Nyttig, men bedragerisk: Om seilskip og loksodromer

Tiden da vesteuropeerene gjenoppdaget det ptolemaiske verdensbildet, falt sammen med starten på den europeiske ekspansjonen på Atlanterhavet og Det indiske hav. De fleste av karttegnerne på 1500-tallet arbeidet med å videreutvikle Ptolemaios kartprojeksjon for å vise hvordan verden så ut, og hvor de nye oppdagelsene lå i forhold til den kjente verden, men portugiserne og spanjolene hadde også bruk for gode draft (sjøkart), for å kunne vite hvordan de skulle seile. Her kunne de også trekke på en annen tradisjon. Sjøfarende fra Venezia og andre italienske byer brukte nemlig en type regionale draft, kalt portolaner (bilde nedenfor), der det var trukket rette linjer i alle himmelretninger ut fra punkt jevnt spredt ut over kartet – dette er det vi kaller kompassroser, som i dag oftest bare er til pynt, men som opprinnelig hadde en viktig praktisk betydning. Disse linjene tangerte nemlig kjente punkt, for eksempel havnebyer, nes og mindre øyer. Hvis navigatøren visste hvor han var og hvilken retning nord var, kunne han stikke ut en rett kurs til neste punkt ved hjelp av en helt alminnelig gradskive. De eldste kjente portolanene er fra 1200-tallet. De er allerede fullt utviklet, og karthistorikerne vet ikke helt hvor denne tradisjonen kom fra. Fordi jorda som kjent er omtrent kuleformet, og stedene på det flate kartet derfor ble forskjøvet i forhold til hverandre, fungerte dette likevel bare innenfor relativt begrensede avstander, før misvisningen ble så stor at den førte til feilnavigasjon, men for eksempel på Middelhavet, hvor en som regel enten var innenfor synsvidde av land eller kunne se skyene over land, fungerte dette tilfredsstillende. 

Portolanerkart over Middelhavet, 1300-tallet. Legg merke til at kystlinjen består av stedsnavn.
 Foto: Library of Congress / Wikimedia Commons.

For å kunne stikke ut en rett seilingskurs over større avstander var navigatørene avhengig av det kartografene kaller loksodromer. En loksodrom er en kurve som krysser alle breddegrader i samme vinkel. Fordi jorda er kuleformet, og omkretsen er mindre nær polene, vil en loksodrom tegne en spiral på en globus (eller på jordkula), hvis den følges rundt og rundt (høyre). Loksodromen er ikke den korteste veien fra punkt til punkt, men det er den enkleste, fordi så lenge navigatøren vet hvor nord er,  kan han holde skipet langs linjen, ved å styre i samme vinkel i forhold til nord.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Dette var velkjent blant kartografer og navigatører, men problemet var å lage kart hvor de spiralformede loksodromene kunne uttrykkes som rette linjer, slik at en rett og slett kunne legge en linjal på kartet for å finne ut hvilken kurs en måtte sette for å seile over lange avstander, slik en var avhengig av for å krysse verdenshavene trygt. Karttegneren som fant løsningen het Gerardus Mercator (1512-94), og selv om han levde hele sitt liv innenfor et område på noen få hundre kvadratkilometer i grenseområdene mellom dagens Belgia, Tyskland og Nederland, er han kanskje enkeltpersonen som har bidratt mest til å forme vårt bilde av fjerne deler av verden. Vi kjenner nemlig alle godt til resultatet av arbeidet hans, for mercatorprojeksjonen er den klart mest brukte fortsatt i dag, og alle som har sittet i et klasserom har hatt blikket vendt mot mercatorkartene bak læreren gjennom mye av barndommen og ungdommen.

Mercator hadde eksperimentert med ulike projeksjoner og lagd kart over ulike deler av verden, men i 1569 publiserte han kartet som kom til å forme måten mennesker siden har sett verden på. Mercators geniale oppdagelse var at hvis han tegnet firkantet kart, hvor avstanden mellom lengdemeridianene var konstant, men hvor avstanden mellom breddegradene gradvis økte etter som en beveget seg nordover eller sørover fra ekvator, kunne loksodromene gjengis som rette linjer. Nå var det med ett mulig for  navigatørene å sette og holde kursen mot steder på andre siden av åpent hav, uten å ha lokal erfaring eller kunnskap, bare ved hjelp av et papirkart, en gradskive og et kompass. På Mercators kart var en ikke avhengig av kompassrosene som karttegnerne hadde tegnet, men kunne trekke sine egne kurser. Mercator levde også i en tid da en gikk over fra å trykke kart ved hjelp av tresnitt, til heller å bruke kobbersnitt, noe som gjorde det mulig å masseprodusere langt mer detaljerte kart enn før, på den måten ble det mindre kostbart og mer praktisk å ta dem med på reise.

Mercators kart fra 1569, montasje av de 18 opprinnelige kartbladene. Bilde: Wikipedia

Ulempen med Mercators projeksjon er at den fortegner avstander, og dermed også overflate ganske drastisk, jo lengre nord og sør en kommer på kartet. På kartet over strekker derfor Antarktis seg over hele bunnen av kartet, som om jordas omkrets ved polene skulle være like stor som ved ekvator. Her er det for øvrig et rent fantasikontinent, det ble først oppdaget i 1820. De fleste moderne kart løser dette ved å utelate Antarktis og polisen rundt Nordpolen, men landmassene lengst nord i Eurasia og Amerika blir likevel framstilt som mye større enn de faktisk er. Problemet er mindre i sør, fordi landmassene der ligger mye lengre fra polpunktet.

Mercators 1569-kart solgte ganske godt, men som med mange nye oppfinnelser tok det en stund før det slo igjennom. Mercator selv hadde dessuten ikke gjort rede for matematikken bak projeksjonen, noe som gjorde det vanskelig for andre å overføre den til sine kart. Dette arbeidet ble først gjort av engelske matematikerne tidlig på 1600 tallet. Den åpenbare nytteverdien av mercatorprojeksjonen i en tid da både økonomisk om militær styrke i stor grad var basert på seilskip,  gjorde at projeksjonen etter hvert ble nesten enerådende. Det er den også i stor grad i dag (men ikke fullstendig, mer om det en annen gang), ikke minst fordi den gjør det mulig å lage interaktive kart, hvor en kan zoome fra verdenskart til lokale detaljkart uten at steder flytter seg i forhold til hverandre.

Slik skjedde det altså at vi havnet øverst på kartet. Det at vi også havnet omtrent i midten er en litt annen historie, som må vente til en annen gang.

Tidligere poster om kart er samlet her


Litteratur:

Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Monmonier, Mark. 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: University of Chicago Press.

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Oppdagelser og verdensherredømme: Kart og verdensbilder del fire

Se tidliger poster i denne serien her

Hereford mappamundi, ca 1280.
Foto: Wikimedia Commons

Al Idrisis verdenskart fra ellevehundretallet hadde på samme måte som Ptolemaios' kart tusen år tidligere som formål å vise verden mest mulig slik den er. Ved siden av denne tradisjonen levde også den som Madaba-kartet og Kosmas' verdenskart er eksempler på, som ville vise hvordan gud hadde skapt verden. Verdenskartet (mappamundi) fra Hereford i England ble tegnet på pergament av oksehud rundt 1280 (høyre). Jorda er omgitt av et verdenshav. Jerusalem er verdens midtpunkt, og Edens hage er tegnet inn i øst, på toppen av kartet. Europa er nede til venstre. Det mørke feltet nede i midten forestiller Middelhavet

Ptolemaios' geografi var tilsynelatende ikke kjent for vesteuropeiske karttegnere på denne tida. I Khora-klosteret i Konstantinopel fantes det gamle manuskripter, som munken Maximos Planoudes hentet fram fra glemselen rundt 1295. Manuskriptene var uten tilhørende kart, som Maximos fikk tegnet og presentert for den bysantinske keiseren. Først mer enn hundre år senere,  i 1406, ble Geografien oversatt til latin, igjen uten tilhørende kart, men den ble raskt svært populær, og det er kjent mer enn førti italienske manuskripter med kart fra 1400-tallet.

For kart over større områder eksperimenterte karttegnerene med å tilpasse Ptolemaios' projeksjon. . Problemet ble akutt etter Columbus' oppdagelse av Amerika (1492), Cabrals oppdagelse av Brasil, Vasco Da Gamas reise rundt Kapp det Gode Håp (1498), og ikke minst Magellan og Del Canos jordomseiling (1519-22). Ptolemaios projeksjon kunne bare vise 180 grader av gangen, altså halvparten av jordas overflate, og fortegnet områdene rundt ekvator alvorlig.

Ved avtalene i Tordesillas (1494) og Saragossa (1529), delte kongen av Portugal og Spania de nye oppdagelsene som ble gjort i resten av verden like godt mellom seg. I Tordesillas ble det trukket en linje omtrent midt mellom Kapp Verde Øyene utenfor Afrika, og de nye øyene Columbus hadde oppdaget. Saragossa-traktaten trakk opp en tilsvarende linje på andre siden av jorden, slik at Filippinene, og også de viktige krydderøyene som heter Molukkene, som senere ble nederlandske og som i dag er en del av Indonesia, tilfalt Spania. Nå ble det om å gjøre å lage verdenskart som viste den nye verdensorden, både for ambisiøse karttegnere som ville innynde seg hos herskerne, og for de spanske og portugisiske kongehusene selv. Andre så med dyp uro på det som skjedde, ikke minst italienske bystater, som hadde hatt monopol på krydderhandelen gjennom sine handelsforbindelser med det østlige middelhav. Kartet nedenfor er tegnet av den italienske diplomaten og spionen Alberto Cantino i 1502 på grunnlag av portugisiske kart som han kopierte uten lov, og viser blant annet Tordesillas-meridianen som delte spansk og portugisisk interessesfære som en vertikal linje i venstre del av kartet. Fortsatt var en ikke klar over at Amerika, her bare betegnet som "øyene til kongeriket Castilla", var et eget kontinent, og ikke hørte til Øst-Asia.

Bilde: Wikimedia Commons / Biblioteca Estense

"klipp-og-lim" mal for globus. Tresnitt av Martin Waldseemüller, 1507.
Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Kartografene, som jo godt visste at jorda var rund, arbeidet både med globuser og med veggkart hvor
de prøvde ut nye projeksjoner. Martin Waldseemüller (1470-1522) var blant dem som lagde begge deler. Til høyre er en globus, trykket på flatt papir, men som kunne klippes ut og limes sammen til en kule. Waldseemüller var også den første som tegnet Amerika som et eget kontinent, og som ga det navn etter Amerigo Vespucci, den italienske oppdageren i spansk tjeneste, som var den første som forstod at de nye oppdagelsene var en egen verdensdel. Det eneste kjente eksemplaret av veggutgaven av Waldseemüllers kart fra 1507 (nedenfor) ble kjøpt av US Library of Congress i 2001, for nette ti millioner dollar, og ble ved det det dyreste kartet i verden.

Waldseemüllers verdenskart fra 1507 – det første som avbilder Amerika som eget kontinent (til venstre) – og første gang dette navnet brukes. Montasje av 12 kartblad. Bilde: Wikimedia Commons / US Library of Congress

Neste: Nyttig, men bedragerisk: Om Seilskip og loksodromer

Litteratur:
Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Diller, Aubrey. 1940. "The Oldest Manuscripts of Ptolemaic Maps", Transactions and Proceedings of the American Philological Association 71:  62-67.

Swerdlow, N.M. 2003. "Essay Review: Ptolemy's Geography, An Annotated Translation of the Theoretical Chapters by J. Lennart Berggren and Alexander Jones", Annals of Science 60: 313-320

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Kart og verdensbilder (del 1)

Kart er bilder av verden, og derfor forteller de også noe om hvordan vi ser på verden. Vi er vant til å se kartet med nord opp og med Vest-Europa, nærmere bestemt Greenwich i Øst-London i midten. Slik har det ikke alltid vært. Vår måte å se verden på ble utviklet på 1500-tallet, da europeiske kartografer fikk bruk ikke bare for å tegne hele verden, men også å gjengi havområdene på en måte som gjorde det mulig å angi seilingskurser som rette linjer. Av flere konkurrerende projeksjoner ble Gerardus Mercators fra 1569 den mest populære. De fleste moderne kartprojeksjoner er videreutviklinger av denne. Det store problemet med å tegne kart er å gjengi den kuleformede jordkloden på en flat overflate. Som mange vil huske fra skolen gir merkatorprojeksjonen et godt bilde av størrelsesforhold rundt ekvator, men overdriver flatene nærmere polene, slik at for eksempel Grønland og Svalbard framstår som mye større enn de er, sett i forhold til landområder lengre sør.

Courtesy of the British Museum /
Wikimedia Commons

Karttegning har imidlertid lange tradisjoner. Det eldste verdenskartet vi kjenner er fra perioden 700-500 før vår tidsregning, og kommer fra Babylon i Mesopotamia. Kartet, som er risset inn på en leirtavle, setter ikke overraskende Babylon i sentrum, og navngir blant annet Assyria i nord og Elam som var et rike i dagens Iran. Eufrat-elva renner gjennom midten av kartet. Sirkelen rundt er beskrevet som "det salte havet", og utenfor ligger det som antagelig har vært åtte ytre regioner. Nord er forøvrig opp på dette kartet, slik som det også er på våre kart. Teksten handler dessverre om babylonernes mytologiske verdensbilde og ikke om hva hadde av faktisk kunnskap om verden rundt seg. Kartet befinner seg i dag i British Museum, som har en fin liten artikkel om det på sine nettsider.

