Hva skjer i Palmyra?

Video fra museet før opprydningsarbeidet startet. AFP.

Nå er det en måned siden syriske regjeringsstyrker gjenerobret oldtidsbyen Palmyra fra Den islamske staten. Byen er ute av nyhetsbildet for denne gang, og bra er det, for bortsett fra at IS er borte har det vært langt mellom de gode nyhetene. I forrige uke var jeg på konferanse i Warszawa til ære for Khaled al-As'ad (1932-2015), den pensjonerte museumsdirektøren i byen, som ble drept av islamistene i fjor. Der var også den konservatoren Bartosz Markowski og arkeologen Robert Żukowski. De var nettopp tilbake etter som første utenlandske spesialister å ha besøkt Palmyra for å vurdere skadene og starte redningsarbeidet.

Som ventet var nyhetene blandet. Museet har vært brukt som kontorer og lager av IS, og det har blitt truffet av bomber fra syriske eller russiske fly. Det var mer som var tilbake i museet da IS kom enn mange av oss hadde håpt. Nesten alle avbildningene av levende vesener som var blitt igjen var veltet og knust. Andre gjenstander, for eksempel de unike kinesiske silketekstilene som er funnet i Palmyrenske gravtårn, lå urørt i utstillingsmontrene. Mange tomme plasser på museumsveggene vitner forhåpentligvis om gjenstander museumsstaben rakk å redde før IS kom.

Mye er uten tvil tapt, men noe kan repareres. Islamistene har knust statuene og relieffene, men har latt bitene ligge der de falt. I en del tilfeller kunne delene settes sammen nesten som puslespill. Det polakkene gjorde var å sortere fragmenter og rydde sal for sal, slik at restene av hver enkelt gjenstand ble liggende samlet. Et av bildene deres etter at ryddearbeidet i en sal var over kan ses på lenken over.  Nå er planen å legge fragmentene av hver gjenstand i en kasse og sende dem til et trygt sted til de kan restaureres.

På grunn av faren for miner og blindgjengere så de bare de ødelagte templene og buen avstand, men polakkenes vurdering var at mye av originalsteinen var intakt og kunne brukes i restaurering. Det er gode nyheter!

Ved siden av å hedre As'ad var det meningen at vi skulle komme fram til en felles uttalelse fra det internasjonale forskersamfunnet om rednings- og gjenoppbyggingsarbeidet. Det viste seg dessverre å bli vanskelig. Det alle imidlertid var enige om er at det som kan gjøres nå er dokumentasjons- og redningsarbeid. Dette er syriske arkeologiske myndigheter i gang med. Samarbeidet med polske arkeologer fortsetter. Polske arkeologer har arbeidet i byen siden 1959 og kjenner samlingene i Palmyra bedre enn noen andre utenfra. Arbeidet med å restaurere monumentene i Palmyra og andre steder i Syria må vente til det er fred i landet, og folk har hus, mat, vann, skoletibud og helsevesen. I Palmyra og mange andre steder i Syria mangler alt dette nå.

Krig og kulturminner i dronningen av Sabas land

De karakteristiske høyhusene i stampet jord i Shibam i regionen Hadramawt er blant kulturminnene i Jemen som Unesco er spesielt bekymret for. Foto: Jialiang Gao/Wikimedia Commons

I skyggen av borgerkrigen i Syria slites Jemen i stykker av en ødeleggende konflikt. Tidligere president Saleh (avsatt i 2011) og opprørere fra den sjiamuslimske Houthi-militsen kjemper mot nåværende president Hadi, som er støttet av Saudi Arabia og andre arabiske land. I likhet med Syria bærer Jemen en eldgammel kulturarv, som er sterkt truet av krigshandlinger og plyndring, men oppmerksomheten både rundt krigen og kulturarven er mye mindre.

Mange i Norge vil først og fremst kjenne Jemens tidlige historie fra fortellingen i Det gamle testamentet om dronningen av Saba, som besøkte kong Salomo i Jerusalem, og fra strofen "av Saba kom de konger tre" fra Et barn er født i Betlehem. Saba var et av flere kongedømmer i det som i dag er Jemen i perioden fra cirka 700 før vår tidsregning til 570 etter. På samme måte som mer kjente eksempler i Egypt og Mesopotamia var Sør Arabia arnested for en særegen kultur og noen av de eldste statsdannelsene vi kjenner til. Jemen er et lutfattig land, og utenverdenens interesse for Sør Arabias tidlige historie har vært langt mindre enn i de to andre områdene. Nå er landets lite kjente kulturarv truet både av krigshandlinger og av plyndring og smugling av kulturminner.

