Da jorda ble flat: Kart og verdensbilder del 2

Romerne kunne dette med kart. Ptolemaios verdenskart og Tabula Peutingeriana er svært forskjellige. Det ene tar, slik som de fleste av våre kart, sikte på å gjengi verden mest mulig slik den er, det andre vil vise hvordan en raskest mulig kommer seg fra et sted til et annet. Tabula Peutingeriana, i den formen vi kjenner kartet, ser ut til å ha blitt oppdatert fram til starten av det femte århundet. De neste kartene vi kjenner er cirka 150 år yngre, da hadde det skjedd et tydelig skifte mot heller å bruke kart til  å vise verdensbilder – forestillinger om hvordan verden henger sammen.

Madaba-kartet (nedenfor) ble funnet i 1884, da det ble bygget en ny gresk-ortodoks kirke over ruinene av gammel bysantinsk kirke i Madaba i dagens Jordan. Kartet er en gulvmosaikk, som viser landområdet fra  Nildeltaet i vest til ørkenen i dagens Jordan i øst – med Jerusalem plassert i midten. Omtrent halvparten av det opprinnelige kartet er bevart. Flere kirkebygninger avbildet i Jerusalem lar seg identifisere, og på denne måten kan kartet tidfestes til midten av det sjette århundre.

Reproduksjon av Madaba-kartet. Bilde: Bernard Gagnon / Wikimedia Commons

Madaba-kartet viser betydningsfulle steder fra bibelhistorien. Mange av de korte tekstene på gresk forteller om hendelser som skal ha utspilt seg på de ulike stedene.  Øst er opp på kartet, slik at gjester til kirka så Det hellige land som om de kom fra Middelhavet (nederst på bildet). Kunstneren som har ledet arbeidet har hatt god oversikt over områdets geografi. De fleste stedene er plassert riktig i forhold til hverandre, men størrelsesforhold og avstander er ofte feil. Jerusalem, som ble sett på som verdens sentrum på denne tida, ligger i midten. Bak er det lett å kjenne igjen Dødehavet med to skip på, og Jordan-elva, med fisk i og en artig liten bro over. Nilen (til høyre), renner  fra øst til vest. Dette kan være gjort både for å få plass på det rektangulære kirkegulvet, og for å passe med Bibelens fortelling om at Nilen er en av de fire elvene som renner ut av Edens Hage, som skal ligge i øst. Alle avbildninger av mennesker er dessverre blitt ødelagt av kristne eller muslimske ikonoklaster ("billedstormere"), tilhengere av religiøse forbud mot å avbilde levende vesener.

Detalj: Jordan renner ut i Dødehavet.
Bilde: M. Disdero / Wikimedia Commons

Madaba-kartet er et utrykk for at seinantikkens mennesker vendte seg mot religionen, for å forstå verden rundt seg. På Tabula Peutingeriana står Roma i midten, både bokstavelig talt og i overført betydning. Kartet illustrer ordtaket om at "alle veier fører til Rom", som forøvrig ikke stammer fra antikken, men i følge Oxford English Dictionary kan spores tilbake til middelalderen, da Roma på nytt var blitt sentrum for den vestlige kristenheten. Midt på 500-tallet var Roma en krigsherjet provinsby. Jerusalem og landområdene som bibelfortellingene utspiller seg i hadde blitt gradvis viktigere siden Helena, mor til Konstantin den Store, hadde besøkt byen i 326-27, og etter legenden skal ha identifisert flere av de hellige stedene og funnet Jesus' kors under det som kanskje er de første arkeologiske utgravningene vi kjenner til. Etter Helenas reise ble det populært å besøke de hellige stedene, og det ble skrevet reiseberetninger til inspirasjon og støtte for senere pilegrimer. En av disse, skrevet av den velstående kvinnen Egeria, som besøkte området seint på 300-tallet, er oversatt til norsk av Else Schjøth, og kan leses på Bokhylla.no. På mange måter gir det mening å tolke Madaba-kartet som en visuell utgave av en slik pilegrimsberetning. I kirken i Madaba kunne besøkende reflektere over områdets religiøse historie og geografi.

Madaba-kartet er tydelig uttrykk for et religiøst verdensbilde, men det viser like fullt steder som faktisk eksisterte, plassert i den virkelige verden. Et annet, omtrent samtidig verdenskart har tatt steget helt over i det religiøse. Kartet illustrerer verket "Den kristne topografien", skrevet av en forfatter som vi kaller Kosmas Indikopleustes ("Kosmas Indiafarer"), men som vi egentlig ikke vet hva het. Alt som er kjent om forfatteren kommer fra teksten hans. Han var nestoriansk kristen, den formen for kristendom som ble praktisert i Det nypersiske riket (Sasanideriket) og i andre kirkesamfunn øst for Romerriket. Da han skrev boka bodde han i Alexandria i Egypt. Som ung mann hadde han vært handelsreisende på Rødehavet og Det vestlige indiske hav.

Kosmas hensikt med Den kristne topografien, er å vise at de førkristne geografene hadde tatt helt feil da de mente at jorda var rund. Han hadde jo selv seilt nesten til India, og kunne konstatere at det var flatt hele veien. Nei, mente Kosmas, jorda var formet som tabernakelet, telthelligdommen Gud hadde beskrevet for israelittene da de vandret i ørkenen etter flukten fra Egypt. Forskjellene på dag og natt forklarer Kosmas med at det reiser seg et enormt fjell midt på jorda. Sola går rundt dette fjellet, og forsvinner altså om natten. Stjernene sitter fast i taket.

Kosmas kart over verden, fra et håndskrift som nå er i Katarinaklosteret på Sinai. Kilde: Harrer 2011

De bevarte håndskriftene av Topografien har flere kart basert på Kosmas beskrivelse av verden. Bildet over er fra et håndskrift fra 1000-tallet. Legg merke til fjellet i midten, og sola som går rundt. De tre blå feltene til høyre er Det kaspiske hav (øverst), Persiabukta og Rødehavet. Verdenshavet Okeanos går rundt jorda, og til venstre går Middelhavet inn mellom Afrika og Europa. Øverst sitter Jesus og passer på at alt går riktig for seg. Nord er for øvrig øverst slik vi er vant til.

Kosmas kart over Adulis, moderne tegning etter
 manuskript. Kilde: John W. McCrindle. Cosmas
 Indicopleustes, Christian Topography (1897)

Kristne apologeter, som ikke vil at kirken skal få skylden for at romernes avanserte geografiske kunnskap gikk tapt, legger gjerne vekt på at Kosmas var dum og udannet, og at arbeidet hans representerer en marginal kristen retning. De har rett så langt som at lærde folk i middelalderen også godt visste at jorda var rund. De tar feil i at Kosmas var dum og at læren han representerte var marginal. I Kosmas samtid var den nestorianske kirken antagelig omtrent like stor som den katolske, og omfattet menigheter fra Romerriket i vest til Iran og India i Øst. Senere skulle nestorianske kirkesamfunn etablere seg også i Kina og Indonesia, men etter mange hundre år med politisk og religiøs undertrykkelse er det lite igjen den østlige kirken i dag. I de delene av Topografien, der Kosmas forteller om reisene sine, og om dyr og planter fra India og Kina, kommer det fram at han har mye og nøyaktig kunnskap om verden. Bildet til venstre er faktisk også et kart. Det viser et av steden Kosmas besøkte på sine reiser, Adulis i dagen Eritrea, havnebyen i kongeriket Aksum. I tillegg ser vi to etiopiske soldater, en stele (steinplate) og en marmortrone med greske innskrifter, som Kosmas kopierte. Teksten til høyre (med den gående soldaten) forteller at dette er veien til Aksum, rikets hovedstad, som lå i høylandet nord i dagens Etiopia. Det som gjør dette til et kart, og ikke bare en illustrasjon av teksten, er at avbildningen nøye følger beskrivelsen i teksten av hvordan de forskjellige elementene var plassert.

Kosmas var altså slett ikke dum, han var bare en mann med en plan, og han hadde en helt annen hensikt enn kartmakere flest med verdenskartet sitt: Han ønsket å få terrenget til å passe med kartet.

Neste: Verden er snudd opp ned...


Litteratur:
Herbert Donner (1992), The Mosaic Map of Madaba: An Introductory Guide, Kampen.

Stefan Faller (2011), The World According to Cosmas Indicopleustes – Concepts and      Illustrations of an Alexandrian Merchant and Monk, Transcultural Studies 1.

John W. McCrindle. Cosmas Indicopleustes, Christian Topography (1897)