Globalhistorisk klassiker: Jawaharlal Nehru, Verdens historie

Nehru med den karakteristiske lua og jakka. Sovjetisk
minnefrimerke fra 1989. Kilde: Wikipedia

¨

Fra ei bokhylle jeg passerte i sommer lånte jeg Jawaharlal Nehrus Verdens Historie (Pax Forlag 1967), først gitt ut som Glimpses of World History i 1934. Jeg har lest mye indisk historie i studie- og jobbsammenheng og har alltid vært fascinert av Nehru (1889-1964), som ledet India til uavhengighet på fredelig vis i 1947, som satt som statsminister i 17 år, og som inspirerte frihetskjempere over hele Asia og Afrika i tiårene etter andre verdenskrig. Jeg er ikke ekspert på verken moderne indisk historie eller på Nehru, men selv om en del har gått galt, så er det også mye som har gått bra i India, og landet har stort sett tatt vare på både demokratiet, rettsstaten og eiendomsretten. Ser vi på Indias naboland og andre tidligere kolonier, og hvordan mange av uavhengighets-lederne skikket seg der, så var ikke det noen selvfølge, og det tjener Nehru til ære. Når Nehru var opptatt av historie og til og med har skrevet en verdenshistorie selv tenker jeg at det må ha formet ham som politiker, og jeg fikk lyst til å se hvordan historien så ut fra en fengselscelle i britisk India på 1930-tallet.

Globalhistorie etter hukommelsen

Verdens historie er nemlig skrevet i fengsel. Nehru ble tidlig engasjert i uavhengighetsbevegelsen og var i ledelsen av kongresspartiet fra 20-tallet. Store deler av perioden fra 1930 og fram til slutten av andre verdenskrig tilbrakte han i britisk fangenskap forskjellige steder i India. Verdens Historie er en samling av 196 brev skrevet til datteren Indira, som senere ble Indias fjerde statsminister. Brevene ble til i perioden oktober 1930 til august 1933. Nehru skriver i forordet at han i liten grad har hatt tilgang til bøker i fengselet. Dette sammen med at datteren var 12 år da de hun fikk de første brevene gjør at vekten ligger på fortelling og forklaring framfor fakta, og at stilen er lett og uformell. Jeg går ut fra at brevene ble redigert, at feil ble rettet og at enkelte personlige detaljer ble tatt ut. Likevel har teksten beholdt preget av brev fra far til datter, noe som gjør at en også kommer nærmere på viktige aktører i indisk historie i en vanskelig og avgjørende tid.

Nehru og datteren Indira under et besøk i Storbritannia i 1936. Bilde: Wikipedia

Formen gjør at boka har holdt seg bedre enn en kanskje ellers kunne forvente, men på mange områder er den selvsagt utdatert i dag. Faglig er den kanskje mest interessant som kilde til hvordan verdenshistorien ser ut fra India, og fra perspektivet til folk som var utsatt for den tvilsomme velsignelsen det var å leve under europeisk kolonistyre.

Nehru var advokat og hadde en bachelorgrad i realfag fra Cambridge i bunn, men skolegang innenfor den britiske privatskoletradisjonen hadde gitt ham solid ballast i europeisk historie og klassiske språk. I tillegg kjente han godt til indisk språk, historie og kultur. Han kom fra en rik familie og tilhørte absolutt den indiske eliten, men hadde også hele livet måttet tåle å være annenrangs både i England og i eget land.

Verdenshistorie sett fra India

Hvordan løste så Nehru oppgaven med å få hele verdenshistorien inn på det som i bokform fyller knappe 400 pocketboksider? Det er brevene til datteren som utgjør kapitlene i boka. De fleste fyller bare et par sider, og tar for seg ett område i én periode, for eksempel de greske bystatene, arabernes erobring eller India i middelalderen. Brevene er bundet sammen av referanser til og sammenligninger med tema og områder som er tatt opp tidligere. Innimellom kommer mer filosofiske og politiske avsnitt som "tanken om en verdensstat" og "menneskets søken". Avsnittene som handler om tema som står sentrale i vestlig historieskrivning, som Hellas, Romerriket, korstogene etc. ligner på de vi ville funnet i vestlige bøker fra samme tid når det gjelder hendelser og forklaringer – ikke overraskende i lys av Nehrus utdanning og bakgrunn, men vurderingene er ofte annerledes, og det er uvant å lese om antikkhistorie og middelalderhistorie i Europa som noe som nok er lærerikt og på mange vis beundringsverdig, men som er historien til de andre, langt borte. Nehru har også naturlig nok en gjennomgående negativ vurdering av europeisk imperialisme, motsatt det som var tonen i europeisk historieskrivning på denne tida, og som også må ha vært tilfelle i bøkene Nehru har lest. Han relaterer ofte historien til dagsaktuelle tema, særlig til det britiske styret i India og til frigjøringskampen. Der det er mulig kommer han med små stikk til britene, som i det nevnte brevet om "tanken om en verdensstat": "Det britiske imperiet er ofte blitt sammenlignet med det romerske – vanligvis av engelskmennene selv til deres egen store tilfredshet. Alle imperier har vel mye til felles. De blir feite av å utnytte de mange." (bind 1, s. 89). Foruten å være en historisk observasjon har dette kanskje også vært et stikk til sensorene som utvilsomt har lest korrespondansen til landets viktigste politiske fange.

Ved siden av Europa og Midtøsten får India (naturlig nok) og Kina stor plass. Nehru nærer tydelig stor beundring for Kina og har en ganske idealisernde tilnærming til riket. Kina som imperialistisk stormakt problematiseres ikke i særlig grad, og det legges vekt på hvor langt framme Kina var i forhold til Europa på mange områder. På denne måten er Nehru en forløper til den såkalte sinosentriske skolen i moderne globalhistorie, hvor historikere som Andre Gunder Frank og Robert Marks har vært opptatt av at vestens forsprang i teknologi og velstand er av relativt ny opprinnelse. Nehru var også tidlig ute i sin oppvurdering av mongolene og deres rike som en integrerende og fredsskapende kraft i Asia (vel og merke etter Djenghis Khan). Særlig interessante er imidlertig Nehrus vurderinger av indisk historie, hvor han er opptatt av at datteren skal lære om sitt eget lands fortid, men advarer mot å forherlige denne fortiden og mot å bruke historien som grunnlag for nasjonal selvhevdelse. Det peker fram mot statslederen som gikk med på å dele landet i 1947 for å unngå borgerkrig, og var på ingen måte gjengs tone blant 1930-tallets historikere.

I dag er Nehrus Verdens historie avgjort mest den for den spesielt interesserte, enten i Indias moderne historie eller i historieskrivning som sjanger. Hvis du hører til en av gruppene er boka både lesverdig og på sitt vis forfriskende.

Og skulle du være mer enn middels interessert i indisk historieskrivning etter Nehru anbefaler jeg på det sterkeste dette intervjuet med Rohmila Thapar, fagets grand old lady.