Jemen ligger i det sørvestlige hjørnet av Den arabiske halvøya. Innenfor en smal kyststripe reiser det seg en fjellkjede som skraper monsunskyene som kommer inn fra Det indiske hav. I deler av Jemen regner det tilstrekkelig til å dyrke jorda uten ekstra vanning, i andre kan regnvannet samles i reservoarer og ledes ut på markene ved hjelp av diker og kanaler. Dette har gjort Jemen til et av de mest fruktbare området i Midtøsten. Romerne kalte landet for Arabia Felix, det lykkelige Arabia. Ved siden av fruktbarheten kom navnet og av de to viktigste ressursene som fantes i området: Røkelse og myrra. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som vokser bare i landene rundt Adenbukta. I antikken var de svært verdifulle. De ble brukt som offergaver til gudene, for å kamuflere dårlig lukt, og til medisin og kosmetikk. Rundt 700 før vår tidsregning begynte folkene i Sør Arabia å sende kamelkaravaner nordover gjennom den arabiske ørkenen til dagens Jordan, Israel, Syria og Irak. Karavanene måtte passere gjennom en rekke byer for å finne vann, og hvert sted måtte det betales toll. Det gjorde varene svært dyre, og søraraberne svært rike. I første århundre etter vår tidsregning kostet en kamellast med røkelse omtrent tre årslønner for en soldat, i det den nådde den romerske havnebyen Gaza.

Røkelsesbrenner fra Jemen,
cirka første århundre etter vår tidsreging.
 Nå i Louvre. Foto: Marie-Lan Nguyen/Wikimedia Commons

Sør-Arabia utviklet sitt eget skriftspråk, annerledes fra alle andre alfabeter. Cirka 8000 innskrifter i stein forteller om guder, konkurrerende konger, stammer og bystater, fordeling av vannressurser og bygging av byer. Nylig er det også funnet store mengder tekster skrevet på trepinner, men disse er ennå ikke ferdig tolket. Over tid fikk noen av småkongedømmene makt over andre, og til slutt stod bare ett igjen, kongedømmet Himyar. Riket hadde tidvis kristne, tidvis jødiske konger. I perioder var det alliert med romerne, i tider vendte det seg mot det nypersiske Sasanideriket. I 570 ble Himyar erobret av sasanidene, og  så i 632 av den nye muslimske bevegelsen. Etter det forsvinner sporene av den sørarabiske kulturen, men Jemen har også en rik kulturarv fra islamsk tid, og er blant annet berømt for sine høyhus bygget av hardstampet jord.

Den saudi-arabiske luftkrigen, som startet i mars 2015, har drept tusenvis av sivile. I følge aktivister har den også gått hardt ut over kulturarven. Bombeangrep skal blant annet ha skadet den store dammen i Marib, en nesten 600 meter lang demning først bygget cirka 700 før vår tidsregning og en ingeniørbragd på linje med pyramidene. De verdensarvlistede gamlebyen i Sanaa og Shibam har også blitt rammet flere ganger og ses på som truet av Unesco. Houthi militsen på sin side har blant annet skadet nasjonalmuseet i Taizz med artilleriild. Øst i landet er terrorgruppene IS og Al-Qaida aktive og ødelegger både islamsk og førislamsk kulturarv på samme måte som i Syria.

Jemen er det fattigste landet i Midtøsten, og folk der har antagelig andre ting å tenke på enn kulturarv. På samme måte som i Syria er det likevel tragisk at historiske minnesmerker som kunne samle folk om en felles, stolt fortid, og som i fredelige tider var populære mål for pengesterke turister, nå skades eller ødelegges for alltid.

Historiske ruteplanleggere

Tabula Peutingeriana, utsnitt av Conrad Millers utgave fra 1887. Italia med Roma i midten, Balkan øverst, Afrika nederst. Bilde fra Wikimedia Commons

Navigasjonsapper på telefonen og ruteplanleggere på nett gjør det enkelt å  planlegge ferien eller jobbreisen. I alle fall hvis du har nettdekning og programmet du bruker er oppdatert med pågående veiarbeid og de nyeste ruteplanene. Hva gjorde folk før i tida? Folk på farten har alltid hatt bruk for å planlegge reisene sine, og prinsippene bak moderne ruteplanlegging går langt tilbake.

Kart er bilder av hvordan noe er organisert i rom. Landkart er nyttige for å ta seg fram på fjelltur eller på storbyferie, men hvis du skal reise langt trenger du ikke egentlig bilde av landskapet, men heller ruter – fastsatte veier fra A til B. Disse kan godt være tegnet inn på kart, men trenger ikke være det. Tenkt igjen på mobilappen eller GPSen i bilen. Det er listen over avstander og retninger som gjør det mulig å finne veien på kartet. Metrokartet i storbyen viser kjeder av stoppesteder langs rette linjer der stasjonene og linjene i virkeligheten ligger med uregelmessig avstand og langs svingete spor.

Rutebeskrivelser går i alle fall tilbake til romersk tid. Romerne hadde ganske gode landkart, men så vidt vi vet hadde de liten praktisk bruk. For å finne fram langs de berømte romerveiene brukte de rutebeskrivelser, såkalte itinerarier. Dette var korte lister med stoppesteder med avstand mellom dem. Hver gang rutene delte seg startet en ny liste. Ved å legge listene sammen kunne en planlegge reiser over hele riket. Vi kjenner en håndfull slike lister fra romersk tid, som gir godt inntrykk av hvor en kunne reise og hvor lang tid det ville ta. Et av de få romerske kartene vi faktisk har bevart er også egentlig en slik liste. Tabula Peutingeriana (øverst) er en middelalderkopi av et romersk veikart fra 300-tallet. Langs nord-sør aksen er landmassene fra Storbritannia og Sibir i nord til Nord-Afrika og India i sør presset sammen for å få plass på en skriftrull, mens øst-vest aksen er forlenget for å gi plass til alle veiene som ble tegnet inn. De røde strekene markerer veier. Hakk i strekene markerer dagsetapper, mens bygningene er veistasjoner med ulike fasiliteter avhengig av størrelsen.

Det finnes også maritime rutebeskrivelser. De gir navn og beskrivelser på steder langs kysten og avstander mellom dem. En av de best bevarte er fra første århundret etter vår tidsregning. Den inneholder seilingsbeskrivelser for Rødehavet og Det indiske hav med opplysninger om hvor og hvordan en kan seile, hva en kan kjøpe og selge i forskjellige havner, hvem som styrer på ulike steder og hvordan lokalbefolkningen ser på besøk fra fremmede. Fjellet på bildet nedenfor ligger i dagens Somalia og kalles for Kapp Elefant på gresk. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvorfor.

Gammelt seilingsmerke: Kapp Elefas (Ras Filuk) i Nord-Somalia. Bilde: Google Earth

Slike seilingsmerker hjalp styrmenn å vite hvor de var uten kart og med dårlige navigasjonsinstrumenter. Arabiske seilingshåndbøker fra senere tider, men samme område er skrevet som lange dikt. Når styrmannen hadde gjentatt diktet et visst antall ganger skulle han kunne kjenne igjen seilingsmerkene langs kysten.

Nettverket av jesuitterkloster i mellomeuropa på 1600-tallet.
Kopi av manuskript fra statsarkivet i Luzerne.
Foto: Eivind Heldaas Seland

Ikke bare romere og sjøfolk hadde bruk for rutebeskrivelser. Den katolske kirken hadde utsendinger og representanter i de fleste deler av verden. Kartet til høyre viser nettverket til jesuitterordenen i Sentral-Europa på 1600-tallet. Hvert sted to eller flere linjer møtes lå et kloster. Foruten navn på steder er reisetiden mellom stasjonene angitt med tall. Systemet er det samme som i dagens nettverkskart bak i flyselskapenes kundemagasiner.

Reisetid er vel så viktig som avstand. Våre ruteplanleggere gir oss på samme måte som jesuittenes nettverkskart anslått reisetid mellom start og mål. Reisetid kan også framstilles på landkart. Slike kart kalles isometriske. Kartet nedenfor er fra den britiske kartografen Bartholomews økonomiske verdensatlas fra 1914, og viser reisetid fra London. På denne tida fantes det dampskip og jernbaner. Sør-Norge kunne man nå på mindre enn fem dager dager. Ville du til Finnmark tok det mer. Enkelte deler av verden, så som det indre av Arabia, ville man ikke kunne nå engang på førti dager, de fleste av dem på kamelryggen.

Faksimile: J.G. Bartholomew, An Atlas of Economic Geography (1914), kilde: Archive.org

Historie handler kanskje om tid, men også fortidas mennesker levde i en fysisk verden. Rutebeskrivelser og -kart er ikke bare morsomme og ofte vakre, de forteller om hvordan det var å bevege seg, og derfor også å reise i gamle dager.

Har du alltid lurt på om alle veier virkelig fører til Rom eller hvor lang tid det ville tatt å reise fra Londinio til Mediolanvm? Sjekk ut Omnes Viae, en ekte romersk reiseplanlegger på nett. 

Star Wars og Romerriket

 Ian McDiarmid som keiser Palpatine i Jediridderen vender tilbake og en statue av Augustus, Romerrikets første keiser, fra nasjonalmuseet i Roma. Bilder: Wikimedia Commons

16. Desember har Star Wars: The force awakens norgespremiere. Forventningene er store og fansen har sikret seg billetter for lengst. Selv hører jeg til generasjonen som vokste opp med den opprinnelige trilogien. Jeg er riktignok for ung til at jeg fikk sett filmene på kino, men etter at NRK viste episode IV, A New Hope som mandagsfilm i 1984 (filmen er fra 1977), ble livet aldri helt det samme, og det dårlige VHS-opptaket med mange minutters blå "vi beklager teknisk feil"-plakat gikk i loop på videospilleren hos min beste kamerat i nabohuset.

Da jeg mange år senere begynte å studere historie og samtidig så de nyoppussede og digitaliserte utgavene av de gamle filmene mente jeg stadig å kjenne igjen ting. Det var ikke så rart. Rammefortellingen i de tre opprinnelige episodene (IV-VI) er nemlig sterkt inspirert av historien om hvordan den romerske republikken gikk under og gjenoppstod som eneveldig keiserrike.

Slik tilfellet var med det romerske keiserdømmet oppstod det onde galaktiske Imperiet på ruinene av en kollektivt styrt republikk, hvor innbyrdeskriger hadde lagt grunnlaget for ambisiøse maktmennesker. Som i Roma var republikken i Star Wars ledet et senat fram til senatoren Palpatine gjorde seg til enehersker. Dette ligner veldig på historiene både om Julius Caesar, som startet som romersk politiker på linje med andre, men som endte som diktator på livstid, og om hans adopterte arving Octavian, som ble Romerrikets første keiser med æresnavnet Augustus ("den opphøyde"). At keiser Palpatines navn er tilnærmet likt navnet på høyden hvor de romerske keiserne hadde palassene sine, Palatinen, er knapt tilfeldig.

Augustus har blitt sett på som et forbilde for senere herskere, og ville selv gjerne framstå som den første blant likemenn heller enn som enehersker, men han for svært hardt fram mot fiender fram til han selv var i en trygg posisjon. I Star Wars-sagaen har Darth Vader Augustus' rolle som diktatorens utpekte arving, men han ender med å ta livet av keiseren. Slik har han også en annen parallell i romersk historie, nemlig tyrannmorderen Brutus, senatoren som hadde en ledende rolle i drapet på Caesar i 44 før vår tidsregning. I keiservennlig historisk tradisjon er Brutus en snikmorder og forræder, men i egne øyne var han en frihetskjemper, og hadde antagelig blitt husket slik dersom ikke Caesars arving Augustus hadde vunnet borgerkrigene som fulgte. Tradisjonen om at Caesar så på Brutus som en sønn stammer først og fremst fra Shakespeares drama om Julius Cæsar, og har sikkert også ligget i bakgrunnen da George Lucas lot Darth Vader drepe keiseren i Jediridderen vender tilbake (1983). Keiserens krav på verdensherredømme og Imperiets nådeløse framferd mot de som stod utenfor eller gjorde opprør finner også rikelige paralleller i romersk historie. I filmene planlegger Imperiet å bruke Dødsstjernen til å utslette kloder som gjør opprør. Romerne utslettet ved noen tilfeller hele byer for å sette eksempler, så som Korint i Hellas og Kartago i dagens Tunisia. Befolkningene ble massakrert eller solgt som slaver. I Kartagos tilfelle ble markene ble strødd med salt for å hindre at de kunne dyrkes på nytt, og bygningene i byen ble revet ned.

Star Wars inneholder også en rekke andre paralleller til romersk historie. Her er noen av dem:

-I episode I (1999) spiller et kappløp med såkalte pods en viktig rolle. Dette har forbilder i romernes favorittsport, veddeløp med stridsvogner, som var langt mer populært en dyrekamper og gladiatorkamper. Slike ser vi for øvrig eksempler på i palasset til Jabba the Hut i Jediridderen vender tilbake (1983). Det direkte forbildet for kappløpet i episode I er vel kanskje hesteløpsscenen i storfilmen Ben Hur (1959).

-Keiser Palpatine omgir seg med en egen keisergarde. De romerske keiserne hadde en egen vaktstyrke kalt pretorianergarden, som var de eneste som hadde lov til å bære våpen innenfor Romas bygrenser. I perioder hadde garde makt til å avsette og innsette keisere etter hvem som ga dem mest lønn og flest privilegier.

-De primitive men gode Ewokene på planeten Endor kan minne om idealiserte framstillinger av germanske barbarer hos romerske forfattere. Germanerne i Nord- og Sentral-Europa ble sett på som autentiske og edle skogsfolk, som ikke var forurenset av sivilisasjonen som hadde gjort romerne svake. Imperiets mislykkede militæroperasjoner i skogene på Endor ligner på romernes katastrofale nederlag i Teutoburgerskogen i dagens Tyskland, der cirka 12.000 romerske soldater falt i bakhold og ble slaktet ned.

