søndag 17. februar 2013

Kritikken av Diamond

Våpen, pest og stål er prisbelønt, den har solgt i millionopplag og er oversatt til en rekke språk. Boka står på pensum ved mange læresteder, både i Norge og i utlandet, på innføringsemner ikke bare innen historie, men også arkeologi og historie. Vi snakker altså om en bok med bred appell, både til fagfolk og det historieinteresserte publikum, men Våpen, pest og stål er også svært kontroversiell. Hvorfor er det slik?

Den viktigste kritikken handler kanskje om at boka er deterministisk: Hovedbudskapet er at det måtte gå slik det gikk. Geografi og klima gjorde at befolkningen i Eurasia fikk et forsprang som befolkningene på de andre kontinentene aldri hadde sjanse til å ta igjen. Er det riktig? Det skal vi straks komme tilbake til, men problematisk er det uansett.

For det første er denne typen geografisk determinisme uheldig fordi den fratar menneskene som levde i Amerika, Afrika og Australia det vi med et fint ord kaller selvstendig agens, altså evnen til selv å påvirke sin skjebne. Dette er en situasjon ingen liker å være i, heller ikke når det er fortida det er snakk om.

For det andre er tankegangen uheldig fordi den kan brukes til å unnskylde overgrep og utbytting i fortida. Hvis utviklingen måtte bli slik, kan man da bebreide menneskene som utførte handlingene som førte til vestens politiske og økonomiske overtak på resten av verden?

La meg si med en gang at Diamond ikke påstår at geografi og klima fritar folk for ansvar for hvordan de oppfører seg. Utgangspunktet hans for å skrive boka er nettopp å forklare hvorfor det har vært vanskelig for urbefolkningene i Amerika, Afrika og Australia å beskytte seg mot maktbruk og overgrep, han mener heller ikke at folk i disse delene av verden ikke hadde mulighet til å påvirke sin skjebne, men påpeker at geografiske og klimatiske faktorer gjorde at handlingsrommet deres var svært begrenset i møte med befolkningene i Eurasia.

Hva så med de faglige innvendingene? Som hos alle bestselgende og populærvitenskapelige forfattere har mange kritikere vært snare med å peke på faktafeil eller manglende oversikt og kunnskap hos Diamond, som har gjort forskningen sin innen evolusjonsbiologi, men som her tramper inn på domenene til blant annet historikere, arkeologer, paleontologer, zoologer og klimaforskere – for å nevne noen. Jeg mener denne kritikken ikke er så alvorlig. Ingen kan forventes å være ekspert på alt, og Diamond gjør etter mitt syn en god jobb på de begrensede feltene jeg selv vet en del om. Boka må bedømmes som helhet og ikke ut fra enkelte feil eller mangler.

Hovedproblemet med Våpen, pest og stål er imidlertid at selv om den er god på å forklare hvorfor prekolumbianske amerikanske samfunn (indianere) hadde dårlige odds mot de europeiske erobrerne, særlig i forhold til motstandsdyktighet mot smittsomme sykdommer, men også i forhold til energitilgang, så forklarer den ikke Vestens forsprang på resten av verden, slik den tar mål av seg til. I forhold til Diamonds viktigste poeng, kontinentalaksene og hvilke følger de fikk for det biologiske grunnlaget for menneskelige samfunn, hadde nemlig folk i Kina, India, Sentral-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika nøyaktig de samme forutsetningene som folk i Europa.

Diamond har selvsagt et svar på dette. Jeg syns ikke helt det holder, men det kan andre vurdere selv. Våpen, pest og stål er en bok som bidrar til å forklare mye, selv om den nok ikke kan forklare alt.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar