Bananer og bakterier: Biologisk utveksling og tidlig globalisering

Jeg er på vei hjem fra en konferanse i regi av det EU støttede Sealinks-prosjektet ved universitetet i Oxford. Konferansen het Proto-globalisation in the Indian Ocean world, og samlet arkeologer, forskere fra naturvitenskapene samt en og annen historiker, med felles interesse i Det indiske hav som en arena for kontakt og handel fra steinalderen og fram til for omtrent 1000 år siden.

Vi har lenge visst at det var betydelig kontakt mellom Indus/Harappa kulturen og Mesopotamia via Arabia og Persiagulfen, samt fra Egypt sørover i Rødehavet i Bronsealderen. Deretter følger en lang periode vi nesten ikke vet noe om. I hundreårene rundt starten av vår tidsregning finner vi så en en livlig handel med blant annet krydder, silke, bomull, edelsteiner, metall, vin, røkelse, myrra, glass og elfenben, hvor kjøpmenn fra alle deler av Det indiske hav tok del.

Denne kunnskapen har vært basert på innskrifter, litterære kilder og tradisjonelle arkeologiske funn, for eksempel av keramikk og handelsvarer. Mye av arbeidet som ble presentert på konferansen hører også inn i denne kategorien, og det gir oss stadig bedre forståelse av prosessene som knyttet verden sammen i gammel tid. Her har jeg likevel lyst til å trekke fram noe annet. Et av målene til Sealinks-prosjektet har nemlig vært å utdype og fylle hullene i denne forståelsen ved hjelp av biologiske markører. Hva kan studiet av flora, fauna og genetikk rundt Det indiske hav fortelle om kontakt? 

Noen prosesser hvor dyr og planter har flyttet på seg har vært kjent ganske lenge, for eksempel at afrikanske kvegtyper og kornslaget hirse ser ut til å ha kommet fra India alt mot slutten av steinalderen. Sorghum er et eksempel på en viktig matplante som har gått andre veien. I disse tilfellene kan det likevel like godt være slik at spredningen har foregått langs kysten, gjennom at nabofolk har lært av hverandre, eller at nye landområder har blitt tatt i bruk gjennom migrasjon, som at det er et resultat av tidlig handel og sjøreiser.

Et av de spennende studiene som har kommet ut av Sealinks prosjektet handler om spredningen av bananen. Bananens opprinnelige utbredelsesområde var i Sørøst-Asia. De eldste funnene av bananplanter fra India er nesten 6000 år gamle, og  det finnes spor av banandyrking i Sentral-Afrika, som er nesten 5000 år gamle. Det som gjør bananen så interessant er at det er en tropisk plante, som er avhengig av rikelig med vann. Det er rett og slett ikke mulig å dyrke bananer i Arabia og andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika. Hva betyr det? Jo, at bananen har flyttet seg med folk som var på reise over havet. Dette forteller om sjøfart mellom Sørøst-Asia, India og Afrika allerede i steinalderen.

Andre passasjerer på tidlige indiske hav reiser var blant annet mus og rotter, som ser ut til å ha blitt med fra Sør-Asia til Midtøsten som ubedte passasjerer i handelen mellom Indus-kulturen og Mesopotamia. Høns kom til Midtøsten og Middelhavet fra Sørøst-Asia i jernalderen, kanskje som levende proviant på handelsskip som fraktet kanel og musket, som det er funnet rester av i fønikiske parfymeflasker. Katten gikk andre vei, og genetiske studier kan tyde på at forfedrene til kattene som i dag finnes i Indiske hav-området først kom som passasjerer på skip som seilte ut fra Egyptiske havner for 2000 år siden. Det er forøvrig også på denne tiden at både mus, rotter og katter sprer seg videre til Vest-Europa, antagelig som et resultat av økt befolkningstetthet. Kort etter dukker byllepesten opp i Europa for første gang.

Flere studier jeg har hørt om de siste dagene handler nettopp om bakterier, parasitter og ugress, også uønskede og utilsiktede resultater av reiser og handel. En av lærdommene fra Sealinks-prosjektet er at introduksjonen av nye arter ikke er et moderne fenomen, men har foregått så lenge mennesker har flyttet på seg, og det er lenge. Dette forteller også at det ikke nødvendigvis er så dramatisk eller farlig at dyre- og plantearter flytter på seg, slik avisoppslag om nye arter i norsk flora og fauna ofte framstiller det. Noen nykommere er positive og fører over tid til større diversitet og mer robuste økosystemer, andre er selvsagt mer problematiske. Likevel er det altså slik at tanken om at det finnes avgrensede og opprinnelige regionale og nasjonale biotoper, er like konstruert som den for lengst forlatte og diskreditere ideen om at moderne nasjonalstater kan knyttes til bestemte opprinnelige etniske grupper.

Resultatene jeg refererer over er selvsagt eksempler på prosesser som er parallelle til det Phillip Crosby kalte for "Den kolombianske utvekslingen" i sitt arbeid om de biologiske følgene av kontakten mellom Amerika og den gamle verden etter 1492. Det nye som kommer fram er hvordan disse prosessene også har eldre forløpere i Europa, Afrika og Asia, som er mindre tydelige fordi det er lenger tilbake i tid, og som har vært mer gradvise, fordi de kom som resultat av jevnlig kontakt heller enn åpningen av et nytt kontinent.

Tema for konferansen var altså "protoglobalisering", som kan forklares som tidlig globalisering eller for-globalisering. Hvor treffende er det egentlig? Moderne historikere og økonomer vil gjerne ha globaliseringsbegrepet for seg selv, og knytter det enten til den globale integrasjonen av markeder, hvis de er politisk liberale, eller til utviklingen av en global arbeidsdeling og et kapitalistisk verdenssystem dersom de er mer marxistisk orienterte. Selv tenker jeg at det ikke er så viktig hva en kaller det, men at studiene av spredning av sykdom, matvarer og husdyr i forhistoriske og tidlig historiske perioder, absolutt viser at utviklingen i en del av verden kunne bli dramatisk påvirket av det som skjedde andre steder, ofte uten at aktørene var klare over bakgrunnen for det som skjedde. For å forstå disse prosessene er vi nødt til å studere dem på et systemnivå, som i den forstand godt kan sies å være globalt, selv  om det bare omfatter den såkalte gamle verden.

De som er interesserte i resultatene av Sealinks-prosjektet eller andre aspekter ved tidlig handel og sjøfart på Det indiske hav presentert på konferansen, kan lese mer på prosjektnettsidene og på konferansenettsidene. De fleste av forskningsresultetene er publisert med åpen tilgang, og kan leses og lastes ned her.

Edwin N Wilmsen, Edinburgh: landlinks: the extentions of interoseanic exchange from the coast to the far interior

"Communalities", "connections" og "comparison": Peer Vries om globalhistorie

Jeg er nettopp tilbake fra konferanse på Norges Forskningsråds SAMKUL program. SAMKUL programmet har som mål å belyse de kulturelle forutsetningene for samfunnsutvikling, og finansierer blant annet forskningsprosjektet jeg arbeider med. En av hovedinnlederne var Peer Vries, som forsker på økonomisk historie, og professor i globalhistorie ved Universitetet i Wien. Vries har undervist i globalhistorie i Leiden og Wien i mer enn 20 år, og var en av grunnleggerne av Journal of Global History, som har blitt en av de viktigste kanalene for forskning på feltet. Vries leverte et flott foredrag om globalhistorie for et hundretalls forskere og forskningsadministratorer fra humaniora og samfunnsvitenskap, som nå vet alt om hvorfor historiefaget trenger mer globale perspektiver på både undervisning og forskning.

Første del av forelesningen handlet nettopp om behovet for faglig fornyelse. Historien om nasjonalstatene og Vestens framvekst blir stadig mindre relevant i en globalisert verden, i en situasjon hvor Vestens innflytelse er på retur på de fleste måter. Samtidig advarte Vries mot  å gjøre all historie om kontakt over grenser til globalhistorie, fordi det vil tømme begrepet for betydning. Vries sitt svar på hva globalhistorie bør være var litt annerledes enn det jeg tidligere har gitt i bloggpostene "Globalhistorie: hva og hvorfor" og "Globalhistoriske grunnfortellinger".

Vries ga tre tematiske akser som han mener globalhistorisk forskning og formidling bør dreie rundt: Communalities, connections og comparisons. Communalities handler om det som er felles og allmennmenneskelig, for eksempel matproduksjon og behovet for å regulere maktbruk. Connections, altså forbindelser, burde være selvforklarende, men Vries understreket at vi ikke skal overvurdere hvor tett integrert verden var i gamle dager: Store deler av historien har absolutt ingen forbindelse med andre store deler av historien. Den tredje aksen var comparison, altså sammenligning, og da som et redskap til å forstå både det som er likt og det som er forskjellig.

Jeg liker Vries tilnærming godt, fordi den gir et håndterlig rammeverk for å drive med globalhistorie i praksis. Det er lett å tenke seg både universitetskurs og undervisningsopplegg for skolen som tar utgangspunkt i de tre aksene. De gir også mulighet til å bringe inn et bredt spekter av forskning, som godt ta utgangspunkt i lokalt, regionalt og nasjonalt materiale, men som settes inn i en globalhistorisk ramme.

Så vidt jeg kunne vurdere ble foredraget godt mottatt på konferansen. At globalhistorie settes øverst på agendaen når forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap møtes tyder uansett på at interessen og etterspørselen er der.

Oppdatering 1.11.: Vries forelesning er nå tilgjengelig på nett-tv:

Publikasjon: Nettverk på Det indiske hav

Til daglig arbeider jeg med et forskningsprosjekt som handler om nettverk basert på handel, makt og religion i Nærøsten i den romerske perioden. I den forbindelse er jeg opptatt av hvordan uformelle, sosiale nettverk kan skape samhørighet uavhengig av formelle, statlige strukturer. Vitenskapelige publikasjoner tar ofte lang tid, men nå er den første artikkelen fra prosjektet, eller strengt tatt fra forprosjektet, ute. Den handler om hvordan nettverksperspektiver kan bidra til å forklare hvordan kjøpmenn og sjøfolk på Det indiske hav kunne skape nødvendig samhørighet og tillit når de reiste til områder hvor de ikke kjente språket og kulturen. De som er interesserte kan lese eller laste ned artikkelen gratis her.

Artikkelen er publisert i Journal of Global History, som sammen med Journal of World History er det ledende tidsskriftet innen det globalhistoriske fagfeltet. Disse tidsskriftene aktualiserer spørsmålet om hva globalhistorie egentlig er for noe, og om det er mulig å drive empirisk forskning innenfor et fagfelt som i alle fall i navnet har ambisjoner om å ha hele verden som forskningsobjekt.

Mange kolleger vil si at dette er et umulig prosjekt, og at globalhistorie først og fremst er interessant som undervisningsfag. Det er ingen tvil om at det er på undervisningsfeltet at globalhistorie har hatt størst suksess, men betyr det at det ikke lar seg gjøre å drive forskning på problemstillinger som har globalhistorisk relevans. I dette tilfellet er spørsmålet hvordan nettverk oppstår og holdes sammen på tvers av store geografiske avstander.

Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag (seminar)

Sammen med kollegaene mine Leidulf Melve og Camilla Brautaset, arrangerte jeg seminaret Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag mandag og tirsdag denne uken. Tittelen på seminaret er dekkende, men de ni foredragene nærmet seg tematikken med ganske forskjellige faglige perspektiver. Det ble to spennende og givende dager. Under kommer et kort sammendrag. Husk at dette er mitt inntrykk av innleggene. Jeg håper foredragsholderne kjenner seg igjen i referatet, men det er ikke sikkert at de er enige i vektleggingen min.

Jarle Simensen er professor emeritus ved universitetet i Oslo. Mange vil kjenne ham blant annet som forfatter og medforfatter av to bind av Aschehougs Verdenshistorie, samt den mye brukte læreboken Afrikas historie, nye perspektiver. Jarle snakket om disiplinens røtter både internasjonalt og i Norge. Han diskuterte også hvordan globalhistorie kan avgrenses snevert som historien om framveksten av en globalisert verden, og videre som historien om hvordan verden er knyttet sammen av kulturelle, økonomiske og politiske bånd.

Andres Aase arbeider ved Universitetet i Agder, som har hatt et sammenhengende undervisningstilbud i globalhistorie siden 1981. Tilbudet er et av universitetets mest populære, og Andreas snakket om hvordan de aktivt har arbeidet for å få studentene til å se historien fra et globalt perspektiv, blant annet gjennom å bruke lærebøker og hente inn lærere med tydelige, motstridende og uttalte historiesyn.