Star Wars-filmene med tilhørende bøker, spill og tegneserier utgjør en stor og kompleks fortelling, som henter inspirasjon fra mange kilder. Imperiet har for eksempel også trekk av Nazi-Tyskland, og Jedi-religionen med sine krigerprester gir assosiasjoner østlig kampsport og filosofi. Historien er summen av menneskenes felles erfaringer. George Lucas og teamet hans kunne nok sin historie, men jeg vil tro at mens noen av parallellene til historiske samfunn og fortellinger er tilsiktede, er andre rett og slett motiver som er en del av vår felles kulturbakgrunn. Disse plukkes opp og brukes av folkene bak Star Wars og andre som lever av å lage fortellinger.

Jeg er selvsagt ikke den første eller eneste som har merket meg og skrevet om historiske paralleller i Star Wars. Denne korte saken av Nancy Reagin og Janice Liedl gir deg 11 History Lessons From 'Star Wars' og har et videre perspektiv enn bare Romerriket. De samme forfatterne har også skrevet en hel bok om Star Wars-sagaen og historie, utgitt av Lucasfilm i 2012.

Globalhistorisk klassiker: Jawaharlal Nehru, Verdens historie

Nehru med den karakteristiske lua og jakka. Sovjetisk
minnefrimerke fra 1989. Kilde: Wikipedia

¨

Fra ei bokhylle jeg passerte i sommer lånte jeg Jawaharlal Nehrus Verdens Historie (Pax Forlag 1967), først gitt ut som Glimpses of World History i 1934. Jeg har lest mye indisk historie i studie- og jobbsammenheng og har alltid vært fascinert av Nehru (1889-1964), som ledet India til uavhengighet på fredelig vis i 1947, som satt som statsminister i 17 år, og som inspirerte frihetskjempere over hele Asia og Afrika i tiårene etter andre verdenskrig. Jeg er ikke ekspert på verken moderne indisk historie eller på Nehru, men selv om en del har gått galt, så er det også mye som har gått bra i India, og landet har stort sett tatt vare på både demokratiet, rettsstaten og eiendomsretten. Ser vi på Indias naboland og andre tidligere kolonier, og hvordan mange av uavhengighets-lederne skikket seg der, så var ikke det noen selvfølge, og det tjener Nehru til ære. Når Nehru var opptatt av historie og til og med har skrevet en verdenshistorie selv tenker jeg at det må ha formet ham som politiker, og jeg fikk lyst til å se hvordan historien så ut fra en fengselscelle i britisk India på 1930-tallet.

Globalhistorie etter hukommelsen

Verdens historie er nemlig skrevet i fengsel. Nehru ble tidlig engasjert i uavhengighetsbevegelsen og var i ledelsen av kongresspartiet fra 20-tallet. Store deler av perioden fra 1930 og fram til slutten av andre verdenskrig tilbrakte han i britisk fangenskap forskjellige steder i India. Verdens Historie er en samling av 196 brev skrevet til datteren Indira, som senere ble Indias fjerde statsminister. Brevene ble til i perioden oktober 1930 til august 1933. Nehru skriver i forordet at han i liten grad har hatt tilgang til bøker i fengselet. Dette sammen med at datteren var 12 år da de hun fikk de første brevene gjør at vekten ligger på fortelling og forklaring framfor fakta, og at stilen er lett og uformell. Jeg går ut fra at brevene ble redigert, at feil ble rettet og at enkelte personlige detaljer ble tatt ut. Likevel har teksten beholdt preget av brev fra far til datter, noe som gjør at en også kommer nærmere på viktige aktører i indisk historie i en vanskelig og avgjørende tid.

Nehru og datteren Indira under et besøk i Storbritannia i 1936. Bilde: Wikipedia

Formen gjør at boka har holdt seg bedre enn en kanskje ellers kunne forvente, men på mange områder er den selvsagt utdatert i dag. Faglig er den kanskje mest interessant som kilde til hvordan verdenshistorien ser ut fra India, og fra perspektivet til folk som var utsatt for den tvilsomme velsignelsen det var å leve under europeisk kolonistyre.

Nehru var advokat og hadde en bachelorgrad i realfag fra Cambridge i bunn, men skolegang innenfor den britiske privatskoletradisjonen hadde gitt ham solid ballast i europeisk historie og klassiske språk. I tillegg kjente han godt til indisk språk, historie og kultur. Han kom fra en rik familie og tilhørte absolutt den indiske eliten, men hadde også hele livet måttet tåle å være annenrangs både i England og i eget land.

