Kulturmøte uten felles språk: Columbus og urbefolkningen i Karibia

Columbus og hans menn går i land på Hispaniola og mottar gaver fra innbyggerne.
Theodor DeBry 1594 / Library of Congress

Hvordan kommuniserer man uten felles språk og uten felles kulturelle referanser? Mange av oss har en eller annen gang ordnet transport, mat eller overnatting uten så mye annet enn armer, bein og kanskje en kulepenn til rådighet, men likevel har vi hatt en hel masse felles kulturelle referanser som har gjort kommunikasjonen lettere. Hvis en går inn på en restaurant i et land hvor en ikke kjenner språket, regner for eksempel både vert og gjest med at en ønsker noe å spise, og kan betale for det.

Da Columbus og hans mannskap nådde øyene i Det karibiske hav på seinhøsten 1492, var situasjonen en helt annen. Vel vet vi nå at det har vært flere bølger med innvandring til det amerikanske kontinentet, men urbefolkningen i Karibia hadde ikke noe som helst anelse om hvem spanjolene var eller at det fantes folk øst for havet. Spanjolene visste i realiteten like lite, men trodde selv at de var i Asia, og var på utkikk etter den kinesiske keiseren. De to gruppene manglet helt felles språk, og hadde ingen felles kulturelle referanser ut over det rent allmennmenneskelige.

Dette er utgangspunktet for doktorgradsarbeidet til den nederlandske arkeologen Angus Mol, som jeg nylig hørte et foredrag av på Connected Past konferansen i Paris. Mol arbeider med førkolumbiansk arkeologi i det karibiske området, og mener at arkeologiens vektlegging av materielle forhold gir godt grunnlag for å forstå disse kulturmøtene. Mol har studert Columbus' dagbøker fra hans første reise (utdrag her), og har tatt for seg alle beskrivelser av gjenstander som utveksles mellom urbefolkning og nykommere. Gjennom nettverksanalyser har han undersøkt hvilke typer gjenstander som opptrer sammen, og hvilke som har størst prestisje. Dette forteller både noe om hva de to gruppene hadde felles og om hva som skilte dem fra hverandre.

Det både spanjoler og innfødte gjorde når de møttes er nemlig å gi hverandre gaver for å vise at de har fredelige hensikter. Dette var altså en strategi som europeere og karibiere kunne forholde seg til. Det som gjorde det litt vanskeligere var at de ikke hadde helt samme mening om verdien av forskjellige typer gjenstander. Mol forteller og at den aller flotteste gaven indianerne kunne gi var en levende papegøye. Spanjolene ville helst ha gull, som også inngikk i det karibiske repertoaret, men som hadde lavere status der, og de var stadig på utkikk etter asiatiske krydder, som de selvsagt ikke fant. Tobakk var også en vanlig gave fra urbefolkningen, som spanjolene til å begynne med ikke ante hva var godt for. Karibierne foretrakk bjeller, glass og metallredskaper framfor de spanske myntene av sølv og gull, som også inngikk i gavene og byttehandlene fra spansk side.

Det Mol finner imidlertid finner ut at nykommerne og urbefolkningen hadde til felles, var at de delte mat og ga hverandre gaver av mat. Dette fungerte altså uavhengig selv om spanjoler og karibiere ikke hadde verken felles språk eller kulturelle erfaringer.

En slik situasjon har bare oppstått noen ganske få ganger i verdenshistorien, og kommer aldri til å skje igjen, med mindre romvesenene kommer på besøk. I så fall har Columbus og karibierne vist oss hva vi har å gjøre: Finn fram maten, så får vi håpe det går bedre med oss enn med urbefolkningene i Amerika i fortsettelsen.

Angus Mol disputerer for doktorgraden 13. mai. Etter det kommer avhandlingen hans til å være tilgjengelig i Universitetet i Leidens digitalarkiv.