Klima for enkle forklaringer?

Albrecht Dürer: Die apokalyptischen Reiter (tresnitt), 1497/98. Foto: Eivind Heldaas Seland

Sist fredag kunne historieinteresserte lesere av nrk.no lese at "klimaet knakk ursivilisasjonen". Saken er også publisert på Forskning.no. Ursivilisasjonen det var snakk om er Harappa- eller Induskulturen, som blomstret i dagens Pakistan og nordvestlige deler av India for cirka 4000 år siden. Saken handler om at forskere fra universitetet i Cambridge har studert snegleskall. Studiene av snegleskallene viser at det regnet mindre i området i perioden fra 4.200-4000 før nåtid. Dette knyttes til at monsunen, vindsystemet som dominerer på Det indiske hav, og som fører til sterkt regn i Sør-Asia hver sensommer og høst, var svakere i denne perioden, noe som også kan bekreftes av en rekke andre studier.

Det er flott at NRK bryr seg om eldre historie og andre deler av verden, men vinklingen journalisten gir saken er problematisk. Den kunne faktisk like godt vært vinklet motsatt og fått tittelen "klimaendringer skapte ursivilisasjon". Forskerne fra Cambridge mener nemlig også at svekkelsen av sommermonsunen, som varte lenger enn de to hundre årene med lite nedbør, bidro til å gjøre Induskulturen mulig, i det den til å begynne med gjorde de årlige flommene mindre voldsomme, slik at det ble lettere å drive jordbruk.

Det andre problemet er hvordan saken spisses. I artikkelen hvor resultatene er publisert er forskerne nøye med å understreke at klimaendringer kan ha bidratt til nedgangen for de store byene ved Indus. Vi snakker altså om en delforklaring. I nyhetssaken er dette forbeholdet borte. Vi kan lese at "Induskulturen var blant de eldste i verden før den brått forsvant for 4100 år siden". Byene ved Indus forsvant gradvis over en periode på flere hundre år. De var bebodd i alle fall fire hundre år etter at NRK-artikkelen sier at de brått forsvant. Folk som hadde den samme materielle kulturen som menneskene i Indus-byene fortsatte å bo i området i alle fall fram til cirka 1300 før vår tidsregning, altså sju hundre år etter slutten på tørkeperioden arkeologene har klart å spore. Det er lenger enn den tiden som har gått siden Svartedauden rammet Norge og fram til i dag.

Det er ingen hemmelighet at forskere som arbeider med fortiden er påvirket av samtiden sin. De første arkeologene som arbeidet med Harappa-kulturen mente at byene ble forlatt som følge av invasjoner av folk som snakket indoeuropeiske språk, og at vi kan finne ekko av disse hendelsene i de eldste indiske eposene. Klimaforklaringene stod også sterkt som forklaring på 1970-tallet, og i en periode har man fokusert på at sammenbruddet i handelsforbindelsene med Mesopotamia førte til at elitene i byene ved Indus mistet maktstillingen sin. Avskoging og erosjon har også vært foreslått.

Forskningen som ligger bak denne saken gir oss viktige brikker til puslespillet, men i virkeligheten vet vi fortsatt ikke hvorfor byene ved Indus forsvant. Vi vet (og har visst lenge) at det var en tørkeperiode, som også rammet Egypt og Mesopotamia, rundt 2.000 før vår tidsregning. Vi vet at folk som snakket indoeuropeiske språk på et tidspunkt vandret inn i området (men vi vet ikke når), og vi vet at fjernhandelsforbindelsene brøt sammen.

Uansett kan det være sunt å være skeptisk til enfaktorforklaringer. Det er klart at klimaendringer er viktige. Alle førmoderne jordbrukssamfunn var direkte avhengige av overskuddet fra jordbruksproduksjonen. De fleste av disse samfunnene lå nær grensen for hvor mange mennesker de kunne brødfø innenfor det arealet de hadde tilgjengelig. Endringer i vekstsesong eller nedbørsmengder ville bety at det var mulig å forsørge flere eller færre mennesker. Dersom produksjonen sank ville noen sulte. Hungersnød opptrådte jevnlig i Europa til langt ut på 1800-tallet, og skjer fortsatt i deler av verden i dag. Hungersnød følges ofte av epidemier, som kan ta livet av store deler av befolkningen

Likevel er det sånn at endringer i klima tar lang tid, i motsetning til endringer i været, som kan påvirke avlingen og gi gode eller dårlige år. Folk har muligheter til å tilpasse seg klimaendringer. Forskerne bak artikkelen det er snakk om her mener også at klimaendringene førte til en gradvis migrasjon østover og sørover til Ganges-sletta, som ble det neste viktige senteret i sørasiatisk historie.

Ian Morris, i "Why the West Rules – for Now", peker på klimaendringer som én av fire store trusler mot førmoderne samfunn. Sammen med epidemier, hungersnød og krig kaller han dem for apokalypsens fire ryttere – de fire rytterne som deler jorda mellom seg før dommedag i Johannes åpenbaring (bilde øverst). Særlig blir det ille når flere av dem opptrer sammen. Det behøver likevel ikke føre til sammenbrudd. Et eksempel på dette i europeisk historie har vi fra siste halvdel av 1300-tallet, da pest, kaldere klima og stadig krigføring virker sammen i det vi kaller krisen i senmiddelalderen. Det er ingen tvil om at krisen var alvorlig for de som måtte leve gjennom den, men ut på andre siden kom europeiske stater som var langt sterkere enn høymiddelalderstatene hadde vært.

Vi må også spørre oss om en avurbanisering over flere hundre år egentlig kan kalles for et sammenbrudd. I boka "Questioning Collapse", redigert av Patricia A. McAnany og Norman Yoffee, hevder en gruppe ledende forskere at det viktigste trekket med menneskelige samfunn ikke er sårbarhet, men tvert i mot tilpassingsevne og motstandsdyktighet. Det at Induskulturen fortsatte i 700 år etter tørkeperioden kan like godt leses som et eksempel på dette. For folk som levde i Indusdalen kan det kanskje ha vært helt fint å slippe å betale for de voldsomme byggeprosjektene knyttet til de store byene.

Da jorda ble flat: Kart og verdensbilder del 2

Romerne kunne dette med kart. Ptolemaios verdenskart og Tabula Peutingeriana er svært forskjellige. Det ene tar, slik som de fleste av våre kart, sikte på å gjengi verden mest mulig slik den er, det andre vil vise hvordan en raskest mulig kommer seg fra et sted til et annet. Tabula Peutingeriana, i den formen vi kjenner kartet, ser ut til å ha blitt oppdatert fram til starten av det femte århundet. De neste kartene vi kjenner er cirka 150 år yngre, da hadde det skjedd et tydelig skifte mot heller å bruke kart til  å vise verdensbilder – forestillinger om hvordan verden henger sammen.

Madaba-kartet (nedenfor) ble funnet i 1884, da det ble bygget en ny gresk-ortodoks kirke over ruinene av gammel bysantinsk kirke i Madaba i dagens Jordan. Kartet er en gulvmosaikk, som viser landområdet fra  Nildeltaet i vest til ørkenen i dagens Jordan i øst – med Jerusalem plassert i midten. Omtrent halvparten av det opprinnelige kartet er bevart. Flere kirkebygninger avbildet i Jerusalem lar seg identifisere, og på denne måten kan kartet tidfestes til midten av det sjette århundre.

Reproduksjon av Madaba-kartet. Bilde: Bernard Gagnon / Wikimedia Commons

Madaba-kartet viser betydningsfulle steder fra bibelhistorien. Mange av de korte tekstene på gresk forteller om hendelser som skal ha utspilt seg på de ulike stedene.  Øst er opp på kartet, slik at gjester til kirka så Det hellige land som om de kom fra Middelhavet (nederst på bildet). Kunstneren som har ledet arbeidet har hatt god oversikt over områdets geografi. De fleste stedene er plassert riktig i forhold til hverandre, men størrelsesforhold og avstander er ofte feil. Jerusalem, som ble sett på som verdens sentrum på denne tida, ligger i midten. Bak er det lett å kjenne igjen Dødehavet med to skip på, og Jordan-elva, med fisk i og en artig liten bro over. Nilen (til høyre), renner  fra øst til vest. Dette kan være gjort både for å få plass på det rektangulære kirkegulvet, og for å passe med Bibelens fortelling om at Nilen er en av de fire elvene som renner ut av Edens Hage, som skal ligge i øst. Alle avbildninger av mennesker er dessverre blitt ødelagt av kristne eller muslimske ikonoklaster ("billedstormere"), tilhengere av religiøse forbud mot å avbilde levende vesener.

Detalj: Jordan renner ut i Dødehavet.
Bilde: M. Disdero / Wikimedia Commons

Madaba-kartet er et utrykk for at seinantikkens mennesker vendte seg mot religionen, for å forstå verden rundt seg. På Tabula Peutingeriana står Roma i midten, både bokstavelig talt og i overført betydning. Kartet illustrer ordtaket om at "alle veier fører til Rom", som forøvrig ikke stammer fra antikken, men i følge Oxford English Dictionary kan spores tilbake til middelalderen, da Roma på nytt var blitt sentrum for den vestlige kristenheten. Midt på 500-tallet var Roma en krigsherjet provinsby. Jerusalem og landområdene som bibelfortellingene utspiller seg i hadde blitt gradvis viktigere siden Helena, mor til Konstantin den Store, hadde besøkt byen i 326-27, og etter legenden skal ha identifisert flere av de hellige stedene og funnet Jesus' kors under det som kanskje er de første arkeologiske utgravningene vi kjenner til. Etter Helenas reise ble det populært å besøke de hellige stedene, og det ble skrevet reiseberetninger til inspirasjon og støtte for senere pilegrimer. En av disse, skrevet av den velstående kvinnen Egeria, som besøkte området seint på 300-tallet, er oversatt til norsk av Else Schjøth, og kan leses på Bokhylla.no. På mange måter gir det mening å tolke Madaba-kartet som en visuell utgave av en slik pilegrimsberetning. I kirken i Madaba kunne besøkende reflektere over områdets religiøse historie og geografi.

Madaba-kartet er tydelig uttrykk for et religiøst verdensbilde, men det viser like fullt steder som faktisk eksisterte, plassert i den virkelige verden. Et annet, omtrent samtidig verdenskart har tatt steget helt over i det religiøse. Kartet illustrerer verket "Den kristne topografien", skrevet av en forfatter som vi kaller Kosmas Indikopleustes ("Kosmas Indiafarer"), men som vi egentlig ikke vet hva het. Alt som er kjent om forfatteren kommer fra teksten hans. Han var nestoriansk kristen, den formen for kristendom som ble praktisert i Det nypersiske riket (Sasanideriket) og i andre kirkesamfunn øst for Romerriket. Da han skrev boka bodde han i Alexandria i Egypt. Som ung mann hadde han vært handelsreisende på Rødehavet og Det vestlige indiske hav.

Kosmas hensikt med Den kristne topografien, er å vise at de førkristne geografene hadde tatt helt feil da de mente at jorda var rund. Han hadde jo selv seilt nesten til India, og kunne konstatere at det var flatt hele veien. Nei, mente Kosmas, jorda var formet som tabernakelet, telthelligdommen Gud hadde beskrevet for israelittene da de vandret i ørkenen etter flukten fra Egypt. Forskjellene på dag og natt forklarer Kosmas med at det reiser seg et enormt fjell midt på jorda. Sola går rundt dette fjellet, og forsvinner altså om natten. Stjernene sitter fast i taket.

Kosmas kart over verden, fra et håndskrift som nå er i Katarinaklosteret på Sinai. Kilde: Harrer 2011

De bevarte håndskriftene av Topografien har flere kart basert på Kosmas beskrivelse av verden. Bildet over er fra et håndskrift fra 1000-tallet. Legg merke til fjellet i midten, og sola som går rundt. De tre blå feltene til høyre er Det kaspiske hav (øverst), Persiabukta og Rødehavet. Verdenshavet Okeanos går rundt jorda, og til venstre går Middelhavet inn mellom Afrika og Europa. Øverst sitter Jesus og passer på at alt går riktig for seg. Nord er for øvrig øverst slik vi er vant til.

Kosmas kart over Adulis, moderne tegning etter
 manuskript. Kilde: John W. McCrindle. Cosmas
 Indicopleustes, Christian Topography (1897)

Kristne apologeter, som ikke vil at kirken skal få skylden for at romernes avanserte geografiske kunnskap gikk tapt, legger gjerne vekt på at Kosmas var dum og udannet, og at arbeidet hans representerer en marginal kristen retning. De har rett så langt som at lærde folk i middelalderen også godt visste at jorda var rund. De tar feil i at Kosmas var dum og at læren han representerte var marginal. I Kosmas samtid var den nestorianske kirken antagelig omtrent like stor som den katolske, og omfattet menigheter fra Romerriket i vest til Iran og India i Øst. Senere skulle nestorianske kirkesamfunn etablere seg også i Kina og Indonesia, men etter mange hundre år med politisk og religiøs undertrykkelse er det lite igjen den østlige kirken i dag. I de delene av Topografien, der Kosmas forteller om reisene sine, og om dyr og planter fra India og Kina, kommer det fram at han har mye og nøyaktig kunnskap om verden. Bildet til venstre er faktisk også et kart. Det viser et av steden Kosmas besøkte på sine reiser, Adulis i dagen Eritrea, havnebyen i kongeriket Aksum. I tillegg ser vi to etiopiske soldater, en stele (steinplate) og en marmortrone med greske innskrifter, som Kosmas kopierte. Teksten til høyre (med den gående soldaten) forteller at dette er veien til Aksum, rikets hovedstad, som lå i høylandet nord i dagens Etiopia. Det som gjør dette til et kart, og ikke bare en illustrasjon av teksten, er at avbildningen nøye følger beskrivelsen i teksten av hvordan de forskjellige elementene var plassert.

Kosmas var altså slett ikke dum, han var bare en mann med en plan, og han hadde en helt annen hensikt enn kartmakere flest med verdenskartet sitt: Han ønsket å få terrenget til å passe med kartet.

Neste: Verden er snudd opp ned...


Litteratur:
Herbert Donner (1992), The Mosaic Map of Madaba: An Introductory Guide, Kampen.

Stefan Faller (2011), The World According to Cosmas Indicopleustes – Concepts and      Illustrations of an Alexandrian Merchant and Monk, Transcultural Studies 1.

John W. McCrindle. Cosmas Indicopleustes, Christian Topography (1897)

Åpen forelesning: Sosiale nettverk og eldre historie

Trofaste lesere av Globalhistorie vil vite at alt er nettverk og alt er historie. Fredag er det Faglig-pedagogisk dag, Universitetets årlige satsing på forskningsformidling, som særlig er rettet mot lærere og skoleverket. I forbindelse med forskningsprosjektet jeg arbeider på holder jeg forelesning om sosiale nettverk og eldre historie. Forelesningen er åpen for alle, og her kan du for eksempel få svaret på store og små spørsmål som:

-Hva er et sosialt nettverk
-Hva er Social Network Analysis
-Hvorfor er nettverk en god måte å nærme seg eldre historie på
-Hva er Actor Network Theory
-Hva er et small-world nettverk
-Er alle mennesker i verden knyttet sammen i seks ledd eller mindre
-Hvorfor er nettverk bygd på svake bånd mer robuste enn nettverk bygd på sterke bånd
-Hvordan gikk kristendommen fra sekt til verdensreligion
-Hvem var Herodes Agrippa

Fredag 7.2.2014, 11:15-13:00, Auditorium R, Sydneshaugen skole

Oppdatering 7.2: Her kan du laste ned lysbildene fra forelesningen

Kart og verdensbilder (del 1)

Kart er bilder av verden, og derfor forteller de også noe om hvordan vi ser på verden. Vi er vant til å se kartet med nord opp og med Vest-Europa, nærmere bestemt Greenwich i Øst-London i midten. Slik har det ikke alltid vært. Vår måte å se verden på ble utviklet på 1500-tallet, da europeiske kartografer fikk bruk ikke bare for å tegne hele verden, men også å gjengi havområdene på en måte som gjorde det mulig å angi seilingskurser som rette linjer. Av flere konkurrerende projeksjoner ble Gerardus Mercators fra 1569 den mest populære. De fleste moderne kartprojeksjoner er videreutviklinger av denne. Det store problemet med å tegne kart er å gjengi den kuleformede jordkloden på en flat overflate. Som mange vil huske fra skolen gir merkatorprojeksjonen et godt bilde av størrelsesforhold rundt ekvator, men overdriver flatene nærmere polene, slik at for eksempel Grønland og Svalbard framstår som mye større enn de er, sett i forhold til landområder lengre sør.

Courtesy of the British Museum /
Wikimedia Commons

Karttegning har imidlertid lange tradisjoner. Det eldste verdenskartet vi kjenner er fra perioden 700-500 før vår tidsregning, og kommer fra Babylon i Mesopotamia. Kartet, som er risset inn på en leirtavle, setter ikke overraskende Babylon i sentrum, og navngir blant annet Assyria i nord og Elam som var et rike i dagens Iran. Eufrat-elva renner gjennom midten av kartet. Sirkelen rundt er beskrevet som "det salte havet", og utenfor ligger det som antagelig har vært åtte ytre regioner. Nord er forøvrig opp på dette kartet, slik som det også er på våre kart. Teksten handler dessverre om babylonernes mytologiske verdensbilde og ikke om hva hadde av faktisk kunnskap om verden rundt seg. Kartet befinner seg i dag i British Museum, som har en fin liten artikkel om det på sine nettsider.

I den hellenistiske perioden, som fulgte Aleksander den stores (356-323 før vår tidsregning) erobring av Perserriket, ble ulike deler av verden knyttet sammen i større grad enn de hadde vært tidligere. Greskspråklige geografer opparbeidet seg kunnskap om verden fra Kina i øst til Atlanterhavet i vest. De var klare over at jorda er kuleformet, og de strevde med problemet om hvordan den best kunne gjengis på en flat overflate. Denne kunnskapen levde videre inn i romersk tid, og karttegnereren som nådde lengst var Klaudios Ptolemaios, som virket i Alexandria i Egypt rundt midten av det andre århundret etter vår tidsregning. Ptolemaios skrev et stort geografisk verk, som diskuterer jordas omkrets, beskriver hvordan den kan tegnes, og gir koordinater i lengde og bredde for tusenvis av steder i Europa, Asia og Afrika. Verket er heldigvis bevart i avskrift, sammen med kart som ble tegnet på grunnlag av det i senmiddelalderen og renessansen.

Ptolemaios verdenskart, 1400-tallstegning på grunnlag av
Ptolemaios Geografi fra cirka 160 etter vår tidsregning. Bilde:
Wikimedia Commons

På Ptolemaios tid visste man godt at nordlig bredde kan måles ved hjelp av solhøyden. Lengdegrad ble det imidlertid ikke mulig å måle presist før man fikk nøyaktige og stabile klokker, som kunne brukes til å regne ut hvor langt man hadde beveget seg i øst-vest-retning. Dette skjedde først på 1700-tallet. Som 1400-tallsgjengivelsen av Ptolemaios verden til venstre viser, var kunnskapene om Middelhavsområdet relativt gode, Afrikas Horn, Arabia og India kan kjennes igjen med litt godvilje, mens Kina, lengst til høyre, egentlig ikke er mer enn en samling navn. Bildet viser forøvrig også at Ptolemaios projeksjon, som var den beste og vanligste fram til Mercators tid, forvrenger størrelsen på landmassene lengst mot ekvator mest.

Tabula Peutingeriana blad 10,
 Conrad Millers nytegning fra 1887. Bilde: Bibliotheca Augustana

Ptolemaios kart var et forsøk på å gjengi verden så nøyaktig som mulig, og i den sammenheng ble det ikke overgått på rundt 1400 år. Det fantes også andre karttradisjoner med mer praktisk siktemål. Vi har bevart en middelalderkopi av et romersk veikart fra cirka år 500, kalt Tabula Peutingeriana. Kartet viste verden fra Spania til India på 14 pergamentblad, men gjør ikke noe forsøk på å gjengi den geografisk korrekt. I stedet viser den veisystemet med dagsetapper og navn på skysstasjoner. Prinsippet er det samme som brukes på linjekart over offentlig transport i de fleste større byer i dag. Ved hjelp av informasjonen på Tabula Peutingeriana kunne en enkelt telle seg til hvor mange dager det ville ta for en reisende eller en hæravdeling å bevege seg fra den ene enden av Romerriket til den andre, slik vi teller stasjoner på metroen i en ukjent by. Bildet til venstre viser den delen av kartet som gjengir Balkan, Kreta, Lilleasia og Nildeltaet. Legg merke til rikets hovedstad, Konstantinopel, som er markert med Konstantinsøylen som fortsatt står i Hippodromen i Istanbul. Antikk- og / eller kartnerder kan kose seg med nettsiden Omnes Viae, hvor René Voorburg har samlet informasjonen fra TP og fra rutesamlingen Itinerarium Antonini i en søkemotor, og lagt den bak moderne Google-kart. For oss som alltid har lurt på hvor lang tid det ville ta å gå fra Corstopitum til Palmyra er dette gull.

Neste: Da jorda ble flat...

Globalhistorie i Bergen i vår: Afrikas og Kinas plass i verden

Dessverre har vi ikke noe regulært tilbud i globalhistorie på Universitetet i Bergen, men det hender vi tilbyr fordypningskurs med globalhistorisk innretning. I vår har vi ikke mindre enn to helt nye slike emner.

Førsteamanuensis Anne K. Bang holder kurset Him 111: Global perspectives on African History. Det tar for seg hvordan Afrika dras stadig tettere inn i verdenssystemet fra 1500-tallet og fram mot i dag, først gjennom kontakter med Midtøsten, India og Vest-Europa, siden også Amerika og Kina. Emnet har tre tyngdepunkter: Handel, ikke minst slavehandel, religion, først og fremst Islam og geopolitikk, Afrikas rolle i verden.

Førsteamanuensis Camilla Brautaset står bak emnet China and the world since 1800. Kurset tematiserer den historiske pendelbevegelsen fra et begrenset europeisk nærvær i Øst-Asia ved starten av perioden, til vestlig kulturell, politisk og økonomisk dominans og tilbake til en ekspansiv og selvbevisst kinesisk stat med stadig sterkere globalt nærvær gjennom de siste tiårene. Hvordan har kinesiske og vestlige historikere forstått og forklart denne utviklingen? Kurset har også spennende gjesteforelesere på listen, blant annet Odd Arne Westad, professor i internasjonal historie ved London School of Economics og medforfatter av det klassiske globalhistoriske oversiktsverket The New Penguin History of the World og Peer Vries, professor i globalhistorie ved Universitetet i Wien. Begge er både anerkjente eksperter på Kinas moderne historie og ledende globalhistorikere.

Begge kursene starter neste uke. Forelesningene er selvsagt åpne for alle.

Av Saba kom de konger tre?

De tre vise menn / hellige tre konger, her i en bysantinsk mosaikk fra
Ravenna i Nord-Italia. Foto: Nina Aldin Thue / Wikimedia Commons 

"Gull, røkels', myrra ofret de" fortsetter julesangen "Et barn er født i Betlehem". Teksten gjenforteller fortellingene om Jesu' fødsel i evangeliene etter Lukas og Matteus i Det nye testamentet. Passasjen disse verselinjene bygger på finner vi i Matteusevangeliet. Der er det ikke egentlig snakk om tre konger, men om "noen vismenn" (gresk: magoi), som kommer for å gjøre ære på det lille barnet.

Uavhengig av tro, vil de fleste i dag mene at dette ikke er en fortelling om hva som faktisk hendte, men en episode som bidrar til å skape et bilde av at det allerede fra fødselen av var noe helt spesielt med dette barnet. Hvis et slikt fortellergrep skulle fungere, må det imidlertid ha hatt resonans hos publikum samtiden. Matteus lar de tre vismennene bringe gaver av gull, røkelse og myrra til barnet. De to siste gavene knytter giverne direkte til det sørlige Arabia. Slik sett var det helt rimelig av forfatteren av middelaldersalmen som vår julesang bygger på, å knytte dem til kongeriket Saba, som lå i dagens Jemen.

Gull er dyrt og sjeldent, men sirkulerte over hele verden i antikken. Røkelse og myrra fikk man derimot bare fra landene rundt det sørlige Rødehav og Adenbukta. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som finnes naturlig i disse områdene, men som har vist seg nærmest umulig å dyrke andre steder. Disse stoffene ble brukt i medisin, kosmetikk og særlig som brennoffer i religionsutøvelse i den antikke verden. De var svært dyre, og derfor velegnede gaver for det spesielle barnet.

Boswellia Sacra (røkelse).
 Illustrasjon Köhlers Medizinalpflanzen (1898)
 / Wikimedia Commons

Saba var et av flere kongedømmer i det sørlige Arabia. Riket hadde senter i overgangen mellom de fruktbare fjellområdene i dagens Jemen og ørkenen som strekker seg inn i dagens Saudi-Arabia. Saba var den ledende staten i regionen fra cirka 700 før vår tidsregning og fram til første århundre før vår tidsregning

Kongedømmene i Sør-Arabia baserte seg dels på det produktive jordbruket i fjellområdene lengst sørvest i Arabia, hvor fjellene tømmer monsunvindene fra Det indiske hav for regn før de fortsetter inn i de svært regnfattige ørkenområdene lengre inn i landet, dels på kontroll med kunstvanningsanlegg i overgangen mellom fjell og ørken, men ikke minst på handel med røkelse og myrra. Lenge foregikk handelen med kamelkaravaner, som måtte legge ruten etter hvor de kunne få vann og beskyttelse. På slike steder kunne lokale herskere enkelt kreve inn avgifter. Kongene i Sør-Arabia ble fabelaktig rike på denne handelen, og det bidro til at romerne kalte området for Arabia Felix – ”Det lykkelige Arabia”. Fortellingen om de tre vismennene, som følger en stjerne for å finne stedet der Jesus ble født, er et ekko av kamelkaravanene som brukte stjernene på nattehimmelen til å holde retningen på den lange vegen mellom det sørlige Arabia og områdene i dagens Jordan, Israel og Palestina, hvor varene ble lastet om og overtatt av andre handelsfolk.

Rundt starten av vår tidsregning ser det ut til at sjøhandel ble viktigere, men det er få gode, naturlige havner i Sør-Arabia, og kongene ser ut til å ha klart å fortsette å holde kontrollen med den lukrative trafikken.  Saba, med senter i innlandet, ser ut til å ha blitt mindre viktig, og gikk etter hvert inn i kongedømmet Himyar, som kontrollerte den arabiske siden av stredet mellom Rødehavet og Adenbukta, og som eksisterte fram til Det nypersiske riket invaderte denne delen av Arabia, i 570 etter vår tidsregning. Kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen som konger av Saba.

De sørarabiske kongedømmene, som vi kjenner gjennom en rik arkeologisk arv, innskrifter på det sørarabiske skriftspråket, samt beskrivelser i greske og latinske tekster, hadde sin egen, særegne kultur, men ble også påvirket av den nære og langvarige kontakten med middelhavsområdet. I senantikken, cirka 200-650 etter vår tidsregning, var kristendom og jødedom viktige elementer i den ideologiske pakken som fulgte med handelen med Middelhavsområdet. Begge religioner fikk fotfeste i dagens Jemen.

I dag er det slik at selv om det er mulig å konvertere til Jødedommen, så er den vanligste måten å bli jøde på å være født av jødisk mor. I senantikken fantes det imidlertid også retninger innen religionen, som aktivt forsøkte å omvende ikke-troende. Disse hadde framgang i Himyar, og på et tidspunkt, vi vet ikke helt når, fikk de også støtte av kongemakten. Rundt år 520 ble Himyar angrepet av det kristne kongedømmet Aksum, som lå i dagens Etiopia og Eritrea. Invasjonen ble slått tilbake, men i kjølvannet av hendelsene satte en konge med navn Dû Nuwâs i gang forfølgelser av kristne, under påskudd av at de hadde støttet fienden. I byen Najran, lengst sør i dagens Saudi-Arabia, kom det til regelrette massakrer. Blant disse kristne var det også kjøpmenn fra Romerriket. Keiseren i Konstantinopel reagerte sterkt og ba kongen av Aksum om å gripe inn. Om det var utslagsgivende skal være usagt, men i 525 angrep aksumittene igjen, og denne gangen lyktes de. Fra 525 til 570, da Sør-Arabia kom under persisk styre, ble dagens Jemen styrt av kristne konger.

Illustrasjon: Paul Alan Yule /
Wikimedia Commons

Disse hendelsene var fram til nylig bare kjent gjennom kristne martyrfortellinger og kirkehistorier. Arkeologer fra Universitetet i Heidelberg, under ledelse av professor Paul Alan Yule,  har i flere år gravd ut Himyarenes gamle hovedstad, Zafar, i fjellene sør i Jemen, og nå har de blant annet funnet hundrevis av amforaer, transportkrukker, som ble produsert i Aqaba i dagens Jordan, og som antagelig har inneholdt vin. Mange av amforaene var merket med det kristne Chi-Rho symbolet, og kan kanskje ha inneholdt vin til kirkebruk. I fjor fant de også et spennende relieff, som viser en konge med krone etter etiopisk modell (venstre). Det fantes altså konger av Saba som tilbad Jesusbarnet, men først cirka 500 år etter det julesangen vil ha oss til å tro.

Tolv globalhistoriske julegavetips

Vil du spre litt globalhistorisk leseglede til jul? Her kommer tolv av de populærvitenskapelige fagbøkene jeg liker best. Bøkene kommer i uprioritert rekkefølge. Jeg er slett ikke enig i alt som står i dem, men de leverer fortellinger som engasjerer, informerer, gleder eller provoserer. Alle skrevet enten som lærebøker eller for et alment interesserte publikum, og kan godt leses uten spesielle forkunnskaper. Noen av dem er oversatt til norsk, andre ikke. Kanskje ikke de utenlandske når fram i posten til jul, men e-bøker sparer både klimaet og skogen.

Bilde: Spartacus

1: Eric H. Cline, 1177, The Year Civilization Collapsed (Princeton University Press 2014). I årtiene rundt 1200 før vår tidsregning brøt samfunn etter samfunn rundt det østlige Middelhav sammen. Byer brant og ble aldri gjenoppbygd. Skriftkulturen forsvant. Hva skjedde? Klimaendringer, invasjoner, opprør eller sammenbrudd? Svarene den amerikanske arkeologen Eric H. Cline gir er sammensatte, og boka ble en bestselger i USA fordi mange mener de har relevans også for vår tid.

2: Steven Pinker, The Better Angels of our Nature (Viking Books 2011). Er vi mennesker voldelige av natur? Ja, kanskje vi er det, sier psykologen Steven Pinker, men vi trenger ikke oppføre slik av den grunn. På tross av grusomme konflikter mange steder i verden har jorda snaut vært noe tryggere sted å leve enn den er i dag, og slik har utviklingen vært både i det lange og i det korte historiske perspektivet. Pinker forsøker å forklare hvorfor det har blitt sånn.

3: Jared Diamond: Guns, Germs, Steel (W.W. Norton 1997), norsk utgave: Våpen, pest og stål (Spartacus 2011). Hvordan kunne en håndfull spanske soldater velte det veldige Inkariket, og hvordan kunne noen få land i Vest-Europa komme til å dominere verden? Diamonds svar er at det måtte gå slik det gjorde, fordi geografiske og klimatiske forhold ga befolkningene i Eurasia avgjørende fordeler i forhold til befolkningene i Amerika og Afrika, særlig i forhold til produktive matplanter, husdyr og motstandsdyktighet mot smittsomme sykdommer.

4: Niall Ferguson, Civilization: The Six Killer Apps of Western Power (Penguin 2011). Samme spørsmål som Diamond, helt andre svar. Årsakene til Vestens sterke stilling er ikke natur-, men kulturbestemt sier Ferguson. Arven fra den romerske og greske antikken, den katolske middelalderen, og den vesteuropeiske renessansen og opplysningstiden, har gitt oss seks applikasjoner på vår felles vestlige kulturelle smarttelefon, som de andre sivilisasjonene ennå ikke har lastet ned: Fri konkurranse, massekonsum, styre ved lov, fri og kritisk vitenskap, protestantisk arbeidsetikk, og vitenskapelig medisin. Ferguson er eurosentrisk og stolt av det.

5: J. R. McNeill, William H. McNeill The Human Web: A Bird's-Eye View of World History (W.W. Norton 2003): Far og sønn McNeill ser verdenshistorien fra fugleperspektiv. Gjennom årtusener knyttes stadig tettere bånd mellom mennesker i forskjellige deler av verden, og jorda blir stadig tettere sammenvevd fram mot vår egen tid.

Bilde: ianmorris.org

6: Ian Morris, Why the West Rules—for Now (Farrar, Straus & Giroux 2010). Dette er kanskje min personlige favoritt, som jeg håper blir oversatt til norsk med tid og stunder. Tematikken burde være kjent nå. Bokas styrke ligger i at Morris prøver å utvikle en måte å måle menneskelig utvikling på, med en indeks som går tilbake til tida før den neolittiske revolusjonen. Dette er naturligvis metodisk temmelig vanvittig, men det er gjort på en eksplisitt og transparent måte, slik at det er lett å argumentere for eller imot, og være enig eller uenig. Dette står i motsetning til en del andre bøker om temaet, hvor forfatteren har løsningen først og finner argumentene etterpå.

7: Jared Diamond, The World Until Yesterday: What Can We Learn from Traditional Societies? (Viking Press 2013), norsk utgave:  Verden fram til i går: Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn? (Spartacus 2013). Mennesker er dyr. Biologisk er vi tilpasset et liv i  naturen, hvor vi spiser det vi selv kan fange og finne, med enkle redskaper vi kan lage av tre, stein, planter, skinn og bein. Slik levde alle i vår art fram til for cirka 11.000 år siden, og ganske mange fram til temmelig nylig. Hva har vi glemt? Ganske mye. Hva kan vi lære? Jeg er litt usikker. (Full omtale her).

8: Alfred W. Crosby,  The Columbian Exchange (Greenwood Press, 1972). Hvordan endret oppdagelsen av Amerika verden? Ikke vårt bilde av verden, men den verden som omgir oss. Hvilke planter og dyr omga vi oss med før? Hva slags mat spiste vi? Hva med det vi ikke kan se, mikroorganismer? Denne lille perlen av en bok endret måten vi ser på historien på. Mye av det naturvitenskapelige innholdet er antagelig utdatert, men perspektivene er like viktige.

Bilde: Abebooks.co.uk

9: William Hardy McNeill, Plagues and peoples (Anchor Press, 1976). McNeill den eldre er en av pionerene i globalhistoriesjangeren. Boka viser hvordan meslinger, kopper, byllepest og andre ekle sykdommer har påvirket den historiske utviklingen. På samme måte som Crosbys bok var dette helt nye tanker da boka kom, og fortsatt vil mange historikere ha nytte å ta sykdommer og epidemier med i bildet ved siden av økonomisk, politisk, sosial og kulturell historie.

10: Gunnar W. Knutsen, Lange linjer i historien (Cappelen 2006). Hva er felles for hele verden? I denne korte læreboka gir kollega Gunnar W. Knutsen en innføring i grunnleggende strukturhistorie. Det kanskje mest spennende grepet er at han ikke bare ser på hva som er felles på tvers av geografi, men også på det som er felles på tvers av perioder. Glem bronsealderen, antikken og mellomkrigstida. Knutsen deler rett og slett i to: Førmoderne og moderne samfunn.

11: David Landes, The Wealth and Poverty of Nations, (W.W. Norton 1998). Fortsatt i tvil om hvorfor noen land er rike og andre fattige? David Landes (1924-2013) har alle svarene, og de får Niall Ferguson til å framstå som en radikal kulturrelativist. Denne boka kommer du til å elske eller hate, eller som meg litt begge deler, men likegyldig stiller du deg neppe.

12: Pamela Kyle Krosseley, What is Global History (Polity Press 2008). Fortsatt i tvil om hva globalhistorie egentlig er for noe etter å ha lest her og her? Prøv denne boka. Enkel, kort, lettfattelig, og som antikkhistoriker gleder det meg at hun tar høyde for at hverken sjangeren eller prosessene den er opptatt av er så nye som mange vil ha det til.


Lest alle? Ikke glem Tore Linné Eriksens utmerkede globalhistoriske leseveiledning på Salongen.no.

For ordens skyld: Bøkene jeg omtaler har jeg kjøpt selv eller lånt på biblioteket. Posten ble skrevet 13.12. 2013, og oppdatert og utvidet 10.12.2014