Verdenshistorie sett fra India

Hvordan løste så Nehru oppgaven med å få hele verdenshistorien inn på det som i bokform fyller knappe 400 pocketboksider? Det er brevene til datteren som utgjør kapitlene i boka. De fleste fyller bare et par sider, og tar for seg ett område i én periode, for eksempel de greske bystatene, arabernes erobring eller India i middelalderen. Brevene er bundet sammen av referanser til og sammenligninger med tema og områder som er tatt opp tidligere. Innimellom kommer mer filosofiske og politiske avsnitt som "tanken om en verdensstat" og "menneskets søken". Avsnittene som handler om tema som står sentrale i vestlig historieskrivning, som Hellas, Romerriket, korstogene etc. ligner på de vi ville funnet i vestlige bøker fra samme tid når det gjelder hendelser og forklaringer – ikke overraskende i lys av Nehrus utdanning og bakgrunn, men vurderingene er ofte annerledes, og det er uvant å lese om antikkhistorie og middelalderhistorie i Europa som noe som nok er lærerikt og på mange vis beundringsverdig, men som er historien til de andre, langt borte. Nehru har også naturlig nok en gjennomgående negativ vurdering av europeisk imperialisme, motsatt det som var tonen i europeisk historieskrivning på denne tida, og som også må ha vært tilfelle i bøkene Nehru har lest. Han relaterer ofte historien til dagsaktuelle tema, særlig til det britiske styret i India og til frigjøringskampen. Der det er mulig kommer han med små stikk til britene, som i det nevnte brevet om "tanken om en verdensstat": "Det britiske imperiet er ofte blitt sammenlignet med det romerske – vanligvis av engelskmennene selv til deres egen store tilfredshet. Alle imperier har vel mye til felles. De blir feite av å utnytte de mange." (bind 1, s. 89). Foruten å være en historisk observasjon har dette kanskje også vært et stikk til sensorene som utvilsomt har lest korrespondansen til landets viktigste politiske fange.

Ved siden av Europa og Midtøsten får India (naturlig nok) og Kina stor plass. Nehru nærer tydelig stor beundring for Kina og har en ganske idealisernde tilnærming til riket. Kina som imperialistisk stormakt problematiseres ikke i særlig grad, og det legges vekt på hvor langt framme Kina var i forhold til Europa på mange områder. På denne måten er Nehru en forløper til den såkalte sinosentriske skolen i moderne globalhistorie, hvor historikere som Andre Gunder Frank og Robert Marks har vært opptatt av at vestens forsprang i teknologi og velstand er av relativt ny opprinnelse. Nehru var også tidlig ute i sin oppvurdering av mongolene og deres rike som en integrerende og fredsskapende kraft i Asia (vel og merke etter Djenghis Khan). Særlig interessante er imidlertig Nehrus vurderinger av indisk historie, hvor han er opptatt av at datteren skal lære om sitt eget lands fortid, men advarer mot å forherlige denne fortiden og mot å bruke historien som grunnlag for nasjonal selvhevdelse. Det peker fram mot statslederen som gikk med på å dele landet i 1947 for å unngå borgerkrig, og var på ingen måte gjengs tone blant 1930-tallets historikere.

I dag er Nehrus Verdens historie avgjort mest den for den spesielt interesserte, enten i Indias moderne historie eller i historieskrivning som sjanger. Hvis du hører til en av gruppene er boka både lesverdig og på sitt vis forfriskende.

Og skulle du være mer enn middels interessert i indisk historieskrivning etter Nehru anbefaler jeg på det sterkeste dette intervjuet med Rohmila Thapar, fagets grand old lady.

Trenger vi å dele historien inn i perioder?

Det britiske linjeskipet Temeraire slepes til opphugging av en dampdrevet taubåt. De som så dette forstod nok at en ny tid var i emning, men hvor stor mening gir det egentlig å dele historien inn i perioder?  J.M.W. Turner 1839. Bilde: Wikipedia

30. oktober 1536 våknet befolkningen i kongeriket Danmark-Norge i mørkeste middelalder, men gikk til sengs i perioden vi kjenner som tidlig nytid. Denne dagen hadde kong Christian 3 satt sitt segl på en ny håndfestning, avtalen som regulerte kongens og adelens rettigheter. Denne slo fast at Norge ikke lenger skulle være et selvstendig rike, men en del av den danske staten. Samme dag ble det bestemt at kirken skulle bryte med paven i Roma og følge den nye lutherske læren. I de fleste norske historiebøker settes disse begivenhetene som slutten på perioden vi kaller middelalder. Hvis en vil være vrang kan en si at middelalderen fortsatte helt til 12. november, ettersom Danmark fulgte den julianske kalenderen på denne tiden, som lå tolv dager etter den gregorianske som vi har brukt siden mars 1700. Enkelte forfattere lar middelalderen fortsett fram til nyttår. Uansett må det ha vært fint for folk i Norge å slutte seg til de som bodde i Italia og andre steder i Vest-Europa, hvor renessansen, det kulturhistoriske uttrykket for at en ny tid var i emning, allerede hadde vart i to hundre år eller mere.

