Kulturmøte uten felles språk: Columbus og urbefolkningen i Karibia

Columbus og hans menn går i land på Hispaniola og mottar gaver fra innbyggerne.
Theodor DeBry 1594 / Library of Congress

Hvordan kommuniserer man uten felles språk og uten felles kulturelle referanser? Mange av oss har en eller annen gang ordnet transport, mat eller overnatting uten så mye annet enn armer, bein og kanskje en kulepenn til rådighet, men likevel har vi hatt en hel masse felles kulturelle referanser som har gjort kommunikasjonen lettere. Hvis en går inn på en restaurant i et land hvor en ikke kjenner språket, regner for eksempel både vert og gjest med at en ønsker noe å spise, og kan betale for det.

Da Columbus og hans mannskap nådde øyene i Det karibiske hav på seinhøsten 1492, var situasjonen en helt annen. Vel vet vi nå at det har vært flere bølger med innvandring til det amerikanske kontinentet, men urbefolkningen i Karibia hadde ikke noe som helst anelse om hvem spanjolene var eller at det fantes folk øst for havet. Spanjolene visste i realiteten like lite, men trodde selv at de var i Asia, og var på utkikk etter den kinesiske keiseren. De to gruppene manglet helt felles språk, og hadde ingen felles kulturelle referanser ut over det rent allmennmenneskelige.

Dette er utgangspunktet for doktorgradsarbeidet til den nederlandske arkeologen Angus Mol, som jeg nylig hørte et foredrag av på Connected Past konferansen i Paris. Mol arbeider med førkolumbiansk arkeologi i det karibiske området, og mener at arkeologiens vektlegging av materielle forhold gir godt grunnlag for å forstå disse kulturmøtene. Mol har studert Columbus' dagbøker fra hans første reise (utdrag her), og har tatt for seg alle beskrivelser av gjenstander som utveksles mellom urbefolkning og nykommere. Gjennom nettverksanalyser har han undersøkt hvilke typer gjenstander som opptrer sammen, og hvilke som har størst prestisje. Dette forteller både noe om hva de to gruppene hadde felles og om hva som skilte dem fra hverandre.

Det både spanjoler og innfødte gjorde når de møttes er nemlig å gi hverandre gaver for å vise at de har fredelige hensikter. Dette var altså en strategi som europeere og karibiere kunne forholde seg til. Det som gjorde det litt vanskeligere var at de ikke hadde helt samme mening om verdien av forskjellige typer gjenstander. Mol forteller og at den aller flotteste gaven indianerne kunne gi var en levende papegøye. Spanjolene ville helst ha gull, som også inngikk i det karibiske repertoaret, men som hadde lavere status der, og de var stadig på utkikk etter asiatiske krydder, som de selvsagt ikke fant. Tobakk var også en vanlig gave fra urbefolkningen, som spanjolene til å begynne med ikke ante hva var godt for. Karibierne foretrakk bjeller, glass og metallredskaper framfor de spanske myntene av sølv og gull, som også inngikk i gavene og byttehandlene fra spansk side.

Det Mol finner imidlertid finner ut at nykommerne og urbefolkningen hadde til felles, var at de delte mat og ga hverandre gaver av mat. Dette fungerte altså uavhengig selv om spanjoler og karibiere ikke hadde verken felles språk eller kulturelle erfaringer.

En slik situasjon har bare oppstått noen ganske få ganger i verdenshistorien, og kommer aldri til å skje igjen, med mindre romvesenene kommer på besøk. I så fall har Columbus og karibierne vist oss hva vi har å gjøre: Finn fram maten, så får vi håpe det går bedre med oss enn med urbefolkningene i Amerika i fortsettelsen.

Angus Mol disputerer for doktorgraden 13. mai. Etter det kommer avhandlingen hans til å være tilgjengelig i Universitetet i Leidens digitalarkiv.

Forelesning: China in Global History

,

Fishing in River Country at Blossom Time, Wang Yuanqi (Chinese, 1642–1715).
Metropolitan Museum of Art, Bequest of John M. Crawford Jr., 1988

Bergen Historisk Forum inviterer til forelesning ved Professor Peer Vries, Universitetet i Wien

"China in Global History"

Kinesisk historie under Qing-dynastiet (1664-1912) ble lenge presentert som historien om et lukket og stivnet rike under et "despotisk" regime. Gjennom de siste tiårene har dette bildet endret seg, og mange historikere har tegnet et bilde av et dynamisk og velstyrt imperium, som i mange sammenhenger stod i sentrum for den globale utviklingen, og som oppviste mange "overraskende likheter" med Europa. Peer Vries argumenterer for at revisjonismen er trukket for langt, og at i et komparativt perspektiv, sett for eksempel i forhold til Nordvest-Europa, var Qing-Kina også i sin glansperiode relativt lukket. Riket utviklet seg aldri i retning av moderne økonomisk vekst, og var karakterisert av forholdsvis lukkede institusjoner.

Peer Vries er professor i globalhistorie ved institutt for økonomisk og sosial historie ved universitetet i Wien. Fra 1979 til 2007 arbeidet han med samme fagfelt ved universitetet i Leiden. Han er medgrunnlegger og tidligere medredaktør i Journal of Global History, som i løpet av få år etablerte seg som et av de viktigste internasjonale tidsskriftene innenfor historiefaget. Forskningen hans har konsentrert seg om et av de sentrale spørsmålene i nyere økonomisk historie, nemlig hvordan velstandskløften mellom Vesten og resten oppstod. Vries er bokaktuell med Escaping Poverty: The Origins of Modern Economic Growth (Vienna University Press 2013).

Bergen historisk forum er et samlingssted og forskningsseminar med fokus på historisk teori og metode, faglig selvrefleksjon og historiedisiplinens historie. Det er åpent for alle historikere i Bergensområdet og andre interesserte. Bergen historisk forum arrangeres i samarbeid mellom institutt for AHKR, UNI Rokkansenteret, Høgskulen i Bergen, Norges Handelshøyskole, Museum Vest og HIFO Bergen.

Se også tidligere bloggpost "Communalities", "connections" og "comparison": Peer Vries om globalhistorie

Kart og verdensbilder del tre: Verden er snudd opp ned

Kosmas Indiafarers bilde av en verden bygd etter himmelske mål er en interessant kilde til hvordan mennesker i senantikken så på verden, men i vitenskapshistorisk forstand er det en parentes. Mens kunnskapen om Ptolemaios Geografi gikk tapt i Vest-Europa, ble verket kopiert, oversatt og redigert i den arabiske verden, og arabiske geografer arbeidet videre med hvordan en best løser problemet med å avbilde den kuleformede jordkloden på et flatt underlag. Abbaside-sultanene i Bagdad skal på 800-tallet ha fått laget det som var samtidas uten sammenligning flotteste og mest nøyaktige kart, basert både på Ptolemaios Geografi og på arabiske geografers kunnskap, men det er dessverre for lengst tapt for oss.

Det vi derimot har senere kopier av, er de sytti regionkartene og det lille verdenskartet som den arabiske kartografen al-Sharif al-Idrisi fikk tegnet for kong Roger II av Sicilia (styrte 1130-54), som illustrasjon til en beskrivelse av verden, kalt Tabula Rogeriana etter oppdragsgiveren. Sicilia var blitt erobret av Normannerne under Rogers far, men hadde tidligere vært under først bysantinsk og så arabisk styre fra 800-tallet. Her møttes gresk, arabisk og vesteuropeisk, latinspråklig kultur i en atmosfære av relativ toleranse og åpenhet, selv om det aldri var tvil om hvem som hadde makten. Slik fikk al-Idrisi muligheten til å legge fram det beste arabisk kartografisk og geografisk vitenskap kunne presentere, på oppdrag fra og under beskyttelse av kong Roger.

Al-Idrisis verdenskart, 1154. Egyptisk manuskript fra 1456, nå i
Bodleian Library, Oxford. Bilde: Wikimedia Commons

Al-idrisis verk består altså av tre deler. En beskrivelse av verdens folk og riker, 70 kartblad som til sammen avbilder hele den kjente verden (under), og et verdenskart (over). Ved første øyekast virker al-Idrisis verden fremmed for oss.  Det er fordi han plasserer sør opp på kartet.  Snur vi det opp ned blir det straks mer gjenkjennelig. Kristen tradisjon ga øst, den retningen hvor solen står opp, en forrang. På Madaba-kartet er dette også gjenspeilet i kartografien. Arabiske karttegnere valgte å sette sør øverst. Det er antagelig fordi muslimene i de første århundrene etter ekspansjonen ut av Arabia vendte seg mot sør for å be, fordi det var i den retningen Mekka lå. Midten av kartet ser interessant nok ikke ut til å være verken Mekka eller Jerusalem, men et sted omtrent midt i mellom.

Konrad Millers nytegning av de 70 regionkartene til al-Idrisi.
Bilde: Wikimedia Commons

Snur vi kartet på hodet (under) er det straks mer gjenkjennelig. Vest-Europa, med de italiske og  iberiske halvøyene er tydelige. Arabia er gjengitt med ganske riktig form. Med litt godvilje ser en også dagens India, Sri-Lanka og Java. Inspirasjonen fra Ptolemaios verdenskart er tydelig, for eksempel i inndelingen i syv, soner, kalt klima, etter vinkelen solen har midt på dagen ved sommersolverv, og ved at kartets nullmeridian går gjennom Kanariøyene, vest for Afrika.



Noen steder blir det helt feil. Det finnes store sjøer og høye fjell i det indre av Afrika, men kartet over Nilens kilder og det store fjellet kalt Månefjellet i det indre av Afrika, er også hentet fra Ptolemaios, og må vel helst regnes for fantasi, men kom til å bidra til betydelig forvirring for europeiske oppdagelsesreisende på jakt etter Nilens kilder på 1800-tallet.  Sammenkoblingen av elvene Niger og Nilen og elvene og fjellene som er avbildet sør for Det indiske hav er også hentet fra Ptolemaios. Det er også flere viktige forskjeller. Al-Idrisi er klar over at Det indiske hav ikke er et innhav, slik grekerne trodde, men står i kontakt med verdenshavet, og altså at det må være mulig å seile rundt Afrika. Kunnskapen om geografien i det indre av Asia ser også ut til å ha blitt mye bedre, noe som ikke er så merkelig, ettersom mange av disse områdene var under muslimsk styre eller hadde stor muslimsk befolkning på denne tida.

For Al-Idrisi var det selvsagt helt som det skulle være å fremstille verden med sør øverst. For oss er det uvant. Derfor brukes det av og til bevisst for å få oss til å se verden med nye øyne. Kartet til høyre
er hentet fra mitt eget Globalhistorisk Atlas. Det viser Akamenideriket, det første Perserriket, som dominerte området fra Libya og Nord-Hellas i vest til dagens Afghanistan og Pakistan i øst fra 550 - 330 før vår tidsregning. Akamenidene blir stort sett husket først og fremst som grekernes fiender plassert i utkanten av middelhavsverden. I sin egen verden var de selvsagt midtpunkt. Kanskje får en det bedre fram på denne måten? Skjønt sikker er jeg ikke.


Litteratur:
Brotton, Jerry 2012.,  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.


Dohrn-van Rossum, Gerhard 2006. "Al-Idrīsī and His World Map (1154)", sidene 193-198 i Seija Jalagin, Susanna Tavera, Andrew Dilley (red.)  World and Global History Research and Teaching. Pisa: Edizioni Plus


Miller K., Mappae Arabicae. Arabische Welt- und Länderkarten des 9.-13. Jahrhunderts in arabischer Ur- schrit, lateinischer Transkription und Übertragung in neuzeitliche Kartenskizzen, vol. VI, Stuttgart 1927 

Klima for enkle forklaringer?

Albrecht Dürer: Die apokalyptischen Reiter (tresnitt), 1497/98. Foto: Eivind Heldaas Seland

Sist fredag kunne historieinteresserte lesere av nrk.no lese at "klimaet knakk ursivilisasjonen". Saken er også publisert på Forskning.no. Ursivilisasjonen det var snakk om er Harappa- eller Induskulturen, som blomstret i dagens Pakistan og nordvestlige deler av India for cirka 4000 år siden. Saken handler om at forskere fra universitetet i Cambridge har studert snegleskall. Studiene av snegleskallene viser at det regnet mindre i området i perioden fra 4.200-4000 før nåtid. Dette knyttes til at monsunen, vindsystemet som dominerer på Det indiske hav, og som fører til sterkt regn i Sør-Asia hver sensommer og høst, var svakere i denne perioden, noe som også kan bekreftes av en rekke andre studier.

