Tilbake til start: på tvers av Irak og Syrias ørkengrenser

ISIS inntog i Irak speiler regionens historiske mønstre for kontakt og kontroll

av Magnus Halsnes og Eivind Heldaas Seland

Denne posten er publisert i lett redigert form i Bergens Tidende 20.07.2014.

Grensevollen mellom Irak og Syria. Bilde: Faksimile fra Twitter.

I dagene etter 10. juni gikk en billedserie av en bulldoser som slår en bresje i en jordvoll langs grensen mellom Syria og Irak sin seiersgang på sosiale medier og i nettavisene. Bulldoseren er omgitt av krigere med svarte flagg og automatvåpen. Bildene ble først publisert med vignetten «her knuses Sykes-Picot-grensen», en referanse til Storbritannia og Frankrikes avtale fra mai 1916 om oppdeling av Det osmanske riket.

Den voldsomme fremgangen til islamistiske ISIS/ISIL og spredningen av konflikten i Syria til Irak kom som en overraskelse på mange, men konflikten faller inn i gamle mønstre for kontakt og kontroll i denne regionen. Kommentatorer forklarer gjerne konflikten i både Syria og Irak ut fra sekterisk-etniske skillelinjer: Sunniarabere står mot shiaer og kurdere i Irak og mot kristne og alawier i Syria. Sunniaraberne har blitt stengt ute fra maktposisjoner i begge land. Ved siden av disse forskjellene finner man imidlertid også andre variabler, og da spesielt stammetilhørighet. Under borgerkrigen i Syria og konflikten i Irak har stammene valgt side, og sluttet seg til både regjeringsstyrker og ulike deler av opprørsbevegelsene, inkludert ISIS.

Mellom åker og ørkensand
Sonen ISIS nå har tatt kontroll over ligger på grensen mellom land hvor det er nok nedbør til å drive jordbruk og områder der det er for tørt. Tvers gjennom renner Eufrat-elva, som brukes til kunstvanning av åkre langs elvebredden. Ørkenområdet mellom Syria og Irak har vært tilholdssted for kamelnomader i nesten tre tusen år. Om vinteren, da regnet farget ørkenen lysegrønn, gresset kamelene dypt i grenseområdene mellom dagens Saudi-Arabia, Jordan og Irak. Om sommeren vandret folk og dyr til det nordlige Syria og Irak, hvor vannkildene var flere og dyrene kunne beite på stubbmarka etter at kornet var slått. De osmanske guvernørene i Damaskus, Aleppo, Mosul, Bagdad og Basra, som styrte i området fra 1500-tallet og fram til 1918, hadde svært begrenset kontroll med hva som foregikk i ørkenområdene. Folk i dette statsløse rommet organiserte seg i stammer ut fra reelle og opplevde bånd basert på avstamning og slektskap.

Fra 1920-tallet endret dette seg gradvis. Lastebiler kunne frakte vann til dyrene i ørkenen eller raskt flytte småfe til der beitet var best. På den måten kunne man produsere sauekjøtt for salg i byene i områder som tidligere hadde vært kamelnomadenes territorium. Etableringen av statsgrenser i Midtøsten i kjølvannet av Sykes-Picot-traktaten førte i første omgang til skattlegging av beiterettigheter. Etter andre verdenskrig ble grensene fysisk stengt og passering strengt regulert. Til sammen ødela dette grunnlaget for eldgammel levemåter og samhandlingsmønstre. Det gjorde også at mennesker som tidligere hadde hørt til samme stammegrupper nå var blitt borgere i ulike nasjonalstater. Både i Syria og Irak endte tidligere velstående og mektige kamelnomader som fattige og politisk marginaliserte grupper.

Flyktige grenser
Sykes-Picot-avtalen ble inngått under krigen, før noen av partene hadde militær kontroll over regionen. Etter fredsslutningen var det bare britiske og arabiske styrker på bakken, ingen franske. Provinsen som ISIS nylig tok over, skulle ifølge avtalen være en del av franskmennenes innflytelsessone i Syria, men britiske styrker gikk inn og tok kontroll over Mosul etter krigens slutt. Frankrike gikk med på dette, men regionens status forble likevel uklar i mange år. Avtaler, oljeressurser, geografi, historie og stammepolitikk spilte en sentral rolle. Storbritannia inngikk en avtale med det kortvarige arabiske kongedømmet i Syria (1918–1920) der en grense mellom Irak og Syria ble trukket opp. Tyrkia mente at Mosul var en viktig del av deres nye stat.
Folkeforbundet ble satt på saken. Mosul var en multikulturell by der ulike etniske, språklige og religiøse grupper levde sammen. Regionens tilhørighet skulle bestemmes av innbyggerne, men det var vanskelig å finne en tydelig enighet om noe. Til slutt ble det bestemt å la Mosul være en del av Irak, siden britenes forslag til grense ble sett på som den mest fornuftig, strategisk sett. Provinsen ble ikke formelt del av Irak før i 1926, åtte år etter første verdenskrig.

Grensene som til slutt kom på plass endret handelsmønstrene i regionen til fordel for de nye hovedstedene i hvert land. Handelspartnere befant seg brått i hver sine stater. Nye grenser førte med seg tollbarrierer, og ørkenbefolkningen mistet muligheten til ekstrainntekter fra utleie av kameler som lastedyr. I Mosul førte de nye, faste statsgrenser til at handelsmenn ble smuglere og arbeidere ble flyktninger.

Tradisjonelle stammeområder og moderne statsdannelser. Kart: Eivind Heldaas Seland. Kartdata (c) ESRI 2014.

Standhaftige stammestrukturer
Da grensen mellom Syria og Mosul/Irak ble forslått i 1919, var en av innvendingene at det kom til å dele noen av nomadestammene to, der deler av stammen havnet i Irak mens den andre delen havnet i Syria. Resultatene av dette blir synlige i dag. Folk har ikke glemt at disse områdene tidligere hørte sammen, og når statsinstitusjonene knaker i sammenføyningene får andre sosiale bånd fornyet betydning. Den syriske antropologen Haian Dukhan ved St Andrews-universitetet i Skottland, har for eksempel vist hvordan stammetilhørighet på ny har blitt en faktor i den syriske borgerkrigen, hvor tidligere nomadestammer tar parti for den ene eller andre siden, og menn fra Saudi-Arabia og Irak  reiser til Syria for å slåss med sine stammefeller. Det blir rapportert at store deler av stammene Shammar og Anezeh, som fikk områdene sine delt i kjølvannet av første verdenskrig, nå har sluttet seg til ISIS. Dette var de største stammene blant kamelnomadene i området, som hadde stor kontroll over ørkenområdene flere hundre år før de nye grensene ble lagt.

Det vi ser i Syria og Irak nå er at selv om dagens jihadister kommer fra mange land og ulike bakgrunner, kan de forholde seg til og koble seg opp mot slike tradisjonelle maktstrukturer og samhandlingsmønstre, som har fortsatt å eksistere på tvers av moderne grenser. Dette gir deler av bakgrunnen for å forstå hvordan de kan operere over store avstander og i ulike land, og hvorfor konflikten i Syria så lett kan spre seg til andre land i regionen. Det understreker også at det blir for enkelt å forklare konflikten ut fra sekteriske skillelinjer slik mange kommentatorer gjør i dag.


Fakta

• Den enpuklede kamelen (dromedaren) ble husdyr for om lag 3000 år siden. Den la grunnlaget for at nomader kunne ta i bruk Den syriske ørken og andre ørkenområder i Midtøsten og Nord-Afrika.
• Nomader er folk som følger husdyrene sine på vandring, og derfor skifter stadig bosted. Dagens nomader i Midtøsten kalles beduiner.
• Tradisjonelt levde beduinene i stammer. En stamme er en ikke-sentralisert politisk enhet basert på opplevelsen av felles avstamning.
• Områdene rundt Den syriske ørken var styrt av Det osmanske riket fra 1534–1918. Ørkenområdene ble i praksis kontrollert av beduinstammer.
• Sykes-Picot avtalen fra 1916 delte området i en fransk og en engelsk interessesfære. De nye makthaverne tok også kontroll over ørkenområdene.
• Etter andre verdenskrig ble det strengere grensekontroll og vanskeligere for beduinene å krysse grensene.  Flere års tørke sist på 1950-tallet førte til sterk nedgang i kamelbestanden.
• I dag er de fleste beduinene enten blitt bofaste eller har gått over til sauehold. Bevisstheten om stammetilhørighet lever videre og har fått ny betydning under konfliktene i Syria og Irak.
• ISIS står for Den islamske staten i Irak og Syria. Selv bruker de betegnelsen al-Sham, som er et annet navn på Syria. På norsk oversettes dette av og til med Levanten, derfor kalles bevegelsen også ISIL. Nylig skiftet den navn til "Den islamske staten" – IS.

Originalkartet som fulgte Sykes-Picot avtalen som vedlegg. Bilde: National Archives / Wikipedia

Sideblikk: Sykes-Picot, Et brudd med tidsånden

I en tid da ideen om nasjonal selvråderett – hver nasjon sin stat – var en del av tidsånden, ble Sykes-Picot-avtalen et symbol på arrogant imperialisme. Sittende langt borte ble briten Mark Sykes og franske diplomaten François Georges-Picot i all hemmelighet enige om hvordan deler av Midtøsten skulle fordeles mellom deres respektive hjemland.

Frankrike skulle få direkte styre langs den syriske kysten og langt inn i dagens Tyrkia, mens store deler av dagens Syria, inkludert Mosul-provinsen, skulle legges under indirekte styre. Britene skulle på sin side få direkte kontroll over Bagdad og Basra i dagens Irak, og en liten enklave bestående av Haifa og Acre i dagens Israel Ørkenområdet mellom disse, der de ønsket å bygge en jernbane, skulle være britisk interessesfære. Deler av Palestina skulle være underlagt internasjonal administrasjon.

Mens noen områder skulle styres direkte av stormaktene, var andre såkalte interessesfærer, der en eller flere arabiske stater kunne få eksistere. Med unntak av deler av dagens Syria og Mosul var dette snakk om lite tilgjengelige ørkenområder. Det skulle heller ikke være noen innenlands tollbarriere mellom franske og britiske områder.

Avtalen forble ikke hemmelig lenge. Da bolsjevikene tok over i Russland i 1917, fant de avtalen og publiserte den. Avtalen var en av tre delvis overlappende avtaler britene gjorde seg under første verdenskrig for å sikre seg allierte.

Sykes-Picot-avtalen ble aldri implementert i sin helhet, men ble likevel utgangspunkt for de moderne grensene. Slik har traktaten blitt et symbol på regionens «unaturlige» oppdeling, og dens død er spådd flere ganger. Med inntoget i Irak og den tilsynelatende oppløsningen av én grense, har ISIS kommet nærmere enn noen noensinne. Imperiegrenser dør likevel sakte. Området som ISIS nå har tatt kontroll over, Mosul, er det som opprinnelig var lovet til Frankrike. Fremfor å knuse en grense, gjenskaper de kanskje bare en av dem som ble foreslått i den opprinnelige avtalen.

Magnus Halsnes er førstekonsulent ved Universitet i Bergen og redaktør for tidsskriftet Replikk. Eivind Heldaas Seland arbeider som forsker ved Universitetet i Bergen. Følg Magnus på @MagnusHalsnes

Nyttig, men bedragerisk: Om seilskip og loksodromer

Tiden da vesteuropeerene gjenoppdaget det ptolemaiske verdensbildet, falt sammen med starten på den europeiske ekspansjonen på Atlanterhavet og Det indiske hav. De fleste av karttegnerne på 1500-tallet arbeidet med å videreutvikle Ptolemaios kartprojeksjon for å vise hvordan verden så ut, og hvor de nye oppdagelsene lå i forhold til den kjente verden, men portugiserne og spanjolene hadde også bruk for gode draft (sjøkart), for å kunne vite hvordan de skulle seile. Her kunne de også trekke på en annen tradisjon. Sjøfarende fra Venezia og andre italienske byer brukte nemlig en type regionale draft, kalt portolaner (bilde nedenfor), der det var trukket rette linjer i alle himmelretninger ut fra punkt jevnt spredt ut over kartet – dette er det vi kaller kompassroser, som i dag oftest bare er til pynt, men som opprinnelig hadde en viktig praktisk betydning. Disse linjene tangerte nemlig kjente punkt, for eksempel havnebyer, nes og mindre øyer. Hvis navigatøren visste hvor han var og hvilken retning nord var, kunne han stikke ut en rett kurs til neste punkt ved hjelp av en helt alminnelig gradskive. De eldste kjente portolanene er fra 1200-tallet. De er allerede fullt utviklet, og karthistorikerne vet ikke helt hvor denne tradisjonen kom fra. Fordi jorda som kjent er omtrent kuleformet, og stedene på det flate kartet derfor ble forskjøvet i forhold til hverandre, fungerte dette likevel bare innenfor relativt begrensede avstander, før misvisningen ble så stor at den førte til feilnavigasjon, men for eksempel på Middelhavet, hvor en som regel enten var innenfor synsvidde av land eller kunne se skyene over land, fungerte dette tilfredsstillende. 

Portolanerkart over Middelhavet, 1300-tallet. Legg merke til at kystlinjen består av stedsnavn.
 Foto: Library of Congress / Wikimedia Commons.

For å kunne stikke ut en rett seilingskurs over større avstander var navigatørene avhengig av det kartografene kaller loksodromer. En loksodrom er en kurve som krysser alle breddegrader i samme vinkel. Fordi jorda er kuleformet, og omkretsen er mindre nær polene, vil en loksodrom tegne en spiral på en globus (eller på jordkula), hvis den følges rundt og rundt (høyre). Loksodromen er ikke den korteste veien fra punkt til punkt, men det er den enkleste, fordi så lenge navigatøren vet hvor nord er,  kan han holde skipet langs linjen, ved å styre i samme vinkel i forhold til nord.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Dette var velkjent blant kartografer og navigatører, men problemet var å lage kart hvor de spiralformede loksodromene kunne uttrykkes som rette linjer, slik at en rett og slett kunne legge en linjal på kartet for å finne ut hvilken kurs en måtte sette for å seile over lange avstander, slik en var avhengig av for å krysse verdenshavene trygt. Karttegneren som fant løsningen het Gerardus Mercator (1512-94), og selv om han levde hele sitt liv innenfor et område på noen få hundre kvadratkilometer i grenseområdene mellom dagens Belgia, Tyskland og Nederland, er han kanskje enkeltpersonen som har bidratt mest til å forme vårt bilde av fjerne deler av verden. Vi kjenner nemlig alle godt til resultatet av arbeidet hans, for mercatorprojeksjonen er den klart mest brukte fortsatt i dag, og alle som har sittet i et klasserom har hatt blikket vendt mot mercatorkartene bak læreren gjennom mye av barndommen og ungdommen.

Mercator hadde eksperimentert med ulike projeksjoner og lagd kart over ulike deler av verden, men i 1569 publiserte han kartet som kom til å forme måten mennesker siden har sett verden på. Mercators geniale oppdagelse var at hvis han tegnet firkantet kart, hvor avstanden mellom lengdemeridianene var konstant, men hvor avstanden mellom breddegradene gradvis økte etter som en beveget seg nordover eller sørover fra ekvator, kunne loksodromene gjengis som rette linjer. Nå var det med ett mulig for  navigatørene å sette og holde kursen mot steder på andre siden av åpent hav, uten å ha lokal erfaring eller kunnskap, bare ved hjelp av et papirkart, en gradskive og et kompass. På Mercators kart var en ikke avhengig av kompassrosene som karttegnerne hadde tegnet, men kunne trekke sine egne kurser. Mercator levde også i en tid da en gikk over fra å trykke kart ved hjelp av tresnitt, til heller å bruke kobbersnitt, noe som gjorde det mulig å masseprodusere langt mer detaljerte kart enn før, på den måten ble det mindre kostbart og mer praktisk å ta dem med på reise.

Mercators kart fra 1569, montasje av de 18 opprinnelige kartbladene. Bilde: Wikipedia

Ulempen med Mercators projeksjon er at den fortegner avstander, og dermed også overflate ganske drastisk, jo lengre nord og sør en kommer på kartet. På kartet over strekker derfor Antarktis seg over hele bunnen av kartet, som om jordas omkrets ved polene skulle være like stor som ved ekvator. Her er det for øvrig et rent fantasikontinent, det ble først oppdaget i 1820. De fleste moderne kart løser dette ved å utelate Antarktis og polisen rundt Nordpolen, men landmassene lengst nord i Eurasia og Amerika blir likevel framstilt som mye større enn de faktisk er. Problemet er mindre i sør, fordi landmassene der ligger mye lengre fra polpunktet.

Mercators 1569-kart solgte ganske godt, men som med mange nye oppfinnelser tok det en stund før det slo igjennom. Mercator selv hadde dessuten ikke gjort rede for matematikken bak projeksjonen, noe som gjorde det vanskelig for andre å overføre den til sine kart. Dette arbeidet ble først gjort av engelske matematikerne tidlig på 1600 tallet. Den åpenbare nytteverdien av mercatorprojeksjonen i en tid da både økonomisk om militær styrke i stor grad var basert på seilskip,  gjorde at projeksjonen etter hvert ble nesten enerådende. Det er den også i stor grad i dag (men ikke fullstendig, mer om det en annen gang), ikke minst fordi den gjør det mulig å lage interaktive kart, hvor en kan zoome fra verdenskart til lokale detaljkart uten at steder flytter seg i forhold til hverandre.

Slik skjedde det altså at vi havnet øverst på kartet. Det at vi også havnet omtrent i midten er en litt annen historie, som må vente til en annen gang.

Tidligere poster om kart er samlet her


Litteratur:

Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Monmonier, Mark. 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: University of Chicago Press.

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Oppdagelser og verdensherredømme: Kart og verdensbilder del fire

Se tidliger poster i denne serien her

Hereford mappamundi, ca 1280.
Foto: Wikimedia Commons

Al Idrisis verdenskart fra ellevehundretallet hadde på samme måte som Ptolemaios' kart tusen år tidligere som formål å vise verden mest mulig slik den er. Ved siden av denne tradisjonen levde også den som Madaba-kartet og Kosmas' verdenskart er eksempler på, som ville vise hvordan gud hadde skapt verden. Verdenskartet (mappamundi) fra Hereford i England ble tegnet på pergament av oksehud rundt 1280 (høyre). Jorda er omgitt av et verdenshav. Jerusalem er verdens midtpunkt, og Edens hage er tegnet inn i øst, på toppen av kartet. Europa er nede til venstre. Det mørke feltet nede i midten forestiller Middelhavet

Ptolemaios' geografi var tilsynelatende ikke kjent for vesteuropeiske karttegnere på denne tida. I Khora-klosteret i Konstantinopel fantes det gamle manuskripter, som munken Maximos Planoudes hentet fram fra glemselen rundt 1295. Manuskriptene var uten tilhørende kart, som Maximos fikk tegnet og presentert for den bysantinske keiseren. Først mer enn hundre år senere,  i 1406, ble Geografien oversatt til latin, igjen uten tilhørende kart, men den ble raskt svært populær, og det er kjent mer enn førti italienske manuskripter med kart fra 1400-tallet.

For kart over større områder eksperimenterte karttegnerene med å tilpasse Ptolemaios' projeksjon. . Problemet ble akutt etter Columbus' oppdagelse av Amerika (1492), Cabrals oppdagelse av Brasil, Vasco Da Gamas reise rundt Kapp det Gode Håp (1498), og ikke minst Magellan og Del Canos jordomseiling (1519-22). Ptolemaios projeksjon kunne bare vise 180 grader av gangen, altså halvparten av jordas overflate, og fortegnet områdene rundt ekvator alvorlig.

Ved avtalene i Tordesillas (1494) og Saragossa (1529), delte kongen av Portugal og Spania de nye oppdagelsene som ble gjort i resten av verden like godt mellom seg. I Tordesillas ble det trukket en linje omtrent midt mellom Kapp Verde Øyene utenfor Afrika, og de nye øyene Columbus hadde oppdaget. Saragossa-traktaten trakk opp en tilsvarende linje på andre siden av jorden, slik at Filippinene, og også de viktige krydderøyene som heter Molukkene, som senere ble nederlandske og som i dag er en del av Indonesia, tilfalt Spania. Nå ble det om å gjøre å lage verdenskart som viste den nye verdensorden, både for ambisiøse karttegnere som ville innynde seg hos herskerne, og for de spanske og portugisiske kongehusene selv. Andre så med dyp uro på det som skjedde, ikke minst italienske bystater, som hadde hatt monopol på krydderhandelen gjennom sine handelsforbindelser med det østlige middelhav. Kartet nedenfor er tegnet av den italienske diplomaten og spionen Alberto Cantino i 1502 på grunnlag av portugisiske kart som han kopierte uten lov, og viser blant annet Tordesillas-meridianen som delte spansk og portugisisk interessesfære som en vertikal linje i venstre del av kartet. Fortsatt var en ikke klar over at Amerika, her bare betegnet som "øyene til kongeriket Castilla", var et eget kontinent, og ikke hørte til Øst-Asia.

Bilde: Wikimedia Commons / Biblioteca Estense

"klipp-og-lim" mal for globus. Tresnitt av Martin Waldseemüller, 1507.
Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Kartografene, som jo godt visste at jorda var rund, arbeidet både med globuser og med veggkart hvor
de prøvde ut nye projeksjoner. Martin Waldseemüller (1470-1522) var blant dem som lagde begge deler. Til høyre er en globus, trykket på flatt papir, men som kunne klippes ut og limes sammen til en kule. Waldseemüller var også den første som tegnet Amerika som et eget kontinent, og som ga det navn etter Amerigo Vespucci, den italienske oppdageren i spansk tjeneste, som var den første som forstod at de nye oppdagelsene var en egen verdensdel. Det eneste kjente eksemplaret av veggutgaven av Waldseemüllers kart fra 1507 (nedenfor) ble kjøpt av US Library of Congress i 2001, for nette ti millioner dollar, og ble ved det det dyreste kartet i verden.

Waldseemüllers verdenskart fra 1507 – det første som avbilder Amerika som eget kontinent (til venstre) – og første gang dette navnet brukes. Montasje av 12 kartblad. Bilde: Wikimedia Commons / US Library of Congress

Neste: Nyttig, men bedragerisk: Om Seilskip og loksodromer

Litteratur:
Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Diller, Aubrey. 1940. "The Oldest Manuscripts of Ptolemaic Maps", Transactions and Proceedings of the American Philological Association 71:  62-67.

Swerdlow, N.M. 2003. "Essay Review: Ptolemy's Geography, An Annotated Translation of the Theoretical Chapters by J. Lennart Berggren and Alexander Jones", Annals of Science 60: 313-320

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Kulturmøte uten felles språk: Columbus og urbefolkningen i Karibia

Columbus og hans menn går i land på Hispaniola og mottar gaver fra innbyggerne.
Theodor DeBry 1594 / Library of Congress

Hvordan kommuniserer man uten felles språk og uten felles kulturelle referanser? Mange av oss har en eller annen gang ordnet transport, mat eller overnatting uten så mye annet enn armer, bein og kanskje en kulepenn til rådighet, men likevel har vi hatt en hel masse felles kulturelle referanser som har gjort kommunikasjonen lettere. Hvis en går inn på en restaurant i et land hvor en ikke kjenner språket, regner for eksempel både vert og gjest med at en ønsker noe å spise, og kan betale for det.

Da Columbus og hans mannskap nådde øyene i Det karibiske hav på seinhøsten 1492, var situasjonen en helt annen. Vel vet vi nå at det har vært flere bølger med innvandring til det amerikanske kontinentet, men urbefolkningen i Karibia hadde ikke noe som helst anelse om hvem spanjolene var eller at det fantes folk øst for havet. Spanjolene visste i realiteten like lite, men trodde selv at de var i Asia, og var på utkikk etter den kinesiske keiseren. De to gruppene manglet helt felles språk, og hadde ingen felles kulturelle referanser ut over det rent allmennmenneskelige.

Dette er utgangspunktet for doktorgradsarbeidet til den nederlandske arkeologen Angus Mol, som jeg nylig hørte et foredrag av på Connected Past konferansen i Paris. Mol arbeider med førkolumbiansk arkeologi i det karibiske området, og mener at arkeologiens vektlegging av materielle forhold gir godt grunnlag for å forstå disse kulturmøtene. Mol har studert Columbus' dagbøker fra hans første reise (utdrag her), og har tatt for seg alle beskrivelser av gjenstander som utveksles mellom urbefolkning og nykommere. Gjennom nettverksanalyser har han undersøkt hvilke typer gjenstander som opptrer sammen, og hvilke som har størst prestisje. Dette forteller både noe om hva de to gruppene hadde felles og om hva som skilte dem fra hverandre.

Det både spanjoler og innfødte gjorde når de møttes er nemlig å gi hverandre gaver for å vise at de har fredelige hensikter. Dette var altså en strategi som europeere og karibiere kunne forholde seg til. Det som gjorde det litt vanskeligere var at de ikke hadde helt samme mening om verdien av forskjellige typer gjenstander. Mol forteller og at den aller flotteste gaven indianerne kunne gi var en levende papegøye. Spanjolene ville helst ha gull, som også inngikk i det karibiske repertoaret, men som hadde lavere status der, og de var stadig på utkikk etter asiatiske krydder, som de selvsagt ikke fant. Tobakk var også en vanlig gave fra urbefolkningen, som spanjolene til å begynne med ikke ante hva var godt for. Karibierne foretrakk bjeller, glass og metallredskaper framfor de spanske myntene av sølv og gull, som også inngikk i gavene og byttehandlene fra spansk side.

Det Mol finner imidlertid finner ut at nykommerne og urbefolkningen hadde til felles, var at de delte mat og ga hverandre gaver av mat. Dette fungerte altså uavhengig selv om spanjoler og karibiere ikke hadde verken felles språk eller kulturelle erfaringer.

En slik situasjon har bare oppstått noen ganske få ganger i verdenshistorien, og kommer aldri til å skje igjen, med mindre romvesenene kommer på besøk. I så fall har Columbus og karibierne vist oss hva vi har å gjøre: Finn fram maten, så får vi håpe det går bedre med oss enn med urbefolkningene i Amerika i fortsettelsen.

Angus Mol disputerer for doktorgraden 13. mai. Etter det kommer avhandlingen hans til å være tilgjengelig i Universitetet i Leidens digitalarkiv.

Forelesning: China in Global History

,

Fishing in River Country at Blossom Time, Wang Yuanqi (Chinese, 1642–1715).
Metropolitan Museum of Art, Bequest of John M. Crawford Jr., 1988

Bergen Historisk Forum inviterer til forelesning ved Professor Peer Vries, Universitetet i Wien

"China in Global History"

Kinesisk historie under Qing-dynastiet (1664-1912) ble lenge presentert som historien om et lukket og stivnet rike under et "despotisk" regime. Gjennom de siste tiårene har dette bildet endret seg, og mange historikere har tegnet et bilde av et dynamisk og velstyrt imperium, som i mange sammenhenger stod i sentrum for den globale utviklingen, og som oppviste mange "overraskende likheter" med Europa. Peer Vries argumenterer for at revisjonismen er trukket for langt, og at i et komparativt perspektiv, sett for eksempel i forhold til Nordvest-Europa, var Qing-Kina også i sin glansperiode relativt lukket. Riket utviklet seg aldri i retning av moderne økonomisk vekst, og var karakterisert av forholdsvis lukkede institusjoner.

Peer Vries er professor i globalhistorie ved institutt for økonomisk og sosial historie ved universitetet i Wien. Fra 1979 til 2007 arbeidet han med samme fagfelt ved universitetet i Leiden. Han er medgrunnlegger og tidligere medredaktør i Journal of Global History, som i løpet av få år etablerte seg som et av de viktigste internasjonale tidsskriftene innenfor historiefaget. Forskningen hans har konsentrert seg om et av de sentrale spørsmålene i nyere økonomisk historie, nemlig hvordan velstandskløften mellom Vesten og resten oppstod. Vries er bokaktuell med Escaping Poverty: The Origins of Modern Economic Growth (Vienna University Press 2013).

Bergen historisk forum er et samlingssted og forskningsseminar med fokus på historisk teori og metode, faglig selvrefleksjon og historiedisiplinens historie. Det er åpent for alle historikere i Bergensområdet og andre interesserte. Bergen historisk forum arrangeres i samarbeid mellom institutt for AHKR, UNI Rokkansenteret, Høgskulen i Bergen, Norges Handelshøyskole, Museum Vest og HIFO Bergen.

Se også tidligere bloggpost "Communalities", "connections" og "comparison": Peer Vries om globalhistorie

Kart og verdensbilder del tre: Verden er snudd opp ned

Kosmas Indiafarers bilde av en verden bygd etter himmelske mål er en interessant kilde til hvordan mennesker i senantikken så på verden, men i vitenskapshistorisk forstand er det en parentes. Mens kunnskapen om Ptolemaios Geografi gikk tapt i Vest-Europa, ble verket kopiert, oversatt og redigert i den arabiske verden, og arabiske geografer arbeidet videre med hvordan en best løser problemet med å avbilde den kuleformede jordkloden på et flatt underlag. Abbaside-sultanene i Bagdad skal på 800-tallet ha fått laget det som var samtidas uten sammenligning flotteste og mest nøyaktige kart, basert både på Ptolemaios Geografi og på arabiske geografers kunnskap, men det er dessverre for lengst tapt for oss.

Det vi derimot har senere kopier av, er de sytti regionkartene og det lille verdenskartet som den arabiske kartografen al-Sharif al-Idrisi fikk tegnet for kong Roger II av Sicilia (styrte 1130-54), som illustrasjon til en beskrivelse av verden, kalt Tabula Rogeriana etter oppdragsgiveren. Sicilia var blitt erobret av Normannerne under Rogers far, men hadde tidligere vært under først bysantinsk og så arabisk styre fra 800-tallet. Her møttes gresk, arabisk og vesteuropeisk, latinspråklig kultur i en atmosfære av relativ toleranse og åpenhet, selv om det aldri var tvil om hvem som hadde makten. Slik fikk al-Idrisi muligheten til å legge fram det beste arabisk kartografisk og geografisk vitenskap kunne presentere, på oppdrag fra og under beskyttelse av kong Roger.

Al-Idrisis verdenskart, 1154. Egyptisk manuskript fra 1456, nå i
Bodleian Library, Oxford. Bilde: Wikimedia Commons

Al-idrisis verk består altså av tre deler. En beskrivelse av verdens folk og riker, 70 kartblad som til sammen avbilder hele den kjente verden (under), og et verdenskart (over). Ved første øyekast virker al-Idrisis verden fremmed for oss.  Det er fordi han plasserer sør opp på kartet.  Snur vi det opp ned blir det straks mer gjenkjennelig. Kristen tradisjon ga øst, den retningen hvor solen står opp, en forrang. På Madaba-kartet er dette også gjenspeilet i kartografien. Arabiske karttegnere valgte å sette sør øverst. Det er antagelig fordi muslimene i de første århundrene etter ekspansjonen ut av Arabia vendte seg mot sør for å be, fordi det var i den retningen Mekka lå. Midten av kartet ser interessant nok ikke ut til å være verken Mekka eller Jerusalem, men et sted omtrent midt i mellom.

Konrad Millers nytegning av de 70 regionkartene til al-Idrisi.
Bilde: Wikimedia Commons

Snur vi kartet på hodet (under) er det straks mer gjenkjennelig. Vest-Europa, med de italiske og  iberiske halvøyene er tydelige. Arabia er gjengitt med ganske riktig form. Med litt godvilje ser en også dagens India, Sri-Lanka og Java. Inspirasjonen fra Ptolemaios verdenskart er tydelig, for eksempel i inndelingen i syv, soner, kalt klima, etter vinkelen solen har midt på dagen ved sommersolverv, og ved at kartets nullmeridian går gjennom Kanariøyene, vest for Afrika.



Noen steder blir det helt feil. Det finnes store sjøer og høye fjell i det indre av Afrika, men kartet over Nilens kilder og det store fjellet kalt Månefjellet i det indre av Afrika, er også hentet fra Ptolemaios, og må vel helst regnes for fantasi, men kom til å bidra til betydelig forvirring for europeiske oppdagelsesreisende på jakt etter Nilens kilder på 1800-tallet.  Sammenkoblingen av elvene Niger og Nilen og elvene og fjellene som er avbildet sør for Det indiske hav er også hentet fra Ptolemaios. Det er også flere viktige forskjeller. Al-Idrisi er klar over at Det indiske hav ikke er et innhav, slik grekerne trodde, men står i kontakt med verdenshavet, og altså at det må være mulig å seile rundt Afrika. Kunnskapen om geografien i det indre av Asia ser også ut til å ha blitt mye bedre, noe som ikke er så merkelig, ettersom mange av disse områdene var under muslimsk styre eller hadde stor muslimsk befolkning på denne tida.

For Al-Idrisi var det selvsagt helt som det skulle være å fremstille verden med sør øverst. For oss er det uvant. Derfor brukes det av og til bevisst for å få oss til å se verden med nye øyne. Kartet til høyre
er hentet fra mitt eget Globalhistorisk Atlas. Det viser Akamenideriket, det første Perserriket, som dominerte området fra Libya og Nord-Hellas i vest til dagens Afghanistan og Pakistan i øst fra 550 - 330 før vår tidsregning. Akamenidene blir stort sett husket først og fremst som grekernes fiender plassert i utkanten av middelhavsverden. I sin egen verden var de selvsagt midtpunkt. Kanskje får en det bedre fram på denne måten? Skjønt sikker er jeg ikke.


Litteratur:
Brotton, Jerry 2012.,  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.


Dohrn-van Rossum, Gerhard 2006. "Al-Idrīsī and His World Map (1154)", sidene 193-198 i Seija Jalagin, Susanna Tavera, Andrew Dilley (red.)  World and Global History Research and Teaching. Pisa: Edizioni Plus


Miller K., Mappae Arabicae. Arabische Welt- und Länderkarten des 9.-13. Jahrhunderts in arabischer Ur- schrit, lateinischer Transkription und Übertragung in neuzeitliche Kartenskizzen, vol. VI, Stuttgart 1927 

Klima for enkle forklaringer?

Albrecht Dürer: Die apokalyptischen Reiter (tresnitt), 1497/98. Foto: Eivind Heldaas Seland

Sist fredag kunne historieinteresserte lesere av nrk.no lese at "klimaet knakk ursivilisasjonen". Saken er også publisert på Forskning.no. Ursivilisasjonen det var snakk om er Harappa- eller Induskulturen, som blomstret i dagens Pakistan og nordvestlige deler av India for cirka 4000 år siden. Saken handler om at forskere fra universitetet i Cambridge har studert snegleskall. Studiene av snegleskallene viser at det regnet mindre i området i perioden fra 4.200-4000 før nåtid. Dette knyttes til at monsunen, vindsystemet som dominerer på Det indiske hav, og som fører til sterkt regn i Sør-Asia hver sensommer og høst, var svakere i denne perioden, noe som også kan bekreftes av en rekke andre studier.

Det er flott at NRK bryr seg om eldre historie og andre deler av verden, men vinklingen journalisten gir saken er problematisk. Den kunne faktisk like godt vært vinklet motsatt og fått tittelen "klimaendringer skapte ursivilisasjon". Forskerne fra Cambridge mener nemlig også at svekkelsen av sommermonsunen, som varte lenger enn de to hundre årene med lite nedbør, bidro til å gjøre Induskulturen mulig, i det den til å begynne med gjorde de årlige flommene mindre voldsomme, slik at det ble lettere å drive jordbruk.

Det andre problemet er hvordan saken spisses. I artikkelen hvor resultatene er publisert er forskerne nøye med å understreke at klimaendringer kan ha bidratt til nedgangen for de store byene ved Indus. Vi snakker altså om en delforklaring. I nyhetssaken er dette forbeholdet borte. Vi kan lese at "Induskulturen var blant de eldste i verden før den brått forsvant for 4100 år siden". Byene ved Indus forsvant gradvis over en periode på flere hundre år. De var bebodd i alle fall fire hundre år etter at NRK-artikkelen sier at de brått forsvant. Folk som hadde den samme materielle kulturen som menneskene i Indus-byene fortsatte å bo i området i alle fall fram til cirka 1300 før vår tidsregning, altså sju hundre år etter slutten på tørkeperioden arkeologene har klart å spore. Det er lenger enn den tiden som har gått siden Svartedauden rammet Norge og fram til i dag.

Det er ingen hemmelighet at forskere som arbeider med fortiden er påvirket av samtiden sin. De første arkeologene som arbeidet med Harappa-kulturen mente at byene ble forlatt som følge av invasjoner av folk som snakket indoeuropeiske språk, og at vi kan finne ekko av disse hendelsene i de eldste indiske eposene. Klimaforklaringene stod også sterkt som forklaring på 1970-tallet, og i en periode har man fokusert på at sammenbruddet i handelsforbindelsene med Mesopotamia førte til at elitene i byene ved Indus mistet maktstillingen sin. Avskoging og erosjon har også vært foreslått.

Forskningen som ligger bak denne saken gir oss viktige brikker til puslespillet, men i virkeligheten vet vi fortsatt ikke hvorfor byene ved Indus forsvant. Vi vet (og har visst lenge) at det var en tørkeperiode, som også rammet Egypt og Mesopotamia, rundt 2.000 før vår tidsregning. Vi vet at folk som snakket indoeuropeiske språk på et tidspunkt vandret inn i området (men vi vet ikke når), og vi vet at fjernhandelsforbindelsene brøt sammen.

Uansett kan det være sunt å være skeptisk til enfaktorforklaringer. Det er klart at klimaendringer er viktige. Alle førmoderne jordbrukssamfunn var direkte avhengige av overskuddet fra jordbruksproduksjonen. De fleste av disse samfunnene lå nær grensen for hvor mange mennesker de kunne brødfø innenfor det arealet de hadde tilgjengelig. Endringer i vekstsesong eller nedbørsmengder ville bety at det var mulig å forsørge flere eller færre mennesker. Dersom produksjonen sank ville noen sulte. Hungersnød opptrådte jevnlig i Europa til langt ut på 1800-tallet, og skjer fortsatt i deler av verden i dag. Hungersnød følges ofte av epidemier, som kan ta livet av store deler av befolkningen

Likevel er det sånn at endringer i klima tar lang tid, i motsetning til endringer i været, som kan påvirke avlingen og gi gode eller dårlige år. Folk har muligheter til å tilpasse seg klimaendringer. Forskerne bak artikkelen det er snakk om her mener også at klimaendringene førte til en gradvis migrasjon østover og sørover til Ganges-sletta, som ble det neste viktige senteret i sørasiatisk historie.

Ian Morris, i "Why the West Rules – for Now", peker på klimaendringer som én av fire store trusler mot førmoderne samfunn. Sammen med epidemier, hungersnød og krig kaller han dem for apokalypsens fire ryttere – de fire rytterne som deler jorda mellom seg før dommedag i Johannes åpenbaring (bilde øverst). Særlig blir det ille når flere av dem opptrer sammen. Det behøver likevel ikke føre til sammenbrudd. Et eksempel på dette i europeisk historie har vi fra siste halvdel av 1300-tallet, da pest, kaldere klima og stadig krigføring virker sammen i det vi kaller krisen i senmiddelalderen. Det er ingen tvil om at krisen var alvorlig for de som måtte leve gjennom den, men ut på andre siden kom europeiske stater som var langt sterkere enn høymiddelalderstatene hadde vært.

Vi må også spørre oss om en avurbanisering over flere hundre år egentlig kan kalles for et sammenbrudd. I boka "Questioning Collapse", redigert av Patricia A. McAnany og Norman Yoffee, hevder en gruppe ledende forskere at det viktigste trekket med menneskelige samfunn ikke er sårbarhet, men tvert i mot tilpassingsevne og motstandsdyktighet. Det at Induskulturen fortsatte i 700 år etter tørkeperioden kan like godt leses som et eksempel på dette. For folk som levde i Indusdalen kan det kanskje ha vært helt fint å slippe å betale for de voldsomme byggeprosjektene knyttet til de store byene.