Jeg er på vei hjem fra en konferanse i regi av det EU støttede Sealinks-prosjektet ved universitetet i Oxford. Konferansen het Proto-globalisation in the Indian Ocean world, og samlet arkeologer, forskere fra naturvitenskapene samt en og annen historiker, med felles interesse i Det indiske hav som en arena for kontakt og handel fra steinalderen og fram til for omtrent 1000 år siden.
Vi har lenge visst at det var betydelig kontakt mellom Indus/Harappa kulturen og Mesopotamia via Arabia og Persiagulfen, samt fra Egypt sørover i Rødehavet i Bronsealderen. Deretter følger en lang periode vi nesten ikke vet noe om. I hundreårene rundt starten av vår tidsregning finner vi så en en livlig handel med blant annet krydder, silke, bomull, edelsteiner, metall, vin, røkelse, myrra, glass og elfenben, hvor kjøpmenn fra alle deler av Det indiske hav tok del.
Denne kunnskapen har vært basert på innskrifter, litterære kilder og tradisjonelle arkeologiske funn, for eksempel av keramikk og handelsvarer. Mye av arbeidet som ble presentert på konferansen hører også inn i denne kategorien, og det gir oss stadig bedre forståelse av prosessene som knyttet verden sammen i gammel tid. Her har jeg likevel lyst til å trekke fram noe annet. Et av målene til Sealinks-prosjektet har nemlig vært å utdype og fylle hullene i denne forståelsen ved hjelp av biologiske markører. Hva kan studiet av flora, fauna og genetikk rundt Det indiske hav fortelle om kontakt?
Noen prosesser hvor dyr og planter har flyttet på seg har vært kjent ganske lenge, for eksempel at afrikanske kvegtyper og kornslaget hirse ser ut til å ha kommet fra India alt mot slutten av steinalderen. Sorghum er et eksempel på en viktig matplante som har gått andre veien. I disse tilfellene kan det likevel like godt være slik at spredningen har foregått langs kysten, gjennom at nabofolk har lært av hverandre, eller at nye landområder har blitt tatt i bruk gjennom migrasjon, som at det er et resultat av tidlig handel og sjøreiser.
Et av de spennende studiene som har kommet ut av Sealinks prosjektet handler om spredningen av bananen. Bananens opprinnelige utbredelsesområde var i Sørøst-Asia. De eldste funnene av bananplanter fra India er nesten 6000 år gamle, og det finnes spor av banandyrking i Sentral-Afrika, som er nesten 5000 år gamle. Det som gjør bananen så interessant er at det er en tropisk plante, som er avhengig av rikelig med vann. Det er rett og slett ikke mulig å dyrke bananer i Arabia og andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika. Hva betyr det? Jo, at bananen har flyttet seg med folk som var på reise over havet. Dette forteller om sjøfart mellom Sørøst-Asia, India og Afrika allerede i steinalderen.
Andre passasjerer på tidlige indiske hav reiser var blant annet mus og rotter, som ser ut til å ha blitt med fra Sør-Asia til Midtøsten som ubedte passasjerer i handelen mellom Indus-kulturen og Mesopotamia. Høns kom til Midtøsten og Middelhavet fra Sørøst-Asia i jernalderen, kanskje som levende proviant på handelsskip som fraktet kanel og musket, som det er funnet rester av i fønikiske parfymeflasker. Katten gikk andre vei, og genetiske studier kan tyde på at forfedrene til kattene som i dag finnes i Indiske hav-området først kom som passasjerer på skip som seilte ut fra Egyptiske havner for 2000 år siden. Det er forøvrig også på denne tiden at både mus, rotter og katter sprer seg videre til Vest-Europa, antagelig som et resultat av økt befolkningstetthet. Kort etter dukker byllepesten opp i Europa for første gang.
Flere studier jeg har hørt om de siste dagene handler nettopp om bakterier, parasitter og ugress, også uønskede og utilsiktede resultater av reiser og handel. En av lærdommene fra Sealinks-prosjektet er at introduksjonen av nye arter ikke er et moderne fenomen, men har foregått så lenge mennesker har flyttet på seg, og det er lenge. Dette forteller også at det ikke nødvendigvis er så dramatisk eller farlig at dyre- og plantearter flytter på seg, slik avisoppslag om nye arter i norsk flora og fauna ofte framstiller det. Noen nykommere er positive og fører over tid til større diversitet og mer robuste økosystemer, andre er selvsagt mer problematiske. Likevel er det altså slik at tanken om at det finnes avgrensede og opprinnelige regionale og nasjonale biotoper, er like konstruert som den for lengst forlatte og diskreditere ideen om at moderne nasjonalstater kan knyttes til bestemte opprinnelige etniske grupper.
Resultatene jeg refererer over er selvsagt eksempler på prosesser som er parallelle til det Phillip Crosby kalte for "Den kolombianske utvekslingen" i sitt arbeid om de biologiske følgene av kontakten mellom Amerika og den gamle verden etter 1492. Det nye som kommer fram er hvordan disse prosessene også har eldre forløpere i Europa, Afrika og Asia, som er mindre tydelige fordi det er lenger tilbake i tid, og som har vært mer gradvise, fordi de kom som resultat av jevnlig kontakt heller enn åpningen av et nytt kontinent.
Tema for konferansen var altså "protoglobalisering", som kan forklares som tidlig globalisering eller for-globalisering. Hvor treffende er det egentlig? Moderne historikere og økonomer vil gjerne ha globaliseringsbegrepet for seg selv, og knytter det enten til den globale integrasjonen av markeder, hvis de er politisk liberale, eller til utviklingen av en global arbeidsdeling og et kapitalistisk verdenssystem dersom de er mer marxistisk orienterte. Selv tenker jeg at det ikke er så viktig hva en kaller det, men at studiene av spredning av sykdom, matvarer og husdyr i forhistoriske og tidlig historiske perioder, absolutt viser at utviklingen i en del av verden kunne bli dramatisk påvirket av det som skjedde andre steder, ofte uten at aktørene var klare over bakgrunnen for det som skjedde. For å forstå disse prosessene er vi nødt til å studere dem på et systemnivå, som i den forstand godt kan sies å være globalt, selv om det bare omfatter den såkalte gamle verden.
De som er interesserte i resultatene av Sealinks-prosjektet eller andre aspekter ved tidlig handel og sjøfart på Det indiske hav presentert på konferansen, kan lese mer på prosjektnettsidene og på konferansenettsidene. De fleste av forskningsresultetene er publisert med åpen tilgang, og kan leses og lastes ned her.
Edwin N Wilmsen, Edinburgh: landlinks: the extentions of interoseanic exchange from the coast to the far interior
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar