dette lenge vært sett på som en utdatert og eurosentrisk tankemåte, hvor en prøver å tre en modell basert på vestlig historie ned over alle samfunn til alle tider. Ironisk nok er denne måten å tenke på på veg tilbake i historie og arkeologi, om enn i modernisert form, de fleste vil i dag mene at det finnes likheter i hvordan samfunn utvikler seg, fordi mennesker har noen mønstre for samhandling som er felles og særegne for vår art.

Spillskaperne har forøvrig gjort en innsats for å distansere seg fra utdaterte og eurosentriske utviklingsmodeller. Alle folk har mulighet til å vinne spillet, og ved siden av egyptere og babylonere er blant annet afrikanere og illyrere fra Balkan med. Teknologipakken er riktignok tydelig fra Middelhavet og Midtøsten, men modellen kunne vært overført til andre deler av verden.

Spillet kunne uten tvil fungert både som underholdning og i undervisning i 2018. Mediet er gammeldags, men enkelheten, det faglige grunnlaget, og elegansen i spillmekanikken imponerer.

Asiatiske handelsfolk i Amerika før Leiv Erikson

Cape Espenberg, Alaska, her er det funnet boplasser med spor av handel mellom Asia og Amerika for 1400 år siden. Foto: Bering Land Bridge Reserve / Wikimedia Commons

Lenge trodde vi vikingene kunne ta æren for å ha oppdaget Amerika – i alle fall hvis vi ikke teller med de som bodde der allerede da Leiv Eirikson og folkene hans kom. Nå viser det seg at det var kontakt mellom Asia og Amerika flere hundre år tidligere.

Arkeologer fra USA, Canada og Frankrike har gjort funn som ser ut til å bevise handel mellom Asia og Amerika cirka 600 etter vår tidsregning, altså fire hundre år før Leiv Eirikson og nesten 900 år før Columbus. Funnene består av bronserester og ble gjort i hus av drivtømmer i bosetningen Rising Whale på Cape Espenberg vest i Alaska. Drivtømmeret kan dateres ganske nøyaktig ved hjelp av årringene. Owen Mason fra universitetet i Colorado forteller til Livescience.com at bronsematerialet kan være restene av et beslag fra skjold og av en fløyte. Befolkningene i Amerika behersket ikke metallproduksjon, og gjenstandene må være kommet fra Asia.

Ikke først like vel? Maleri av Christian Krogh. Kilde: Wikipedia

Det er ikke i og for seg overraskende at folk krysset Beringstredet mellom Sibir og Alaska – avstanden er mindre enn mellom den sørlandske skjærgården og Nordjylland. Antropologer og arkeologer har også tidligere påpekt likheter i materiell kultur, men dette er første gangen en har kunnet dokumentere asiatiske gjenstander i en arkeologisk sammenheng.

Inntil for noen år siden mente de fleste forskere at Amerika ble befolket gjennom én ganske liten gruppe innvandrere, som krysset Beringstredet da isbreene var på sitt største – og havnivået på sitt laveste – for rundt 18 000 år siden. Siden steg havet, men det åpnet seg en isfri korridor gjennom dagens Canada for cirka 15 000 år siden. Etter dette ble begge de amerikanske kontinentene befolket på mindre enn 2000 år. Denne befolkningen fikk navnet Clovis, etter stedet i New Mexico der redskapene deres først  ble funnet. Det har vært gjort funn som sies å være eldre, men disse er svært omstridt. Etter Clovis og før europeerne har en ment at bare inuitene, folkegruppene som utgjør urbefolkningen i Alaska, Nord-Canada og Grønland, var de eneste som krysset fra Asia til Amerika, og da så sent som rundt år 1000 etter vår tidsregning.

Funnene fra Cape Espenberg støttes imidlertid av andre studier. Genetiske studier tyder på at befolkningsgrupper i Sør-Amerika har ulikt opphav fra de fleste andre urbefolkningsgrupper i Amerika (originalartikkel / nyhetssak). Siden disse gruppene ikke har satt genetiske spor etter seg lenger nord i Amerika betyr det at de enten har kommet før Clovis-folkene, eller at de har tatt seg fram langs kysten med båt, og dermed reist forbi befolkninger lengre nord.

Det er fortsatt ingen tvil om at kontakten mellom Amerika og resten av verden før Columbus var liten, men den fantes, og det synes klart at Amerika ble befolket av ulike grupper innvandrere til ulike tider. Det som er morsomt og helt nytt med funnene fra Rising Whale er at de ser ut til å være et resultat av handel heller enn av jegere på vandring.

Pest og klima

"Pesta kommer", T. Kittelsen 1900.

I norsk folketro ble pesten personifisert 

som en gammel kone med rive og kost.

Der hun rakte for døren døde noen i 

huset, der hun feide med kosten døde

alle. Bilde: Wikiart.org

Norske forskere undersøker sammenhengen mellom klimasvingninger og pestutbrudd. Resultatene tyder på at pestbakterien ble introdusert til Europa gjentatte ganger, heller enn at den overlevde i gnagerpopulasjoner i Europa og spredte seg på ny derfra.

Norske, sveitsiske og tsjekkiske forskere har studert sammenhengen mellom klimasvingninger og utbrudd av pest. Funnene er publisert i prestisjetunge tidsskriftet PNAS (bak betalingsmur), og er presentert i denne saken på Forskning.no.

Pest er en sykdom som forårsakes av bakterien Yersina pestis. Vertsorganismene til bakterien er primært gnagere og lopper, og bakterien smitter når infiserte lopper bytter vertsdyr. Når loppene ikke finner nye gnagere kan de bite mennesker i steden, som slik kan bli smittet av den dødelige sykdommen. Det mest berømte og dramatiske utbruddet av pest i Europa var epidemien kjent som Svartedauden, som herjet Europa fra i årene fra 1347-1351, og som kan ha drept halvparten av befolkningen i enkelte områder. Alt i alt er det imidlertig registrert tusenvis av pestutbrudd, pestbakterien finnes fortsatt, og det rapporteres årlig mindre utbrudd i ulike deler av verden.

Det har vært antatt at pestbakterien overlevde i Europa mellom utbruddene i populasjoner av svartrotte (Rattus rattus), en art som nå nesten er forsvunnet, men som var vanlig i Europa i gamle dager. Den nye studien argumenterer for at dette ikke er tilfelle, men at pesten spredte seg på ny fra gnagerpopulasjoner i Sentral-Asia via skipstrafikken mellom Midtøsten, Nord Afrika og Sør-Europa. Forskerne viser at det er et sammenfall mellom episoder med varmt og fuktig klima i kjerneområdene for pest i Sentral-Asia og utbrudd i Europa og Nord Afrika cirka 15 år senere. Dette forklares ved at antallet gnagere øker når det er gunstig klima. Etter noen år blir det flere dyr enn det naturgrunnlaget kan bære. Mange av gnagerne dør, og loppene som levde på dem trenger nye vertsdyr. Det kan for eksempel være handelsfolk og deres kameler, som kan ha brakt bakteriene videre til havner ved Middelhavet og Svartehavet. Mekanismen burde være forståelig for alle som har gått i fjellet i Norge. I såkalte lemenår blir gnagerpopulasjonen for stor, det er lemen og andre smågnagere overalt, og det er lett å komme i kontakt med døde dyr.

Studien er kjempespennende i et historisk perspektiv. Epidemier og klima er to av de faktorene som kanskje sterkest påvirket førmoderne historie. Dette i seg selv er ikke ny kunnskap. Svartedauden og de etterfølgende pestbølgene har lenge vært sett på som avgjørende for svekkelsen av det norske middelalderkongedømmet, og den såkalte justinianske pesten på 570-tallet som ødeleggende for Det bysantinske riket. William Hardy McNeill's bok Plagues and Peoples fra 1976 viste hvordan smittsomme sykdommer har formet historien på globalt nivå, og er et godt mål på intensiteten av globale kontakter. Innsikten om at klimasvingninger påvirker livsgrunnlag er heller ikke ny, selv om vi forstår mekanismene litt bedre.

Vi vet godt at klima og epidemier påvirker menneskene, men det er ofte vanskelig å vise hvordan og hvor mye, og av og til går man litt for lett fra å finne sammenfall i tid til også å trekke slutninger om årsakssammenheng. Det jeg syns er spennende med studien er at nettopp at den viser hvordan klimasvingninger får følger, i det de fører til nye epidemiutbrudd.

Forskergruppen bak studien er tidlig i arbeidet, og vil blant annet undersøke arvemateriale i rester av pestbakterier fra skjelettmateriale, for å teste teorien om at det dreier seg om nye stammer av pestbakterien heller enn at den overlevde i Europa. Selv håper jeg de vil arbeide videre med å tenke rundt hvordan smitten beveget seg. Jeg syns blant annet det høres lenge ut med 15 år mellom perioder med gunstig klima og nye pestutbrudd. Uansett er det et flott eksempel på tverrfaglig forskning, og fortsettelsen blir spennende.

Referanse:

Boris V. Schmid, Ulf Büntgen, W. Ryan Easterday, Christian Ginzler, Lars Walløe, Barbara Bramanti, and Nils Chr. Stenseth: "Climate-driven introduction of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe", PNAS 2015 ; published ahead of print February 23, 2015, doi:10.1073/pnas.1412887112

Fra Egypt til Danmark i Bronsealderen

Egyptere på besøk i Sverige. Bertil Almqvist viser seg å ha vært bedre orientert enn mange arkeologer. Barna Hedenhös (Hedenoldbarna), 1949. Bilde: iTunes Böcker

I forrige uke brakte Politikken nyheten om at danske gravfunn fra bronsealderen inneholdt glassperler fra Mesopotamia og Egypt, rundt 3500 kilometer unna. Forskeren som registrerte funnene på slutten av 1800-tallet hadde lagt merke til likhetene med egyptisk materiale, men senere arkeologer hadde rett og slett sett på dette som for usannsynlig, og i årtiene etter andre verdenskrig vektla de fleste forskere lokal forankring, i reaksjon mot ofte ganske vidløftige teorier rundt folkevandringer, invasjoner og kulturpåvirkning i perioden før. Perlene lå oversett i danske museumsmagasiner, men er nå undersøkt i franske laboratorier, og den kjemiske sammensetningen levner ingen tvil om at de engang kom langveisfra. Det er også fascinerende kulturelle paralleller over store områder i Bronsealderen, blant annet knyttet til den viktige plassen sola  og skipet ser ut til å ha hatt i den religiøse forestillingsverdenen, og hvordan gravhauger og gravrøyser ble brukt for å markere tilhørighet til et territorium.

(Se bilder og forskernes egen presentasjon av materialet på videnskap.dk)

De egyptiske og mesopotamiske perlene i Danmark er interessante på to måter. For det første forteller de oss noe om bronsealderverden, for det andre sier den noe om hvordan vi ser på fortida.

For det første: Menneskene i bronsealderen visste naturligvis ikke at de levde  i bronsealderen, men det at det er en moderne betegnelse betyr ikke at den er dårlig. I en verden der de beste våpnene og redskapene, og mange av de fineste gjenstandene og smykkene ble framstilt av bronse, var tilgang på materialet en viktig kilde til ideologisk, økonomisk, militær og politisk makt. Bronse, slik det vanligvis ble framstilt i oldtiden, er en legering av kobber og cirka 5-10 % tinn. Ingen av metallene er veldig vanlige, og tinn er ganske sjeldent. Det betyr at en var avhengig av handel over store avstander. Bronse i Skandinavia kom for eksempel sannsynligvis ofte fra Sentral-Europa. Tinngruvene i Cornwall i dagens Storbritannia leverte antagelig til Middelhavet. Kypros, som har fått navn etter det greske ordet for kobber, leverte til Egypt, Mesopotamia og Hellas.

Behovet for handel med metaller gjorde at en og var avhengig av relativt fredelige forhold. Det måtte finnes institusjoner som gjorde at reisende og fremmede fikk være i fred for røvere og griske herskere. Fra Midtøsten og Egypt kjenner vi litt til avtaler og lover som regulerte dette. Avtalene var gjerne knyttet til hvilken gruppe en hørte til, og kunne være pakket inn i vennskapelig, diplomatisk eller familiær språkdrakt. Hvordan det var i Nord-Europa, og andre steder uten skriftspråk vet vi strengt tatt ikke, men hvis metallhandelen skulle fungere må det ha vært ordninger som tok hånd om dette.

Det at våpenteknologien var avhengig av handel, gjorde antagelig at tilgangen på de effektive metallvåpnene var relativt begrenset. Dette har gjort det lettere for høvdinger og herskere å opprettholde egen makt, og også å utøve så effektiv kontroll over store områder som handelen forutsatte.

Det var ikke noe uoverkommelig praktisk problem å reise fra dagens Danmark eller andre stedet i Nord- eller Sentral-Europa til Middelhavsområdet. Enten en gikk til fots eller reiste med datidas roskip, så var det snakk om en reise på noen måneder. Fram til for litt mer enn 100 år siden dro folk gjerne av gårde på reiser de måtte regne med ville vare i årevis, og hvor det var store sjanser for å omkomme underveis, for å søke arbeid eller drive handel. Vi vet og, både fra tekster, fra gjenstandsfunn, og fra genetiske studier, at folk fra dagens India og Pakistan reiste til Mesopotamia, til Arabia og kanskje til Øst-Afrika, og at egypterne seilte sørover i Rødehavet til Arabia og Afrikas Horn.

Det er altså gode grunner til å se på bronsealderen som en periode med ganske sterke bånd, basert både på handel, delte kulturelle referanser, og politisk allianser. På den måten kan en, slik de danske forskerne gjør, godt snakke om prosesser som ligner på de vi i dag kaller for globalisering. I perioden som fulgte, jernalderen, ser båndene ut til å ha vært svakere og til å ha gått over kortere avstand. Dette henger antagelig delvis sammen med at en ikke lenger var avhengig av handel for å produsere våpen og redskaper.

Så langt hva de egyptiske og mesopotamiske glassperlene i danske graver forteller om Bronsealderen, men hva forteller de om vårt syn på fortida? Moderne historieforskning er blitt til i en periode da verden har endret seg raskt. Teknologi har gjort verden mindre, rikere, og mer integrert, men samfunnet har også blitt mer komplekst. I førmoderne samfunn skjedde det også endringer, men de gikk saktere, og de var begrenset av manglende tilgang på energi ut over muskelkraft og noe vind og vann. Jeg tror at de raske endringene i vår egen tid gjør at vi ofte kraftig undervurderer kompleksiteten i førmoderne samfunn. Fordi verden har blitt gradvis rikere og mer teknologisk utviklet over tid tar vi det for gitt at jo lenger tilbake vi kommer i tid, desto mindre utviklet var den. I teknologisk forstand er det noe i det, men med hensyn til organisering av samfunnet er det ikke nødvendigvis det. Bronsealderens mennesker levde og virket innenfor samme naturgitte rammebetingelser som folk i romertiden eller i Europa i renessansen. Folk i Nord-Europa i bronsealderen kunne selvsagt like godt reise til Middelhavet som korsfarerne i Middelalderen. På den måten er det ingenting overraskende i at det dukker opp egyptiske glassperler i danske bronsealdergraver.

Jeg tror likevel det er tvilsomt om mange nordboer reiste til Egypt eller Irak på egenhånd, eller at egyptere besøkte Danmark, nettopp fordi handelen var avhengig av avtaler og ordninger som tok hånd om sikkerheten til fremmede. Slike avtaler og allianser kunne en lage med nabofolk, men det må ha vært vanskelig med grupper som bodde lengre unna, og en risikerte at de som bodde i mellom ville føle seg forbigått, i bokstavelig forstand. Dette var enklere for bronsealderfolkene som seilte på Rødehavet og i Persiabukta, hvor kystene var sparsomt befolket. Særlig handel over land er det lettere å se for seg som en kjede av forbindelser over relativt kort avstand, heller en lange reiser til fjerne himmelstrøk. Glassperler, slike som de som er funnet i Danmark, er velegnede handelsvarer og gaver. De er billige å produsere, lette å frakte, holdbare og sterke, og har bred appell på tvers av kultur.

Romere i Kina? Kineserne og Roma

Kinesisk silke med innvevde dragemønstre. Andre århundre etter vår tidsregning.
Fra grav 65, Palmyra, Syria. Palmyra Museum. Foto © Jørgen Christian Meyer

Med jevne mellomrom, sist for et par uker siden, dukker det opp meldinger på internett om en landsby i Kina befolket av etterkommere etter de gamle romerne (denne var riktignok av den mer nøkterne typen). I landsbyen Liqian bor det blonde og blåøyde mennesker som angivelig stammer fra en avdeling romerske soldater, som ble tatt til fange i kamper mot romernes rivaler i øst, parterne eller arsakidene, i år 53 før vår tidsregning, og som aldri siden ble sett.

Teorien ble først lansert i 1957 i boka A Roman City in China av Kina-historikeren Homer Dubs, som arbeidet ved Universitetet i Oxford. Det gjør den dessverre ikke bedre. Det er leit å ødelegge en god historie, men romere flest på denne tida kom fra middelhavsområdet. De fleste som bor der er verken blonde eller blåøyde, og slik var det nok på romernes tid også. I Sentral-Asia, derimot, lever det og har det levd ganske mange med slike trekk. For gni det inn er det gjort DNA-tester av innbyggerne i Liqian, som viser at arvematerialet deres ser ut til å stamme fra Asia, og ikke fra Middelhavsområdet.

Historier om tapte romerske hæravdelinger, Israels tapte stammer, eller vikinger som har levd isolert i Amerikas skoger siden Leiv Eriksons dager holder dessverre sjelden stikk, men det betyr ikke at ikke folk reiste over store deler av verden i gamle dager. Romerne visste godt om Kina, og kineserne visste godt hvor Romerriket lå. Noen reiste hele veien også, og vendte tilbake og fortalte om opplevelsene sine.

Romerne kalte Kina for Sina, etter Qin-dynastiet, som grunnla den første kinesiske sentralstaten i 220 før vår tidsregning, eller for Seres. Det kinesiske produktet som de aller fleste i Romerriket må ha kjent til kalte de for sericum. Dette er opprinnelsen til vårt ord for silke. Silke, både i form av garn og vevde tøyer, ble fraktet over Sørkinahavet og Det indiske hav til India, eller via karavanevegene gjennom Sentral-Asia, som i moderne tid har blitt kalt Silkevegen. I graver i byen Palmyra, i dagens Syria, er det funnet flotte silketøyer med innvevde gulltråder og dragemotiver (bilde over). Tøyene er revet opp fra slitte og skadede plagg, og brukt til å balsamere lik.  Det ser ut til at romerne foretrakk egne mønstre, og i Aleksandria i Egypt skal det ha vært egne verksteder der slaver rekket opp kinesiske silketøyer og vevde dem på nytt.

Vi vet at noen få romere reiste helt til Kina. Dette var handelsfolk. Rundt år 100 etter vår tidsregning nådde en gruppe handelsfolk fra Syria, som var en del av Romerriket,  til de kinesiske grensene i nordvest. En annen gruppe kom sjøvegen, og nådde den kinesiske kysten i år 166. Ved hoffet overleverte de gaver som de sa var fra den romerske keiseren. Vi kjenner denne hendelsen fra kinesiske nedtegnelser, for de kinesiske skriverne var skuffet over gavene, blant annet skilpaddeskall og horn fra nesehorn. Dette var ikke spesielt dyre og fine gaver, men vanlige varer i handelen på Det indiske hav, og antagelig var dette handelsfolk som har utgitt seg for å være utsendinger, eller som kineserne har tolket slik. Klaudios Ptolemaios store geografiverk, som ble til omtrent på denne tiden, og som ikke ble overgått i verken omfang eller nøyaktighet før rundt år 1500, inneholder en rekke stedsnavn langs kystene og landrutene helt øst til Kina (nedenfor). Posisjonene så langt øst ble likevel ganske feil, fordi en ennå ikke hadde gode metoder å fastslå lengdegrad, altså  plassering langs øst-vest aksen. Det fikk man først et stykke ut på 1700-tallet.

Ptolemaios' kart over Øst-Asia, 1400-talls-manuskript i British Library (Harley MS 7182). Med litt godvilje drar en kjensel på Malakkahalvøya, der dagens Malaysia og deler av Thailand ligger. Kina, merket Sinae, er oppe til høyre. Bilde: British Library/Wikimedia Commons

Kineserne visste tilsvarende beskjed om Romerriket. De kinesiske annalene fra siste del av Han-riket (206 før til 220 etter vår tidsregning) forteller om et stort, rikt og velordnet rike langt i vest. Kineserne var særlig opptatt av det velfungerende postvesenet, de vakre gullmyntene av god kvalitet, og de gode vegene. Myntene har de kunnet se selv, for det ser ut til at den viktigste romerske varen som har endt opp i Kina var nettopp penger, ellers er det funnet litt romersk glass. Kineserne selv støpte penger, mens de romerske ble preget, noe som ga muligheter til langt mer detaljerte og forseggjorte bilder.

Det var kanskje ikke så mange som reiste, men like mye var det slik at de som faktisk gjorde den lange reisen ikke var folk som skrev bøker, men handelsfolk. Slik fortsatte det å være fram til på 1600-tallet, da katolske misjonærer etablerte seg i det store landet, og sendte rapporter hjem om språk, kultur og samfunn.

Det var for øvrig ikke bare silke, gull, og en og annen handelsmann som reiste. I 166 etter vår tidsregning ble Romerriket rammet av en alvorlig pandemi. Det var den første alvorlige sykdommen vi vet om, som spredte seg over hele riket. Epidemien ga seg ikke før etter fjorten år. Rundt 10% av befolkningen skal ha mistet livet, i noen områder, og særlig i hæravdelinger, skal dødeligheten ha vært enda høyere. Vi vet ikke sikkert hva slags sykdom det var, men moderne epidemiologer holder en knapp på kopper. Sykdommen opptrådte først blant romerske soldater i Mesopotamia. Det spennende er at kinesiske kilder melder om en lignende epidemi langs grensene i nordvest, og kanskje vandret denne sykdommen langs handelsrutene gjennom Sentral-Asia, slik Svartedauden gjorde mer enn tusen år senere, og slik moderne influensaepidemier sprer seg fra verdensdel til verdensdel ved hjelp av jetfly i dag.

Fra 6. oktober og fram til januar blogger jeg også sammen med andre bergensforskere på BT-Innsikt. Alle postene mine blir publisert her på Globalhistorie også. 

Kulturmøte uten felles språk: Columbus og urbefolkningen i Karibia

Columbus og hans menn går i land på Hispaniola og mottar gaver fra innbyggerne.
Theodor DeBry 1594 / Library of Congress

Hvordan kommuniserer man uten felles språk og uten felles kulturelle referanser? Mange av oss har en eller annen gang ordnet transport, mat eller overnatting uten så mye annet enn armer, bein og kanskje en kulepenn til rådighet, men likevel har vi hatt en hel masse felles kulturelle referanser som har gjort kommunikasjonen lettere. Hvis en går inn på en restaurant i et land hvor en ikke kjenner språket, regner for eksempel både vert og gjest med at en ønsker noe å spise, og kan betale for det.

Da Columbus og hans mannskap nådde øyene i Det karibiske hav på seinhøsten 1492, var situasjonen en helt annen. Vel vet vi nå at det har vært flere bølger med innvandring til det amerikanske kontinentet, men urbefolkningen i Karibia hadde ikke noe som helst anelse om hvem spanjolene var eller at det fantes folk øst for havet. Spanjolene visste i realiteten like lite, men trodde selv at de var i Asia, og var på utkikk etter den kinesiske keiseren. De to gruppene manglet helt felles språk, og hadde ingen felles kulturelle referanser ut over det rent allmennmenneskelige.

Dette er utgangspunktet for doktorgradsarbeidet til den nederlandske arkeologen Angus Mol, som jeg nylig hørte et foredrag av på Connected Past konferansen i Paris. Mol arbeider med førkolumbiansk arkeologi i det karibiske området, og mener at arkeologiens vektlegging av materielle forhold gir godt grunnlag for å forstå disse kulturmøtene. Mol har studert Columbus' dagbøker fra hans første reise (utdrag her), og har tatt for seg alle beskrivelser av gjenstander som utveksles mellom urbefolkning og nykommere. Gjennom nettverksanalyser har han undersøkt hvilke typer gjenstander som opptrer sammen, og hvilke som har størst prestisje. Dette forteller både noe om hva de to gruppene hadde felles og om hva som skilte dem fra hverandre.

Det både spanjoler og innfødte gjorde når de møttes er nemlig å gi hverandre gaver for å vise at de har fredelige hensikter. Dette var altså en strategi som europeere og karibiere kunne forholde seg til. Det som gjorde det litt vanskeligere var at de ikke hadde helt samme mening om verdien av forskjellige typer gjenstander. Mol forteller og at den aller flotteste gaven indianerne kunne gi var en levende papegøye. Spanjolene ville helst ha gull, som også inngikk i det karibiske repertoaret, men som hadde lavere status der, og de var stadig på utkikk etter asiatiske krydder, som de selvsagt ikke fant. Tobakk var også en vanlig gave fra urbefolkningen, som spanjolene til å begynne med ikke ante hva var godt for. Karibierne foretrakk bjeller, glass og metallredskaper framfor de spanske myntene av sølv og gull, som også inngikk i gavene og byttehandlene fra spansk side.

Det Mol finner imidlertid finner ut at nykommerne og urbefolkningen hadde til felles, var at de delte mat og ga hverandre gaver av mat. Dette fungerte altså uavhengig selv om spanjoler og karibiere ikke hadde verken felles språk eller kulturelle erfaringer.

En slik situasjon har bare oppstått noen ganske få ganger i verdenshistorien, og kommer aldri til å skje igjen, med mindre romvesenene kommer på besøk. I så fall har Columbus og karibierne vist oss hva vi har å gjøre: Finn fram maten, så får vi håpe det går bedre med oss enn med urbefolkningene i Amerika i fortsettelsen.

Angus Mol disputerer for doktorgraden 13. mai. Etter det kommer avhandlingen hans til å være tilgjengelig i Universitetet i Leidens digitalarkiv.

Handel i før- og tidligstatlige samfunn

De siste tre dagene har jeg vært på konferansen "Markedets makt? Handel, håndverk og råvarer i vikingtid og tidlig middelalder", som Kulturhistorisk museums forskergruppe for vikingtid har arrangert i samarbeid med Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) ved Universitetet i Bergen og Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo. Det har vært lærerike dager, med mange spennende presentasjoner av nytt materiale og nye prosjekter. Selv har jeg definitivt vært på faglig bortebane, men var invitert for å trekke opp noen generelle perspektiver om hvordan arkeologer og historikere kan arbeide med handel i forhistoriske og tidlig historiske perioder. For en gangs skyld skrev jeg et fullstendig manus til innlegget mitt. Det kommer nedenfor. Til slutt er det en kort litteraturliste som både tar med bøkene jeg nevner i foredraget og enkelte andre viktige titler.  

Handel i før- og tidligstatlige samfunn

Karl Polanyi, kanskje den mest innflytelsesrike økonomiske antropologen i det 20. århundre, definerte handel som “the mutually appropriative movement of gods between hands” (1957, p. 266). Definisjonen er omtrent umulig å oversette til fornufitig norsk, men legg merke til at den har tre elementer, og understreker gjensidighet, materialitet og råderett. La oss først slå fast at handel, hvis vi ser på det i bred forstand, som utveksling av materielle goder, er en grunnleggende side ved menneskelivet, på linje med reproduksjon og produksjon. Det kan være mer eller mindre viktig i forskjellige samfunn og i forskjellige situasjoner, men den autarke, selvforsynte, økonomisk uavhengige enheten, om det er et individ, en familie, en stamme eller en stat finnes ikke, og hvis den finnes likevel, så er den i alle fall ikke typisk eller viktig for oss som forskere. Dette gjør det desto viktigere at vi som forskere arbeider med handel, for hvis ikke vi gjør det, så går vi glipp av en helt sentral side ved livet til fortidas mennesker.

Foto: Amazon.com

Videre er det sånn at fra antropologiske, historiske og arkeologiske sammenhenger, så vet vi at tilgang på og kontroll med handelsvarer er av avgjørende betydning for å skape forskjeller på folk. I moderne ører høres ikke det bra ut, men i arkeologisk sammenheng er det slik at der vi finner samfunn hvor vi ser at det er forskjeller på folk, er vi på sporet etter samfunn som er stratifiserte og spesialiserte – samfunn med lagdeling og oppgavedeling. Dette er det vi kaller komplekse samfunn eller med et dagligdags ord for stater. Det betyr at det å studere handel er helt avgjørende også for å forstå den politiske og sosiale organiseringen av førmoderne samfunn. Allerede for mer enn hundre år siden gjorde den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen oss oppmerksomme på hvor viktig overdådig, oppsiktsvekkende konsum – ”conspicuous consumption” er for å skape og opprettholde hierarkier. I dag ser vi det ved fine biler til de voksne. I skolegården handler det om mobiltelefoner og dyre boblejakker, og det er alvor for de som driver med det. Når enkelte heldige, mektige eller rike folk i vikingtida i det som i dag er Norge kunne pynte seg med persisk silke, eller i bronsealderen kunnne kle seg med forseggjorte metallsmykker, så er det dette det handler om.