Foto: Cappelen Damm

Gunnar W. Knudsen, som underviser ved Høgskolen i Telemark, er forfatter av den populære læreboka Lange linjer i historien. Gunnar tok opp det vanskelige spørsmålet om hva globalhistorisk forskning er for noe, og pekte på at mye forskning som utgis som globalhistorie ikke er annet enn sammenlikninger mellom to områder langt fra hverandre. 

Knut Kjeldstadli holdt foredrag om global migrasjon og migrasjonshistorie, et fagfelt som har kommet langt nettopp i forhold til hvordan en kan studere globale prosesser. Jeg syns særlig tankene han trakk opp rundt migrasjon som endringsfaktor var spennende. Her ser vi klare forskjeller både mellom ulike fagtradisjoner og innad i fag over tid.

Kollega Leidulf Melve snakket om det pågående bokprosjektet sitt, som handler om global historiografi, altså om historieskrivningstradisjoner. Der de fleste bøker om historieskrivning konsentrerer seg om framveksten av vestlig, vitenskapelig historie kommer Leidulfs bok også til å ta for seg andre tradisjoner, blant annet Kina og India, samt media som innskrifter og monumenter.

Selv holdt jeg innlegg om erfaringene med å skrive lærebøker i globalhistorie, og de valgene jeg gjorde med hensyn til balanse mellom bredde og dybde, begivenhetshistorie og strukturhistorie, samt teori og empiri.

Øystein La Bianca, Andrews University, Michigan, har arbeidet med det arkeologisk utgravningsstedet Tall Hisban i dagens Jordan i snart 40 år. Øystein fortalte om hvordan globalhistoriske perspektiver kan bidra til å belyse historien til et samfunn i Midtøsten fra steinalderen og fram til våre dager, både gjennom å påvirke spørsmålene forskerne stiller og framstillingen av historien i en politisk urolig del av verden.

Siste foredragsholder før Camilla Brautaset oppsummerte diskusjonen var arkeologkollega i Bergen Nils Anfinset, som spurte om det finnes en global arkeologi. Spørsmålet er viktig, også for historikere, fordi de fleste kurs i globalhistorie har en betydelig forhistorisk komponent og fordi historikere i skolen også underviser i den arkeologiske delen av fortida, uten at det gis noe skikkelig tilbud ved høgskoler og universiteter.

Seminaret lover godt for globalhistorie både som forskningsfag og som undervisningsfag. Vi håper å kunne følge opp med nye aktiviteter på litt sikt. Det beste ville være om vi etter hvert kunne få på beina et globalhistorisk nettverk.

Tur-retur Tranquebar – handel og mobilitet på 1700-tallet

Fortet Dansborg, bygget i 1620 som hovedsete for
administrasjonen av Dansk Østindia (foto: Eivind H. Seland)

I mer enn 200 år, fra 1616–1845, opprettholdt Danmark kolonier i Asia. Den viktigste av dem var Tranquebar på Koromandelkysten sørøst i India. Som de fleste andre tidlige europeiske besittelser i Asia var Tranquebar gjennom størstedelen av sin historie forvaltet av et privat firma med kongelig enerett på å drive handel med Asia –Asiatisk Handelskompani, men her fantes det en Kongensgade, en Dronningensgade, en domkirke og en festning på samme måte som i mange danske og noen norske byer i samtiden. I Tranquebar kjøpte kompaniet særlig bomullstekstiler og krydder, som så ble omsatt på auksjoner i København og derfra reeksportert til andre deler av Europa.

For to år siden ga Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie ut boka Mellem København og Tranquebar, som er en kommentert kildeutgave av skipsprotokollen til skipet Kronprinsessen av Danmark, som gjorde reisen fra København til Trankebar i perioden oktober 1748 til mai 1750. Utgaven er ved Palle Kvist, redaksjon og innledning ved Michael Dupont og Jørgen Mikkelsen. Utgivelsen gir et spennende innblikk i livet om bord og under oppholdet i India for oss som ikke har anledning til å arbeide med primærkildene.

Skipsprotokollen ble ført av skipsassistenten, som var kompaniets utsendte på reisen. Han skulle føre regnskap for ekspedisjonen, og dessuten passe på at skipets kaptein og øvrige offiserer utførte sine oppgaver etter eiernes instruks og i deres interesse. Han var også sekretær for skipsrådet, som blant annet behandlet disiplinær- og straffesaker underveis. Kronprinsessens reise var verken spesielt begivenhetsrik eller dramatisk, men underveis forekommer både tyverier, ordrenekt og dødsfall som følge av selvmord og sykdom. Skipsrådets saker ble avgjort ved skriftlig votering, og det var slett ikke alltid kapteinens forslag fikk flertall. Vold og tyveri ble straffet med offentlig unnskyldning, trekk i lønn og pisking. På den måten skulle mannskapet avskrekkes, samtidig som en fikk satt symbolsk sluttstrek for saken, slik at offer og gjerningsmann kunne arbeide side ved side i fortsettelsen. Skipsrådet hadde også strengere straffemidler, som kjølhaling og dødsstraff til rådighet, men på denne reisen valgte de konsekvent å sette den mistenkte i arrest og utsette de mest alvorlige sakene til ankomst i havn. Der ble ansvaret overlatt til retten på stedet, og vi får ikke vite hva som skjedde videre.

Foto: Kildeskriftselskabet.dk

Skipsassistentens kontrollfunksjon gir innsyn i forholdet mellom offiserene om bord. Han førte detaljerte referater fra krangler og diskusjoner, og skipsassistenten på tilbakereisen beskylder indirekte kapteinen og en av styrmennene for å underslå gaver fra kompaniet til den nederlandske guvernøren i Kappstaden, for å bryte reglene for egenhandel (alle medlemmer av mannskapet hadde anledning til å ta med en viss mengde varer hjem for egen regning), og for å underslå penger som skulle brukes til proviant. Til tider kommuniserer han med kapteinen gjennom formelle brev. Det er lett å tenke seg at stemningen i offisersmessen ikke har vært den beste.

Faglig syns jeg dette er spennende fordi det kaster lys over hvordan en praktisk kan få til handel over lange avstander i en tid da informasjon ikke kunne bevege seg raskere enn mennesker. Etableringen av handelskolonier i Asia er et eksempel på det en kaller diasporahandel, hvor bofaste kjøpmenn i utlandet fungerer 

som mellommenn mellom hjemkultur og vertskultur. Skipsassistentens oppgaver er et eksempel på hvordan en forsøker å løse det økonomer kaller for agenturdilemmaet, hvor en er avhengig av representanter (agenter) for å få utført en oppgave, men hvor disse kan ha en egeninteresse som står i motstrid til oppdragsgiverens.

Mannskapslistene viser for øvrig at mange av sjømennene kom fra dagens Norge, og vi kjenner til flere danske embetsmenn som gjorde tjeneste både i Tranquebar og i Norge. Noen ble også igjen i India, med eller uten tillatelse, og drev handel eller gikk i militærtjeneste hos indiske fyrster, av dem var det også enkelte som etablerte familie i India. Kontakten mellom og kunnskapen om  ulike deler av verden var langt større enn vi ofte tror, ikke minst fordi folk som reiste ut oftest tilbrakte flere år i strekk på reise. På den måten lærte de langt mer enn vi rekker på to ukers ferie.

Podcast om globalhistorie på U-dan.net

Kollega og religionsviter Knut Melvær lager podcaster om fag og forskning på bloggen udannet. Denne gangen var det min tur. Samtalen går blant annet om forholdet mellom faglig bredde og dybde i, mellom samfunnsvitenskaplige og kulturorienterte tilnærminger til historiefaget og om det er mulig å drive globalhistorisk forskning. 

Tore Linné Eriksen: Guide til globalhistorien

Globalhistorie er kanskje et relativt nytt fagfelt, men det er definitivt i støtet. Det kan det være krevende å orientere seg i jungelen av utgivelser av varierende kvalitet, format og siktemål. Tore Linné Eriksen er professor i internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo og Akershus og forfatter av den mye brukte læreboka Globalhistorie 1750-1900 – En sammenvevd og delt verden. På Salongen, nettsted for filosofi og idéhistorie, har han publisert en globalhistorisk leseveiledning. Guiden innholder både klassikere og nyere litteratur, og er delt inn i tematiske underavdelinger som miljøhistorie, lærebøker, Big History etc.  Nyttigere nettressurs skal du lete lenge etter...