Når starter globalhistorien?

Et av spørsmålene historikere er uenige om, er når i historien det gir mening å begynne snakke om globalhistorie. Ordet globalt kan brukes i svært vid forstand, om noe som er allment, omfattende eller helhetlig, men rent konkret betyr det selvsagt verdensomspennende. I Nord-Amerika vil mange kalle det jeg kaller globalhistorie for world history. Global history vil de i så fall forbeholde fortellingen om moderne globaliseringsprosesser, enten de setter startpunktet i 1492, 1571, etter 1945 eller enda senere (mer om det nedenfor). I Europa fikk world history betegnelsen globalhistorie, fordi "verdenshistorie" allerede var i bruk om kursene og bøkene som formidlet fortellingen amerikanene kalte western civilization.

Hvis en mener at globalhistorie først og fremst handler om globaliseringshistorie, og ikke vil snakke om globalhistorie  før hele jordkloden var integrert i samme nettverk, gir det liten mening å starte før oppdagelsen av Amerika i 1492. Australia kom ikke i jevnlig kontakt med resten av verden på enda nesten 300 år, og mange steder på jorda foregikk livet tilsynelatende temmelig uberørt av hva som skjedde andre steder til langt ut på 1800-tallet. Jeg skriver "tilsynelatende", fordi handelsvarer som skytevåpen, tekstiler, kaffe, te og tobakk, i tillegg til nye jordbruksprodukter og ikke minst smittsomme sykdommer, godt kunne føre til store forandringer i samfunn som ellers bare hadde svak tilknytning til politiske og økonomiske nettverk. Dennis Flynn og Arturo Giraldez setter foreksempel starten på globaliseringen i 1571, da sølv fra de spanske gruvene i Sør-Amerika begynte å nå Kina via skatteskipene som hvert år gikk fra Peru til Filippinene. Ved dette oppstod etter deres syn en virkelig verdenshandel, der varer  fra alle verdensdeler ble handlet i samme marked. Petersson ogOsterhammel setter startpunktet midt på 1700-tallet, og mener den tiltagende kompresjonen av tid og rom – at verden blir mindre ved at kommunikasjon går raskere – er det viktigste kjennetegnet med globaliseringsprosesser, mens Jan Aart Scholte, i sin Globalization: ACritical Introduction, som er mye brukt av samfunnsvitere, setter startpunktet etter andre verdenskrig.

Dette koker naturligvis ned til en diskusjon om hvordan man vil definere globaliseringsbegrepet. De av oss som syns det er nyttig og spennende å arbeide med globaliseringsprosesser og globalhistorie i den eldre perioden peker gjerne på at selv om Amerika selvsagt fantes før 1492, hadde det ingen praktisk betydning for menneskene i Europa, Asia og Afrika. Deres verden var, i alle praktiske henseende, begrenset til de tre verdensdelene de kjente til. Tilsvarende kan en godt se på Amerika før Columbus, som en verden for seg selv. De gamle grekerne hadde begreper for dette. De skilte mellom jorda, ges, og den kjente eller bebodde verden, oikumene. De var godt klar over at jorda var mye større enn den delen de kjente, men det som hadde betydning for dem var den delen de hadde kunnskap om og sto i kontakt med. Hvis vi låner grekernes tanke om at livsverden er viktigere enn den fysiske verden, kan vi godt arbeide med globalhistorie innenfor mindre rammer enn hele jordkloden. De mange studiene som er inspirert av Immanuel Wallersteins tanker rundt det kapitalistiske verdenssystemet, som han mener utviklet seg fra 1500-tallet, men som  tar utgangspunkt i andre og tidligere verdenssystemer, er eksempler på dette, for eksempel er det mange som mener at bronsealderens verden i spenningsfeltet mellom Egypt, Kreta, Mesopotamia og Indus, kan analyseres som et slikt verdenssystem.

Foto: Wikimedia Commons

Vi har dessverre ingen kart som vet hvordan bronsealderens mennesker oppfattet verden. Det eldste kartet vi kjenner ser dere her, det ble risset inn på en leirtavle i Babylon i Mesopotamia på 500-tallet før vår tidsregning. Midt i kartet er Babylon og elva Eufrat, rundt ligger andre, navngitte byer i Mesopotamia, og sirkelen representerer verdenshavet, eller ”den bitre elva”, som det kalles. Trekantene som er avbildet utenfor sirkelen skal være øyer av mer mytisk karakter. Kartet er i dag i British Museum, som har en grundig beskrivelse på sine nettsider.

Transnasjonal historie på historieblogg.no

Sjekk Finn-Einar Eliassens spennende innlegg om transnasjonal historie og livsløp i opplysningstiden på historieblogg.no

Globalhistorie i grunnskolen: noen refleksjoner

Det siste året har jeg arbeidet halv tid med lærerutdanning ved Høgskolen i Bergen. Størsteparten av stillingen har vært knyttet til utdanningen av grunnskolelærere som spesialiserer seg for å arbeide på 1.-7. trinn. Disse studentene kan ta samfunnsfag som valgfag. Som mange vil vite, går historie i grunnskolen inn i samfunnsfaget sammen med geografi og samfunnskunnskap, og jeg har arbeidet i team sammen med gode kolleger med bakgrunn fra geografi, antropologi og sosiologi. Emnet vi underviste i heter Menneske, natur og samfunn. Mitt ansvarsområde, eldre historie fra utviklingen av homo sapiens sapiens til og med den industrielle revolusjon, skulle dekkes innenfor 21 40-minutters forelesningsøkter. Det blir omtrent 417 år i minuttet. Oppgaven var faglig spennende og utfordrende. Her var det nødvendig å gjøre noen harde prioriteringer, men samtidig holde seg innenfor rammene fagplanen for grunnskolen – "Kunnskapsløftet" – setter for innholdet i samfunnsfaget. I tillegg til forelesningene hadde jeg gleden av å besøke mange av studentene mine i praksis, og se hva som foregår i historieundervisningen på skoler i og rundt Bergen. Dette er bakgrunnen for de korte refleksjonene nedenfor, rundt globalhistorie i grunnskolen.

Læreplanen for samfunnsfag setter en del helt konkrete krav, såkalte kompetansemål, for hva elevene skal beherske på gitte tidspunkt gjennom skolegangen. Lærerne og skolene har stor frihet i hvordan de vil sørge for at elevene oppfyller disse kompetansemålene, men i 2012 var normen at elever skal ha 385 timer samfunnsfag fra 1.-7. klasse. Det er altfor lite, men dette viktige danningsfaget, som skal gjøre barna våre til gode medborgere, er dessverre kommet i skyggen av ferdighetsfag som norsk og matte. (Før noen blir fornærmet: Norsk, matte og andre skolefag er viktige, jeg skulle bare ønske det var mer samfunnsfag, ikke mindre av andre fag). Historie skal i prinsippet ha omtrent en tredel av denne tiden. Hvordan fordelingen faktisk blir varierer naturligvis, men jeg opplever at faget er godt likt både blant lærere og elever, og får sin del av oppmerksomheten. Læreplaner blir til i samspill mellom fagspesialister, byråkrater, politikere og pedagoger. Som forsker mener jeg at historiefaglig forskning bør være fri fra politiske føringer, men som lærer og som far til barn i skolealder, mener jeg at det er like selvsagt at innholdet i skolefaget historie ikke blir bestemt av hver enkelt lærer, men fastsettes gjennom det som til syvende og sist er politiske prosesser, selv om mye av det praktiske arbeidet er overlatt til fagfolk.

Læreplaner speiler tiden de er blitt til i. Historiefaget handler om å utvikle fortellinger om fortida, og slik jeg leser historiedelen av Kunnskapsløftet, som ble vedtatt med virkning fra 2006, er det særlig tre overordnende tema som vektlegges: Den første er mangfold. Elevene skal lære om den store variasjonen i hvordan folk har levd livet sitt i fortida. Dette gjelder i forhold til geografi, økologi, styresett, levemåte og kultur. Her er det enkelt og uproblematisk å integrere globalhistoriske vinklinger. Store tema som jeger- og sankerkulturer, jordbruksrevolusjonen, jordbrukssamfunnet, den industrielle revolusjon, framveksten av globale nettverk og av globale forskjeller, kan like godt formidles med verden som ramme, som med de tradisjonelle, oftest eurosentriske vinklingene.

Med begrenset tid til rådighet går dette nødvendigvis på bekostning av presisjonsnivået, og jo mer konkret historieundervisningen kan være, jo bedre er det. Her kommer der andre hovedtemat i læreplanen inn, nemlig fortellingen om det nære, altså det nasjonale og det lokale. Elevene skal kjenne til norsk historie, og de skal kjenne igjen og gjøre bruk av lokale kulturminner, museer etc. Historiefaget er et viktig redskap for identitetsbygging, og det er helt klart viktig å kjenne nasjonal- og lokal historie. De fleste lærebøker for skolen har egne kapitler som forteller om norsk historie. Det er kanskje fornuftig, men det kan bidra til et bilde av at Norge utviklet seg uavhengig av resten av verden, og det finnes eksempler på at norsk historie er plassert på andre årstrinn enn verdens- og europahistorie for samme periode. Jeg mener det ville være faglig mer tilfredsstillende om det nasjonale og lokale stoffet kunne integreres med det globale og generelle. Norsk steinalder, med jeger og sankerliv og overgangen til jordbruk kan godt behandles sammen med tilsvarende prosesser i andre del av verden. Vikingtida og norsk middelalder var også en del av en større europeisk utvikling, og gir dessuten gode muligheter til å ta opp generelle tema som klima- og epidemihistorie. Den industrielle revolusjonen i Norge var på mange måter parallell med og førte til mange av de samme samfunnsendringene som vi ser i andre deler av verden. Jeg forsøkte å legge opp undervisningen på lærerutdanningen etter denne malen, sikkert med varierende resultat.

Det siste hovedtemaet i læreplanen er historie som redskapsfag for å utvikle historiebevissthet og evne til kritisk tenkning hos elevene. Det er viktig at elevene forstår hvordan fortida har formet den verden vi lever i, samtidig som historieskrivning er fortelling om fortida, og hva og hvordan vi forteller om denne fortida påvirker hvordan vi ser på oss selv og verden rundt oss. Her mener jeg det er nyttig å se historia fra forskjellige ståsted. Verden ser forskjellig ut fra Norge, Kina, Russland og Midtøsten, og årsakene til dette ligger i mange tilfeller svært langt tilbake i tid. I skolen kunne dette godt komme sterkere til uttrykk, men det er godt mulig det passer best på videregående nivå. En måte å gripe tematikken an på i grunnskolen kunne vært å bruke mulighetene som ligger i de flerkulturelle klassemiljøene vi finner ved de fleste skoler. På samme måte som lokalhistorie og norsk historie kan belyse generelle og globale problemstillinger kan en bruke andre lands- og verdensdelers historie som eksempelmateriale. Jeg tror det vil være til glede og nytte både for elever med bakgrunn fra Norge og andre steder.

Engasjementet mitt ved lærerutdanningen var et årsvikariat, og fra sommeren av skal jeg arbeide full tid som forsker ved Universitetet i Bergen igjen. Mitt eget 21-timers kurs for lærerstudentene ble naturligvis preget av kompromisser, men det var en kjempespennende og veldig faglig givende erfaring. Hvis noen som leser denne bloggen har tanker rundt globalhistorie i skolen, så hører jeg gjerne fra dere!

John F. Padgett: Nettverk og historie

I forbindelse med forskningsprosjektet jeg arbeider med, var jeg i Hamburg for et par uker siden, på Sunbelt-konferansen, som er en årlig samling for forskere som driver med såkalt Social Network Analysis (SNA). SNA har i utgangspunktet lite med Twitter, Facebook og lignende tjenester å gjøre, men er en samling samfunnsvitenskapellige analyseverktøy som gjør det mulig å kartlegge, visualisere og, i noen grad, måle mellommenneskelige forbindelser. De fleste som driver med dette er sosiologer, psykologer, statsvitere, økonomer og andre samfunnsvitere, men en håndfull arkeologer og historikere har også anvendt denne typen tilnærminger på fortida, noe jeg også etter hvert planlegger å gjøre.

Hovedtaleren i Hamburg var John F. Padgett, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Chicago og professor II i historie i Torino. Han holdt et plenumsforedrag om nettverk og historie, som viste seg å ha sterk relevans for globalhistorie som fagfelt. Padgett har blant annet forsket på økonomi, jus, organisasjonsutvikling, nettverks-, sannsynlighets- og systemteori, men også på historie, og mange av arbeidene hans bruker data om nettopp sosiale nettverk i renessansens Firenze. Artikkelen som ga ham gjennombruddet både som historiker og nettverksforsker kan leses på hjemmesiden hans, her.

Padgetts utgangspunkt var at alt er nettverk og alt er historie – nettverk fordi all endring skjer gjennom interaksjon, enten det er mellom molekyler, vindsystemer eller mennesker – og historie, fordi verden slik den er i dag er et resultat av alle prosessene som har gått funnet sted før. Livhistorier, sier Padgett, består for eksempel av lag på lag med nettverk over tid, bundet sammen av personen livshistorien handler om. Evolusjon, både naturlig og samfunnsmessig, handler delvis om nye forbindelser/nettverk, delvis om rammer som er lagt gjennom tidligere utvikling, såkalt stiavhengighet ("path dependence"). Som Padgett utrykte det: "På kort sikt er det aktørene som skaper forbindelsene, på lengre sikt er det forbindelsene som former aktørene" (min oversettelse).

Sammen med Walter W. Powell har Padgettt nylig prøvd ut disse tankene i boka The Emergence of Organizations and Markets (Princeton 2012), hvor alt fra livets opprinnelse, til utviklingen av moderne bankvesen og Sovietunionens sammenbrudd drøftes fra et nettverksperspektiv.

Foto: Princeton University Press

En grunn til at jeg likte Padgetts foredrag så godt er at han gjør den historiske dimensjonen relevant for de store spørsmålene om hvordan og hvorfor verden og menneskene har blitt slik de har blitt. Det har lenge vært slik at det er naturvitenskapene som som har hatt mest å komme med her. Moderne filosofi har i noen grad klart å tilpasse seg, men de andre human- og samfunnsvitenskapene har hatt en tendens til å skygge unna slike eksistensielle tema. Her passer Padgetts tilnærming godt sammen med Big History retningen, som vil integrere historie og naturhistorie i samme fortelling.


Det andre som appelerer til meg er tanken om at alt henger sammen med alt, og at utvikling skjer gjennom samhandling. Sammenhenger er et sentralt tema for globalhistorikere, enten de arbeider med fortellinger om konvergens – hvordan ting blir like, divergens – hvordan forskjeller oppstår, påvirkning eller systemavhengighet, som er de fire globalhistoriske grunnfortellingene som Pamela Kyle Krossley foreslår. En globalhistorisk klassiker som bruker nettopp nettverket som metafor for utviklingen av menneskelige samfunn er McNeill og McNeills The Human Web, som brukes som innføringsbok ved mange universiteter.

Har så Social Network Analysis praktisk anvendelse for globalhistorikere som noe mer enn en måte å se verden på. Jeg tror det kan ha det. Et problem med globalhistorisk forskning er at primærmaterialet blir så stort at det er vanskelig eller umulig for enkeltforskere å ha ekspertkompetanse på alt de skriver om. Derfor blir vi i varierende grad nødt til å basere oss på sekundærlitteratur, med de problemene det representerer. Her kan SNA kanskje bidra. Ved å analysere materialet vi forsker på som nettverk er det mulig å identifisere hvilke ledd, eller noder som de heter i nettverkssjargong, som er nødvendige for å skape og opprettholde forbindelsene som fører til endring. På den måten er det kanskje mulig å skrive etterprøvbar globalhistorie. Det er i alle fall verdt forsøket.

Når Gud er alle steder: Portabel religion (del 2)

Det har blitt pinse, og det passer fint å gå tilbake til Apostlenes gjerninger, som jeg startet den første bloggposten om portabel religion med. Pinse feirer vi nemlig til minne om at disiplene fikk den hellige ånd, som blant annet gjorde dem i stand til å snakke fremmede språk. På denne måten kunne de sette ut i livet misjonsbefalingen som Jesus hadde gitt dem før han reiste opp til himmelen: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler" (Matteus 28.19).

Portabel religion er altså religion som kan dyrkes hvor som helst. Gjennom misjonsbefalingen ble kristendommen ikke bare portabel, men i likhet med buddhisme og islam også universell – den kunne også dyrkes sammen med hvem som helst. Religionsviteren Jonathan Z. Smith, som har vært opptatt av dette, bruker en litt annen terminologi. Han skriver om religion "her, der og overalt" ("here, there and everywhere"). "Religion her" utøves i hjemmet og sammen med primærgruppen, det vil oftest si familien. "Religion der" dyrkes innenfor rammen av nasjonen, stammen eller bystaten, og "religion overalt" er da det jeg etter mønster fra McNeill og andre globalhistorikere har kalt portabel religion.

De tre universelle religionene hadde også andre aspekter til felles: De ga utsikter til frelse og et bedre liv etter døden for den som levde riktig (i buddhismen som gjenfødelse til et bedre liv eller å bryte ut av reinkarnasjonssyklusen og oppnå nirvana). De la vekt på solidaritet mellom trosfeller, og veldedighet og barmhjertighet i forhold til mennesker som var dårligere stilt. I en verden der alternativet var å brenne dyreinnvoller på et alter, og håpe at det ville gi godt vær eller helbrede sykdom, er det ikke så rart at de raskt fikk mange tilhengere.

Som jeg skrev i den forrige posten ble disse religionene viktige for handelsfolk, fordi de kunne bidra til

Tizian: Den hellige ånds komme (1541),
 Santa Maria della Salute, Venezia.
Foto: Wikimedia Commons

å skape trygghet og tillit mellom folk som var på reise. I tillegg fulgte misjonærer og hellige menn (de var i flertall, men det fantes noen kvinner også), som regel handelsveiene og reiste i selskap med handelsfolk. Dette hadde praktiske grunner. Passasjertransport fantes ikke, og det var farlig å reise alene. Hvis en skulle reise langt var det tryggeste og enkleste å kjøpe plass på et handelsskip eller i en karavane. Dette bidro også til at religionene spredte seg raskt over store avstander, og forsterket båndene mellom religion og handel..

Sør i dagens India, særlig i delstaten Kerala, bor de såkalte Thomas-kristne. De fører kirkesamfunnet sitt tilbake til apostelen Thomas, en av Jesus tolv opprinnelige disipler, som ble sendt til India for å spre evangeliet. Dette lar seg selvsagt ikke bekrefte historisk eller arkeologisk, men det er rimelig å tro at kristendommen kom hit svært tidlig, som følge av handelen på Det indiske hav. Det sørlige India var nemlig et knutepunkt, hvor handelsrutene fra Rødehavet og Persiabukta møtte rutene som gikk videre østover mot dagens Indonesia, Malaysia, Thailand og Kina.

Thomas er ingen viktig figur i den vestlige kristendommen, men den østlige kirken har bevart en tekst på syrisk som kalles Judas Thomas gjerninger. I teksten, så har Thomas slett ikke lyst til å bli misjonær og reise til India. Jesus sørger derfor for at han blir solgt som slave til kjøpmannen Habban, som driver handel mellom Mesopotamia og det nordlige India. Thomas, som er faglært som tømmermann, blir solgt videre til kongen av India, og får i oppdrag å bygge et palass. Til kongens ergrelse gir han isteden alle pengene til de fattige, og omvender kongens datter og kommende svigersønn til kristendommen. Etter flere videre eventyr og mirakler lider han martyrdøden og blir hentet opp til himmelen. Teksten er antagelig skrevet på 200-tallet og er full av mirakelbeskrivelser. Den kan på ingen måter sies å være kilde til hva som faktisk hendte, men den er spennende likevel, fordi den forteller noe om hvordan folk reiste i den antikke verden, som håndverkere, slaver, handelsfolk og misjonærer, og om forholdet mellom nettopp handel og religion.

Hvis noen har lyst til å lese mer om portabel religion kan jeg anbefale denne lille artikkelen av William McNeill (side 1 i PDFen lenken viser til), en av forfatterne bak den mye brukte universitetslæreboken "The Human Web" og den globalhistoriske klassikeren "Plagues and People. Jeg har selv forsket på kristendom og handel på Det indiske hav, og har skrevet en artikkel som kan leses her. Akkurat nå ligger dette nummeret av tidsskriftet ute som gratis prøvenummer, men det kan endre seg. 

Når Gud er alle steder: Portabel religion (del I)

I dag er det Kristi Himmelfartsdag. I Apostlenes gjerninger fortelles det at Jesus ble hentet opp til himmelen på denne dagen etter at han hadde oppholdt seg på jorden 40 dager etter oppstandelsen. Han etterlot seg en gruppe disipler, som dannet kjernen i det som med tiden skulle bli verdens største religion.

En av tingene som var uvanlig (men ikke unikt) med den nye religionen i samtiden, var at den var uavhengig av sted – den var portabel. De polyteistiske religionene som var vanlige i Romerriket og Midtøsten på denne tiden var knyttet både til sted og sosial gruppe. Guden bodde i gudebildet, og tempelet var gudens hus. Riktignok fantes det templer for mange guder mange steder, men Zevs i Kyrene i Libya var en annen guddom, eller i det minste en annen manifestasjon av guddommen enn Zevs i Baalbek i Libanon eller Athen i Hellas. Gudsdyrkelse fant oftest sted sammen med medlemmer av samme sosiale fellesskap, enten det var familien, stammen, bystaten eller riket. De kristne kunne derimot dyrke religionen sin overalt, og sammen med folk de ikke hadde andre bånd til enn felles tro. I Matteus-evangeliet (18.20) er det uttrykt slik: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"

Religionshistorikene mener at den første portable religionen var jødedommen, og at fenomenet oppstod under eksilet i Babylon (586-539 fvt.), som et svar på behovet for å opprettholde religiøs identitet i en situasjon der det ikke lenger var tilgang på tempelet i Jerusalem. I øst utviklet buddhismen seg til en religion uten tilknytning til sted eller avgrensede sosiale grupper, og kristendommen og islam overtok senere jødedommens portable aspekt.

Hva har portabel religion med globalhistorie å gjøre? William McNeill har pekt på at utviklingen av portabel religion gjorde det langt lettere å reise og drive handel over store avstander enn det hadde vært tidligere. I den førmoderne verden beveget informasjon seg i regelen ikke raskere enn mennesker. Penger måtte ofte overføres fysisk, rettsvernet var svakt, og reisende var avhengige av beskyttelse fra lokale myndigheter på stedene de besøkte.

Synagogen i Kochi, Kerala i India.
Det jødiske samfunnet i Sør-India har røtter
tilbake til handel på Det indiske hav rundt
starten av vår tidsregning.
Foto: Eivind Heldaas Seland

Med god grunn eller ikke – de fleste av oss er slik skrudd sammen at vi lettere stoler på folk vi opplever at vi har noe til felles med enn på de vi opplever som fremmede. Fjernhandel i den førmoderne verden, var derfor som regel organisert av såkalte disaporasamfunn – befolkninger bosatt utenfor det opprinnelige hjemlandet, som opprettholdt kontakter med hjemkulturen og bevarte en separat gruppeidentitet i forhold til majoritetsbefolkningen på bostedet. Hansakjøpmennene ved det tyske kontoret på Bryggen i Bergen er et godt eksempel. Denne måten å organisere handel på kjenner vi eksempler på tilbake til bronsealderen, og den lever i beste velgående fortsatt, selv om det i dag bare er en av mange måter å ordne seg på.

Portabel religion ga en alternativ måte å etablere tillit på. Reisende var ikke lenger avhengige av å finne personer med tilknytning til hjemstedet, men kunne isteden gå til den lokale menigheten, moskeen eller buddhisttempelet. Her kunne de finne folk med samme tro, som kunne hjelpe med overnatting og kontakter med lokalsamfunnet, og som en ofte kunne gjøre foretninger med, fordi troende var forventet å hjelpe trosfeller og oppføre seg ærlig mot dem også om de ikke kjente hverandre fra før. På denne måten hadde de portable religionene og handelsfolk nytte av hverandre. Religionene spredte seg langs handelsvegene og med handelsfolk, mens kirker moskeer, synagoger og buddhisttempler ble samlingssteder for reisende.

De første amerikanerne

Forskere er som folk flest, de fleste har vanskelig for å skifte mening når de først har bestemt seg. En vitenskapelig "sannhet" ser likevel ut til langsomt å miste fotfeste, nemlig forestillingen om at den amerikanske urbefolkningen kom til kontinentet i en og bare én innvandringsbølge for omtrent 14.000 år siden.

Den rådende, men ikke eneste, teorien om hvordan Amerika ble befolket har lenge vært at storviltjegere, kjent som Clovis-kulturen etter stedet med samme navn i New Mexico, der redskapene og boplassene deres ble funnet i store antall på 1920- og 30-tallet, vandret inn over et tørrlagt Beringstred under siste istid. Da klimaet var på sitt kaldeste, for cirka 18.000 år siden, var havnivået langt lavere enn i dag, og jegere kunne følge viltet fra dagens Sibir og inn i dagens Alaska. Til å begynne med kom de ikke lengre, fordi dagens Canada var dekket av store isbreer. Etterhvert som isen smeltet og havet steg skjedde to ting. Landbroa ble stengt, og for rundt 14.000 år siden åpnet det seg en korridor gjennom isbreen slik at de ubebodde amerikanske kontinentene lå åpne for nykommerne. Med god tilgang på store byttedyr som ikke var vant til mennesker, økte befolkningen raskt, og i løpet av omtrent 1.000 år spredte menneskene seg over hele Nord- og Sør-Amerika.

Spydspiss fra Clovis-kulturen
 (bilde: Wikimedia Commons)

Det har vært mange rapporter om funn som er eldre enn Clovis-kulturen, men de har ofte ikke blitt tatt alvorlig, eller det har vist seg å ikke tåle nærmere undersøkelser. Det er minst tre muligheter: At Clovis-jegerne faktisk var de første menneskene i Amerika, slik Jared Diamond for eksempel argumenterer sterkt for i Våpen, Pest og Stål, at fagfolk med mye prestisje investert i standpunktet har arbeidet hardt for å fortie og diskreditere eldre funn, slik forskningsjournalisten Charles Mann argumenterer for i den spennende boka 1491: New Revelations of the Americas Before Columbus (anmeldelse her), eller at det faktisk fantes folk i Amerika mye tidligere enn Clovis, men at man ennå ikke har god nok dokumentasjon.

Dette stridsspørsmålet er ikke løst ennå, men to uavhengige genstudier viser at selv om kanskje Clovis-folket var først, så var de i alle fall ikke alene. I fjor kunne forskere fra University College i London fortelle at genstudier viser at urbefolkningen i Amerika stammer fra minst tre forskjellige grupper: Eskimobefolkningene i Alaska og Chipewyan-folket i Canada hadde betydelig innslag av arvestoff som de ikke delte med andre urbefolkningsgrupper i Amerika.

Enda mer spennende ble det for et par uker siden, da en internasjonal forskergruppe ledet fra Universitetet i Barcelona offentliggjorde at det også finnes grupper i Sør-Amerika som har genetisk materiale som ikke finnes hos andre indianerbefolkninger (originalartikkel / nyhetssak). Disse befolkningene har arvemateriale som er vanlig i Sørøst-Asia, men som ikke finnes i Sibir eller i Nord-Amerika. Hvordan kan de ha kommet til Amerika? Vel, de gikk neppe over isen eller landbroa som Clovis-jegerne brukte uten å etterlate seg genetiske spor på vegen. Hvis de kom med båt er det enda et eksempel på at steinaldermennesker var langt mer mobile og teknologisk sofistikerte enn mange har tenkt seg.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere hvem som har rett, men jeg er ganske sikker på at disse studiene kommer til å sette i gang debatt, og jeg gleder meg til å følge den. Jeg tror også at i de neste utgavene av globalhistoriebøkene mine må jeg skrive atskillig mer om Amerika før Columbus. Det gleder jeg meg også til!