De tre vise menn / hellige tre konger, her i en bysantinsk mosaikk fra Ravenna i Nord-Italia. Foto: Nina Aldin Thue / Wikimedia Commons |
"Gull,
røkels', myrra ofret de" fortsetter julesangen "Et barn er født i
Betlehem". Teksten gjenforteller fortellingene om Jesu' fødsel i
evangeliene etter Lukas og Matteus i Det nye testamentet. Passasjen disse
verselinjene bygger på finner vi i Matteusevangeliet. Der er det ikke egentlig
snakk om tre konger, men om "noen vismenn" (gresk: magoi),
som kommer for å gjøre ære på det lille barnet.
Uavhengig
av tro, vil de fleste i dag mene at dette ikke er en fortelling om hva som
faktisk hendte, men en episode som bidrar til å skape et bilde av at det
allerede fra fødselen av var noe helt spesielt med dette barnet. Hvis et slikt
fortellergrep skulle fungere, må det imidlertid ha hatt resonans hos publikum
samtiden. Matteus lar de tre vismennene bringe gaver av gull, røkelse og myrra
til barnet. De to siste gavene knytter giverne direkte til det sørlige Arabia.
Slik sett var det helt rimelig av forfatteren av middelaldersalmen som vår julesang bygger
på, å knytte dem til kongeriket Saba, som lå i dagens Jemen.
Gull
er dyrt og sjeldent, men sirkulerte over hele verden i antikken. Røkelse og
myrra fikk man derimot bare fra landene rundt det sørlige Rødehav og Adenbukta.
Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som finnes naturlig i disse områdene,
men som har vist seg nærmest umulig å dyrke andre steder. Disse stoffene ble
brukt i medisin, kosmetikk og særlig som brennoffer i religionsutøvelse i den
antikke verden. De var svært dyre, og derfor velegnede gaver for det spesielle
barnet.
Boswellia Sacra (røkelse). Illustrasjon Köhlers Medizinalpflanzen (1898) / Wikimedia Commons |
Saba
var et av flere kongedømmer i det sørlige Arabia. Riket hadde senter i overgangen
mellom de fruktbare fjellområdene i dagens Jemen og ørkenen som strekker seg
inn i dagens Saudi-Arabia. Saba var den ledende staten i regionen fra cirka 700
før vår tidsregning og fram til første århundre før vår tidsregning
Kongedømmene
i Sør-Arabia baserte seg dels på det produktive jordbruket i fjellområdene
lengst sørvest i Arabia, hvor fjellene tømmer monsunvindene fra Det indiske hav
for regn før de fortsetter inn i de svært regnfattige ørkenområdene lengre inn
i landet, dels på kontroll med kunstvanningsanlegg i overgangen mellom fjell og
ørken, men ikke minst på handel med røkelse og myrra. Lenge foregikk handelen
med kamelkaravaner, som måtte legge ruten etter hvor de kunne få vann og
beskyttelse. På slike steder kunne lokale herskere enkelt kreve inn avgifter.
Kongene i Sør-Arabia ble fabelaktig rike på denne handelen, og det bidro til at
romerne kalte området for Arabia Felix
– ”Det lykkelige Arabia”. Fortellingen om de tre vismennene, som følger en
stjerne for å finne stedet der Jesus ble født, er et ekko av kamelkaravanene
som brukte stjernene på nattehimmelen til å holde retningen på den lange vegen
mellom det sørlige Arabia og områdene i dagens Jordan, Israel og Palestina,
hvor varene ble lastet om og overtatt av andre handelsfolk.
Rundt
starten av vår tidsregning ser det ut til at sjøhandel ble viktigere, men det
er få gode, naturlige havner i Sør-Arabia, og kongene ser ut til å ha klart å
fortsette å holde kontrollen med den lukrative trafikken. Saba, med senter i innlandet, ser ut til å ha
blitt mindre viktig, og gikk etter hvert inn i kongedømmet Himyar, som
kontrollerte den arabiske siden av stredet mellom Rødehavet og Adenbukta, og
som eksisterte fram til Det nypersiske riket invaderte denne delen av Arabia, i
570 etter vår tidsregning. Kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen som
konger av Saba.
De
sørarabiske kongedømmene, som vi kjenner gjennom en rik arkeologisk arv,
innskrifter på det sørarabiske skriftspråket, samt beskrivelser i greske og
latinske tekster, hadde sin egen, særegne kultur, men ble også påvirket av den
nære og langvarige kontakten med middelhavsområdet. I senantikken, cirka
200-650 etter vår tidsregning, var kristendom og jødedom viktige elementer i
den ideologiske pakken som fulgte med handelen med Middelhavsområdet. Begge
religioner fikk fotfeste i dagens Jemen.
I
dag er det slik at selv om det er mulig å konvertere til Jødedommen, så er den
vanligste måten å bli jøde på å være født av jødisk mor. I senantikken fantes
det imidlertid også retninger innen religionen, som aktivt forsøkte å omvende
ikke-troende. Disse hadde framgang i Himyar, og på et tidspunkt, vi vet ikke
helt når, fikk de også støtte av kongemakten. Rundt år 520 ble Himyar angrepet
av det kristne kongedømmet Aksum, som lå i dagens Etiopia og Eritrea.
Invasjonen ble slått tilbake, men i kjølvannet av hendelsene satte en konge med
navn Dû Nuwâs i gang forfølgelser av kristne, under påskudd av at de hadde
støttet fienden. I byen Najran, lengst sør i dagens Saudi-Arabia, kom det til
regelrette massakrer. Blant disse kristne var det også kjøpmenn fra Romerriket.
Keiseren i Konstantinopel reagerte sterkt og ba kongen av Aksum om å gripe inn.
Om det var utslagsgivende skal være usagt, men i 525 angrep aksumittene igjen,
og denne gangen lyktes de. Fra 525 til 570, da Sør-Arabia kom under persisk
styre, ble dagens Jemen styrt av kristne konger.
Illustrasjon: Paul Alan Yule / Wikimedia Commons |
Disse
hendelsene var fram til nylig bare kjent gjennom kristne martyrfortellinger og
kirkehistorier. Arkeologer fra Universitetet i Heidelberg, under ledelse av professor Paul Alan Yule, har i flere år gravd
ut Himyarenes gamle hovedstad, Zafar, i fjellene sør i Jemen, og nå har de
blant annet funnet hundrevis av amforaer, transportkrukker, som ble produsert i
Aqaba i dagens Jordan, og som antagelig har inneholdt vin. Mange av amforaene
var merket med det kristne Chi-Rho symbolet, og kan kanskje ha inneholdt vin
til kirkebruk. I fjor fant de også et spennende relieff, som viser en konge med krone etter etiopisk modell (venstre). Det fantes altså konger av Saba som tilbad Jesusbarnet, men
først cirka 500 år etter det julesangen vil ha oss til å tro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar