Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag (seminar)

Sammen med kollegaene mine Leidulf Melve og Camilla Brautaset, arrangerte jeg seminaret Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag mandag og tirsdag denne uken. Tittelen på seminaret er dekkende, men de ni foredragene nærmet seg tematikken med ganske forskjellige faglige perspektiver. Det ble to spennende og givende dager. Under kommer et kort sammendrag. Husk at dette er mitt inntrykk av innleggene. Jeg håper foredragsholderne kjenner seg igjen i referatet, men det er ikke sikkert at de er enige i vektleggingen min.

Jarle Simensen er professor emeritus ved universitetet i Oslo. Mange vil kjenne ham blant annet som forfatter og medforfatter av to bind av Aschehougs Verdenshistorie, samt den mye brukte læreboken Afrikas historie, nye perspektiver. Jarle snakket om disiplinens røtter både internasjonalt og i Norge. Han diskuterte også hvordan globalhistorie kan avgrenses snevert som historien om framveksten av en globalisert verden, og videre som historien om hvordan verden er knyttet sammen av kulturelle, økonomiske og politiske bånd.

Andres Aase arbeider ved Universitetet i Agder, som har hatt et sammenhengende undervisningstilbud i globalhistorie siden 1981. Tilbudet er et av universitetets mest populære, og Andreas snakket om hvordan de aktivt har arbeidet for å få studentene til å se historien fra et globalt perspektiv, blant annet gjennom å bruke lærebøker og hente inn lærere med tydelige, motstridende og uttalte historiesyn.

Foto: Cappelen Damm

Gunnar W. Knudsen, som underviser ved Høgskolen i Telemark, er forfatter av den populære læreboka Lange linjer i historien. Gunnar tok opp det vanskelige spørsmålet om hva globalhistorisk forskning er for noe, og pekte på at mye forskning som utgis som globalhistorie ikke er annet enn sammenlikninger mellom to områder langt fra hverandre. 

Knut Kjeldstadli holdt foredrag om global migrasjon og migrasjonshistorie, et fagfelt som har kommet langt nettopp i forhold til hvordan en kan studere globale prosesser. Jeg syns særlig tankene han trakk opp rundt migrasjon som endringsfaktor var spennende. Her ser vi klare forskjeller både mellom ulike fagtradisjoner og innad i fag over tid.

Kollega Leidulf Melve snakket om det pågående bokprosjektet sitt, som handler om global historiografi, altså om historieskrivningstradisjoner. Der de fleste bøker om historieskrivning konsentrerer seg om framveksten av vestlig, vitenskapelig historie kommer Leidulfs bok også til å ta for seg andre tradisjoner, blant annet Kina og India, samt media som innskrifter og monumenter.

Selv holdt jeg innlegg om erfaringene med å skrive lærebøker i globalhistorie, og de valgene jeg gjorde med hensyn til balanse mellom bredde og dybde, begivenhetshistorie og strukturhistorie, samt teori og empiri.

Øystein La Bianca, Andrews University, Michigan, har arbeidet med det arkeologisk utgravningsstedet Tall Hisban i dagens Jordan i snart 40 år. Øystein fortalte om hvordan globalhistoriske perspektiver kan bidra til å belyse historien til et samfunn i Midtøsten fra steinalderen og fram til våre dager, både gjennom å påvirke spørsmålene forskerne stiller og framstillingen av historien i en politisk urolig del av verden.

Siste foredragsholder før Camilla Brautaset oppsummerte diskusjonen var arkeologkollega i Bergen Nils Anfinset, som spurte om det finnes en global arkeologi. Spørsmålet er viktig, også for historikere, fordi de fleste kurs i globalhistorie har en betydelig forhistorisk komponent og fordi historikere i skolen også underviser i den arkeologiske delen av fortida, uten at det gis noe skikkelig tilbud ved høgskoler og universiteter.

Seminaret lover godt for globalhistorie både som forskningsfag og som undervisningsfag. Vi håper å kunne følge opp med nye aktiviteter på litt sikt. Det beste ville være om vi etter hvert kunne få på beina et globalhistorisk nettverk.