Verdens eldste havn funnet i Egypt

For et par uker siden kom nyheten om at franske og egyptiske arkeologer har funnet verdens eldste havneanlegg, i Wadi al Jarf, nesten helt nord i Rødehavet. Havneanlegget består av fjellhaller, hvor det har vært lagret skipsmoduler og utstyr (skipene ble antagelig demontert mellom ekspedisjonene). Arkeologene fant deler av skip, tauverk, ankre og keramikk, foruten fragmenter av papyrusbrev med hieroglyfer. Hieroglyfene forteller at havna var i bruk under farao Khufu (cirka 2509-2483 fvt.) Khufu er bedre kjent under det senere greske navnet Kheops og var mannen bak den største av pyramidene. Dette gjør ikke bare havna til verdens eldste kjente havneanlegg, men også papyrusen til den eldste som er funnet til nå.

Havna ligger i Suezbukta, som skiller Sinaihalvøya fra resten av Egypt. Sannsynligvis har den blitt brukt til å transportere mannskap og forsyninger til gruvene og steinbruddene på Sinai, og stein og metall tilbake.

Wadi al-Jarf (øverst) og Wadi Gawasis

Wadi al-Jarf er kanskje det eldste egyptiske havneanlegget vi kjenner til, men ikke det eneste. I 2005 fant arkeologer fra Universita di Napoli 'l'Orientale', og Boston University et lignende, men større og mindre ødelagt anlegg i Wadi Gawasi, omtrent 250 kilometer lengre nord. Anlegget stammer fra Mellomriket (cirka 2040-1640) bestod også av kunstige fjellhaller. Her var det store skipsdeler, velbevart tauverk i store kveiler, keramikkboller til arbeidsfolkenes matrasjoner, og ikke minst krukker og trekasser som hadde inneholdt varene som skipene hadde fraktet (se bilder her). Blant keramikken fant man krukker som man ellers kjenner fra Jemen i Sør-Arabia. Kassene var merket med Punt, egypternes navn på området lengst sør i Rødehavet. Fra innskrifter og reliefer, blant annet fra regjeringstiden til den kvinnelige faraoen Hatshepsut (cirka 1479-58), kjenner vi til at egypterne arrangerte store ekspedisjoner dit, blant annet for å hente røkelse og myrra til bruk i balsamering, medisin og kosmetikk.

Røkelse og myrra, relief fra Hatshepsuts
gravtempel. Trærne trives ikke i Egypt,
men vokser i det sørlige Rødehav.
 Bilde: Hans Bernhard / Wikimedia Commons

Ekspedisjonene har vært enormt arbeidskrevende. Skipene ble bygget på verft ved Nilen av sedertre importert fra Libanon. Deretter ble de demontert og båret av mennesker eller esler gjennom ørkenen, før de ble satt sammen og sendt på flere måneder lange reiser i farvann med farlige rev og dårlig tilgang på ferskvann og mat langs kysten. Cheryl Ward fra Boston University ledet et team som rekonstruerte et av skipene som en gang seilte på Rødehavet ved hjelp av funnene fra Wadi Gawasi og relief fra Hatshepsuts gravtempel. Skipet viste seg å oppføre seg utmerket, også under vanskelige vindforhold. Dette forteller oss ikke bare en del om hvor organisasjonsmessig og teknologisk sofistikerte bronsealderens mennesker var, men også hvor viktig handel over store avstander var for å skaffe sjeldne og dyre varer.

Folk fra Egypt reiste altså til Jemen. Vi vet også at skip fra Indus-byene i dagens Pakistan og India reiste til Oman og Mesopotamia. Plante-og dyreslag spredte seg fra India til Afrika uten at vi helt vet hvordan det skjedde. Bronsealderens verden var aller i høyeste grad en global verden, og folk var langt mer mobile enn en ofte har gått ut fra.

Under: Nova-Dokumentaren "Building Pharaohs Ship" (2010) fra Youtube. Spol til slutten for å se skipet seile.

Ny doktorgrad: Folkemakt i Hellas og Nærøsten i oldtida

Hammurabi av Babylon (18 årh. fvt.)
Ikke så verst likevel? Byste i Louvre /
Wikimedia Commons

I dag forsvarte kollega Kristoffer Momrak doktorgraden sin i historie ved Universitetet i Bergen. Avhandlingen til Kristoffer heter Popular power in ancient Near Eastern and archaic Greek polities – A reappraisal of Western and Eastern political cultures. Den tar for seg utviklingen av det greske folkestyret i det vi kaller den arkaiske perioden (ca 750-479 før vår tidsregning), og ser det i forhold til folkelig medvirkning i styret av byer i Nærøsten i bronsealderen (til cirka 1200 før vår tidsregning). Utgangspunktet er den vestlige tradisjonen om at folkestyret oppstod i antikkens Hellas, først og fremst Aten, på grunn av historiske forhold og kulturelle særtrekk hos grekerne og atenerne.

Kristoffers arbeid handler om å dekonstruere denne tradisjonen, ved å vise hvordan innbyggerne i bronsealderens konge- og tempelstyrte bystater i Mesopotamia hadde muligheter til å påvirke samfunnet de levde i gjennom rettsvesen, råd og forsamlinger, og ved å vise hvordan elitene i tidlige greske samfunn manøvrerte for å begrense folkelig innflytelse for å beskytte egen posisjon.

Kristoffer argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen grunnleggende skille mellom vestlig og østlig politisk kultur, slik det har vært hevdet fra Aristoteles Politikk, via Marx ide om østlig despotisme til Huntingtons Clash of Civilizations. Særlig i den klassiske perioden (479-336), gikk greske samfunn mye lengre i å involvere folk flest i samfunnsstyre enn det noen gang skjedde i Nærøsten i bronsealderen, men det handler om gradsforskjeller, og politiske systemer er resultat av brytninger mellom grupper og individer med ulike egeninteresser. Konger som Hammurabi av Babylon (oppe til venstre) var ikke eneveldige despoter, men ledere av komplekse samfunn hvor det fantes formelle kanaler for folkelig medvirkning.

Perikles av Aten (5. årh fvt.)
Seg selv nærmest? Byste i Altes
Museum, Berlin /
Wikimedia Commons

Dette er faktisk globalhistorie i ordets rette forstand. Kristoffer utvikler modeller og kategorier som kan brukes på tvers av tid og geografi, og forklarer hvordan lignende strukturer oppstår i samfunn som ikke var i direkte kontakt. Selve avhandlingen forholder seg til konkret kildemateriale fra Hellas og Nærøsten, men tilnærmingen kunne vært anvendt på norsk vikingtid, beduinstammer i Midtøsten, eller for den del moderne demokratier, hvor såkalte vanlige folk, uklart definerte elitegrupper og politiske ledere samhandler i spill om politisk innflytelse.

Verdens nest viktigste vare?

Jeg er på veg tilbake fra Marburg i Tyskland, hvor jeg har deltatt på konferansen Textile Trade and Distribution in Antiquity. I Marburg møtte jeg cirka tredve historikere, arkeologer, språkforskere og naturvitere fra hele Europa, med en felles interesse i hvordan tekstiler ble produsert og distribuert fra steinalderen og fram til tidlig middelalder. Jeg har blitt interessert i tekstiler først og fremst fordi jeg forsker på handel, og i Marburg hadde jeg en bratt læringskurve.

Kinesisk silke funnet i Palmyra i Syria, 2-3 årh. evt.
Foto: Jørgen Christian Meyer

Tekstiler er spennende fra et globalhistorisk ståsted av flere grunner. Klær er et grunnleggende behov, og nest etter mat og vann er det kanskje det vi mennesker har vanskeligst for å klare oss uten. Tekstiler har i alle fall tilbake til bronsealderen vært en viktig handelsvare, og derfor også en viktig bærer av integrasjons- og globaliseringsprosesser. Klær var (og er) også gode statusmarkører, som kan brukes til å signalisere makt, rikdom, gruppetilhørighet med mere.

Til tross for dette har få historikere som arbeider med eldre perioder brydd seg noe særlig om tekstiler. Feltet har gjerne vært forbeholdt forskere som har vært opptatt av kunst og håndtverk, heller enn "harde" emner som økonomi, krig og politikk. Tekstiler er gjerne nevnt i bøker som handler om økonomisk historie, men få forsøk har vært gjort på å forstå tekstilenes samfunnsmessige betydning. Dette er i endring, ikke minst på grunn av innsatsen til Centre for Textile Research som ble etablert for 10 år siden i København.

Jeg har fortsatt mye å lære om tekstiler, men her er tre av de spennende tingene jeg lærte i Marburg:

-Menneskene har brukt klær i 190.000 år. Det har amerikanske forskere funnet ut ved å studere når kroppslusa utviklet seg som egen art fra hodelusa (æsj). Kroppslusa har det nemlig ikke særlig bra uten klær å gjemme seg under. De første 180.000 årene brukte vi klær av skinn og lær, så lærte vi å lage tekstiler av lin. Ull ble først tatt i bruk for cirka 6000 år siden, før det hadde ikke sauen lange nok hår.

-Danske forskere har funnet ut at for å lage en kjortel av lin, tar prosessen fra innhøsting til ferdig produkt opp til 600 timer, og krever 21 kvadratmeter åkerland. En vanlig familie i middelalderen eller antikken har i tillegg hatt bruk for ulla fra én sau per person for å dekke behovet sitt for tekstiler. Dette forteller både noe om hvor dyrt tekstiler var før den industrielle revolusjonen, og om hvor mye arbeid særlig kvinner i fortida la ned i spinning, veving og andre aktiviteter knyttet til tekstilproduksjon.

-Romerske skip på Rødehavet og Det indiske hav var bygd på samme måte som skipene i Middelhavet, men seilte med seil vevd av indisk bomull, og bestod i alle fall delvis av materialer fra indisk tømmer. Skulle likt å vite om de ble bygd i India også?

Globalhistorisk klassiker: Alfred W. Crosby The Columbian Exchange. Del 2: Dyr og planter

Mikroorganismene som fulgte i kjølvannet av de europeiske oppdagerne førte til massedød og sivilisasjonssammenbrudd. Dette bidro sterkt til at det var mulig for et relativt lite antall europeerne å legge under seg de amerikanske kontinentene, til tross for at mange indianske samfunn gjorde motstand. På dette feltet bidro arbeidet til Crosby til å endre bildet av Amerika som jomfruelig villmark, befolket av enkle jeger- og sankersamfunn før europeernes ankomst. Dette førte både til en oppvurdering av Amerikas prekolumbiansk historie og en slutt på den apologetiske (unnskyldende) trenden i historieskrivning, særlig om Nord-Amerika, der en tidligere hadde kunnet lese at nybyggerne bare hadde forsynt seg med ubrukt land. Utvekslingen mellom Amerika og resten av verden var imidlertid ikke begrenset til mennesker og mikroorganismer, men omfattet også planter og dyr. Dette skulle få omfattende økonomiske og demografiske følger både i Amerika og i Europa.

Alfred W. Crosbys Columbian Exchange,
30-års jubileumsutgave fra 2003

Det mest berømte eksempelet er hesten. Europeerne brukte hester både til krig og til arbeid. I motsetning til Europa, hvor land var en knapp ressurs på 1500-tallet, var det tilgang til nærmest ubegrensede beitearealer på de nyoppdagede kontinentene. Det var enkelt å holde store flokker med hester med minimalt tilsyn. Dyr ble stjålet og rømte. Hesten fant en nisje i det amerikanske økosystemet med få konkurrenter og få truende rovdyr, og i løpet av det første hundreåret etter europeernes ankomst dannet det seg store flokker med ville og halvville hester på de store slettene i Nord- og Sør-Amerika. Indianere i europeisk tjeneste og i kontakt med europeere lærte fort å ri. Dette la grunnlaget for de nordamerikanske prærieindianernes livsstil slik den utviklet seg på 1600-1800-tallet, basert på bisonjakt og avhengig av stor mobilitet.

Mer varig betydning hadde kanskje kua. Store områder både i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika egner seg godt for kvegbruk. Storfe ga nybyggerne tiltrengt energitilskudd, som kunne settes om i økt befolkning og gi grunnlag for framveksten av byer. Okseskinn var et viktig materiale i den førindustrielle verden, og huder var en viktig eksportartikkel fra koloniene allerede etter få tiår. Med utviklingen av jernbaner, hermetikk og fryseteknologi på 1800-tallet kunne amerikansk kjøtt omsettes over hele verden. Kveg ble sentralt i økonomien til sør-amerikanske land som Argentina, Uruguay og Brasil, og ga også viktige bidrag i Mexico, USA og Kanada.

Det tredje dyret Crosby trekker fram er grisen. Grisen kunne leve godt på maisen indianerne leverte i tributt til spanjolene, men som spanjolene selv ikke ville spise hvis de hadde tilgang på hvete, slik de var vant til hjemmefra. Hvis ikke det var mais tilgjengelig klarte grisene seg godt på avfall og det den ellers fant. I Mellom-Amerika, dit europeerne kom først, er det ingen store rovdyr, og grisen kunne spre seg uten store hindringer. Mens hesten var viktig for europeerne som krigs- og arbeidsdyr, ble grisen et vandrende matforråd. Hernando de Soto hadde med seg 13 griser til Florida i 1539. Tre år senere var flokken på 700 dyr, til tross for at de Sotos menn hadde spist rikelig underveis.

Viktigst i en globalhistorisk sammenheng var likevel plantene. Områdene rundt Det karibiske hav, som ble først kolonisert av europeerne, viste seg å egne seg svært godt til dyrking av nytteplanter europeerne hadde hentet fra Asia og til dels Asia, men som bare kunne dyrkes i svært begrensede områder i Europa. I Amerika trivdes indiske sukkerrør, indisk og egyptisk bomull, kaffe fra Rødehavsområdet og bananer fra Sørøst-Asia. Sukker ble fort den viktigste eksportvaren fra Sør-Amerika, ved siden av sølv, og ga økonomisk grunnlag for de europeiske koloniene.

I tillegg til nytteplanter ble det innført mange arter på mindre planlagt vis. Ugress fulgte med i kornforådene på skip, som lommerusk i conquistadorenes klær og på mange andre måter. Godt hjulpet av erosjonen som fulgte av overbeiting av kyr, svin og hester, etablerte de nye artene seg raskt i amerikansk flora, i den grad at Crosby hevder at det i dag finnes få området av Amerika hvor ikke floraen er grunnleggende forandret i forhold til situasjonen før Columbus.

Crosbys bok heter altså The Columbian Exchange, og utveksling forutsetter en grad av gjensidighet. Europeerne innførte ikke så mange dyr fra Amerika, selv om kalkunen er en ganske viktig matfugl og marsvinet er et populært kjæledyr. Amerikansk flora hadde derimot en varig innflytelse på andre kontinent, som det er vanskelig å overvurdere betydningen av.

Poteten ga energi som ble satt om i befolkningsøkning, særlig i perifere deler av Europa, som Irland og Skandinavia. I Sør-Europa ble mais populært. Kinesiske bønder dyrket søtpoteter, peanøtter og mais allerede på 1500-tallet. Disse matplantene kunne dyrkes på steder hvor det var vanskelig å dyrke ris, og la grunnlag for at Kina kunne brødfø stadig flere på et begrenset areal uten å modernisere driftsmåtene. I Afrika sør for Sahara, hvor få andre viktige matplanter klarte det tropiske klimaet, trivdes maniok. I tillegg kommer planter som squash og mange slag bønner, og det er vanskelig å se for seg det italienske kjøkken uten tomater.