Arkeologer er heldige i denne sammenhengen, fordi deres kildemateriale er materiell kultur. Dere har metoder som gjør at i veldig mange tilfeller kan gjenstander spores til et opprinnelsessted. Hvis dere finner gjenstander som ikke er produsert lokalt, vel, så vet dere at den har havnet der som følge av en eller annen form for utveksling – og at handel i en eller annen forstand er den vanligste, selv om det ikke er den eneste, måten varer beveger seg og skifter eier på, og da er dere med en gang på veg til å sette materialet deres inn i en større sammenheng.

Det var den oppmuntrende delen av innlegget mitt. Nå skal jeg ødelegge og bryte ned. For: Forskere som arbeider med handel, det inkluderer også meg selv, pleier å uttrykke arbeidet sitt som linjer på et kart. Linjer som krysser fjell, fjorder og hav uten anstrengelse, linjer som forbinder boplasser, gårder, byer, havner like raskt som øyet kan bevege seg nedover i en tekst eller over et kartblad. Denne typen visualiseringer er gode til, og nødvendige for, å vise hvordan varer, folk og til og med kulturelle impulser beveger seg, men de tilslører det sørgelige faktum at handelsruter sjelden var linjer og omtrent aldri på et kart. Handel i gamle dager var ubehagelig, skittent, tidkrevende og potensielt farlig. Det fantes ingen gode ordninger for kreditt og overføring av verdier, og informasjon kunne ikke bevege seg raskere enn mennesker. Handelsfolk måtte hanskes med røvere, og med politiske myndigheter med fleksibelt forhold til eiendomsretten. Hvis en ikke la ut på reise selv, måtte en stole på folk som ikke nødvendigvis hadde ens beste interesser i tankene. Handelsruter var folk som beveget seg sammen med skipene sine eller dyrene sine gjennom landskap, over hav og langs elver. I det de var forbi så var de også borte. På land kunne en kanskje se fotspor eller leirplasser ei stund, på havet ikke det en gang. I dag sitter vi igjen med gjenstander, enkelte spor etter infrastruktur og kanskje ett og annet skipsvrak. Det som da det skjedde var at en dynamisk prosess både i geografisk og sosialt rom, er redusert til statiske steder og gjenstander i kildematerialet vårt. Jeg tror dere er enige i at vi har et kjempeproblem når vi skal rekonstruere dynamiske prosesser ut fra et statiske kildemateriale.

Å skrive historie eller arkeologi er å skape fortellinger om fortida. Fortida er borte. Den kommer aldri tilbake, og vi som forskere har ikke direkte tilgang til den . Det vi har er noen tegn fra denne fortida, enten vi kaller det kilder eller data, og vår jobb er å bruke disse tegnene til å lage så gode rekonstruksjoner som vi klarer. Jeg vet godt at denne typen semiotisk sjargong ikke er i tida, men jeg mener det viktig å være klar over at våre framstillinger bygger på lag på lag med moderne antagelser. Noen av dem er eksplisitte, men de fleste er implisitte, fordi vi tar med oss vår moderne forståelsesverden i møte med materialet.

Er det likevel vits i å arbeide med handel fra et arkeologisk ståsted? I høyeste grad! Måten å håndtere dette problemet på er etter mitt syn å være så eksplisitte vi kan på hva disse antagelsene er. Det gjør vi best gjennom å sette dataene våre i kontrast med komparativt materiale og inn i moderne teoretiske rammeverk .

Fig 1.

Modeller er forenklede representasjoner av den virkelige verden. I den forstand handler faktisk alle narrativ om fortida nettopp om modelbygging, men vi må trekke et skille mellom det vi kan kalle for deskriptive modeller, det er modeller som tar sikte på å beskrive fortida slik den faktisk var, selvsagt i den grad det er mulig, og analytiske modeller, som tar mål av seg på å forklare visse aspekter med fortida. Deskriptive modeller er mye brukt i forhistorisk arkeologi, og kan for eksempel vise spredning av teknologi eller migrasjoner. Fordelen med dem er at de kan falsifiseres, altså avkreftes, hvis de ikke lenger passer til data. Ulempen er at de sier lite om andre materialer enn de som de er utviklet for å anskueliggjøre. Analytiske modeller derimot, er ikke riktige eller gale, bare mer eller mindre brukbare. Over (fig. 1) ser dere en grafisk framstilling av den Ungarsk-Amerikanske økonomen Karl Polanyi sin antagelig velkjente modell for økonomisk samhandling, inspirert av Marcel Mauss berømte studie ”gaven”, hvor han deler utveksling av ressurser i tre kategorier, kalt ”redistribusjon”, ”resiprositet” (eller gaveutveksling) og ”utveksling”, det vi vanligvis vil kalle handel, hvor det ikke står igjen sosiale forpliktelser mellom partene etter at transaksjonen er ferdig. Det geniale med denne modellen er at den lar oss behandle sosiale og økonomiske relasjoner innenfor samme rammeverk, noe som er svært nyttig når vi arbeider med empiriske kontekster, hvor vi ikke har og aldri vil få statistisk materiale, og hvor økonomiske, sosiale og politiske forbindelser uansett var sammenvevd i samme kontekst.

Er det viktig å vite noe om hvordan og hvorfor varer flyttet seg i fortida? En kunne tenke seg at det viktigste var at ting faktisk beveget seg, ikke så mye hvilke former disse prosessene tok. I den viktige og innflytelsesrike boka The Corrupting Sea, fra år 2000, studerer Peregrine Horden og Nicholas Purcell Middelhavsverden som en samling av mikroregioner. Mens det er fullt mulig å spore stier, veier, vadesteder og seilingsruter fra forhistoriske og tidlig historiske perioder, så er det mangfoldet av forbindelser innenfor og mellom disse mikroregionene som framtrer som viktig for Horden og Purcell, og de argumenterer godt for at det er daglig småskalakontakt mellom nærliggende samfunn, det de kaller for ”konnektivitet”, som vi burde konsentrere oss om heller enn fjernhandel og eliteforbruk. Her har de absolutt et poeng, men det finnes også eksempler på at forbindelser over store strekninger og med såkalte luksusvarer var viktige, nettopp fordi de satte i gang prosesser som førte til endring i de samfunnene som deltok.

Foto: Blackwell

Med fare for å slå inn åpne dører, så er konnektivitet et begrep som beskriver den tilstanden en er i når en står i forbindelse med andre, det er ikke en modell som forsøker å forklare slike forbindelser. Mange analytiske modeller har blitt prøvd ut for å operasjonalisere konnektivitetsbegrepet innenfor arkeologien. De fleste av dem står direkte eller indirekte i gjeld til Walter Christallers central-place teori, som var et forsøk på å forklare spredning av og hierarki mellom bosetninger på grunnlag av ”sentralitet” (”centrality”) – hvilke økonomiske tjenester sentralsteder  av ulik størrelse kunne tilby, og gravitasjon eller tiltrekning – hvor langt folk er villige til å reise for å ta del i disse tjenestene. Innenfor arkeologien har en brukt sentralsted-teorier blant annet for å studere forholdet mellom produksjons-, handels- og redistribusjonssentra med omlandet, og for å forstå bosetningshierarkier. Eksempler på dette er Colin Renfrews typologi over forskjellige former for handel og utveksling i et romlig perspektiv. Sentralsteder er også de stedene hvor interaksjonen mellom mikroregioner i Horden og Purcell sin forstand foregår. Opplandet til et sentralsted kan være geografisk fragmentert og til dels ligge i betydelig geografisk avstand fra senteret. Opplandet til vikingenes handels- og plyndringstokter var for eksempel mye større enn opplandet for effektiv skatteinnkreving og innkreving av landleie i form av korn, smør, øl og andre naturalia.

Når vi begynner å diskutere oppland krysser vi inn i nettverkstilnærminger til arkeologien, som er noe av det mest spennende som har skjedd gjennom de siste årene. Nettverksanalyse har blitt brukt for å kartlegge, visualisere, måle og modellere samhandling mellom funnsteder for eksempel i Egeerhavet i Bronsealderen, i Sørspania i romersk tid, i det førkolumbianske Amerika, og ikke minst i rundt Nordsjøen i tidlig middelalder i Søren Sindbæks studier som sikkert mange av dere kjenner. En stor svakhet med central-place teori er at den ikke tar høyde for verken topografi, vær, klima eller tilgjengelige transportmidler. Studier av flyfoto og satelittbilder, gis-modellering og overflatesurvey gjør det mulig å  innarbeide sånne forhold i nettverksanalyser. På denne måten kan nettverksanalyse hjelpe oss ikke bare med mulige, men også med sannsynlige  kommunikasjonsmønstre, samtidig som det viser hvor det ikke er mulig å reise. Ved å se på sentralsteder som noder i nettverk, som representerer oppland med ulike handelsressurser å by på, kan vi kartlegge viktige forbindelser mellom mikroregioner.

Problemet, eller rettere sagt begrensningen med nettverkstilnærminger, er at de bygger på premisset at  rasjonelle aktører alltid vil ta den korteste, letteste eller billigste veien mellom to punkter. I de fleste sammenhenger er dette selvsagt riktig, og det kan godt være situasjoner hvor kildematerialet ikke lar oss komme lenger enn som så. Fra historisk og etnografisk materiale har vi likevel mange eksempler på at dette ikke alltid er tilfellet. Folk velger ofte rute ut fra andre, i utgangspunktet like rasjonelle beveggrunner. Det kan være ut fra sikkerhetshensyn, for å unngå å betale skatt, fordi en mangler nødvendig kunnskap om korteste eller letteste vei og så videre. En kan også tenke seg ideologiske, kulturelle eller tradisjonelle forhold som påvirker hvordan en reiser og hvem en handler med. Hvordan forholder vi oss til dette som forskere? Hvordan nærmer vi oss samhandling mellom handel og ideologiske og politiske makthavere i en verden hvor en ikke har effektive rettssystemer, forutsigbare lover eller myndigheter som beskytter eiendomsretten.

Retningen innenfor økonomifaget som kalles for New Institutional Economics har gitt oss spennende tilnærminger her. I boka Violence and Social Order fra 2009 foreslår den økonomiske historikeren Douglass North og hans kolleger foreslår at vi bør forstå verden i fortida i lys av organisasjoner og institusjoner. Organisasjoner er grupper av mennesker som gjennom delvis samordnet atferd arbeider mot felles mål. I dag kan det dreie seg om et idrettslag, et privat firma, et museum eller en moderne stat. I de samfunnene vi er opptatt av som arkeologer, derimot, er alle organisasjoner av politisk art. Det er for eksempel slekter, stammer, høvdingdømmer eller småkongedømmer. Samhandling både mellom individene i disse organisasjonene og mellom organisasjonene skjer innenfor rammen av det North kaller for institusjoner, som han forklarer som ”spilleregler” de mønstrene for interaksjon som gjelder i et samfunn. Det kan være handel, ekteskap, slektskap, men også skattlegging, tyveri, plyndring og krig, som alle er relevante samhandlingsmåter i vikingtid og tidlig middelalder. Det fine med dette er, på samme måte som med Polanyis tankegang, at det gjør det mulig å nærme seg politiske, sosiale og økonomiske forbindelser innenfor samme rammeverk. Transport, skatt, gaver og beskyttelsespenger kan for eksempel alt sammen analyseres som transaksjonskostnader. Det å drive med handel, skattlegge handel og plyndre handelsfolk kan analyseres som komplementære økonomiske aktiviteter. Selv har jeg arbeidet mye innenfor denne rammen med å forstå hvordan en skaper tillit innad i handelsnettverk, for eksempel ved å basere dem på institusjoner som etnisitet, geografisk opprinnelse, språk eller religion som skaper felles identitet.. Dette er utrolig nyttig når vi arbeider med empiriske kontekster med svakt utviklede markeder og mangelfulle eller fraværende pengesystemer, hvor vi kan regne med at handelsvarer ofte var samlet inn gjennom skatt, gaver og landleie i naturalia  heller enn gjennom kjøp, og hvor handel ofte ble kledd i terminologi om vennskap og allianse like mye som kjøp og salg.

Dette var et knippe analytiske modeller, som kan hjelpe oss å forklare hvordan handel fungerte i før- og tidligstatlige samfunn. Det er dere som sitter på data, materiale og kunnskap til å lage deskriptive modeller av hvordan handel foregikk og hvilken betydning den hadde i Fjellandet og i Kystlandet som ble Norge. Det er dere som kan vise hvor viktig handel, håndverk og produksjon var for samfunnet i Norge i vikingtid og tidlig middelalder, og dermed få inn den utrolig viktige økonomiske og materielle dimensjonen i en diskurs som er preget av politisk, sosial og ideologisk historie. Mitt råd i den sammenheng handler altså om å bruke de gode teoretiske modellene vi har for å forstå konnektivitet og økonomisk samhandling i fortida. Vi kan aldri fullt ut få vårt statiske kildemateriale bestående av gjenstander og steder til å gjenspeile de dynamiske prosessene som produksjon, transport og handel faktisk var, men vi kan bygge fortellinger om fortida, og hvis vi gjør de antagelsene som vi bygger på så tydelige som mulig, så står de også stødigere, og gir et bedre bidrag til å forstå de samfunnene i fortida som funnmaterialet er tegn fra.

Utvalgt litteratur

Hva er handel:

Sabloff, Jeremy A., & Lamberg-Karlovsky, C. C. (1975). Ancient Civilization and Trade. Albuquerque: University of New Mexico Press.

Polanyi, K., Arensberg, C.M., & Pearson, H.W. (Eds.). (1957). Trade and markets in early Empires. New York: Free Press.

Handel og arkeologi

Oka, Rahul, & Kusimba, Chapurukha M. (2008). The archaeology of trading systems, part 1: Towards a new trade synthesis. Journal of Archaeological Research, 16(4), 339-395.

Renfrew, Colin. (1975). Trade as action at a distance: Questions of integration and communication. In J. A. Sabloff & C. C. Lamberg-Karlovsky (Eds.), Ancient Civilization and Trade (pp. 3-60). Albuquerque, NM: University of New Mexico Press.

Økonomi i førmoderne samfunn

Bang, Peter Fibiger. (2008). The Roman Bazaar : A Comparative Study of Trade and Markets in a Tributary Empire. Cambridge: Cambridge University Press.

Curtin, P.D. (1984). Cross Cultural Trade in World History. Cambridge: Cambridge University Press.

Finley, M. I. (1973). The Ancient Economy. London: Chatto & Windus.

Manning, Joseph Gilbert, & Morris, Ian. (2005). The ancient economy : evidence and models. Stanford, Calif.: Stanford University Press.

Veblen, Thorstein. (1957). The Theory of the Leisure Class. London: George Allen & Unwin.

Polanyi, K., Arensberg, C.M., & Pearson, H.W. (Eds.). (1957). Trade and markets in early Empires. New York: Free Press.

Temin, Peter. (2006). The Economy of the Early Roman Empire. The Journal of Economic Perspectives, 20(1), 133-151.

Modeller og narrativer

Finley, M. I. (1986). Ancient history : evidence and models. New York, N.Y.: Viking.

Meyer, J.C. (2000). Socialantropologi og komarativ metode. In J. W. Iddeng (Ed.), Ad Fontes: Antikkvitenskap, kildebehandling og metode (pp. 229-244). Oslo: Norsk Klassisk Forbund.

Veyne, Paul. (1971). Comment on ecrit l'histoire: essai d'epistemologie. Paris: Du Seuil.

Arkeologisk nettverksanalyse

Brughmans, Tom. (2012). Thinking Through Networks: A Review of Formal Network Methods in Archaeology. Journal of Archaeological Method and Theory, 1-40.

Knappett, Carl. (2011). An Archaeology of Interaction: Network Perspectives on Material Culture and Society. Oxford: Oxford University Press.

Knappett, Carl. (2013). Network Analysis in Archaeology: New Approaches to Regional Interaction. Oxford: Oxford University Press.

Sindbæk, Søren Michael. (2007). The Small World of the Vikings: Networks in Early Medieval Communication and Exchange. Norwegian archaeological review, 40(1), 59-74.

Sentralsteder og konnektivitet

Christaller, Walter. (1933). Die zentralen Orte in Süddeutschland: eine ökonomisch-geographische Untersuchung über die Gesetzmässigkeit der Verbreitung und Entwicklung der Siedlungen mit städtischen Funktionen. Jena: Verlag von Gustav Fischer.

Horden, Peregrine, & Purcell, Nicholas. (2000). The Corrupting Sea: A Study of Mediterranean History. Oxford: Blackwell.

New institutional economics

North, Douglass C. (1990). Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.

North, Douglass C., Wallis, John Joseph, & Weingast, Barry R. (2009). Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History. Cambridge: Cambridge University Press.

Simon, Herbert Alexander. (1997). Models of bounded rationality: Empirically grounded economic reason (Vol. 3). Harvard, MA: MIT press.

Handelsnettverk og identitet

Brubaker, Rogers. (2005). The 'diaspora' diaspora. Ethnic and Racial Studies, 28(1), 1-19.

Seland, Eivind Heldaas. (2013). Networks and social cohesion in ancient Indian Ocean trade: geography, ethnicity, religion. Journal of Global History, 8(3), 373-390.