I den hellenistiske perioden, som fulgte Aleksander den stores (356-323 før vår tidsregning) erobring av Perserriket, ble ulike deler av verden knyttet sammen i større grad enn de hadde vært tidligere. Greskspråklige geografer opparbeidet seg kunnskap om verden fra Kina i øst til Atlanterhavet i vest. De var klare over at jorda er kuleformet, og de strevde med problemet om hvordan den best kunne gjengis på en flat overflate. Denne kunnskapen levde videre inn i romersk tid, og karttegnereren som nådde lengst var Klaudios Ptolemaios, som virket i Alexandria i Egypt rundt midten av det andre århundret etter vår tidsregning. Ptolemaios skrev et stort geografisk verk, som diskuterer jordas omkrets, beskriver hvordan den kan tegnes, og gir koordinater i lengde og bredde for tusenvis av steder i Europa, Asia og Afrika. Verket er heldigvis bevart i avskrift, sammen med kart som ble tegnet på grunnlag av det i senmiddelalderen og renessansen.

Ptolemaios verdenskart, 1400-tallstegning på grunnlag av
Ptolemaios Geografi fra cirka 160 etter vår tidsregning. Bilde:
Wikimedia Commons

På Ptolemaios tid visste man godt at nordlig bredde kan måles ved hjelp av solhøyden. Lengdegrad ble det imidlertid ikke mulig å måle presist før man fikk nøyaktige og stabile klokker, som kunne brukes til å regne ut hvor langt man hadde beveget seg i øst-vest-retning. Dette skjedde først på 1700-tallet. Som 1400-tallsgjengivelsen av Ptolemaios verden til venstre viser, var kunnskapene om Middelhavsområdet relativt gode, Afrikas Horn, Arabia og India kan kjennes igjen med litt godvilje, mens Kina, lengst til høyre, egentlig ikke er mer enn en samling navn. Bildet viser forøvrig også at Ptolemaios projeksjon, som var den beste og vanligste fram til Mercators tid, forvrenger størrelsen på landmassene lengst mot ekvator mest.

Tabula Peutingeriana blad 10,
 Conrad Millers nytegning fra 1887. Bilde: Bibliotheca Augustana

Ptolemaios kart var et forsøk på å gjengi verden så nøyaktig som mulig, og i den sammenheng ble det ikke overgått på rundt 1400 år. Det fantes også andre karttradisjoner med mer praktisk siktemål. Vi har bevart en middelalderkopi av et romersk veikart fra cirka år 500, kalt Tabula Peutingeriana. Kartet viste verden fra Spania til India på 14 pergamentblad, men gjør ikke noe forsøk på å gjengi den geografisk korrekt. I stedet viser den veisystemet med dagsetapper og navn på skysstasjoner. Prinsippet er det samme som brukes på linjekart over offentlig transport i de fleste større byer i dag. Ved hjelp av informasjonen på Tabula Peutingeriana kunne en enkelt telle seg til hvor mange dager det ville ta for en reisende eller en hæravdeling å bevege seg fra den ene enden av Romerriket til den andre, slik vi teller stasjoner på metroen i en ukjent by. Bildet til venstre viser den delen av kartet som gjengir Balkan, Kreta, Lilleasia og Nildeltaet. Legg merke til rikets hovedstad, Konstantinopel, som er markert med Konstantinsøylen som fortsatt står i Hippodromen i Istanbul. Antikk- og / eller kartnerder kan kose seg med nettsiden Omnes Viae, hvor René Voorburg har samlet informasjonen fra TP og fra rutesamlingen Itinerarium Antonini i en søkemotor, og lagt den bak moderne Google-kart. For oss som alltid har lurt på hvor lang tid det ville ta å gå fra Corstopitum til Palmyra er dette gull.

Neste: Da jorda ble flat...

Globalhistorie i Bergen i vår: Afrikas og Kinas plass i verden

Dessverre har vi ikke noe regulært tilbud i globalhistorie på Universitetet i Bergen, men det hender vi tilbyr fordypningskurs med globalhistorisk innretning. I vår har vi ikke mindre enn to helt nye slike emner.

Førsteamanuensis Anne K. Bang holder kurset Him 111: Global perspectives on African History. Det tar for seg hvordan Afrika dras stadig tettere inn i verdenssystemet fra 1500-tallet og fram mot i dag, først gjennom kontakter med Midtøsten, India og Vest-Europa, siden også Amerika og Kina. Emnet har tre tyngdepunkter: Handel, ikke minst slavehandel, religion, først og fremst Islam og geopolitikk, Afrikas rolle i verden.

Førsteamanuensis Camilla Brautaset står bak emnet China and the world since 1800. Kurset tematiserer den historiske pendelbevegelsen fra et begrenset europeisk nærvær i Øst-Asia ved starten av perioden, til vestlig kulturell, politisk og økonomisk dominans og tilbake til en ekspansiv og selvbevisst kinesisk stat med stadig sterkere globalt nærvær gjennom de siste tiårene. Hvordan har kinesiske og vestlige historikere forstått og forklart denne utviklingen? Kurset har også spennende gjesteforelesere på listen, blant annet Odd Arne Westad, professor i internasjonal historie ved London School of Economics og medforfatter av det klassiske globalhistoriske oversiktsverket The New Penguin History of the World og Peer Vries, professor i globalhistorie ved Universitetet i Wien. Begge er både anerkjente eksperter på Kinas moderne historie og ledende globalhistorikere.

Begge kursene starter neste uke. Forelesningene er selvsagt åpne for alle.

Bananer og bakterier: Biologisk utveksling og tidlig globalisering

Jeg er på vei hjem fra en konferanse i regi av det EU støttede Sealinks-prosjektet ved universitetet i Oxford. Konferansen het Proto-globalisation in the Indian Ocean world, og samlet arkeologer, forskere fra naturvitenskapene samt en og annen historiker, med felles interesse i Det indiske hav som en arena for kontakt og handel fra steinalderen og fram til for omtrent 1000 år siden.

Vi har lenge visst at det var betydelig kontakt mellom Indus/Harappa kulturen og Mesopotamia via Arabia og Persiagulfen, samt fra Egypt sørover i Rødehavet i Bronsealderen. Deretter følger en lang periode vi nesten ikke vet noe om. I hundreårene rundt starten av vår tidsregning finner vi så en en livlig handel med blant annet krydder, silke, bomull, edelsteiner, metall, vin, røkelse, myrra, glass og elfenben, hvor kjøpmenn fra alle deler av Det indiske hav tok del.

Denne kunnskapen har vært basert på innskrifter, litterære kilder og tradisjonelle arkeologiske funn, for eksempel av keramikk og handelsvarer. Mye av arbeidet som ble presentert på konferansen hører også inn i denne kategorien, og det gir oss stadig bedre forståelse av prosessene som knyttet verden sammen i gammel tid. Her har jeg likevel lyst til å trekke fram noe annet. Et av målene til Sealinks-prosjektet har nemlig vært å utdype og fylle hullene i denne forståelsen ved hjelp av biologiske markører. Hva kan studiet av flora, fauna og genetikk rundt Det indiske hav fortelle om kontakt? 

Noen prosesser hvor dyr og planter har flyttet på seg har vært kjent ganske lenge, for eksempel at afrikanske kvegtyper og kornslaget hirse ser ut til å ha kommet fra India alt mot slutten av steinalderen. Sorghum er et eksempel på en viktig matplante som har gått andre veien. I disse tilfellene kan det likevel like godt være slik at spredningen har foregått langs kysten, gjennom at nabofolk har lært av hverandre, eller at nye landområder har blitt tatt i bruk gjennom migrasjon, som at det er et resultat av tidlig handel og sjøreiser.

Et av de spennende studiene som har kommet ut av Sealinks prosjektet handler om spredningen av bananen. Bananens opprinnelige utbredelsesområde var i Sørøst-Asia. De eldste funnene av bananplanter fra India er nesten 6000 år gamle, og  det finnes spor av banandyrking i Sentral-Afrika, som er nesten 5000 år gamle. Det som gjør bananen så interessant er at det er en tropisk plante, som er avhengig av rikelig med vann. Det er rett og slett ikke mulig å dyrke bananer i Arabia og andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika. Hva betyr det? Jo, at bananen har flyttet seg med folk som var på reise over havet. Dette forteller om sjøfart mellom Sørøst-Asia, India og Afrika allerede i steinalderen.

Andre passasjerer på tidlige indiske hav reiser var blant annet mus og rotter, som ser ut til å ha blitt med fra Sør-Asia til Midtøsten som ubedte passasjerer i handelen mellom Indus-kulturen og Mesopotamia. Høns kom til Midtøsten og Middelhavet fra Sørøst-Asia i jernalderen, kanskje som levende proviant på handelsskip som fraktet kanel og musket, som det er funnet rester av i fønikiske parfymeflasker. Katten gikk andre vei, og genetiske studier kan tyde på at forfedrene til kattene som i dag finnes i Indiske hav-området først kom som passasjerer på skip som seilte ut fra Egyptiske havner for 2000 år siden. Det er forøvrig også på denne tiden at både mus, rotter og katter sprer seg videre til Vest-Europa, antagelig som et resultat av økt befolkningstetthet. Kort etter dukker byllepesten opp i Europa for første gang.

