søndag 28. september 2014

Romere i Kina? Kineserne og Roma

Kinesisk silke med innvevde dragemønstre. Andre århundre etter vår tidsregning.
Fra grav 65, Palmyra, Syria. Palmyra Museum. Foto © Jørgen Christian Meyer


Med jevne mellomrom, sist for et par uker siden, dukker det opp meldinger på internett om en landsby i Kina befolket av etterkommere etter de gamle romerne (denne var riktignok av den mer nøkterne typen). I landsbyen Liqian bor det blonde og blåøyde mennesker som angivelig stammer fra en avdeling romerske soldater, som ble tatt til fange i kamper mot romernes rivaler i øst, parterne eller arsakidene, i år 53 før vår tidsregning, og som aldri siden ble sett.

Teorien ble først lansert i 1957 i boka A Roman City in China av Kina-historikeren Homer Dubs, som arbeidet ved Universitetet i Oxford. Det gjør den dessverre ikke bedre. Det er leit å ødelegge en god historie, men romere flest på denne tida kom fra middelhavsområdet. De fleste som bor der er verken blonde eller blåøyde, og slik var det nok på romernes tid også. I Sentral-Asia, derimot, lever det og har det levd ganske mange med slike trekk. For gni det inn er det gjort DNA-tester av innbyggerne i Liqian, som viser at arvematerialet deres ser ut til å stamme fra Asia, og ikke fra Middelhavsområdet.

Historier om tapte romerske hæravdelinger, Israels tapte stammer, eller vikinger som har levd isolert i Amerikas skoger siden Leiv Eriksons dager holder dessverre sjelden stikk, men det betyr ikke at ikke folk reiste over store deler av verden i gamle dager. Romerne visste godt om Kina, og kineserne visste godt hvor Romerriket lå. Noen reiste hele veien også, og vendte tilbake og fortalte om opplevelsene sine.

Romerne kalte Kina for Sina, etter Qin-dynastiet, som grunnla den første kinesiske sentralstaten i 220 før vår tidsregning, eller for Seres. Det kinesiske produktet som de aller fleste i Romerriket må ha kjent til kalte de for sericum. Dette er opprinnelsen til vårt ord for silke. Silke, både i form av garn og vevde tøyer, ble fraktet over Sørkinahavet og Det indiske hav til India, eller via karavanevegene gjennom Sentral-Asia, som i moderne tid har blitt kalt Silkevegen. I graver i byen Palmyra, i dagens Syria, er det funnet flotte silketøyer med innvevde gulltråder og dragemotiver (bilde over). Tøyene er revet opp fra slitte og skadede plagg, og brukt til å balsamere lik.  Det ser ut til at romerne foretrakk egne mønstre, og i Aleksandria i Egypt skal det ha vært egne verksteder der slaver rekket opp kinesiske silketøyer og vevde dem på nytt.

Vi vet at noen få romere reiste helt til Kina. Dette var handelsfolk. Rundt år 100 etter vår tidsregning nådde en gruppe handelsfolk fra Syria, som var en del av Romerriket,  til de kinesiske grensene i nordvest. En annen gruppe kom sjøvegen, og nådde den kinesiske kysten i år 166. Ved hoffet overleverte de gaver som de sa var fra den romerske keiseren. Vi kjenner denne hendelsen fra kinesiske nedtegnelser, for de kinesiske skriverne var skuffet over gavene, blant annet skilpaddeskall og horn fra nesehorn. Dette var ikke spesielt dyre og fine gaver, men vanlige varer i handelen på Det indiske hav, og antagelig var dette handelsfolk som har utgitt seg for å være utsendinger, eller som kineserne har tolket slik. Klaudios Ptolemaios store geografiverk, som ble til omtrent på denne tiden, og som ikke ble overgått i verken omfang eller nøyaktighet før rundt år 1500, inneholder en rekke stedsnavn langs kystene og landrutene helt øst til Kina (nedenfor). Posisjonene så langt øst ble likevel ganske feil, fordi en ennå ikke hadde gode metoder å fastslå lengdegrad, altså  plassering langs øst-vest aksen. Det fikk man først et stykke ut på 1700-tallet.

Ptolemaios' kart over Øst-Asia, 1400-talls-manuskript i British Library (Harley MS 7182). Med litt godvilje drar en kjensel på Malakkahalvøya, der dagens Malaysia og deler av Thailand ligger. Kina, merket Sinae, er oppe til høyre. Bilde: British Library/Wikimedia Commons


Kineserne visste tilsvarende beskjed om Romerriket. De kinesiske annalene fra siste del av Han-riket (206 før til 220 etter vår tidsregning) forteller om et stort, rikt og velordnet rike langt i vest. Kineserne var særlig opptatt av det velfungerende postvesenet, de vakre gullmyntene av god kvalitet, og de gode vegene. Myntene har de kunnet se selv, for det ser ut til at den viktigste romerske varen som har endt opp i Kina var nettopp penger, ellers er det funnet litt romersk glass. Kineserne selv støpte penger, mens de romerske ble preget, noe som ga muligheter til langt mer detaljerte og forseggjorte bilder.

Det var kanskje ikke så mange som reiste, men like mye var det slik at de som faktisk gjorde den lange reisen ikke var folk som skrev bøker, men handelsfolk. Slik fortsatte det å være fram til på 1600-tallet, da katolske misjonærer etablerte seg i det store landet, og sendte rapporter hjem om språk, kultur og samfunn.

Det var for øvrig ikke bare silke, gull, og en og annen handelsmann som reiste. I 166 etter vår tidsregning ble Romerriket rammet av en alvorlig pandemi. Det var den første alvorlige sykdommen vi vet om, som spredte seg over hele riket. Epidemien ga seg ikke før etter fjorten år. Rundt 10% av befolkningen skal ha mistet livet, i noen områder, og særlig i hæravdelinger, skal dødeligheten ha vært enda høyere. Vi vet ikke sikkert hva slags sykdom det var, men moderne epidemiologer holder en knapp på kopper. Sykdommen opptrådte først blant romerske soldater i Mesopotamia. Det spennende er at kinesiske kilder melder om en lignende epidemi langs grensene i nordvest, og kanskje vandret denne sykdommen langs handelsrutene gjennom Sentral-Asia, slik Svartedauden gjorde mer enn tusen år senere, og slik moderne influensaepidemier sprer seg fra verdensdel til verdensdel ved hjelp av jetfly i dag.

Fra 6. oktober og fram til januar blogger jeg også sammen med andre bergensforskere på BT-Innsikt. Alle postene mine blir publisert her på Globalhistorie også. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar