Silkevegen sett fra øst

Djunke foran sjøfartsmuseet i Singapore. Denne kinesiske skipsbyggingstradisjonen er kjent nesten to tusen år tilbake. Foto: Eivind Heldaas Seland

"Silkevegen" – navnet kaller fram bilder av kamelkaravaner, ørkener, fjellpass, sterke krydder og skinnende silke. Fram til dampskip, jernbaner og jetfly var landet ved enden av reisen innbegrepet av alt som var fjernt, annerledes og utilgjengelig. Områdene mellom Kina, Russland og India var blant de siste i verden som ble utforsket og kartlagt, rundt århundreskiftet 1900. Navnet er forresten ganske nytt – foreslått av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen i 1887.

En kjedelig jobb for forskere er å slå hull på gamle myter. Det fantes aldri én silkevei, men et nett av ruter til havs og til lands. De har vært i bruk tilbake til bronsealderen, og i alle fall de siste to tusen årene har det vært jevnlig og omfattende kontakt på tvers av Europa, Nord-Afrika og Asia. Marco Polo og mange andre reiste hele veien, men langt flere gjorde bare deler av reisen, og såre føtter var antagelig en mer vanlig opplevelse enn synet av ukjente byer begravd i ørkensand. Silkevegnavnet lever likevel i beste velgående. Antagelig fordi det gir sterke assosiasjoner til en sammenvevd verden, og fordi det hever fram båndene mellom øst og vest, som har blitt stadig viktigere med Kinas vekst til økonomisk og politisk stormakt de siste tiårene.

For oss i Europa er Silkevegen langt borte både i tid og geografi. For folk i Asia representerer den ikke det eksotiske, men båndene mellom naboer. Derfor er både myndigheter og forskere i Asia blitt oppmerksommer på og opptatt av Silkevegen. Myndighetene er trolig mest opptatt av vegens potensial som symbol som på overflaten er fritt for europeiske og imperialistiske konnotasjoner. For forskere handler det om å studere Asias historie på egne premisser.

Belitung skipet fraktet blant annet keramikk av denne typen.
Foto: Eivind Heldaas Seland

I 1998 ble det funnet et godt bevart vrak utenfor Belitung i Indonesia. Keramikk og treverk viste at skipet var fra 900-tallet. Lasten var kinesisk keramikk, stjerneanis og teak fra dagens Indonesia, rosentre fra Thailand, og store mengder kalk. Kalken hadde dekket restene av skipet, som derfor var så god bevart at det var mulig å fastslå byggemåte, form og størrelse. Skipet var av dhow-typen, som ble bygd i Persiabukta og Arabia fram til 1960-tallet. Noen få slike skip seiler fortsatt på Det indiske hav i dag. I dhower er skipsplankene sydd sammen heller enn naglet. De eldste beskrivelsene av sydde skip i området er fra første århundre etter vår tidsregning. Skipsplankene kunne spores til Øst-Afrika.

På tradisjonelle arabiske skip (dhower) ble skipsplankene
sydd sammen. Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Puslespillet viste at det det dreide seg om et skip bygd i Arabia av afrikansk tømmer, som forliste i Indonesia på veg tilbake fra Kina og Thailand, eller i alle fall med varer fra disse farvannene. Funnet kan sammenlignes med om det hadde vist seg at Gokstad-skipet hadde besøkt Amerika og Konstantinopel før det endte i en norsk gravhaug. Sultan Qabus av Oman skjønte hvilke symbolske og politiske muligheter som lå i dette. Den amerikanske marinarkeologen Tom Vosmer, som hadde ledet utgravningene av vraket, fikk oppdraget med å bygge en kopi av Belitung-skipet. Sammen med omanske båtbyggere gikk han til oppgaven med å lage en så tro kopi som mulig. Tømmer ble for eksempel skaffet fra Etiopia.

I 2010 var skipet ferdig. Det fikk navnet Jewel of Muscat. Juvelen havnet i første omgang ikke på museum, men la ut på samme reise som forbildet hadde gjort mer enn 1000 år tidligere. Første, og det skulle vise seg også siste mål var Singapore, en reise på nette 1500 nautiske mil over åpent hav. Vosmer forteller at de var svært nervøse for hvordan skipet ville klare seg i hardt vær. Det viste seg at Prinsessen var svært sjødyktig. Etter fire og en halv måned (med flere stopp underveis) la hun til kai i Singapore. Den opprinnelige planen var at hun skulle videre til Kina, men på grunn av knuter på den diplomatiske tråden ble ikke det noe av.

Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Nå er Jewel of Muscat en av to hovedattraksjoner på det nye sjøfartsmuseet i Singapore, som åpnet i 2011. Besøkende kan se skipet på nært hold, sammen med kopier og moderne utgaver av varene hun fraktet. De fleste er antagelig mer opptatt av multimedieshowet, hvor besøkende kan følge skipets siste ferd til havets bunn – bokstavelig talt – museet ligger i et akvarium, og på slutten av showet, etter at skipet er forlist, senkes publikum ned til fiskene etter å ha fått oppleve bølger og sjøsprøyt. Interessant nok er mannskapet på skipet blitt kinesisk i 3d-filmen, men vi skal ikke henge oss opp i detaljer.

Den andre hovedattraksjonen er en fullskala rekonstruksjon  av baugpartiet på Zheng Hes flaggskip. Zheng He ledet sju kinesiske ekspedisjoner til Det indiske hav i perioden 1405-1433. De største skipene i flåtene hans, som på det meste totalt skal ha bestått av over 250 skip, skal ha vært atskillig større enn en standard fotballbane. Zheng Hes reiser var en blanding av diplomati, handel, oppdagelse og avskrekking. Han skal blant annet ha brakt giraffer med hjem til Kina fra Øst Afrika, noe som er tatt med i replikaen. En åtte etasjer høy skipskopi med giraffigurer leder assosiasjonene mot Noas Ark og Gulliver i Lilliput, men gir et godt bilde av hva kineserne var i stand til på 1400-tallet.

På kjøretøyet skal storfolk kjennes. Kopi av
baugpartiet på Zheng Hes flaggskip.

Nettopp det er nok også hensikten. Selv om Kina for så vidt er langt fra Singapore er stormakten i øst et mer naturlig historisk og framtidig referansepunkt enn Europa. Marco Polo er med i utstillingen, men han spiller en birolle, og er plassert sammen med arabiske og kinesiske reisende som Ibn Batutta  (1304-77) og Xuanzang (602-664). Utstillingen er et uttrykk for at asiatene forteller sin egen historie, og i den spiller Europa knapt en birolle. Fortellingen er kanskje selektiv i det den slutter før europeerne for alvor ankommer i Det indiske hav. Norske og europeiske museer formidler imidlertid også enkeltfortellinger. Det interessante er at asiatiske forskere og myndigheter tar et begrep – Silkevegen – som oppstod innenfor en imperialistisk og orientaliserende forskningstradisjon, og gir det et nytt innhold, hvor Asia ikke er det fjerne og eksotiske, men står i sentrum. Det er vel egentlig helt greit.