Kart og verdensbilder del tre: Verden er snudd opp ned

Kosmas Indiafarers bilde av en verden bygd etter himmelske mål er en interessant kilde til hvordan mennesker i senantikken så på verden, men i vitenskapshistorisk forstand er det en parentes. Mens kunnskapen om Ptolemaios Geografi gikk tapt i Vest-Europa, ble verket kopiert, oversatt og redigert i den arabiske verden, og arabiske geografer arbeidet videre med hvordan en best løser problemet med å avbilde den kuleformede jordkloden på et flatt underlag. Abbaside-sultanene i Bagdad skal på 800-tallet ha fått laget det som var samtidas uten sammenligning flotteste og mest nøyaktige kart, basert både på Ptolemaios Geografi og på arabiske geografers kunnskap, men det er dessverre for lengst tapt for oss.

Det vi derimot har senere kopier av, er de sytti regionkartene og det lille verdenskartet som den arabiske kartografen al-Sharif al-Idrisi fikk tegnet for kong Roger II av Sicilia (styrte 1130-54), som illustrasjon til en beskrivelse av verden, kalt Tabula Rogeriana etter oppdragsgiveren. Sicilia var blitt erobret av Normannerne under Rogers far, men hadde tidligere vært under først bysantinsk og så arabisk styre fra 800-tallet. Her møttes gresk, arabisk og vesteuropeisk, latinspråklig kultur i en atmosfære av relativ toleranse og åpenhet, selv om det aldri var tvil om hvem som hadde makten. Slik fikk al-Idrisi muligheten til å legge fram det beste arabisk kartografisk og geografisk vitenskap kunne presentere, på oppdrag fra og under beskyttelse av kong Roger.

Al-Idrisis verdenskart, 1154. Egyptisk manuskript fra 1456, nå i
Bodleian Library, Oxford. Bilde: Wikimedia Commons

Al-idrisis verk består altså av tre deler. En beskrivelse av verdens folk og riker, 70 kartblad som til sammen avbilder hele den kjente verden (under), og et verdenskart (over). Ved første øyekast virker al-Idrisis verden fremmed for oss.  Det er fordi han plasserer sør opp på kartet.  Snur vi det opp ned blir det straks mer gjenkjennelig. Kristen tradisjon ga øst, den retningen hvor solen står opp, en forrang. På Madaba-kartet er dette også gjenspeilet i kartografien. Arabiske karttegnere valgte å sette sør øverst. Det er antagelig fordi muslimene i de første århundrene etter ekspansjonen ut av Arabia vendte seg mot sør for å be, fordi det var i den retningen Mekka lå. Midten av kartet ser interessant nok ikke ut til å være verken Mekka eller Jerusalem, men et sted omtrent midt i mellom.

Konrad Millers nytegning av de 70 regionkartene til al-Idrisi.
Bilde: Wikimedia Commons

Snur vi kartet på hodet (under) er det straks mer gjenkjennelig. Vest-Europa, med de italiske og  iberiske halvøyene er tydelige. Arabia er gjengitt med ganske riktig form. Med litt godvilje ser en også dagens India, Sri-Lanka og Java. Inspirasjonen fra Ptolemaios verdenskart er tydelig, for eksempel i inndelingen i syv, soner, kalt klima, etter vinkelen solen har midt på dagen ved sommersolverv, og ved at kartets nullmeridian går gjennom Kanariøyene, vest for Afrika.



Noen steder blir det helt feil. Det finnes store sjøer og høye fjell i det indre av Afrika, men kartet over Nilens kilder og det store fjellet kalt Månefjellet i det indre av Afrika, er også hentet fra Ptolemaios, og må vel helst regnes for fantasi, men kom til å bidra til betydelig forvirring for europeiske oppdagelsesreisende på jakt etter Nilens kilder på 1800-tallet.  Sammenkoblingen av elvene Niger og Nilen og elvene og fjellene som er avbildet sør for Det indiske hav er også hentet fra Ptolemaios. Det er også flere viktige forskjeller. Al-Idrisi er klar over at Det indiske hav ikke er et innhav, slik grekerne trodde, men står i kontakt med verdenshavet, og altså at det må være mulig å seile rundt Afrika. Kunnskapen om geografien i det indre av Asia ser også ut til å ha blitt mye bedre, noe som ikke er så merkelig, ettersom mange av disse områdene var under muslimsk styre eller hadde stor muslimsk befolkning på denne tida.

For Al-Idrisi var det selvsagt helt som det skulle være å fremstille verden med sør øverst. For oss er det uvant. Derfor brukes det av og til bevisst for å få oss til å se verden med nye øyne. Kartet til høyre
er hentet fra mitt eget Globalhistorisk Atlas. Det viser Akamenideriket, det første Perserriket, som dominerte området fra Libya og Nord-Hellas i vest til dagens Afghanistan og Pakistan i øst fra 550 - 330 før vår tidsregning. Akamenidene blir stort sett husket først og fremst som grekernes fiender plassert i utkanten av middelhavsverden. I sin egen verden var de selvsagt midtpunkt. Kanskje får en det bedre fram på denne måten? Skjønt sikker er jeg ikke.


Litteratur:
Brotton, Jerry 2012.,  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.


Dohrn-van Rossum, Gerhard 2006. "Al-Idrīsī and His World Map (1154)", sidene 193-198 i Seija Jalagin, Susanna Tavera, Andrew Dilley (red.)  World and Global History Research and Teaching. Pisa: Edizioni Plus


Miller K., Mappae Arabicae. Arabische Welt- und Länderkarten des 9.-13. Jahrhunderts in arabischer Ur- schrit, lateinischer Transkription und Übertragung in neuzeitliche Kartenskizzen, vol. VI, Stuttgart 1927