Begivenhetene i 1536 kan illustrere flere problemer med å dele historien inn i perioder. Inndelingen skjer i ettertid. De færreste i samtiden har hatt forutsetninger eller grunn til å se at at de levde ved et tidsskille. Grensene  og betegnelsene settes ganske vilkårlig. Reformasjonen og tapet av nasjonsstatusen var viktige begivenheter i norsk historie, men det var ikke slik at landet hadde hengt etter og ikke hadde vært en del av utviklingen i resten av Europa gjennom nesten to hundre år før. Sist, men ikke minst, er kalendre og tidsregninger, altså måten vi beskriver og måler opplevd tid på, like menneskedefinerte som perioder, altså historisk tid.

I det nyoversatte essayet Must We Divide History Into Period? fillerister den franske middelalderhistorikeren Jacques Le Goff (1924-2014)  oppfatningen vår av hvordan historien er delt inn i avgrensede perioder. Han hevder at inndelingen av historien i en antikk periode, en middelalder, og en nytid som starter med at en tar opp arven fra antikken i en renessanse ("gjenfødsel"), mangler basis i historisk utvikling, og henger sammen med at historikere og kulturhistorikere på 1800-tallet ble altfor betatt av hvordan ulike typer kunstnere og tenkere på 1400-1500-tallet selv hevdet å stå for noe helt nytt.

Le Goff, som døde i fjor, var ingen hvemsomhelst innen historiefaget, men en ledende skikkelse innenfor fransk middelalderforskning. Blant hans mange interesser var hvordan folk i middelalderen oppfattet tid og historie. Dette skinner gjennom også i den siste boka. Han slår fast det åpenbare, nemlig at antikkens og middelalderens mennesker ikke ante at de levde i antikken og middelalderen. Middelalderens mennesker hadde også bare vage ideer om at deres tid var avgjørende forskjellig fra antikken. Opphavet til begrepene renessanse og middelalder plasserer han hos den italienske dikteren og oversetteren Petrarca (1304-1374). Le Goff trekker ikke i tvil at Petrarca og andre som grep fatt i den romerske og senere også den greske arven selv mente at de levde i en ny tid, men mener at de i stor grad trakk på tradisjoner som kan trekkes langt tilbake i tid og at de ikke representerer noe avgjørende brudd med ettertidens øyne, særlig ikke hvis vi ser på samfunnet som helhet og ikke bare på kulturhistorien.

Den tradisjonelle måten å dele historien på er i stor grad preget av vesteuropeisk kulturhistorie. Den antikke perioden, først og fremst Romerriket, ble ansett å være et forbilde på de fleste felt. Middelalderen var en lang tid med forfall, nedgang og fanatisme, og så kom renessansen, da arven fra antikken ble gjenoppdaget og fortrengte middelalderens overtro. Slik ble grunnlaget lagt for den moderne verden. Den negative vurderingen av middelalderen og oppvurderingen av antikken er for lengst forlatt, men selve inndelingen lever videre. Fordi periodeinndelingen er så nært knyttet til vesteuropeisk historie passer den dårlig på andre deler av verden. I Midtøsten skiller man gjerne heller mellom førislamsk og islamsk tid. Islamsk tid er delt inn etter ulike herskerdynastier. I India skilles det på grunnlag av kildematerialet, og det som vi kaller antikken omtales som tidlig historisk tid, fordi de eldste skriftlige kildene kommer fra denne tiden. Persisk og kinesisk historie er i stor grad oppdelt etter dynastier. For å sette ting kraftig på spissen kan vi si at det passer like dårlig å snakke om nytid i Kina som om Ming-perioden i Europa. Det er kanskje å overdrive, men viser at vi ikke uten videre kan finne en felles inndeling som passer overalt.

Hva er så Le Goffs svar på spørsmålet han stiller i boktittelen? Han mener det er helt nødvendig at vi deler historien inn i perioder hvis vi ønsker å forstå den, men han er opptatt av at periodene må svare til forhold som vi faktisk kan finne igjen i den tida vi studerer. Hans svar er at hovedskillet i historien går på 1700-1800 tallet. Det var på denne tiden menneskene tok i bruk fossil energi, noe som har muliggjort den voldsomme befolkningsveksten og velstandsveksten verden har opplevd siden da, og det var også på denne tida arvelig makt gradvis ble erstattet med valgte ledere i stadig flere land.

Le Goff er klar over at denne inndelingen også passer best på vesteuropeisk historie, men mener den er langt bedre egnet til å sammenligne med andre deler av verden enn den tradisjonelle. Ved å bruke forskjellige periodeinndelinger på forskjellige land og verdensdeler er det også lettere å få fram hva som er likt og hva som er forskjellig.

Bok: Jacques Le Goff, Must We Divide History Into Period?, Columbia University Press 2015.

Google Earth – tiåringen som forandret verden

Tidligere i sommer fylte Google Earth 10 år. Googles digitale globus har gjort satellittbilder og kartverktøy enkelt tilgjengelig for alle, og lar deg reise til et hvilket som helst sted på jorda i løpet av sekunder. Programmet har åpnet helt nye muligheter innenfor arkeologifaget. Enkelte mener til og med at det har endret selve måten vi ser kloden på.

Vi vet alle at jorda er rund, men for de fleste av oss har det ikke så mye praktisk betydning, og vi tenker kanskje ikke så mye på det med mindre vi ser et skip forsvinne under horisonten, nyter en vakker solnedgang eller sliter med jetlag etter en lang flyreise. Kartene vi bruker enten vi går i fjellet, blar i et atlas eller bruker kartappen på telefonen er flate framstillinger av en rund jord. På lokalplan betyr det lite, men når vi ser på en avbildning av hele verden blir arealet fortegnet på en slik måte at områdene helt i nord og helt i sør blir framstilt som mye større enn de er. Det mest berømte eksempelet er at Grønland og Afrika er omtrent like store på den vanligste kartprojeksjonen, mens Grønland i virkeligheten har et areal som er omtrent 1/14-del av Afrikas. Vår tradisjon med å plassere Europa i midten og nord øverst på kartet er også nettopp et uttrykk for tradisjon, og er ikke kartografisk riktigere enn å tegne kart med Kina i midten og sør øverst

Dette problemet har kartografer kjent til siden antikken, og løsningen er å lage en globus. Globuser er imidlertid upraktiske å frakte med seg, og hvis de skal være nyttige som noe annet enn illustrasjon må de være veldig store. Dessuten er det vanskelig å se det som er på nederste halvdel av globusen. Når jeg åpner Google Earth og zoomer inn havner jeg i Folldal i Østerdalen. Dette er neppe verdens sentrum for folk i Asia eller Sør Amerika, og deres Google Earth åpner andre steder. Hvis du vil kan du også lett snu bildet slik at en hvilken som helst himmelretning kommer øverst på skjermen. På den måten kan en si at Google Earth det første rettferdige verdenskartet, et prosjekt som har vært prøvd av andre med mindre hell tidligere.

Hvorfor kalte grekerne dette fjellet i Somalia for Kapp Elefant?
 Google Earth gir deg et hint. Bilde © Google og Digital Globe

Jeg er historiker og arbeider i grenselandet mot arkeologi. Jeg bruker programmet i arbeidet mitt nesten daglig. Med Google Earth kan jeg finne historiske steder som ellers bare ville vært punkter på et kart, jeg kan se hvordan de ligger i terrenget og i forhold til andre steder, jeg kan bevege meg rundt i landskapet, måle avstander og kartlegge kommunikasjonsårer, og jeg kan finne ruiner og fornminner som ellers ikke er registrert. Ved hjelp av programmet kan jeg også tegne mine egne kart. Google Earth lar deg også bla fram og tilbake gjennom tidligere lag av satellittbilder og i noen tilfeller luftfoto som er eldre enn programmet. Dette kan brukes til å dokumentere endring, og er for eksempel
viktig for å dokumentere ødeleggelsene av kulturminner som skjer i Midtøsten i dag.

Ingen av disse bruksmåtene var planlagt av Google fra starten av. Til å begynne med var formålet først og fremst å skape et sted hvor annonsører fra småbedrifter, for eksempel restauranter, kunne profilere seg  innenfor en ramme som var underholdende og visuelt tiltalende for publikum. Det at Google Earth har blitt et selvfølgelig arbeidsverktøy for arkeologer er imidlertid bare ett eksempel på at brukerne har funnet på nye og nyttige måter å anvende programmet på.

Apamea i Syria ved starten av opprøret i 2011 og i april 2012. Bilde © Google og Digital Globe

Har Google Earth endret måten vi ser verden på? Det er kanskje for tidlig å si. Min generasjon er nok i alle fall fortsatt formet av verdenskartene som hang over tavla i klasserommet, men Google Earth er et eksempel på at teknologi utvikler seg raskt og tas i bruk på måter en ikke kunne forutse. Da jeg kjøpte min første datamaskin midt på 1980-tallet sa reklamen at den kunne være nyttig til å holde oversikt over innholdet i fryseboksen. Akkurat det er fortsatt lettere å gjøre ved å løfte på lokket. Til gjengjeld har jeg fått en heldigital globus jeg kan bruke på telefonen eller datamaskinen, og det er faktisk både morsomt og nyttig.

Les mer om kart og historie her.