fredag 22. februar 2013

Heyerdahl hadde litt rett

Kon-Tiki. Foto: NASA / Wikimedia
Mens vi venter på avgjørelsen om Kon-Tiki filmen kommer til å vinne Oscar som "beste utenlandske film" i 2012, kommer det små, spennende nyheter om teoriene som var en viktig motivasjon for Heyerdahls ferd over Stillehavet i 1947.

Som mange vil vite, mente Heyerdahl at dagens polynesere – urbefolkningen på stillehavsøyene – hadde hatt kontakt med befolkningene i Sør-Amerika, og i alle fall delvis nedstammet derfra. Med Kon-Tiki-ferden fikk han demonstrert at slik kontakt var mulig ved hjelp av tradisjonelle materialer og teknikker fra Sør-Amerika, men det beviste selvsagt ikke at teorien hans var riktig. De fleste etnologer mente tvert i mot at øyene hadde blitt befolket fra Asia, noe som kunne understøttes med arkeologiske funn (øyene som ligger lengst mot vest har vært befolket lengst) og med kulturelle og utseendemessige paralleller. Da moderne DNA-teknologi ble tatt i bruk viste det seg at dessuten at arvematerialet hos polyneserne lignet mer på det en finner hos befolkningene i Asia enn i Amerika. De fleste forskere vurderte etter dette Heyerdahl som en større sportsmann og eventyrer enn vitenskapsmann.

DNA-teknologien har utviklet seg mye siden de første studiene ble gjort. For et par år siden kunne Erik Thorsby ved Universitetet i Oslo og hans samarbeidspartnere fortelle at de hadde funnet spor av arvemateriale av søramerikansk opprinnelse hos en familie på Påskeøya, som kunne føre familien tilbake til tida før de første kjente amerikanske innvandrerne til øya i kolonitida. Funnet var spennende og fikk fortjent oppmerksomhet, men på den andre siden var det vanskelig å utelukke muligheten for at den aktuelle familien ikke hadde full oversikt over egen slektshistorie, eller at det var kommet indianere til Påskeøya på europeiske skip før man var klar over.

Nå ser det ut til at Heyerdahl endelig har fått litt rett. Genforskningen er gått videre fra mennesker til søtpoteter, og franske forskere har vist at søtpoteten, en amerikansk plante, var til stede i Stillehavet lenge før europeerne. Ikke bare det, den nådde ikke bare til den isolerte Påskeøya, en av de østligste og mest fjerntliggende av Stillehavsøyene, men også videre mot det sydlige Polynesia og New Zealand.

De hyperkritiske kan fortsatt mene at planten spredte seg med havstrømmene, men sammen med oppdagelsen av amerikansk DNA på Påskeøya er det er vel egentlig mer sannsynlig at den kom med mennesker. Foruten å gi støtte til Heyerdahls teori er det en spennende påminnelse om at fortidas mennesker var mye mer mobile enn mange forskere har villet være med på, og at naturvitenskapene i noen tilfeller kan gi innsikt om menneskenes historie som kulturforskere og historikere ville ha avvist på grunn av mangel på kildebelegg. 

3 kommentarer:

  1. Har interessert meg litt for korleis dei polynesiske øyane blei befolka, og synest desse nye funna er interessante. Hovudtesen er vel framleis at polynesarane kom austfrå og hadde sitt utspring i Taiwan/Søraustasia, men det kan altså seinare ha vore kontaktar med Amerika. Då bør ein vel også finna spor etter polynesisk kultur i Sør Amerika - blir spennande å følgja dette vidare.
    Runar Jordåen
    Runar Jordåen

    SvarSlett
  2. @RJ, det er helt riktig, hovedtesen er fortsatt at øyene ble først befolket via Sørøst-Asia, men at det kanskje altså også kom til folk fra Sør-Amerika etter hvert.

    SvarSlett
  3. Det store mysteriet i polynesisk historie og arkeologi har vore korleis dei kunne "treffa" alle desse små øyane spreidd utover eit så enormt område med dei enkle navigasjonsmetodane ein hadde å rå over. Sånn sett er det i grunnen langt mindre forbløffande at dei før eller seinare kom til å støta på det amerikanske kontinentet.

    Ja, naturvitskapen har absolutt noko å bidra med for å belysa denne typen spørsmål. Samtidig trengst det kanskje fleire studiar av Thorsby sin type - meir testing og meir teoretisering - for at dette skal bli ein del av mainstream-teorien om Polynesia.

    SvarSlett