Flere studier jeg har hørt om de siste dagene handler nettopp om bakterier, parasitter og ugress, også uønskede og utilsiktede resultater av reiser og handel. En av lærdommene fra Sealinks-prosjektet er at introduksjonen av nye arter ikke er et moderne fenomen, men har foregått så lenge mennesker har flyttet på seg, og det er lenge. Dette forteller også at det ikke nødvendigvis er så dramatisk eller farlig at dyre- og plantearter flytter på seg, slik avisoppslag om nye arter i norsk flora og fauna ofte framstiller det. Noen nykommere er positive og fører over tid til større diversitet og mer robuste økosystemer, andre er selvsagt mer problematiske. Likevel er det altså slik at tanken om at det finnes avgrensede og opprinnelige regionale og nasjonale biotoper, er like konstruert som den for lengst forlatte og diskreditere ideen om at moderne nasjonalstater kan knyttes til bestemte opprinnelige etniske grupper.

Resultatene jeg refererer over er selvsagt eksempler på prosesser som er parallelle til det Phillip Crosby kalte for "Den kolombianske utvekslingen" i sitt arbeid om de biologiske følgene av kontakten mellom Amerika og den gamle verden etter 1492. Det nye som kommer fram er hvordan disse prosessene også har eldre forløpere i Europa, Afrika og Asia, som er mindre tydelige fordi det er lenger tilbake i tid, og som har vært mer gradvise, fordi de kom som resultat av jevnlig kontakt heller enn åpningen av et nytt kontinent.

Tema for konferansen var altså "protoglobalisering", som kan forklares som tidlig globalisering eller for-globalisering. Hvor treffende er det egentlig? Moderne historikere og økonomer vil gjerne ha globaliseringsbegrepet for seg selv, og knytter det enten til den globale integrasjonen av markeder, hvis de er politisk liberale, eller til utviklingen av en global arbeidsdeling og et kapitalistisk verdenssystem dersom de er mer marxistisk orienterte. Selv tenker jeg at det ikke er så viktig hva en kaller det, men at studiene av spredning av sykdom, matvarer og husdyr i forhistoriske og tidlig historiske perioder, absolutt viser at utviklingen i en del av verden kunne bli dramatisk påvirket av det som skjedde andre steder, ofte uten at aktørene var klare over bakgrunnen for det som skjedde. For å forstå disse prosessene er vi nødt til å studere dem på et systemnivå, som i den forstand godt kan sies å være globalt, selv  om det bare omfatter den såkalte gamle verden.

De som er interesserte i resultatene av Sealinks-prosjektet eller andre aspekter ved tidlig handel og sjøfart på Det indiske hav presentert på konferansen, kan lese mer på prosjektnettsidene og på konferansenettsidene. De fleste av forskningsresultetene er publisert med åpen tilgang, og kan leses og lastes ned her.

Edwin N Wilmsen, Edinburgh: landlinks: the extentions of interoseanic exchange from the coast to the far interior

Publikasjon: Nettverk på Det indiske hav

Til daglig arbeider jeg med et forskningsprosjekt som handler om nettverk basert på handel, makt og religion i Nærøsten i den romerske perioden. I den forbindelse er jeg opptatt av hvordan uformelle, sosiale nettverk kan skape samhørighet uavhengig av formelle, statlige strukturer. Vitenskapelige publikasjoner tar ofte lang tid, men nå er den første artikkelen fra prosjektet, eller strengt tatt fra forprosjektet, ute. Den handler om hvordan nettverksperspektiver kan bidra til å forklare hvordan kjøpmenn og sjøfolk på Det indiske hav kunne skape nødvendig samhørighet og tillit når de reiste til områder hvor de ikke kjente språket og kulturen. De som er interesserte kan lese eller laste ned artikkelen gratis her.

Artikkelen er publisert i Journal of Global History, som sammen med Journal of World History er det ledende tidsskriftet innen det globalhistoriske fagfeltet. Disse tidsskriftene aktualiserer spørsmålet om hva globalhistorie egentlig er for noe, og om det er mulig å drive empirisk forskning innenfor et fagfelt som i alle fall i navnet har ambisjoner om å ha hele verden som forskningsobjekt.

Mange kolleger vil si at dette er et umulig prosjekt, og at globalhistorie først og fremst er interessant som undervisningsfag. Det er ingen tvil om at det er på undervisningsfeltet at globalhistorie har hatt størst suksess, men betyr det at det ikke lar seg gjøre å drive forskning på problemstillinger som har globalhistorisk relevans. I dette tilfellet er spørsmålet hvordan nettverk oppstår og holdes sammen på tvers av store geografiske avstander.

Tur-retur Tranquebar – handel og mobilitet på 1700-tallet

Fortet Dansborg, bygget i 1620 som hovedsete for
administrasjonen av Dansk Østindia (foto: Eivind H. Seland)

I mer enn 200 år, fra 1616–1845, opprettholdt Danmark kolonier i Asia. Den viktigste av dem var Tranquebar på Koromandelkysten sørøst i India. Som de fleste andre tidlige europeiske besittelser i Asia var Tranquebar gjennom størstedelen av sin historie forvaltet av et privat firma med kongelig enerett på å drive handel med Asia –Asiatisk Handelskompani, men her fantes det en Kongensgade, en Dronningensgade, en domkirke og en festning på samme måte som i mange danske og noen norske byer i samtiden. I Tranquebar kjøpte kompaniet særlig bomullstekstiler og krydder, som så ble omsatt på auksjoner i København og derfra reeksportert til andre deler av Europa.

For to år siden ga Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie ut boka Mellem København og Tranquebar, som er en kommentert kildeutgave av skipsprotokollen til skipet Kronprinsessen av Danmark, som gjorde reisen fra København til Trankebar i perioden oktober 1748 til mai 1750. Utgaven er ved Palle Kvist, redaksjon og innledning ved Michael Dupont og Jørgen Mikkelsen. Utgivelsen gir et spennende innblikk i livet om bord og under oppholdet i India for oss som ikke har anledning til å arbeide med primærkildene.

Skipsprotokollen ble ført av skipsassistenten, som var kompaniets utsendte på reisen. Han skulle føre regnskap for ekspedisjonen, og dessuten passe på at skipets kaptein og øvrige offiserer utførte sine oppgaver etter eiernes instruks og i deres interesse. Han var også sekretær for skipsrådet, som blant annet behandlet disiplinær- og straffesaker underveis. Kronprinsessens reise var verken spesielt begivenhetsrik eller dramatisk, men underveis forekommer både tyverier, ordrenekt og dødsfall som følge av selvmord og sykdom. Skipsrådets saker ble avgjort ved skriftlig votering, og det var slett ikke alltid kapteinens forslag fikk flertall. Vold og tyveri ble straffet med offentlig unnskyldning, trekk i lønn og pisking. På den måten skulle mannskapet avskrekkes, samtidig som en fikk satt symbolsk sluttstrek for saken, slik at offer og gjerningsmann kunne arbeide side ved side i fortsettelsen. Skipsrådet hadde også strengere straffemidler, som kjølhaling og dødsstraff til rådighet, men på denne reisen valgte de konsekvent å sette den mistenkte i arrest og utsette de mest alvorlige sakene til ankomst i havn. Der ble ansvaret overlatt til retten på stedet, og vi får ikke vite hva som skjedde videre.

Foto: Kildeskriftselskabet.dk

Skipsassistentens kontrollfunksjon gir innsyn i forholdet mellom offiserene om bord. Han førte detaljerte referater fra krangler og diskusjoner, og skipsassistenten på tilbakereisen beskylder indirekte kapteinen og en av styrmennene for å underslå gaver fra kompaniet til den nederlandske guvernøren i Kappstaden, for å bryte reglene for egenhandel (alle medlemmer av mannskapet hadde anledning til å ta med en viss mengde varer hjem for egen regning), og for å underslå penger som skulle brukes til proviant. Til tider kommuniserer han med kapteinen gjennom formelle brev. Det er lett å tenke seg at stemningen i offisersmessen ikke har vært den beste.

Faglig syns jeg dette er spennende fordi det kaster lys over hvordan en praktisk kan få til handel over lange avstander i en tid da informasjon ikke kunne bevege seg raskere enn mennesker. Etableringen av handelskolonier i Asia er et eksempel på det en kaller diasporahandel, hvor bofaste kjøpmenn i utlandet fungerer 

som mellommenn mellom hjemkultur og vertskultur. Skipsassistentens oppgaver er et eksempel på hvordan en forsøker å løse det økonomer kaller for agenturdilemmaet, hvor en er avhengig av representanter (agenter) for å få utført en oppgave, men hvor disse kan ha en egeninteresse som står i motstrid til oppdragsgiverens.

Mannskapslistene viser for øvrig at mange av sjømennene kom fra dagens Norge, og vi kjenner til flere danske embetsmenn som gjorde tjeneste både i Tranquebar og i Norge. Noen ble også igjen i India, med eller uten tillatelse, og drev handel eller gikk i militærtjeneste hos indiske fyrster, av dem var det også enkelte som etablerte familie i India. Kontakten mellom og kunnskapen om  ulike deler av verden var langt større enn vi ofte tror, ikke minst fordi folk som reiste ut oftest tilbrakte flere år i strekk på reise. På den måten lærte de langt mer enn vi rekker på to ukers ferie.

Verdens eldste havn funnet i Egypt

For et par uker siden kom nyheten om at franske og egyptiske arkeologer har funnet verdens eldste havneanlegg, i Wadi al Jarf, nesten helt nord i Rødehavet. Havneanlegget består av fjellhaller, hvor det har vært lagret skipsmoduler og utstyr (skipene ble antagelig demontert mellom ekspedisjonene). Arkeologene fant deler av skip, tauverk, ankre og keramikk, foruten fragmenter av papyrusbrev med hieroglyfer. Hieroglyfene forteller at havna var i bruk under farao Khufu (cirka 2509-2483 fvt.) Khufu er bedre kjent under det senere greske navnet Kheops og var mannen bak den største av pyramidene. Dette gjør ikke bare havna til verdens eldste kjente havneanlegg, men også papyrusen til den eldste som er funnet til nå.

Havna ligger i Suezbukta, som skiller Sinaihalvøya fra resten av Egypt. Sannsynligvis har den blitt brukt til å transportere mannskap og forsyninger til gruvene og steinbruddene på Sinai, og stein og metall tilbake.

Wadi al-Jarf (øverst) og Wadi Gawasis

Wadi al-Jarf er kanskje det eldste egyptiske havneanlegget vi kjenner til, men ikke det eneste. I 2005 fant arkeologer fra Universita di Napoli 'l'Orientale', og Boston University et lignende, men større og mindre ødelagt anlegg i Wadi Gawasi, omtrent 250 kilometer lengre nord. Anlegget stammer fra Mellomriket (cirka 2040-1640) bestod også av kunstige fjellhaller. Her var det store skipsdeler, velbevart tauverk i store kveiler, keramikkboller til arbeidsfolkenes matrasjoner, og ikke minst krukker og trekasser som hadde inneholdt varene som skipene hadde fraktet (se bilder her). Blant keramikken fant man krukker som man ellers kjenner fra Jemen i Sør-Arabia. Kassene var merket med Punt, egypternes navn på området lengst sør i Rødehavet. Fra innskrifter og reliefer, blant annet fra regjeringstiden til den kvinnelige faraoen Hatshepsut (cirka 1479-58), kjenner vi til at egypterne arrangerte store ekspedisjoner dit, blant annet for å hente røkelse og myrra til bruk i balsamering, medisin og kosmetikk.

Røkelse og myrra, relief fra Hatshepsuts
gravtempel. Trærne trives ikke i Egypt,
men vokser i det sørlige Rødehav.
 Bilde: Hans Bernhard / Wikimedia Commons

Ekspedisjonene har vært enormt arbeidskrevende. Skipene ble bygget på verft ved Nilen av sedertre importert fra Libanon. Deretter ble de demontert og båret av mennesker eller esler gjennom ørkenen, før de ble satt sammen og sendt på flere måneder lange reiser i farvann med farlige rev og dårlig tilgang på ferskvann og mat langs kysten. Cheryl Ward fra Boston University ledet et team som rekonstruerte et av skipene som en gang seilte på Rødehavet ved hjelp av funnene fra Wadi Gawasi og relief fra Hatshepsuts gravtempel. Skipet viste seg å oppføre seg utmerket, også under vanskelige vindforhold. Dette forteller oss ikke bare en del om hvor organisasjonsmessig og teknologisk sofistikerte bronsealderens mennesker var, men også hvor viktig handel over store avstander var for å skaffe sjeldne og dyre varer.

Folk fra Egypt reiste altså til Jemen. Vi vet også at skip fra Indus-byene i dagens Pakistan og India reiste til Oman og Mesopotamia. Plante-og dyreslag spredte seg fra India til Afrika uten at vi helt vet hvordan det skjedde. Bronsealderens verden var aller i høyeste grad en global verden, og folk var langt mer mobile enn en ofte har gått ut fra.

Under: Nova-Dokumentaren "Building Pharaohs Ship" (2010) fra Youtube. Spol til slutten for å se skipet seile.