Globalhistorie og avkolonisering av akademia

Ibex-gasellene som prydet tempelet i Yeha, Etiopia, er minst 2700 år  gamle. De er litt afrikanske, litt arabiske og helt seg selv. Tatt vare på av den etiopiske kirken, funnet, forstått og formidlet av tyske forskere. Koloniale eller ikke, fine er de. Foto: Eivind Heldaas Seland

I sommer startet ordskiftet om «avkolonisering av akademia», først i Klassekampen, senere i andre media. Til tross for at jeg forsker og underviser i globalhistorie og har reflektert mye rundt de spørsmålene som tas opp har jeg har nølt med å melde meg på debatten, som jeg opplever som unødvendig hard og lite fruktbar. Jeg har lite lyst til å  bli plassert i selskap hvor jeg ikke føler meg hjemme.  På den ene siden ser jeg at jobbeskrivelsen min – globalhistoriker – som jeg forøvrig deler med utmerkede kolleger med helt ulike syn i mange saker, som Terje Tvedt og Dag Herbjørnsrud – brukes som skjellsord i sosiale medier. På den andre siden vet jeg at enkelte vil mene at jeg som hvit mann i førtiårene uansett ikke er meningsberettiget i saken.

Når jeg likevel stikker hodet fram er det fordi jeg i høst hadde jeg gleden av å besøke Etiopia. Jeg skal ikke påstå at det gjør meg til ekspert på noe som helst, men det fikk meg til å tenke over forholdet mellom historie, selvforståelse, forskning og identitet. Landet kan vise til en historie – i den tradisjonelle forståelsen av statssamfunn og skriftkultur – som går mer enn 2700 år tilbake. Like langt som ved Middelhavet, i India, Kina og for den del i Amerika. Mye lengre enn i Nord-Europa. Etiopierne er stolte over fortiden sin, og det med rette, slik alle andre også bør være det. Like fullt er det slik at denne historien i stor grad er avdekket av forskere fra Europa og i noen grad fra Nord-Amerika. Ved siden av lever etiopiernes egen versjon av historien, knyttet til bibelfortellingene og tradisjonen om en uavbrutt linje tilbake til dronningen av Sabas besøk hos kong Salomo. Også denne versjonen forskes på og formidles ved vestlige universiteter. De to fortellingene passer ikke sammen, men lever godt ved siden av hverandre. Den ene er basert på etterprøvbar vitenskap. Det er den andre også, den bare tar for seg et annet felt, nemlig tradisjon og idéhistorie heller enn historie og arkeologi. En større toleranse for andre syn og tradisjoner kunne vært et godt utgangspunkt for debatten om den såkalte avkoloniseringen av akademia også.

Med det utgangspunktet vil jeg henlede oppmerksomheten på følgende:

Debatten rundt disse problemstillingene er ikke ny. Kritikken av eurosentrisk historieskrivning er minst hundre år gammel og ute i verden er globalhistoriske perspektiver normen heller enn unntaket som innføring i historiefaget.

Verden går ikke alltid framover. Dag Herbjørnsrud har overbevisende vist hvordan forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt mer eurosentrisk særlig etter andre verdenskrig. Forskere i kolonitiden var faktisk atskillig mer interessert i verden utenfor Europa enn tilfellet er i dag.

Det er faktisk ikke så ille. Norge er et lite land med begrenset og spredt kompetanse. Vi klarer ikke dekke alt. I USA, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Japan finnes det toppkompetanse på alle deler av verden. Norske myndigheter og utdanningsinstitusjoner er hjertelig velkomne til å satse mer på humaniora og samfunnsvitenskap.

Skillelinjene er ikke klare. Den erkekonservative ultraimperialisten Oswald Spengler var for eksempel en sterk kritiker av eurosentriske historiesyn. Dette skriver jeg om i neste nummer av tidsskriftet Prosa, som kommer senere denne måneden.

Europeiske og amerikanske forskere har levert og fortsetter å levere mesteparten av forskningen også på andre deler av verden. Den er selvsagt preget av dette, men er og har vært svært verdifull for å skape historisk bevissthet i det globale sør og kunnskap og interesse for andre deler av verden i nord. Å slutte å lese eller drive denne typen forskning er snarveien til kunnskapsløshet og fordommer.

Vi bør lese og lære mer om andre deler av verden, ikke mindre om Europa. Mange av oss prøver etter fattig evne å bidra til dette. Vi bør også lese mer av forskere, filosofer og forfattere fra det globale sør uten å lese mindre skrevet av europeere og nord-amerikanere. Det gjør oss klokere, ikke dummere. Å finne disse tekstene er imidlertid ikke alltid enkelt. Det mest forstemmende med debatten om avkolonisering av akademia er at målet for alle parter tilsynelatende er å lære minst mulig om den tradisjonen de ser på som "den andre".

(Teksten ble lett revidert 16.10.18)