Det er flott at NRK bryr seg om eldre historie og andre deler av verden, men vinklingen journalisten gir saken er problematisk. Den kunne faktisk like godt vært vinklet motsatt og fått tittelen "klimaendringer skapte ursivilisasjon". Forskerne fra Cambridge mener nemlig også at svekkelsen av sommermonsunen, som varte lenger enn de to hundre årene med lite nedbør, bidro til å gjøre Induskulturen mulig, i det den til å begynne med gjorde de årlige flommene mindre voldsomme, slik at det ble lettere å drive jordbruk.

Det andre problemet er hvordan saken spisses. I artikkelen hvor resultatene er publisert er forskerne nøye med å understreke at klimaendringer kan ha bidratt til nedgangen for de store byene ved Indus. Vi snakker altså om en delforklaring. I nyhetssaken er dette forbeholdet borte. Vi kan lese at "Induskulturen var blant de eldste i verden før den brått forsvant for 4100 år siden". Byene ved Indus forsvant gradvis over en periode på flere hundre år. De var bebodd i alle fall fire hundre år etter at NRK-artikkelen sier at de brått forsvant. Folk som hadde den samme materielle kulturen som menneskene i Indus-byene fortsatte å bo i området i alle fall fram til cirka 1300 før vår tidsregning, altså sju hundre år etter slutten på tørkeperioden arkeologene har klart å spore. Det er lenger enn den tiden som har gått siden Svartedauden rammet Norge og fram til i dag.

Det er ingen hemmelighet at forskere som arbeider med fortiden er påvirket av samtiden sin. De første arkeologene som arbeidet med Harappa-kulturen mente at byene ble forlatt som følge av invasjoner av folk som snakket indoeuropeiske språk, og at vi kan finne ekko av disse hendelsene i de eldste indiske eposene. Klimaforklaringene stod også sterkt som forklaring på 1970-tallet, og i en periode har man fokusert på at sammenbruddet i handelsforbindelsene med Mesopotamia førte til at elitene i byene ved Indus mistet maktstillingen sin. Avskoging og erosjon har også vært foreslått.

Forskningen som ligger bak denne saken gir oss viktige brikker til puslespillet, men i virkeligheten vet vi fortsatt ikke hvorfor byene ved Indus forsvant. Vi vet (og har visst lenge) at det var en tørkeperiode, som også rammet Egypt og Mesopotamia, rundt 2.000 før vår tidsregning. Vi vet at folk som snakket indoeuropeiske språk på et tidspunkt vandret inn i området (men vi vet ikke når), og vi vet at fjernhandelsforbindelsene brøt sammen.

Uansett kan det være sunt å være skeptisk til enfaktorforklaringer. Det er klart at klimaendringer er viktige. Alle førmoderne jordbrukssamfunn var direkte avhengige av overskuddet fra jordbruksproduksjonen. De fleste av disse samfunnene lå nær grensen for hvor mange mennesker de kunne brødfø innenfor det arealet de hadde tilgjengelig. Endringer i vekstsesong eller nedbørsmengder ville bety at det var mulig å forsørge flere eller færre mennesker. Dersom produksjonen sank ville noen sulte. Hungersnød opptrådte jevnlig i Europa til langt ut på 1800-tallet, og skjer fortsatt i deler av verden i dag. Hungersnød følges ofte av epidemier, som kan ta livet av store deler av befolkningen

Likevel er det sånn at endringer i klima tar lang tid, i motsetning til endringer i været, som kan påvirke avlingen og gi gode eller dårlige år. Folk har muligheter til å tilpasse seg klimaendringer. Forskerne bak artikkelen det er snakk om her mener også at klimaendringene førte til en gradvis migrasjon østover og sørover til Ganges-sletta, som ble det neste viktige senteret i sørasiatisk historie.

Ian Morris, i "Why the West Rules – for Now", peker på klimaendringer som én av fire store trusler mot førmoderne samfunn. Sammen med epidemier, hungersnød og krig kaller han dem for apokalypsens fire ryttere – de fire rytterne som deler jorda mellom seg før dommedag i Johannes åpenbaring (bilde øverst). Særlig blir det ille når flere av dem opptrer sammen. Det behøver likevel ikke føre til sammenbrudd. Et eksempel på dette i europeisk historie har vi fra siste halvdel av 1300-tallet, da pest, kaldere klima og stadig krigføring virker sammen i det vi kaller krisen i senmiddelalderen. Det er ingen tvil om at krisen var alvorlig for de som måtte leve gjennom den, men ut på andre siden kom europeiske stater som var langt sterkere enn høymiddelalderstatene hadde vært.

Vi må også spørre oss om en avurbanisering over flere hundre år egentlig kan kalles for et sammenbrudd. I boka "Questioning Collapse", redigert av Patricia A. McAnany og Norman Yoffee, hevder en gruppe ledende forskere at det viktigste trekket med menneskelige samfunn ikke er sårbarhet, men tvert i mot tilpassingsevne og motstandsdyktighet. Det at Induskulturen fortsatte i 700 år etter tørkeperioden kan like godt leses som et eksempel på dette. For folk som levde i Indusdalen kan det kanskje ha vært helt fint å slippe å betale for de voldsomme byggeprosjektene knyttet til de store byene.

Da jorda ble flat: Kart og verdensbilder del 2

Romerne kunne dette med kart. Ptolemaios verdenskart og Tabula Peutingeriana er svært forskjellige. Det ene tar, slik som de fleste av våre kart, sikte på å gjengi verden mest mulig slik den er, det andre vil vise hvordan en raskest mulig kommer seg fra et sted til et annet. Tabula Peutingeriana, i den formen vi kjenner kartet, ser ut til å ha blitt oppdatert fram til starten av det femte århundet. De neste kartene vi kjenner er cirka 150 år yngre, da hadde det skjedd et tydelig skifte mot heller å bruke kart til  å vise verdensbilder – forestillinger om hvordan verden henger sammen.

Madaba-kartet (nedenfor) ble funnet i 1884, da det ble bygget en ny gresk-ortodoks kirke over ruinene av gammel bysantinsk kirke i Madaba i dagens Jordan. Kartet er en gulvmosaikk, som viser landområdet fra  Nildeltaet i vest til ørkenen i dagens Jordan i øst – med Jerusalem plassert i midten. Omtrent halvparten av det opprinnelige kartet er bevart. Flere kirkebygninger avbildet i Jerusalem lar seg identifisere, og på denne måten kan kartet tidfestes til midten av det sjette århundre.

Reproduksjon av Madaba-kartet. Bilde: Bernard Gagnon / Wikimedia Commons

Madaba-kartet viser betydningsfulle steder fra bibelhistorien. Mange av de korte tekstene på gresk forteller om hendelser som skal ha utspilt seg på de ulike stedene.  Øst er opp på kartet, slik at gjester til kirka så Det hellige land som om de kom fra Middelhavet (nederst på bildet). Kunstneren som har ledet arbeidet har hatt god oversikt over områdets geografi. De fleste stedene er plassert riktig i forhold til hverandre, men størrelsesforhold og avstander er ofte feil. Jerusalem, som ble sett på som verdens sentrum på denne tida, ligger i midten. Bak er det lett å kjenne igjen Dødehavet med to skip på, og Jordan-elva, med fisk i og en artig liten bro over. Nilen (til høyre), renner  fra øst til vest. Dette kan være gjort både for å få plass på det rektangulære kirkegulvet, og for å passe med Bibelens fortelling om at Nilen er en av de fire elvene som renner ut av Edens Hage, som skal ligge i øst. Alle avbildninger av mennesker er dessverre blitt ødelagt av kristne eller muslimske ikonoklaster ("billedstormere"), tilhengere av religiøse forbud mot å avbilde levende vesener.

Detalj: Jordan renner ut i Dødehavet.
Bilde: M. Disdero / Wikimedia Commons

Madaba-kartet er et utrykk for at seinantikkens mennesker vendte seg mot religionen, for å forstå verden rundt seg. På Tabula Peutingeriana står Roma i midten, både bokstavelig talt og i overført betydning. Kartet illustrer ordtaket om at "alle veier fører til Rom", som forøvrig ikke stammer fra antikken, men i følge Oxford English Dictionary kan spores tilbake til middelalderen, da Roma på nytt var blitt sentrum for den vestlige kristenheten. Midt på 500-tallet var Roma en krigsherjet provinsby. Jerusalem og landområdene som bibelfortellingene utspiller seg i hadde blitt gradvis viktigere siden Helena, mor til Konstantin den Store, hadde besøkt byen i 326-27, og etter legenden skal ha identifisert flere av de hellige stedene og funnet Jesus' kors under det som kanskje er de første arkeologiske utgravningene vi kjenner til. Etter Helenas reise ble det populært å besøke de hellige stedene, og det ble skrevet reiseberetninger til inspirasjon og støtte for senere pilegrimer. En av disse, skrevet av den velstående kvinnen Egeria, som besøkte området seint på 300-tallet, er oversatt til norsk av Else Schjøth, og kan leses på Bokhylla.no. På mange måter gir det mening å tolke Madaba-kartet som en visuell utgave av en slik pilegrimsberetning. I kirken i Madaba kunne besøkende reflektere over områdets religiøse historie og geografi.

Madaba-kartet er tydelig uttrykk for et religiøst verdensbilde, men det viser like fullt steder som faktisk eksisterte, plassert i den virkelige verden. Et annet, omtrent samtidig verdenskart har tatt steget helt over i det religiøse. Kartet illustrerer verket "Den kristne topografien", skrevet av en forfatter som vi kaller Kosmas Indikopleustes ("Kosmas Indiafarer"), men som vi egentlig ikke vet hva het. Alt som er kjent om forfatteren kommer fra teksten hans. Han var nestoriansk kristen, den formen for kristendom som ble praktisert i Det nypersiske riket (Sasanideriket) og i andre kirkesamfunn øst for Romerriket. Da han skrev boka bodde han i Alexandria i Egypt. Som ung mann hadde han vært handelsreisende på Rødehavet og Det vestlige indiske hav.

Kosmas hensikt med Den kristne topografien, er å vise at de førkristne geografene hadde tatt helt feil da de mente at jorda var rund. Han hadde jo selv seilt nesten til India, og kunne konstatere at det var flatt hele veien. Nei, mente Kosmas, jorda var formet som tabernakelet, telthelligdommen Gud hadde beskrevet for israelittene da de vandret i ørkenen etter flukten fra Egypt. Forskjellene på dag og natt forklarer Kosmas med at det reiser seg et enormt fjell midt på jorda. Sola går rundt dette fjellet, og forsvinner altså om natten. Stjernene sitter fast i taket.

Kosmas kart over verden, fra et håndskrift som nå er i Katarinaklosteret på Sinai. Kilde: Harrer 2011

De bevarte håndskriftene av Topografien har flere kart basert på Kosmas beskrivelse av verden. Bildet over er fra et håndskrift fra 1000-tallet. Legg merke til fjellet i midten, og sola som går rundt. De tre blå feltene til høyre er Det kaspiske hav (øverst), Persiabukta og Rødehavet. Verdenshavet Okeanos går rundt jorda, og til venstre går Middelhavet inn mellom Afrika og Europa. Øverst sitter Jesus og passer på at alt går riktig for seg. Nord er for øvrig øverst slik vi er vant til.

Kosmas kart over Adulis, moderne tegning etter
 manuskript. Kilde: John W. McCrindle. Cosmas
 Indicopleustes, Christian Topography (1897)

Kristne apologeter, som ikke vil at kirken skal få skylden for at romernes avanserte geografiske kunnskap gikk tapt, legger gjerne vekt på at Kosmas var dum og udannet, og at arbeidet hans representerer en marginal kristen retning. De har rett så langt som at lærde folk i middelalderen også godt visste at jorda var rund. De tar feil i at Kosmas var dum og at læren han representerte var marginal. I Kosmas samtid var den nestorianske kirken antagelig omtrent like stor som den katolske, og omfattet menigheter fra Romerriket i vest til Iran og India i Øst. Senere skulle nestorianske kirkesamfunn etablere seg også i Kina og Indonesia, men etter mange hundre år med politisk og religiøs undertrykkelse er det lite igjen den østlige kirken i dag. I de delene av Topografien, der Kosmas forteller om reisene sine, og om dyr og planter fra India og Kina, kommer det fram at han har mye og nøyaktig kunnskap om verden. Bildet til venstre er faktisk også et kart. Det viser et av steden Kosmas besøkte på sine reiser, Adulis i dagen Eritrea, havnebyen i kongeriket Aksum. I tillegg ser vi to etiopiske soldater, en stele (steinplate) og en marmortrone med greske innskrifter, som Kosmas kopierte. Teksten til høyre (med den gående soldaten) forteller at dette er veien til Aksum, rikets hovedstad, som lå i høylandet nord i dagens Etiopia. Det som gjør dette til et kart, og ikke bare en illustrasjon av teksten, er at avbildningen nøye følger beskrivelsen i teksten av hvordan de forskjellige elementene var plassert.

Kosmas var altså slett ikke dum, han var bare en mann med en plan, og han hadde en helt annen hensikt enn kartmakere flest med verdenskartet sitt: Han ønsket å få terrenget til å passe med kartet.

Neste: Verden er snudd opp ned...


Litteratur:
Herbert Donner (1992), The Mosaic Map of Madaba: An Introductory Guide, Kampen.

Stefan Faller (2011), The World According to Cosmas Indicopleustes – Concepts and      Illustrations of an Alexandrian Merchant and Monk, Transcultural Studies 1.

John W. McCrindle. Cosmas Indicopleustes, Christian Topography (1897)

Åpen forelesning: Sosiale nettverk og eldre historie

Trofaste lesere av Globalhistorie vil vite at alt er nettverk og alt er historie. Fredag er det Faglig-pedagogisk dag, Universitetets årlige satsing på forskningsformidling, som særlig er rettet mot lærere og skoleverket. I forbindelse med forskningsprosjektet jeg arbeider på holder jeg forelesning om sosiale nettverk og eldre historie. Forelesningen er åpen for alle, og her kan du for eksempel få svaret på store og små spørsmål som:

-Hva er et sosialt nettverk
-Hva er Social Network Analysis
-Hvorfor er nettverk en god måte å nærme seg eldre historie på
-Hva er Actor Network Theory
-Hva er et small-world nettverk
-Er alle mennesker i verden knyttet sammen i seks ledd eller mindre
-Hvorfor er nettverk bygd på svake bånd mer robuste enn nettverk bygd på sterke bånd
-Hvordan gikk kristendommen fra sekt til verdensreligion
-Hvem var Herodes Agrippa

Fredag 7.2.2014, 11:15-13:00, Auditorium R, Sydneshaugen skole

Oppdatering 7.2: Her kan du laste ned lysbildene fra forelesningen

Kart og verdensbilder (del 1)

Kart er bilder av verden, og derfor forteller de også noe om hvordan vi ser på verden. Vi er vant til å se kartet med nord opp og med Vest-Europa, nærmere bestemt Greenwich i Øst-London i midten. Slik har det ikke alltid vært. Vår måte å se verden på ble utviklet på 1500-tallet, da europeiske kartografer fikk bruk ikke bare for å tegne hele verden, men også å gjengi havområdene på en måte som gjorde det mulig å angi seilingskurser som rette linjer. Av flere konkurrerende projeksjoner ble Gerardus Mercators fra 1569 den mest populære. De fleste moderne kartprojeksjoner er videreutviklinger av denne. Det store problemet med å tegne kart er å gjengi den kuleformede jordkloden på en flat overflate. Som mange vil huske fra skolen gir merkatorprojeksjonen et godt bilde av størrelsesforhold rundt ekvator, men overdriver flatene nærmere polene, slik at for eksempel Grønland og Svalbard framstår som mye større enn de er, sett i forhold til landområder lengre sør.

Courtesy of the British Museum /
Wikimedia Commons

Karttegning har imidlertid lange tradisjoner. Det eldste verdenskartet vi kjenner er fra perioden 700-500 før vår tidsregning, og kommer fra Babylon i Mesopotamia. Kartet, som er risset inn på en leirtavle, setter ikke overraskende Babylon i sentrum, og navngir blant annet Assyria i nord og Elam som var et rike i dagens Iran. Eufrat-elva renner gjennom midten av kartet. Sirkelen rundt er beskrevet som "det salte havet", og utenfor ligger det som antagelig har vært åtte ytre regioner. Nord er forøvrig opp på dette kartet, slik som det også er på våre kart. Teksten handler dessverre om babylonernes mytologiske verdensbilde og ikke om hva hadde av faktisk kunnskap om verden rundt seg. Kartet befinner seg i dag i British Museum, som har en fin liten artikkel om det på sine nettsider.

I den hellenistiske perioden, som fulgte Aleksander den stores (356-323 før vår tidsregning) erobring av Perserriket, ble ulike deler av verden knyttet sammen i større grad enn de hadde vært tidligere. Greskspråklige geografer opparbeidet seg kunnskap om verden fra Kina i øst til Atlanterhavet i vest. De var klare over at jorda er kuleformet, og de strevde med problemet om hvordan den best kunne gjengis på en flat overflate. Denne kunnskapen levde videre inn i romersk tid, og karttegnereren som nådde lengst var Klaudios Ptolemaios, som virket i Alexandria i Egypt rundt midten av det andre århundret etter vår tidsregning. Ptolemaios skrev et stort geografisk verk, som diskuterer jordas omkrets, beskriver hvordan den kan tegnes, og gir koordinater i lengde og bredde for tusenvis av steder i Europa, Asia og Afrika. Verket er heldigvis bevart i avskrift, sammen med kart som ble tegnet på grunnlag av det i senmiddelalderen og renessansen.

Ptolemaios verdenskart, 1400-tallstegning på grunnlag av
Ptolemaios Geografi fra cirka 160 etter vår tidsregning. Bilde:
Wikimedia Commons

På Ptolemaios tid visste man godt at nordlig bredde kan måles ved hjelp av solhøyden. Lengdegrad ble det imidlertid ikke mulig å måle presist før man fikk nøyaktige og stabile klokker, som kunne brukes til å regne ut hvor langt man hadde beveget seg i øst-vest-retning. Dette skjedde først på 1700-tallet. Som 1400-tallsgjengivelsen av Ptolemaios verden til venstre viser, var kunnskapene om Middelhavsområdet relativt gode, Afrikas Horn, Arabia og India kan kjennes igjen med litt godvilje, mens Kina, lengst til høyre, egentlig ikke er mer enn en samling navn. Bildet viser forøvrig også at Ptolemaios projeksjon, som var den beste og vanligste fram til Mercators tid, forvrenger størrelsen på landmassene lengst mot ekvator mest.

Tabula Peutingeriana blad 10,
 Conrad Millers nytegning fra 1887. Bilde: Bibliotheca Augustana

Ptolemaios kart var et forsøk på å gjengi verden så nøyaktig som mulig, og i den sammenheng ble det ikke overgått på rundt 1400 år. Det fantes også andre karttradisjoner med mer praktisk siktemål. Vi har bevart en middelalderkopi av et romersk veikart fra cirka år 500, kalt Tabula Peutingeriana. Kartet viste verden fra Spania til India på 14 pergamentblad, men gjør ikke noe forsøk på å gjengi den geografisk korrekt. I stedet viser den veisystemet med dagsetapper og navn på skysstasjoner. Prinsippet er det samme som brukes på linjekart over offentlig transport i de fleste større byer i dag. Ved hjelp av informasjonen på Tabula Peutingeriana kunne en enkelt telle seg til hvor mange dager det ville ta for en reisende eller en hæravdeling å bevege seg fra den ene enden av Romerriket til den andre, slik vi teller stasjoner på metroen i en ukjent by. Bildet til venstre viser den delen av kartet som gjengir Balkan, Kreta, Lilleasia og Nildeltaet. Legg merke til rikets hovedstad, Konstantinopel, som er markert med Konstantinsøylen som fortsatt står i Hippodromen i Istanbul. Antikk- og / eller kartnerder kan kose seg med nettsiden Omnes Viae, hvor René Voorburg har samlet informasjonen fra TP og fra rutesamlingen Itinerarium Antonini i en søkemotor, og lagt den bak moderne Google-kart. For oss som alltid har lurt på hvor lang tid det ville ta å gå fra Corstopitum til Palmyra er dette gull.

Neste: Da jorda ble flat...